Dårlig stemning.

Dersom jeg ønsker å skape litt dårlig stemning i mitt ekkokammer, så er det bare å si følgende:

”Det er ikke det minste vanskelig å erklære seg som solidarisk og medfølende, når uansett hvordan det går med de fattige, så får du ditt faste beløp tikkende inn på lønnskontoen hver måned”.

Til dette vil mange i mitt ekkokammer svare: ”Ja, men jeg er jo ikke akkurat lønnsledende, jeg har jo en beskjeden lønn, og det kan jo ikke være sånn at for å jobbe med eller være opptatt av fattigdomsspørsmål og solidaritet, så må man selv være fattig og selv tjene inn sin inntekt. Jeg bor tross alt i Norge.”

Og andre vil si: ”Men nettopp fattigdomsbekjempelse krever de dyktigste hodene. Og du må betale for de hodene. Og når du ønsker flinke folk, så kan du ikke samtidig tro på at de går med på å måtte tjene inn sin lønn selv, avhengig av resultatene av fattigdomsbekjempelsen. For hvordan skulle du måle det? ”

Og andre igjen vil si: ”Ja, men, vi må jo ikke få solidaritet og fattigdomsbekjempelse til å være kun for dem som er villige til å ofre alt. Som om det bare er de ekstremt snille og oppofrende som kan drive med det. Det vi trenger er hverdagssolidariske med-mennesker.”

Og noen vil si: ”Det der er kjempefarlig tankegods – fordi du antyder at det enten bare er kynikere og misantroper som fortjener sin lønn, eller at det er bare folk med 100% målbare jobber som kan med god samvittighet motta lønn. Men til og med ikke disse kan motta lønn med helt godt samvittighet, for det kunne jo hende at de kunne få til enda bedre resultater.”

Og dette vil også være et svar: ”Det utsagnet der er jo en gavepakke for alle som vil ha slutt på bistand. Du antyder at vi som jobber med bistand gir blaffen i hvordan det går med de fattige, og at vi driver med dette for pengenes skyld. Vi er liksom like ille som enhver korrupt afrikansk statsleder.”

Mange gode argumenter, altså, for at det verken bør eller kan være noen sammenheng mellom lønn og resultat i bistandsbransjen.

Selv om det ikke var det jeg sa. Jeg sa bare at det finnes ingen helter mer.

___________________________________

Ting som ikke ble solgt – design av Tom Dixon

I 2003 ble et stort designsamarbeid mellom Sør-Afrika og Storbritannia lansert – LOSA – som står for London –South Africa. Fokus var håndverkssektorien, og bare navnet skulle fått varsellampene til å blinke: Altså – designsamarbeid mellom en by og et helt land? Hva slags verdensforståelse har man egentlig da?

Uansett, LOSA ble lansert. Uhorvelig mange donor-kroner ble puttet inn i samarbeidet som skulle løfte sørafrikansk håndverk inn i verdenstoppen. Det eneste som visstnok manglet, var verdenskjente designere. Og derfor: Fra London ble stjernedesignerne fløyet inn til den sørafrikanske landsbygda, der man i noen uker jobbet fram nye produkter, basert på lokale materialer og lokale håndverkstradisjoner. Dette var jo en vinner-oppskrift, trodde man. Og de lekreste produkter ble vist fram hos Sotherby’s i London vinteren 2003, alt under merkenavnet LOSA.

Det skulle kun være nøye utvalgte butikker verden over, ”i metropolene” som de sa, som skulle få lov til å selge LOSA, og det skulle ikke selges i Sør-Afrika. Her burde nye varsellamper ha blinket: For Isandi fikk umiddelbart ja på vår henvendelse. Det må jo ha betydd at de ikke fikk så mange andre bestillinger, for Isandi kunne umulig ha vært ”en nøye utvalgt butikk i en metropol”. Dessuten, hva var dette påfunnet med å IKKE skulle selge i Sør-Afrika, der tingene var laget? Det eneste de oppnådde med det, var å erte på seg alle sørafrikanere som designet og utviklet håndverk.

Uansett, Isandi kjøpte inn LOSA i stor skala. Nesten ingen ting ble solgt til full pris. Og det vanskeligste å selge var laget av den meste berømte designeren av dem alle: Tom Dixon. Hans valg av materiale og teknikk var kurvfletting i telefontråd. Slik så hans ”Step Bowls” ut:

LOSA gikk ganske snart dundrende konkurs. Alle millionene var tapt.

For hva gjorde LOSA feil, bortsett fra å framstå enormt arrogante i forhold til det lokale håndverks- og designmiljøet? Den største feilen de gjorde var å undervurdere et godt håndverksprodukts behov for lokal forankring. En håndverksprodusent kan rett og slett ikke sammenliknes med en industriell produsent. Stjernedesignerne utenfra hadde null bakgrunn i sørafrikansk håndverk. Og resultatet var produkter som var flotte å se på, men som manglet den signaturen og det uttrykket som formidler: Dette er genuint. Dette er ekte vare.

Og i den sammenheng –det eneste produktet som overlevde LOSA var Julia Leakeys lyslykter i strutseegg. Julia har bakgrunn fra Kenya og var den eneste av designerne med en afrikansk link – og det var altså bare hennes produkt som fortsatt finnes som kommersielt produkt.

Tilbake til Tom Dixons Step Bowl. Etter mer enn 10 år på lager hadde jeg solgt nesten alle, etter hvert til 100 kr stykket. Resten ble gitt bort til et loppemarked. Mon tro om de som kjøpte den for 5 eller 10 kroner vet at den er designet av Tom Dixon, og kun ble laget i begrenset opplag. Mulig de en dag blir fryktelig mye verdt.

Lærdom 6: Et kjent design-navn betyr ikke at det er et godt produkt.