I vinter sendte jeg en epost til Isandis kunder, der jeg skrev blant annet:

«Denne illustrasjonen har jeg tenkt mye på:

I år 2024 er det 25 år siden jeg startet Isandi, og hele poenget med å starte en slik handelsbedrift var at Isandi nettopp kunne være noe som befant seg i skjærings-punktet mellom hva som betyr noe og hva som kan måles.

Det måtte være målbare ting:

Håndverkere i det sørlige Afrika skulle få inntekt, og kunder i Norge skulle få fine ting. Sånt kan måles, og sånt er viktig. Til de som sier at det ikke er viktig for et menneske å omgi seg med fine ting, så tenker jeg at det er et veldig begrensende syn på hva et menneske er.  (Og så er det jo en helt annen diskusjon hva som er fint…. ) Og til de som sier at vi alle bør ha fokus på alt annet enn penger, så tenker jeg at sånn kan den si som aldri har gått sulten til sengs. (Og så det igjen en helt annen diskusjon hvor mye fokus penger skal ha….)

Og så var det den andre delen – den som handler om det som betyr noe.

Og det handler mye om glede – for oss som har kjøpt disse tingene, så er det gleden om vakre ting, gleden over flott håndverk, gleden over lære om håndverk, gleden over å vite at man har utgjort en forskjell, gleden over å være del av et slags fellesskap som har oppstått mellom håndverkerne i sør og Isandi-kunder i nord. Og for håndverkerne i sør – gleden over å ha en inntekt, gleden over å kunne lage fine ting som noen setter pris på, gleden over å kunne bevare og videreutvikle håndverks-kunnskaper, gleden over å være del av et helt spesiell type fellesskap som oppstår når produsent og kunde kjenner hverandre gjennom mange år.

For sånn omtrent ett år siden fikk du et kundebrev om salg av WonkiWare-agenturet, og om en særs krevende situasjon for Englefabrikken. Dette medførte to ting: Nå var 90% av Isandis inntektsgrunnlag borte, og jeg brukte resten av 2023 til å jobbe for å få Karoo Angels til å overleve, og legge grunnlaget for at de kan klare seg videre uten meg og Isandi. 2023 har vel egentlig vært det mest krevende året i Isandis historie – og jeg måtte virkelig fokusere på nettopp det som kan måles: Penger inn til Englefabrikken – ikke bare for å overleve 2023, men for å bygge bufffer til å klare 2024 og de videre åra også.

2024 er her – og Isandi er 25 år!

Mens jeg drev og jobbet med alt som kunne måles, så sa jeg til meg selv: Når dette er over – og hvis Englefabrikken overlever –  da skal jeg finne tilbake igjen til den andre sirkelen: Gleden over det som betyr noe.

Og nå er jeg her, Englefabrikken har overlevd, Isandi er 25 år, og jeg er klar for den absolutt siste Isandi-etappen, som jeg ikke vet helt hvor lenge vil vare. Kanskje 2 år, kanskje 5 år? Uansett – jeg håper du vil være med – for jeg trenger hjelp. Eller sagt på en annen måte: 25-åringen Isandi har en ønskeliste!

Ønskeliste fra Isandi:

Isandi skal altså ikke legges ned, og Isandi skal fortsatt være opptatt av ting og tang fra Afrika. Selvfølgelig. Men jeg skal ikke selge så mange ting lenger. I stedet ønsker jeg meg noe fra Isandis venner. Saken er den: Mange av dere sender meg bilder av ymse Isandi-produkter som dere har hjemme, på hytta, i båten, i veska, i hagen, på balkongen, i bilen, på sykkelen, har på dere, har gitt bort, har brukt selv, har gått i stykker….(stort sett knuste strutseegg-lysestaker. Trist med de bildene, for lysestakene lages jo ikke mer…) Uansett – det er alltid VELDIG hyggelig å få disse bildene, og jeg blir altså så glad og inspirert – faktisk også av det som er ødelagt, for det er minner om vakre ting, ikke sant? Og det er alltid en historie knyttet til disse bildene, alltid. Nå til jul, for eksempel – fikk jeg disse bildene:

Og det er disse bildene fra dere som skal danne rammen om Isandis avsluttende kapittel: Historiene om alle Isandis ting & tang som finnes rundt om i Norge. 

Du er herved invitert til å bidra!

Opplegget blir som følger:

Du sender meg et bilde eller ti av en eller flere isandi-gjenstander, gjerne de du liker ekstra godt, og i de omgivelsene du velger. Ingen regler. Det trenger ikke å være et “Instagram-bilde”, det skal ikke være et bilde som først og fremst skal beundres, men et bilde som kan inspirere til historier som bør fortelles. Du kan godt fortelle om hvorfor du liker nettopp den eller den tingen, men du kan også la det være – det bestemmer du selv. Og du kan godt velge å være anonym, dvs at jeg ikke nevner hvem som har sendt bildet.

For altså – basert på bildene du sender, skriver jeg en historie eller flere knyttet til den gjenstanden. Og den historien kan omhandle så mangt – selve håndverks-teknikken, om hvor gjenstanden kommer fra, hvem som har laget den, hva som skjedde på tida da dette tingen ble laget, kanskje den assosieres til en sang, eller et dikt, en reise, en hendelse – eller noe noen andre har skrevet. I det hele tatt – historier kan være så mangt. Historiene legger jeg ut på Craftprat, og så får du et kundebrev nå og da, med lenker til det som er skrevet.  Med andre ord: Alt er litt løst. Men samtidig bestemt nok: Siste Isandi-kapittel skal handle om det som var meningen fra starten: 

Siden 1999 har Isandi gitt nordmenn innblikk i de rike håndverkstradisjonene fra det afrikanske kontinentet. Små ting, store ting, vakre ting, rare ting, morsomme ting, annerledes ting, nyttige ting, sanselige ting, ærlige ting. Skapt og formet for hånd – ting og tang til deg fra Afrika. Fordi av og til må noe vare lenge.

Ikke fordi dette vil endre noe som helst her i verden, men fordi både håndverkerne i sør, dere kunder i nord, samt selve gjenstandene fortjener å bli husket, fortjener en historie. Bildene kan du sende meg på sms, eller sende en epost.»

Dette skrev jeg altså i februar, og jeg har fått mange eposter og sms’er i etterkant – hurra! Og derfor er altså Craftprat tilbake. Med Isandi-historier. De 3 første kommer straks….