Penduka var Isandis første leverandør.  Der og da, i 1999, var Pendukas produkter noe helt unikt i Norge.

Altså, kort oppsummert: Penduka ble startet i 1992 av Christien Roos, sammen med Martha Muulyau. Christien og Martha møtte hverandre hos Ehafo, et rehabiliteringssenter for fysisk handikappede. Christien jobbet der som ergoterapeut, mens Martha var en bruker av senteret, ettersom hun var rammet av polio. Christien og Martha fant fort ut at de delte en felles lidenskap for tekstiler og håndarbeid, og dette ledet til oppstarten av Penduka. 

Helt fra starten av var visjonen at hos Penduka skulle kvinner med fysiske handikap få jobb, men de skulle også få bo hos Penduka, dersom de ønsket det. Og slik ble Penduka helt fra starten av et helt spesielt sted, som i dag kalles Penduka Village – Penduka-landsbyen.

Jeg kom i kontakt med Penduka gjennom min jobb på den norske ambassaden i Windhoek. Som lokal-ansatt hadde jeg ansvar for blant annet Norads daværende kvinne-bevilgning, og Penduka var et av prosjektene Norad støttet.

Penduka holdt til et stykke utenfor hovedstaden Windhoek, men flyttet etterhvert mer sentralt til Goreangab Dam, som ligger i utkanten av Katutura, township’en i Windhoek.

Som sagt, jeg hadde med Penduka å gjøre gjennom jobben, men kjøpte inn privat ymse tekstiler som jeg hadde med meg hjem til Norge i sommerferiene, som gaver til venner og familie, men også for å friske opp vår generasjonshytte i Larvik. (og som seinere ble en hytte-reportasje i ukebladet Hjemmet) Familie, venner og bekjente som så Penduka-tekstilene, likte dem også veldig godt og slik begynte bestillingene fra Norge jevnlig å komme til Penduka Village. Dette var i perioden 1994 – 1997.

I 1998 fikk Penduka støtte til å delta på en valgfri europeisk varemesse, og fordi Penduka allerede hadde et slags lite marked i Norge, så tenkte Christien at en salgsmesse i Norge kunne være noe. Og sånn kom Penduka til Varemessa på Sjølyst høsten 1998. Etter salgsmessa satt Christien igjen med et ganske stort varelager, og ingen midler til å få sendt produktene tilbake til Namibia. Så da ble vi enige om at jeg skulle overta varelageret og selge for Penduka – og derfra var det ikke så langt til at jeg tenkte at jeg får jo kjøpe dette varelageret, og så får jeg kanskje lage et firma som kan selge dette på skikkelig vis, for det er jo marked for dette i Norge. Eller?

Joda, det viste seg å være et marked. Særlig for kundetilpassende tekstiler. Dette var Pendukas store nisje. Jeg har fortsatt de tykke permene av bestillingene som gikk på telefaks mellom Oslo og Windhoek for spesiallagde gardiner, sengetepper, duker, puter og sengetøy, metervarer – og kunstverk. (Tror de er både her og både der fortsatt – lerret malt med batikkfarger som gikk fra en fargeskala til en annen, og som Erik laget blindrammer til på bakrommet i Sorgenfrigata. For en tid.)

Vi utviklet en egen terminologi for mønstre, stil, farger og teknikk – og sett sånn i ettertid er det ikke til å tro at leverings-prosenten var godt opp mot 100%. Og nesten ingen reklamasjoner. Og jeg vet at det fortsatt er mange av isandis kunder som daglig bruker tekstilene som Penduka laget til dem for over 20 år siden. Her ser du batikk-teppet som Kari fortsatt har:

Men etter en sånn 10-års tid med intenst samarbeid, så dabbet det av – både fra Pendukas og Isandis side var det behov for å strømlinjeforme produksjon, alternativet var å sette opp prisene veldig mye.  Dessuten var det et stort problem: Stoffene brukt i produktene gikk ut av produksjon: K-sheeting, Nuomsosis, Calico – dette var særs solide bomullsstoffer til hverdagsbruk, vevet i Sør-Afrika. Grunnen til stopp i produksjonen handlet om kinesiske og asiatiske produkters inntog i Afrika. Disse tekstilene var dårligere i kvalitet – men som vi vet, dessverre trumfer pris som regel kvalitet – og resultatet ble at de sørafrikanske tekstil-fabrikkene måtte stenge. Og ingen erstatninger kunne måle seg med de opprinnelige. 

Jeg besøkte Penduka-landsbyen igjen nå i april. Lokasjon og sted er fortsatt det samme, og det er rett og slett et imponerende sted.

Tekstil-håndverket står fortsatt sentralt i historien om Penduka, men det er turist-aktivitetene som gjør at de overlever økonomisk. Og det er ikke småtteri hva de kan tilby – jeg siterer rett fra nettsida deres, bare for å vise mangfoldet:

Shop – Accommodation – Restaurant – Functions – Events – Tours – Craft workshops – Cultural Experiences – Pedal Boats – Educational Playground – Vegetable Garden – Chicken coop – Sundowner – Picnic 

Og turistene strømmer til, og på Tripadvisor rangerer Penduka høyt. For det er ikke mange autentiske township-opplevelser du kan få som turist i Namibia. Nå ligger Penduka et bittelite stykke utenfor selve Katutura, men du kjører gjennom en av de mest travle gatene – Evelyn street – der det er tett med barer, restauranter og hang-outs – dette er «the cool Africa».  Og Penduka-landsbyen selv er og oppleves 100% autentisk.

Produktutvalget i Penduka-butikken er nokså begrenset og på langt nær så mangfoldig som det var mens Isandi-samarbeidet pågikk. Mønstrene er de samme som for 25 år siden, men utvalget er mindre, og produktene lages altså på andre stoffer. Fargeutvalget er også redusert. Med andre ord, her tenkes det helt klart produksjonsøkonomi. Og det er helt ok.

For produktene til Penduka har nå en annen funksjon: De støtter opp om Penduka-merkevaren, den som nå kalles Penduka-landsbyen, hvor man bor og spiser og padler og er på konferanse og og drar på sightseeing og driver mediterer og lærer seg noe nytt, mens man nyter salat dyrket på akvaponisk vis. Det er en ganske formidabel transformasjon de har klart å gjennomføre.

For deg som har et Penduka-produkt fra «gamle dager», så eier du altså din bit av historien fra den gangen tekstilene definerte Penduka. Og for noen tekstiler!!

Men de kommer aldri mer tilbake. Det er egentlig helt ok. For historien om Penduka er dypest sett et strålende eksempel på at ting endrer seg, selvfølgelig også i Afrika.

Africa moves on.