Så var det Pendukas Village-broderier, da. Opp gjennom årene har jeg gjentatt til det nærmest kjedsommelige at alle Isandi-kunder burde ha et Village Embroidery produkt. En grytelapp, for eksempel, eller en presskanne-varmer. Slik som Jorid i Trondheim har. Eller en pute, slik som Gudrun og Terje har.

Village Embroidery er historie-fortelling i særklasse – frihåndsbroderiene skildrer llivet som leves på landsbygda, og den naivistiske måten å brodere på gjør at det blir nærmest tegneserier, der du ikke er helt sikker på hvor fortellingen starter, og hvilken vei man skal lese den. Øverst til høyre? Fra midten og utover til venstre og så nedover? En kunde fortalte meg at hun spiste alltid frokosten sin på en spisebrikke med Village Embroidery. Hver morgen satt hun og tolket historiene på spisebrikken, og hun oppdaget stadig nye fortellinger. En fin måte å starte dagen på, nærmest litt meditativt.

Village Embroidery var som sagt noe av det flotteste Isandi solgte, her ser du bilde fra utstilling på Galleri Osebro i Porsgrunn i 2007.

Men det var alltid en problematisk side ved disse produktene. For fikk de som broderte egentlig nok betalt?

Et par setninger om prising av håndverk først: Håndverksarbeid er nesten utelukkende betalt som «piecework» – som betyr at man får betalt per produkt man lager. Som regel reflekterer dette en slags timepris, fordi det er nokså gitt hvor mange produkter, eller komponenter, man kan lage i timen, og betalingen tilpasses dette. Og i det ligger implisitt at jo raskere man jobber, dess bedre blir timelønna. Det har sine positive sider, men det har også noen ikke særlig positive sider.

Så altså, de aller fleste håndverksprodukter tar utgangspunkt i en gitt timepris. Og så kan – og bør – man selvfølgelig diskutere om denne timeprisen er for lav – (jeg har aldri vært borti en diskusjon om timeprisen er for høy), men altså: Det er en slags ramme om det hele.

Men, dette med å sette en timepris fungerte ikke for damene som broderte Village Embroidery. Ikke fordi man ikke ønsket å få det til, men fordi den type håndarbeid er umulig å kvantifisere. Hvis jeg for eksempel spurte om hvor lang tid det tok å brodere et 30×30 cm stort landsby-motiv – altså, at jeg prøvde å finne en slags kvadratmeterpris, så fikk jeg alltid til svar: «Det er umulig å si. En dag, kanskje, eller kanskje en halv dag, eller kanskje to dager. Det kommer helt an på hvilken historie jeg har lyst til å brodere. Og så må jeg ha nok tid til å gjøre andre ting også.»

«Men hvis du broderer litt luftigere, liksom – litt færre figurer på putene?» spurte jeg. «Og jeg betaler det samme. Da får du jo bedre betalt, fordi det tar kortere tid for deg.» Svaret tilbake var: «Men, det handler jo ikke om tid, det handler om historien jeg vil fortelle. Og det må ta den tiden det tar.»

Vi endte nå alltid opp med en slags kvadratmeter-pris, uansett, og så lenge det resulterte i bedre betaling enn forrige år, så var damene fornøyde. Men sannheten er at det var altfor dårlig betalt i forhold til arbeidsinnsatsen som ble lagt ned.

Penger var altså ikke den eneste motivasjonen for å brodere Village Embroidery. Selve historiene var like viktige: Sorger, gleder, hendelser, visjoner og drømmer som både ble fortalt, kommentert og bearbeidet – og altså, formidlet gjennom nål og tråd. Og tiden det tok å få brodert disse historiene fikk tilpasse seg historien, og ikke omvendt.

Jeg har møtt det samme igjen hos andre håndverksgrupper. For eksempel da jeg begynte å jobbe med Vondeling Optel Craft – forløperen til Karoo Angels. I begynnelsen eksperimenterte vi ganske mye med ulike engler, og jeg la da merke til at noen av de eldre i gruppa laget mer kompliserte engler enn hva de ble bedt om å lage. De la til detaljer, og brukte lang tid på å lage sine personlige vrier. Det var overhodet ikke det viktigste å bli fort ferdig, virket det som. Jeg tenkte da at dette er som med landsby-broderiene – englene uttrykker også historier som må fortelles. Noen vil kalle det terapeutisk, jeg tenker at det er mer enn det.

Hvis du kikker nøye på landsbybroderiene, så vil du oppdage at det er aldri bare ett dyr, eller ett menneske som er brodert. Det er alltid grupper. Det er alltid flere. Broderi-historiene handlet altså om noe mer enn bare individet, det er ikke bare sin egen historie broderi-damene forteller.

Alle mennesker og alle samfunn bærer med seg historier. Og et godt samfunn kjennetegnes ved at alles historier teller med, at alle mennesker i dette samfunnet opplever at de blir hørt, at samfunnets felles historie er noe alle kan kjenne seg igjen i. Å oppleve at din historie teller med, er det som gir deg menneskeverd. Men blir din historie ikke anerkjent av noen, så mister du din verdighet.

Namibia har ingen velferdsstat som kan garantere deg husvære, utdannelse, helsevesen, økonomisk og sosial trygghet. Sagt på en annen måte: Det er veldig mange namibiere og namibiske lokalsamfunn som opplever at deres historie aldri har blitt hørt. Broderi-damene for eksempel, hører med til den gruppa. Men landsby-broderiene ble en kanal for å få fortalt historiene. Og det gav en følelse av verdighet. Ikke bare for dem selv, men for det lille lokalsamfunnet de tilhørte.

På en måte kan man si at broderi-damene drev med det vi kaller frivillig innsats for å bidra til et bedre lokalsamfunn. De fortalte lokalsammfunnets historier gjennom å brodere, selv om de ikke fikk godt nok betalt for innsatsen. Og denne frivillige innsatsen bidro til å opprettholde deres verdighet.
Men deres økonomiske lavstatus ble ikke endret.