Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Mine skriverier

  • Dr. Clooney, I presume?

    Jeg vet ikke om du har fått med deg saken om supermodell Naomi Campbell og skuespiller Mia Farrow som begge er blitt kalt inn som aktoratets vitner i den pågående rettsaken mot Liberias tidligere president Charles Taylor, i regi av den FN-oppnevnte Spesialdomstolen for Sierra Leone.

    Sakens kjerne er en diamant som Naomi Campbell visstnok fikk i gave av den nevnte krigsforbryter – i forbindelse med en veldedighetsmiddag for en engere krets i 1997, der de to var til stede. Middagen fant sted i Sør-Afrika, og vertskap var ingen ringere enn Nelson Mandela. Aktoratet mener at Charles Taylor brukte nettopp diamanter, som han ulovlig hadde tradet fra nabolandet Sierra Leone, til å finansere ymse militær virksomhet i regionen.

    (mer…)

  • Arven etter Mandela

    Jeg tenkte jeg skulle følge opp hva som skjedde i Sør-Afrika den 18. juli med disse 67 minuttene med uegennyttig innsats som skulle dedikeres til Mandela. Så jeg har lest litt på sørafrikanske nettsteder – om de gjorde noe, og hva de i såfall gjorde. Og mange gjorde mye,  dersom man skal tro hva som skrives. Men altså – det sørafrikanske samfunn – eller verdenssamfunnet, for den saks skyld, forandret seg jo ikke på grunn av disse gode gjerningene.

    Men noen fikk plass i herberget.

    Og Mandela fikk mange gaver. Blant annet 2 hvite løver – kanskje litt uvanlig gave til en 92-åring. Men noen fikk i allefall på den måten publisitet. På YouTube er det en liten video om denne bursdagspresangen – sjekk her.

    Legg merke til mannen som uttaler seg på vegne av Mandela og gir løvene navn. Det er barnebarnet  Mandla Mandela- en ambisiøs ung mann, dette her – som er mer eller mindre selvutnevnt arving til Mandela-myten. Er parlamentsmedlem for ANC, og ikke minst valgt til høvding i Mandelas fødested – landsbyen Mvezo i Eastern Cape. Legg merke til at han bruker samme halskrage som bestefar Mandela hadde under Rivonia-rettsaken, der han ble dømt til livsvarig fengsel. (og dersom du ennå ikke har lest den saken, så oppfordres du nok en gang!) Unge Mandla er en holden mann allerede, og deltar således ivrig i kampen om også den mer håndfaste delen av arven etter Mandela, i likhet med mange andre. BBC hadde en lesverdig sak om dette nå nylig – The Battle for Mandela’s Legacy.

    Men tilbake til de gode gjerningene. Det er jo det evige spørsmål: Hva er motivasjonen for å gjøre gode gjerninger – og å gi gaver, for den saks skyld? Er det vår egen følelse av å ha hjulpet som er den viktigste drivkraften, eller er det at det oppnås et godt resultat? «Hun gjorde jo så godt hun kunne», sier vi, særlig når resultatet ikke står i stil til innsatsen. Men hva når «så godt hun kunne» ikke er godt nok? Burde man da ikke ha gjort noe i det hele tatt? Er begrunnelsen for Norges relativt høye bistandsnivå til fattige land tuftet på solidaritet, nestekjærlighet og/eller moral, eller er det fordi det lønner seg, eller fordi det å hjelpe er del av vårt selvbilde, er det rett og slett del av det å være menneske? Eller spiller det egentlig noen rolle hva motivasjonen er, så lenge resultatet er bra? Og i såfall, hvem definerer hva som er et godt resultat? Bidragsyteren, eller bidragsmottakeren? Eller noen helt andre?

    Min far ble rammet hardt av hjerneslag i ung alder. Over natten gikk denne ressurspersonen i Larviks samfunnsliv over til å bli totalt avhengig av andres hjelp og velvillighet og barmhjertighet.

    Min far kom seg gjennom første del av rehabiliteringen – og med den delen av hjernen som fortsatt var intakt så gjorde han noe veldig uventet. Han meldte seg inn i en losje. Jeg var svært opprørt – min far ville ALDRI gjort noe liknende dersom han hadde vært ved sine fulle fem. Slaget hadde ikke bare redusert ham, det hadde forandret hans verdigrunnlag også. Jeg sa det til ham – greitt nok at mye av hjernen din og kroppen din ikke er som før, men hvorfor går den friske delen av gårde og melder seg inn i en losje?? Det ville du ALDRI ha gjort med ditt gamle jeg!

    Min far svarte: «Losjens berettigelse er jo avhengig av at det finnes noen svake medlemmer som de andre medlkemmene kan hjelpe. Min svakhet trenges for at andre kan være gode og føle seg sterke og nyttige. Det er mitt bidrag til å fortsatt kunne være et samfunnsnyttig menneske.»

    Det er jo sånne svar en datter begynner å grine av.

    Og det er jo sånne svar man husker resten av livet – og gjenkjenner. For eksempel når  håndverkeren i Sør-Afrika sa: «Man skal ha mye medfødt godt humør og sterk og genuin følelse av egenverd for å kunne beholde troen på seg selv som en ressursperson, når man år etter år blir markedsført som «previously disadvantaged», «poor», «marginalised» – av velmenende utenforstående som vil hjelpe meg med å selge mine produkter. Men jeg skjønner jo at dere har behov for det der. Å føle at dere hjelper. But why me???»

    Min far forsonte seg muligens med sitt samfunnsbidrag gjennom å være svak. Men jeg vet at han også ropte svært høyt til sin Gud : «Hvorfor meg?». Håndverkeren roper muligens også til sin Gud om verdens grunnleggende urettferdighet som har rammet ham. Det vet jeg imidlertid lite om. Men jeg vet at han spurte om hvorfor han automatisk blir definert som en hjelpetrengende, hvorfor han må være del av en markedsføringstrategi overfor vestlige snille forbrukere. Og det spørsmålet stilte han ikke til sin Gud, men til oss. Vi som hjelper. Vi som på en eller annen måte gjerne vil ta del i arven etter Mandela.

    ___________________________________________

  • 67 minutter til ære for Mandela

    Nelson Mandela fyller 92 år på søndag. Det er nok av artikler og nettsider som skriver om legenden, med tilhørende analyser og kommentarer – så det trenger jo ikke jeg å gi meg i kast med. (man kjenner dog sin begrensning) Akkurat nå kan anbefales det nye nettstedet som Mail&Guardian har lansert i forbindelse med fødselsdagen – madiba.mg.co.za .

    Og er du ute etter en litt kritisk vinkling på legenden Mandela, så kan jeg anbefale at du leser denne: The Making of the Mandela Myth. (riktignok en bokanmeldelse, men artikkelen er bra i seg selv.)

    Jeg tror sørafrikanere føler at «The Madiba Magic» nå nærmer seg slutten. Mannen er svært gammel, og helsen er dårlig. Og jeg tror det er en av forklaringene på hvorfor det nå er kommet i gang en slags folkeaksjon – Make Like Madiba. Alle vil hylle ham, mens han fortsatt er i live.

    Den er fort gjort å forklare hva denne folkeaksjonen går ut på:

    Mandela har gjennom  67 ÅR av sitt liv viet seg til kampen for likhet, fred og frihet – for alle mennesker. (hans aktive kamp startet altså da han var 25 år – da sluttet han seg til ANC, og året etter, i 1944, startet han ANC Youth League, sammen med Oliver Tambo og Walter Sisulu)

    På bursdagen på søndag oppfordres alle sørafrikanere til å gi 67 MINUTTER til uegennyttig samfunnsinnsats, for å ære Mandela, og for å ære verdiene han alltid har stått for.

    Og politikere, kulturliv, næringsliv, akademia – og selvfølgelig kjendisene – har meldt seg til tjeneste, og ikke minst folk flest.

    Så langt Sør-Afrika. Kanskje vi kunne gjøre det her i Norge også? 67 MINUTTER av egen tid til beste for de verdiene som blir meningsløse, dersom de ikke medfører praktisk handling – av oss vanlige mennesker.

    Oppfordringen er herved gitt: Gjør en god gjerning på søndag i Mandelas ånd – and spread the word.

    Og så etterpå – eller før – bør vi lese Bertolt Brechts dikt Herberget:

    Jeg hører at i New York
    på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
    står det om vinteren hver kveld en mann
    og skaffer de husløse som samler seg der
    penger han samler inn, så de får plass på herberget.

    Men dette forandrer ikke verden.
    Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene.
    Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

    Men noen menn får plass på herberget.

    …………………………………………………

    (utdrag av diktet, oversatt av Georg Johannessen )

    ___________________________

    PS: Litt mer Mandela: Under kategorien Greitt å vite litt om her på Craftprat er det en sak om Mandelas krage, skrevet for 2 år siden. Men den er fortsatt aktuell – for nettopp den kragen synes jeg nemlig er greitt om flere i Norge visste litt om.

  • Calling Joe

    Dette er Joe Mapfuno. Han er en av de mellom 3 og 5 millioner eksil-zimbabwere som bor i Sør-Afrika – der de aller, aller fleste har krysset grensen av politiske og økonomiske grunner. Joe holder til i Cape Town-området og eier og driver firmaet JoJoWires, som lager produkter i ståltråd for først og fremst utendørsbruk, ofte med «rusted finish».  Joe har utviklet en røff og særegen stil på produktene sine, med såkalt «coiling» av ståltråden, der mye sveising og muskelkraft er involvert, og der all produksjon foregår utendørs. Alle som jobber hos Joe er eksil-zimbabwere – selv er han i Sør-Afrika på 16. året. Reiser hjem sånn omtrent en gang i året, for å besøke sin gamle mor – og for å bringe håp til storfamilien hjemme, i form av penger, mat, klær og ting.

    Joe og hans folk er ikke unike i håndverksindustrien i Sør-Afrika – det er mange tusen eksil-zimbabwere som livnærer seg på håndverk, særlig ståltrådkunsten, og de er sett på som de absolutt dyktigste innen det faget. Jeg skrev om Joe her på Craftprat i 2008, i forbindelse med  mai-opptøyene i 2008. Joe hadde da hentet ut sine folk fra township’ene rundt Cape Town på en lastebil og fått brakt dem i sikkerhet hjemme i sin overfylte 2-roms leilighet.  I was just indirectly affected, som han sa på sitt rolige vis, på mitt spørsmål om hvordan xenofobien påvirket ham og hans virksomhet – og så ville han ikke snakke noe mer om det. I ettertid har jeg tenkt at det kanskje var fordi han ikke ville framstå som en som klaget, og at han rett og slett synes det var vanskelig å snakke om «black brothers against black brothers» med meg, en totalt utenforstående. «Keep it in the family», tross alt.

    Et halvt års tid seinere, mot slutten av 2008, fortalte Joe meg om sin nye plan. Den gikk ut på å flytte ut av Cape Town, ca en times kjøretur nordover langs kysten, til en nyetablert settlement, Chatsworth. Her ville han flytte både familien og bedriften. Og det har Joe gjort – sammen med andre eksil-zimbabwere. Jeg har tenkt at det nok ikke er helt tilfeldig at de har valgt dette stedet langt av gårde fra Cape Towns township’er, selv om de alle må ta til takke med ganske så spartanske boforhold i midlertidige skur, i påvente av å ha råd til å bygge hus. Men de er driftige, zimbabwerne i Chatsworth – og jamen har de ikke fått på plass et lydstudio i et av skurene, til bruk for det lille samfunnets unge musikalske talenter. Med Joe som primus motor. Her er et bilde av det, med to av karene i kwaito-gruppa The Triplets. De har nylig utgitt CD – på en svært så uavhengig label, selvfølgelig står driftige Joe bak dette også.

    Da jeg hørte om zimbabwerne som forlot Cape Town mot slutten av fotball-VM av frykt for xenofobi i township’ene, tok jeg kontakt med Joe. Og som i 2008 svarer han: «I am just indirectly affected» – føler seg trygg i  Chatsworth, men klar til å hente ut arbeidskarene og venner fra township’ene rundt Cape Town, dersom det blir nødvendig. «But you shouldn’t worry», fortsetter han. «It is a black-to-black problem only».

    Hva mente han egentlig med det utsagnet? På den ene siden er det  jo riv ruskende galt det han sier. Det er klart at dette ikke er et «black-to-black problem only». Og det er som om Joe prøver å roe meg ned, så ikke jeg skal være redd for å komme til Sør-Afrika. Og det liker jeg definitivt ikke å høre. Etter alle disse årene med samarbeid – og så tror Joe at jeg er redd for å dra til Sør-Afrika, at jeg kjøper utenlandsk medias versjon av landet og dets problemer? Eller – kanskje han bare snakker av erfaring? At det blir sånn, nå som fotball-VM er over og verdens lyskastere ikke lenger er rettet mot Sør-Afrika, at da må Joe og de andre afrikanerne på gjestevisitt i Sør-Afrika – selv om den har vart i 16 år – møte det som kommer, dersom det kommer. Som de alltid har gjort. For Joe vet mye om det å være 2. rangs borger, hvor enn han er, både i sitt eget land og i andre land. Så det han vel antakelig sier er at det kommer jeg aldri til å forstå hva vil innebære. Og dessuten, hvor mye bryr jeg meg – egentlig? Når alt kommer til alt?

    Vi har alle ansvar for vårt eget liv, sier vi så kjekt her i velferdslandet Norge. Men noen her i verden har mer ansvar enn andre. Zimbabwere – og de aller fleste andre afrikanere – tilhører helt klart den gruppa. Og spør du meg, så slår de knock-out på nordmenn flest når det gjelder å ta ansvar for eget liv.

    Helt til slutt – et bilde av noe hva Joe lager. Produktene hans – og særlig dette kjempehjertet – har vel vært i de aller fleste norske interiørblader. Her ser du det brukt som del av det norske klesmerket Ti-Mo sin sommerkolleksjon 2010. Anne Helene Gjelstad er fotografen.

    Fint, ikke sant?

    Jeg har jo som prinsipp at jeg ikke skal blande noe særlig kommers inn i denne bloggen, altså lite egenreklame for Isandis produkter. Men nå gjør jeg et unntak. For Joe vet at jeg skriver dette blogg-innlegget om ham – og han vil ikke like det, dersom jeg ikke reklamerer for produktene hans. Som han sier: We are first and foremost doing business.

    For til syvende og sist er det denne merkelappen Joe ønsker å ha hengende ved seg:

    Joe Mapfuno, en av det sørlige Afrikas dyktigste og mest innovative ståltrådkunstnere.

    Så her er et annet bilde – tatt i Oslo i går, og en variant med eføy, som vi har stående hos Isandi for tida. Kongekrone fra JoJoWires. Passer ingen kjente hodestørrelser. Men passer alle hager og balkonger. Laget av kongen av ståltråd. Her får du kjøpt den – og andre av Joes produkter.

    Og altså laget i et nytt lite lokalsamfunn, der alle fortsatt kun bor i skur. Bestående kun av eksil-zimbabwere, langt nok unna Cape Towns urolige townships. Her hvor man bare er  indirectly affected.

    ________________________________________________

    Mer om fremmedhatet i Sør-Afrika i  forrige innlegg: Hva gjør folk flest etter 11. juli?

  • Hva gjør folk flest etter 11. juli?

    I dag var jeg i en butikk her i Oslo og overhørte en samtale mellom to godt voksne damer – de kommenterte medieoppslagene knyttet til brannen på ventemottaket i Lier. «Tenk å være så lite takknemlige, etter alt hva vi gjør for dem. Nei, send dem ut. Skulle ikke forundre meg om de får opphold nå, bare fordi de har tent på asylmottaka. For min del kunne de godt ha brent opp sjøl også.»

    De damene kan umulig ha sett bildet av Ernesto Alfabeto Nhamuave.

    Dette er et bilde fra Reiger Park Informal Settlement utafor Johannesburg, tatt 18. mai 2008. Den brennende mannen er en 3-barnsfar ved navn Ernesto Alfabeto Nhamuave. Han var blitt satt fyr på av en rasende mobb, og døde seinere av skadene. Ernesto var innvandrer fra Sør-Afrikas naboland Mozambique, og han var offer for fremmedhat – xenofobi – som eksploderte 12. mai 2008, og som utviklet seg til 3 uker med drap, vold og plyndring av afrikanske innvandrere, deres hjem, eiendeler og deres forretninger i townships og slumbosetninger over hele Sør-Afrika.

    Dette bildet viser Reiger Park, der Ernesto ble brent til døde, etter en uke med mobbens herjinger.

    Etter disse ukene i mai var status 62 døde, de fleste innvandrere, mer enn 600 alvorlig skadede, 1000-vis av innvandrere hadde søkt dekning først i politistasjoner, kirker, moskeer, synagoger, samfunnshus – og deretter ble de flyttet til provisoriske teltleire, satt opp av myndighetene, som vist på bildet nedenfor – og ytterligere 1000-vis hadde forlatt Sør-Afrika. Opptøyene gjorde også at regjeringen satte inn væpnede styrker mot landets egne innbyggere, for å kontrollere situasjonen – og det var første gang etter apartheids fall at noe slikt skjedde. Landet – og verden forøvrig – var i sjokk. Hvordan kunne fremmedhat mot andre afrikanere få slik fotfeste i – av alle land – nettopp Regnbuenasjonen? Landet som selv hadde vært avhengig av andre afrikanske lands gjestfrihet under frigjøringskampen, landet som i flere tiår var selve symbolet på solidaritet, og som alle frihetselskende mennesker forbandt med toleranse og kamp mot rasisme og undertrykkelse. Landet som fikk til fredelig overgang til fleretallsstyre og demokrati. Landet som hadde Nelson Mandela.

    1400 personer ble arrestert i forbindelse med opptøyene, og fortsatt er ikke alle rettsakene avsluttet, og noen har ikke kommet så langt som til en rettsak ennå, og mange av siktelsene er også frafalt, pga at de fornærmede har forlatt landet. Flyktningleirene var satt opp som en midlertid løsning, men fortsatt er leiren i De Doorns nær Cape Town ikke stengt, og det har i tiden etter 2008-opptøyene vært flere provisoriske flyktningleire som har kommet og gått, på grunn av lokale uroligheter. Sørafrikanske myndigheter valgte en strategi som gikk ut på å få immigrantene raskt tilbake til lokalsamfunnene de kom fra, samt å sende så mange som mulig tilbake til sine opprinnelsesland, i samarbeid med disse landenes myndigheter. Strategien var ikke særlig vellykket, ettersom mange av immigratene ikke hadde verken gyldige identifikasjonspapirer eller oppholdstillatelse i Sør-Afrika, og at de ikke alltid følte seg veldig velkomne tilbake, hverken i lokalsamfunnene i Sør-Afrika eller i sine egne land. Resultatet var at myndighetene måtte love at ingen skulle bli deportert mot sin vilje, selv om de manglet de nødvendige papirene.

    Men – hvem var de som stod bak opptøyene, hvem var det de angrep – og hvorfor?

    Nettet er full av diskusjoner og rapporter om temaet – noen litt mer tvilsomme enn andre, for å si det forsiktig. Og det er jo heller ingen enkle svar her, det er komplekse sammenhenger og forklaringer – og ulike fagmiljøer er heller ikke enige. Men, hva det ser ut til å være enighet om, er at de som i utgangspunktet stod bak opptøyene var en avgrenset gruppe voldelige kriminelle, men som lykkes i å fyre opp flere, såkalte «vanlige folk». Men hvorfor lot «vanlige folk» seg fyre opp?

    Tja, med dagens overhørte samtale friskt i minne, så er det jo utrolig hva vi «vanlige folk» kan få oss til å si og mene, uten å helt skjønne konsekvensene av hva vi faktisk sier. Jeg tror jo overhodet ikke det er spesielt for sørafrikanere som bor i townships, og når man leser norske nettdebatter så tenker man at det kanskje først og fremst er spesielt for nordmenn å la seg fyre opp. Men altså – som bakenforliggende årsaker så trekkes fram:

    1. Kamp om knappe ressurser. Mange sørafrikanere har opplevd en relativ forverring av levestandard siden innføring av demokrati, og mange føler at de ikke har fått hva de er blitt lovet – jobb, infrastruktur og bolig. Det er kamp om ressursene, særlig i de fattigste boområdene. Mange opplever at immigrantene kommer og tar del i ressurser som ikke er deres, fordi de rett og slett ikke er sørafrikanere. I ettertid har det vært mye snakk om at populistiske lokal-politikere har nøret opp under fremmedhatet, for å dekke over egen utilstrekkelighet og brutte løfter.

    2. Nasjonalistisk nasjonsbygging. Det foregår en debatt om hvorvidt de høyst påkrevde nasjonsbyggende tiltakene etter apartheids fall, der fotball-VM er et av dem, var forfeilet på den måten at man ikke mer dynamisk prøvde å integrere det afrikanske – og ikke bare dyrke «det sørafrikanske.» Av politiske grunner så måtte jo Sør-Afrika holde sine grenser åpne da de ble et demokrati, etter i så mange år å ha ført en anti-afrikansk fiendtlig politikk – og man måtte forstå at dette ville gjøre Sør-Afrika til en smeltedigel også i afrikansk forstand.

    3. «South African exeptionalism». Mange sørafrikanere snakker om hvor ødeleggende det har vært for landets forhold til resten av Afrika å være «verdens darlings», denne følelsen av at de er «noe helt spesielt», «vi har jo Mandela, altså er vi alle litt Mandela, og vi fortjener spesialbehandling». Deres lidelser opp gjennom historien er bedre dokumentert og har fått mer global oppmerksomhet, sammenliknet med andre afrikanske land. Bantu-undervisning, der afrikansk historie ikke var inkludert, har jo ikke hjulpet på dette. Det er faktisk ofte påfallende hvor lite sørafrikanere vet om sitt eget kontintent, for ikke å snakke om sine naboland.

    4. Politiske og økonomiske forhold i Zimbabwe – og i resten av Afrika. Det strømmer daglig tusenvis av flyktninger over grensen fra Zimbabwe, flesteparten av dem illegale. De kommer til Sør-Afrika for å tjene penger, som de kan sende hjem til familien, slik at de kan overleve. Sør-Afrika har ført – og fører – en nokså ambivalent politikk vvs Zimbabwe og Robert Mugabe, man har valgt et «stille diplomati», dvs. at man er veldig forsiktig med å åpenlyst kritisere Zimbabwe og særlig Mugabe. Forsøkene på å stenge grensene og ha strengere grensekontroller er vel bare sånn halvhjertet – bortsett fra under fotball-VM, da. Zimbabwe har hatt et mye bedre (og mange vil si fortsatt har) undervisningssystem enn Sør-Afrika, noe som medfører at den jevne zimbabwer snakker mye bedre engelsk og har generelt mye bedre utdannelse enn den jevne sørafrikaner, og ofte er det også høyt utdannede zimbabwere som kommer til Sør-Afrika. Sørafrikanske arbeidsgivere vet dette, og særlig i serviceindustrien er det flere og flere zimbabwere som jobber. I tillegg har veldig mange av dem en entreprenør-innstilling som sørafrikanere ikke ser ut til å ha. Det samme gjelder folk fra Malawi, Somalia, Congo, Mozambique, dvs alle som kommer til Sør-Afrika, med ett mål: De skal jobbe for å tjene penger, fordi det ikke finnes jobber for dem i deres eget land. Og Sør-Afrika, som den største og mest åpne økonomien på kontinentet, er da et naturlig sted å prøve lykken. Det er helt påfallende – jeg har gjort litt empiriske undersøkelser og spurt sørafrikanske venner, svarte som hvite (vel, mest hvite da, i dette tilfellet) om nasjonaliteten til hushjelpene og gartnerne deres. Og flere og flere bytter ut sine sørafrikanske ansatte til fordel for en annen afrikaner. Jeg har spurt dem om hvorfor, og svaret er entydig: «De er bedre utdannet, snakker bedre engelsk og jobber mer».

    Den jevne sørafrikaner reagerte selvfølgelig med avsky da bilder og reportasjer fra opptøyene dukket opp i media. På det praktiske plan mobiliserte enkeltmennesker og ulike organisasjoner innsamlingsaksjoner av klær og nødvendig utstyr for å hjelpe de som var rammet, nettdebattene og ring-inn-programmene på radio svømte over av engasjement. Politikere, akademikere, kunstnere, næringslivet – alle var engasjert i debatten, i tillegg til «folk flest»: Hvordan kunne dette skje?

    (I forbindelse med opptøyene ble det startet en nettside www.xenophobia.org.za – og der er det masse informasjon å hente, med gode oppdateringer på medias dekning av xenofobiske tendenser i Sør-Afrika, samt mange sterke vitnesbyrd om hva som skjedde i mai 2008. Likeledes har engelske wikipedia en bra artikkel: Xenophobia in South Africa , som også omtaler fremmedhatet i Sør-Afrika før 2008. På nettet nå er det Mail&Guardian som følger xenophobia-utviklingen nøye.)

    Men etter juli 2008 ble det stort sett stille i media – bortsett fra en eller annen rapport om at xenofobi hadde blusset opp lokalt her og der, særlig i 2009. Sør-Afrikas fokus har vært på fotball-VM og alle forberedelsene i den forbindelse, inklusive symbolske nasjonsbyggende tiltak – og man har også vært livredde for negativ publisitet som man fikk i forbindelse med mai 2008-opptøyene. Men selve årsakene til xenofobien ble jo ikke borte av den grunn – tvertimot, det strømmer stadig flere zimbabwere til Sør-Afrika, arbeidsløsheten er ikke blitt mindre, folk er misfornøyde med sine politikere på alle plan, og utdanningsnivået har ikke forbedret seg, og immigrantene er fortsatt like flinke og driftige. Så antakelig har fotball-VM bare fungert som en midlertidig buffer og kanskje til og med forsterket tendensene, fordi de har fått ulme i fred. For i de siste ukene skriver alle sørafrikanske medier daglig om at xenofobien kommer til overflaten igjen for fullt etter 11.juli, når siste VM-fotballspark er tatt – «we will get you on July 12».

    Jeg hørte disse ryktene først rundt påsketider – eksil-zimbabwere fortalte at det gikk rykter om både «clean-up»-kampanjer, dvs at myndighetene kom til å sende ut alle uten lovlige papirer, samt at det kom til å bli opptøyer på samme vis som i 2008. «Men denne gangen skal vi være mer forberedt», sa de. Og på nå søndag rapporterte media om zimbabwere som forlot Cape Town i hopetall, med alle sine eiendeler, av frykt for hva som kanskje vil komme etter 11. juli. «The Exodus», som en av avisene skrev. Og i Johannesburg har så å si alle somaliere flyttet til samme område i Mayfair, slik at det er blitt en somalisk ghetto, der de kan bedre forsvare seg mot den sørafrikanske mobben. (jeg skrev om Det somaliske problem her på Craftprat i juni 2008)

    Men fortsatt er det bare rykter, bortsett fra det som blir kalt «minor incidents» – en kongoleser som blir kastet av toget, en zimbabwer som blir banket opp, en somalier som får brent opp sin butikk. Men ryktene taes alvorlig – og i går var det krisemøte mellom flere ministre i regjeringen der man diskuterte tiltak for å dempe ryktene og samtidig ha handlingsplaner klare, dersom det skulle komme til opptøyer som i 2008. Men noe er annerledes nå, sier mange – denne gang står faktisk mange lokalsamfunn opp for sine innvandrer-naboer og forsvarer dem. Det fortelles om lokale borgervern og mobilisering. Og denne gang legger man ansvaret på lokale politikere som søker gevinst ved å fyre opp under fremmedhatet for å dekke over sin egen inkompetanse og manglende resultater, og man legger ansvaret på lokale forretningsmenn som ikke tolererer konkurranse fra dyktigere innvandrere.

    Sør-Afrika holder pusten nå – og håpet er at «vanlige folk» ikke vil ha gjentakelser fra mai 2008. «Vanlige folk» er alltid håpet. Det er bra – og skremmende på samme tid. Jeg burde ha sagt det til damene i butikken.

    ________________________________________________

    Bildene i denne bloggposten er i hovedsak hentet fra www.xenophobia.org.za.

  • God stemning og den afrikanske ekstase

    Da jeg startet Isandi for en del år siden  – som altså selger håndverksprodukter fra det sørlige Afrika – så dukket det opp en reaksjon blant en del Afrika-kjennere som jeg ikke hadde forventet. De følte seg tydeligvis litt truet over at «deres» Afrika skulle være tilgjengelig for hvermannsen i Norge, og etter kommentarene å dømme var det sånn at de nærmest ønsket at Isandi ikke skulle lykkes, at vi ikke skulle klare å selge disse tingene. Selv om de kom fra deres – og mitt – elskede Afrika. Og jeg har brukt adskillig energi opp gjennom årene på å høre på folk som kan fortelle meg at visstnok selger Isandi fine ting, men selv har de mye finere ting fra Afrika. Som de dessuten har kjøpt mye billigere. I Afrika.

    Når du driver med handel, så har kunden alltid rett. Så trikset for å dem til å slappe av, er simpelthen å være helt enig med dem: Ja, det er strålende at du vet om finere ting enn hva Isandi har, og så veldig hyggelig at de fineste tingene er hos deg selv, og enda bedre at du kjøpte dem billig  i Afrika og slapp å legge igjen penger hos Isandi og betale moms til den norske stat. Neida, jeg vet at du bidrar nok som det er gjennom ditt ektefølte og ærlige engasjement for Afrika, og at dette med trade not aid får gjelde noen andre enn deg. Jada, jeg vet at du jobber med alvorlige problemer i Afrika. Neida, de problemene kan ikke løses gjennom kjøp av afrikanske gardiner.

    Min dyrekjøpte erfaring er: La aldri noen føle at du tar Afrika fra dem.  For da blir det dårlig stemning. Og med dårlig stemning blir det lite handel – og da hjelper det jo ikke at du har verdens fineste Afrika-varer å selge.

    For – gjør det egentlig så mye at folk får føle at de kan beholde sitt Afrika? Uansett er det ingen av oss som sitter på sannheten og den fulle oversikten over Afrika. Og noen ganger var – og er – det jo til og med sånn at de som følte for å kommentere Isandis vareutvalg faktisk visste om finere ting enn det jeg hadde klart å oppspore.

    Så etterhvert er jeg blitt litt avslappet på det der. Og alt blir så mye hyggeligere når skuldrene kan være litt senket.

    I forbindelse med fotball-VM så er det opprettet en blogg i regi av Fellesrådet for Afrika/SAIH (Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpeorganisasjon). Den leser du her. Ambisjonen for bloggen er det ikke noe i veien med – her er hva den tar mål av seg å være:

    VI VIL med dette bidra til en så bra dekning som mulig av det første verdensmesterskapet til å bli spilt på det afrikanske kontinentet. Med bra mener vi ikke nødvendigvis positiv, men kunnskapsrik, kritisk, nyansert og i henhold til de samme kvalitetskriteriene som skal gjelde for journalistikk overalt, i verden som i resten av Norge.

    DERFOR TILBYR Fellesrådet og SAIH gjennom denne portalen med kildetips og råd for journalister som skal dekke fotball-vm, samt bakgrunnsstoff om mesterskapet, vertsnasjonen og andre tema vi mener er relevante. Dessuten vil vi bruke denne bloggen til å diskutere hva som er bra og dårlig journalistikk, hvordan fotball-vm dekkes og hva det betyr.

    På nettsiden er det listet opp en del kilder, som antakelig er ment for journalister som skal skrive om fotball-VM. Jeg vet ikke om disse kildene blir brukt så mye, noe sier meg at de blir i allefall brukt mindre enn forventet  – for det virker rett og slett som om Fellesrådet/SAIH er litt såra og skuffa. Folk bruker andre kilder enn det de har funnet fram, og er opptatt av andre saker – kjøper andre Afrika-varer, rett og slett. I Afrika. Så noen er i ferd med å ta Afrika fra dem.

    Bloggen begynte som en slags kildebank, men er nå gått over til å være overvåkning, som er ordlyden Maren Sæbø –  redaktøren for bladet Verdensmagasinet X , utgitt av blant annet nettopp Fellesrådet/SAIH – bruker i sitt velformulerte angrep på Dagbladets VM-bloggende gladgutter – » Sportsjournalister på bistandssafari«. Den eneste norske avis som har fått godkjent fra VM-bloggen  så langt, er Vårt Land. Vårt Land er som kjent mer enn gjennomsnittlig opptatt av Afrika, så dette er kanskje ikke noen bombe. Og både Vårt Land, Verdensmagasinet X og VM-bloggen rekrutterer vel strengt tatt lesere fra samme bistandsinteresserte miljø. Så det er vel kanskje av begrenset interesse for oss andre med sånne intern-karakterer?

    Men tilbake til Dagbladets blogg og avisas VM-dekning. Jeg skal ikke mene så mye om verken kaffekopp som innsamlingsaksjon eller ballbinger her og nå – bortsett fra at Afrikas problemer skyldes i hvertfall ikke at det er for mange ballbinger for unger. Samtidig som det heller ikke er løsningen. Men jeg tror at prosjektgruppa for Fellesrådet/SAIHs VM-blogg må ha glemt at de tilhører en veldig liten del av Norges befolkning: De som forholder seg til Afrika gjennom rapporter og forskning og workshops. Ikke noe galt med det – men jeg tror at for de fleste oss såkalte «vanlige» nordmenn som både hører om og kommer til Afrika, så er møtet først og fremst visuelt og sanselig. Også for journalister. Selvfølgelig også for journalister.

    Jeg skulle for noen år siden være innleder i  Studentersamfundet i Trondheim. Tema var «Et annerledes Afrika» dvs. «annerledes» i betydningen «positiv». Sammen med meg var en annen innleder, som skulle snakke om «Den afrikanske ekstase», som han hadde studert, jeg tror det nærmest var på doktorgradsnivå. Så det var ikke mangel på kompetanse. Men mens vi stod der og tørrtente litt, så oppdaget jeg at karen hadde manus. Og jeg tenkte med meg selv: Man kan jo ikke snakke om den afrikanske ekstase med manus. Dette må jo gå galt.

    Og det gikk galt. Og jeg scoret flere poeng enn jeg strengt tatt fortjente, bare fordi jeg skjønte bedre at «Et annerledes Afrika» formidles mer troverdig på alle andre måter enn via et ferdig manus.

    Det er en slag ekstase, på godt og ondt, i Sør-Afrika for tida – men jeg finner ingen kilder på VM-bloggen, som visstnok er del av «Norges beste Afrika-portal»,  som formidler dette. Jeg tenker ikke her på kilder i form av forskningrapporter og annet «kvalitetssikret» materiale, men kilder som viser det folkelige – og noen ganger fullstendig politisk ukorrekte Sør-Afrika. Hvor er kulturlinkene, humorlinkene, såpeserie-linkene, motelinkene, kjendislinkene – og hvorfor i all verden har ikke VM-bloggen tipset om Die Antwoord? Og hva med litt bilder, rett og slett?

    Etter å ha sjekket kildene på http://www.vm.afrika.no – der  man framhever særlig forskningsrapporten «Player and Referee – Conflicting Interests and the 2010 FIFA World Cup», utgitt av Institute for Security Studies,  med sideantall 236 –  skjønner jeg  veldig godt journalister som finner det mer artig og spennende å referere til samtaler med gartnere, hushjelper og sjåfører. Kjære forvaltere av Norges beste Afrika-portal, hadde dere virkelig trodd noe annet? (Og dessuten – ingen steder i verden er gartnere, hushjelper og sjåfører mer artig og lærerikt å snakke med enn i Sør-Afrika. Og min erfaring er at det er altfor FÅ nordmenn på besøk i Sør-Afrika som snakker med gartnere, hushjelper og sjåfører)

    Nevnte VM-blogg overvåker også min lille ubetydelige blogg – og jamen ble de ikke litt sinte på meg også – fordi jeg skrev at vuvuzelaenes folkelige engasjement ikke var funnet relevant når man skulle oppsummere den norske debatten rundt «nye bilder av Afrika» («nye» i betydningen «positive «). Du leser om dette her (For øvrig – greitt å få med seg: I norske debatter der ord som  «annerledes» og «nye» kombineres med ordet Afrika, så betyr disse ordene  alltid «positiv».)

    Og etterpå har de overvåket meg videre – blant annet har de hørt (eller lest) morgenkåseriet mitt om Afrikas stemme – og jeg tror også de leser dette jeg skriver nå.

    Så da vil jeg benytte anledning å si til dere som er involvert i Fellesrådets/SAIHs VM-blogg:

    Slapp av. Senk skuldrene. Det er ikke så farlig. Vi tar ikke Afrika fra dere. Vi synes dere er ok. Vi synes det er bra at dere står på, og vi innser at dere må overvåke oss som bruker andre kilder enn dere.

    Så derfor et godt råd fra en som har prøvd å selge Afrika i en del år: Pass litt på stemningen. Ellers så får dere ikke solgt en eneste vare.

    Og et annet råd: Våg å slippe manus.

    Da gjenstår vel bare et aldri så lite bilde. Tror jeg velger en protea-blomst, som igjen er en fynbos, botanisk familie som kun finnes i Cape-provinsen. Og blomstrer nå for tida, på trær og busker. Veldig, veldig pen.

    ________________________________________________________