I dag var jeg i en butikk her i Oslo og overhørte en samtale mellom to godt voksne damer – de kommenterte medieoppslagene knyttet til brannen på ventemottaket i Lier. «Tenk å være så lite takknemlige, etter alt hva vi gjør for dem. Nei, send dem ut. Skulle ikke forundre meg om de får opphold nå, bare fordi de har tent på asylmottaka. For min del kunne de godt ha brent opp sjøl også.»

De damene kan umulig ha sett bildet av Ernesto Alfabeto Nhamuave.

Dette er et bilde fra Reiger Park Informal Settlement utafor Johannesburg, tatt 18. mai 2008. Den brennende mannen er en 3-barnsfar ved navn Ernesto Alfabeto Nhamuave. Han var blitt satt fyr på av en rasende mobb, og døde seinere av skadene. Ernesto var innvandrer fra Sør-Afrikas naboland Mozambique, og han var offer for fremmedhat – xenofobi – som eksploderte 12. mai 2008, og som utviklet seg til 3 uker med drap, vold og plyndring av afrikanske innvandrere, deres hjem, eiendeler og deres forretninger i townships og slumbosetninger over hele Sør-Afrika.

Dette bildet viser Reiger Park, der Ernesto ble brent til døde, etter en uke med mobbens herjinger.

Etter disse ukene i mai var status 62 døde, de fleste innvandrere, mer enn 600 alvorlig skadede, 1000-vis av innvandrere hadde søkt dekning først i politistasjoner, kirker, moskeer, synagoger, samfunnshus – og deretter ble de flyttet til provisoriske teltleire, satt opp av myndighetene, som vist på bildet nedenfor – og ytterligere 1000-vis hadde forlatt Sør-Afrika. Opptøyene gjorde også at regjeringen satte inn væpnede styrker mot landets egne innbyggere, for å kontrollere situasjonen – og det var første gang etter apartheids fall at noe slikt skjedde. Landet – og verden forøvrig – var i sjokk. Hvordan kunne fremmedhat mot andre afrikanere få slik fotfeste i – av alle land – nettopp Regnbuenasjonen? Landet som selv hadde vært avhengig av andre afrikanske lands gjestfrihet under frigjøringskampen, landet som i flere tiår var selve symbolet på solidaritet, og som alle frihetselskende mennesker forbandt med toleranse og kamp mot rasisme og undertrykkelse. Landet som fikk til fredelig overgang til fleretallsstyre og demokrati. Landet som hadde Nelson Mandela.

1400 personer ble arrestert i forbindelse med opptøyene, og fortsatt er ikke alle rettsakene avsluttet, og noen har ikke kommet så langt som til en rettsak ennå, og mange av siktelsene er også frafalt, pga at de fornærmede har forlatt landet. Flyktningleirene var satt opp som en midlertid løsning, men fortsatt er leiren i De Doorns nær Cape Town ikke stengt, og det har i tiden etter 2008-opptøyene vært flere provisoriske flyktningleire som har kommet og gått, på grunn av lokale uroligheter. Sørafrikanske myndigheter valgte en strategi som gikk ut på å få immigrantene raskt tilbake til lokalsamfunnene de kom fra, samt å sende så mange som mulig tilbake til sine opprinnelsesland, i samarbeid med disse landenes myndigheter. Strategien var ikke særlig vellykket, ettersom mange av immigratene ikke hadde verken gyldige identifikasjonspapirer eller oppholdstillatelse i Sør-Afrika, og at de ikke alltid følte seg veldig velkomne tilbake, hverken i lokalsamfunnene i Sør-Afrika eller i sine egne land. Resultatet var at myndighetene måtte love at ingen skulle bli deportert mot sin vilje, selv om de manglet de nødvendige papirene.

Men – hvem var de som stod bak opptøyene, hvem var det de angrep – og hvorfor?

Nettet er full av diskusjoner og rapporter om temaet – noen litt mer tvilsomme enn andre, for å si det forsiktig. Og det er jo heller ingen enkle svar her, det er komplekse sammenhenger og forklaringer – og ulike fagmiljøer er heller ikke enige. Men, hva det ser ut til å være enighet om, er at de som i utgangspunktet stod bak opptøyene var en avgrenset gruppe voldelige kriminelle, men som lykkes i å fyre opp flere, såkalte «vanlige folk». Men hvorfor lot «vanlige folk» seg fyre opp?

Tja, med dagens overhørte samtale friskt i minne, så er det jo utrolig hva vi «vanlige folk» kan få oss til å si og mene, uten å helt skjønne konsekvensene av hva vi faktisk sier. Jeg tror jo overhodet ikke det er spesielt for sørafrikanere som bor i townships, og når man leser norske nettdebatter så tenker man at det kanskje først og fremst er spesielt for nordmenn å la seg fyre opp. Men altså – som bakenforliggende årsaker så trekkes fram:

1. Kamp om knappe ressurser. Mange sørafrikanere har opplevd en relativ forverring av levestandard siden innføring av demokrati, og mange føler at de ikke har fått hva de er blitt lovet – jobb, infrastruktur og bolig. Det er kamp om ressursene, særlig i de fattigste boområdene. Mange opplever at immigrantene kommer og tar del i ressurser som ikke er deres, fordi de rett og slett ikke er sørafrikanere. I ettertid har det vært mye snakk om at populistiske lokal-politikere har nøret opp under fremmedhatet, for å dekke over egen utilstrekkelighet og brutte løfter.

2. Nasjonalistisk nasjonsbygging. Det foregår en debatt om hvorvidt de høyst påkrevde nasjonsbyggende tiltakene etter apartheids fall, der fotball-VM er et av dem, var forfeilet på den måten at man ikke mer dynamisk prøvde å integrere det afrikanske – og ikke bare dyrke «det sørafrikanske.» Av politiske grunner så måtte jo Sør-Afrika holde sine grenser åpne da de ble et demokrati, etter i så mange år å ha ført en anti-afrikansk fiendtlig politikk – og man måtte forstå at dette ville gjøre Sør-Afrika til en smeltedigel også i afrikansk forstand.

3. «South African exeptionalism». Mange sørafrikanere snakker om hvor ødeleggende det har vært for landets forhold til resten av Afrika å være «verdens darlings», denne følelsen av at de er «noe helt spesielt», «vi har jo Mandela, altså er vi alle litt Mandela, og vi fortjener spesialbehandling». Deres lidelser opp gjennom historien er bedre dokumentert og har fått mer global oppmerksomhet, sammenliknet med andre afrikanske land. Bantu-undervisning, der afrikansk historie ikke var inkludert, har jo ikke hjulpet på dette. Det er faktisk ofte påfallende hvor lite sørafrikanere vet om sitt eget kontintent, for ikke å snakke om sine naboland.

4. Politiske og økonomiske forhold i Zimbabwe – og i resten av Afrika. Det strømmer daglig tusenvis av flyktninger over grensen fra Zimbabwe, flesteparten av dem illegale. De kommer til Sør-Afrika for å tjene penger, som de kan sende hjem til familien, slik at de kan overleve. Sør-Afrika har ført – og fører – en nokså ambivalent politikk vvs Zimbabwe og Robert Mugabe, man har valgt et «stille diplomati», dvs. at man er veldig forsiktig med å åpenlyst kritisere Zimbabwe og særlig Mugabe. Forsøkene på å stenge grensene og ha strengere grensekontroller er vel bare sånn halvhjertet – bortsett fra under fotball-VM, da. Zimbabwe har hatt et mye bedre (og mange vil si fortsatt har) undervisningssystem enn Sør-Afrika, noe som medfører at den jevne zimbabwer snakker mye bedre engelsk og har generelt mye bedre utdannelse enn den jevne sørafrikaner, og ofte er det også høyt utdannede zimbabwere som kommer til Sør-Afrika. Sørafrikanske arbeidsgivere vet dette, og særlig i serviceindustrien er det flere og flere zimbabwere som jobber. I tillegg har veldig mange av dem en entreprenør-innstilling som sørafrikanere ikke ser ut til å ha. Det samme gjelder folk fra Malawi, Somalia, Congo, Mozambique, dvs alle som kommer til Sør-Afrika, med ett mål: De skal jobbe for å tjene penger, fordi det ikke finnes jobber for dem i deres eget land. Og Sør-Afrika, som den største og mest åpne økonomien på kontinentet, er da et naturlig sted å prøve lykken. Det er helt påfallende – jeg har gjort litt empiriske undersøkelser og spurt sørafrikanske venner, svarte som hvite (vel, mest hvite da, i dette tilfellet) om nasjonaliteten til hushjelpene og gartnerne deres. Og flere og flere bytter ut sine sørafrikanske ansatte til fordel for en annen afrikaner. Jeg har spurt dem om hvorfor, og svaret er entydig: «De er bedre utdannet, snakker bedre engelsk og jobber mer».

Den jevne sørafrikaner reagerte selvfølgelig med avsky da bilder og reportasjer fra opptøyene dukket opp i media. På det praktiske plan mobiliserte enkeltmennesker og ulike organisasjoner innsamlingsaksjoner av klær og nødvendig utstyr for å hjelpe de som var rammet, nettdebattene og ring-inn-programmene på radio svømte over av engasjement. Politikere, akademikere, kunstnere, næringslivet – alle var engasjert i debatten, i tillegg til «folk flest»: Hvordan kunne dette skje?

(I forbindelse med opptøyene ble det startet en nettside www.xenophobia.org.za – og der er det masse informasjon å hente, med gode oppdateringer på medias dekning av xenofobiske tendenser i Sør-Afrika, samt mange sterke vitnesbyrd om hva som skjedde i mai 2008. Likeledes har engelske wikipedia en bra artikkel: Xenophobia in South Africa , som også omtaler fremmedhatet i Sør-Afrika før 2008. På nettet nå er det Mail&Guardian som følger xenophobia-utviklingen nøye.)

Men etter juli 2008 ble det stort sett stille i media – bortsett fra en eller annen rapport om at xenofobi hadde blusset opp lokalt her og der, særlig i 2009. Sør-Afrikas fokus har vært på fotball-VM og alle forberedelsene i den forbindelse, inklusive symbolske nasjonsbyggende tiltak – og man har også vært livredde for negativ publisitet som man fikk i forbindelse med mai 2008-opptøyene. Men selve årsakene til xenofobien ble jo ikke borte av den grunn – tvertimot, det strømmer stadig flere zimbabwere til Sør-Afrika, arbeidsløsheten er ikke blitt mindre, folk er misfornøyde med sine politikere på alle plan, og utdanningsnivået har ikke forbedret seg, og immigrantene er fortsatt like flinke og driftige. Så antakelig har fotball-VM bare fungert som en midlertidig buffer og kanskje til og med forsterket tendensene, fordi de har fått ulme i fred. For i de siste ukene skriver alle sørafrikanske medier daglig om at xenofobien kommer til overflaten igjen for fullt etter 11.juli, når siste VM-fotballspark er tatt – «we will get you on July 12».

Jeg hørte disse ryktene først rundt påsketider – eksil-zimbabwere fortalte at det gikk rykter om både «clean-up»-kampanjer, dvs at myndighetene kom til å sende ut alle uten lovlige papirer, samt at det kom til å bli opptøyer på samme vis som i 2008. «Men denne gangen skal vi være mer forberedt», sa de. Og på nå søndag rapporterte media om zimbabwere som forlot Cape Town i hopetall, med alle sine eiendeler, av frykt for hva som kanskje vil komme etter 11. juli. «The Exodus», som en av avisene skrev. Og i Johannesburg har så å si alle somaliere flyttet til samme område i Mayfair, slik at det er blitt en somalisk ghetto, der de kan bedre forsvare seg mot den sørafrikanske mobben. (jeg skrev om Det somaliske problem her på Craftprat i juni 2008)

Men fortsatt er det bare rykter, bortsett fra det som blir kalt «minor incidents» – en kongoleser som blir kastet av toget, en zimbabwer som blir banket opp, en somalier som får brent opp sin butikk. Men ryktene taes alvorlig – og i går var det krisemøte mellom flere ministre i regjeringen der man diskuterte tiltak for å dempe ryktene og samtidig ha handlingsplaner klare, dersom det skulle komme til opptøyer som i 2008. Men noe er annerledes nå, sier mange – denne gang står faktisk mange lokalsamfunn opp for sine innvandrer-naboer og forsvarer dem. Det fortelles om lokale borgervern og mobilisering. Og denne gang legger man ansvaret på lokale politikere som søker gevinst ved å fyre opp under fremmedhatet for å dekke over sin egen inkompetanse og manglende resultater, og man legger ansvaret på lokale forretningsmenn som ikke tolererer konkurranse fra dyktigere innvandrere.

Sør-Afrika holder pusten nå – og håpet er at «vanlige folk» ikke vil ha gjentakelser fra mai 2008. «Vanlige folk» er alltid håpet. Det er bra – og skremmende på samme tid. Jeg burde ha sagt det til damene i butikken.

________________________________________________

Bildene i denne bloggposten er i hovedsak hentet fra www.xenophobia.org.za.