Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Mine skriverier

  • A roof with a view

    Blokka der vi bor her i Luanda har en fantastisk takterrasse. Da jeg var her for første gang for snart 3 år siden, så hadde vi åpen utsikt rett ut mot Ilha – barriereøya som på utsiden av bukta – og videre ut mot havet. Men det bygges i Luanda, noe voldsomt. Det aller meste ble jo ødelagt under borgerkrigen, som altså sluttet for mindre enn tid år siden. Og det er kineserne som bygger. Blant annet dette hotellet som er på bildet her – det er vel på omtrent 30 etasjer, minst – det bygges i en skråning ned mot havnen.

    Men selv om havutsikten nå gradvis forsvinner for oss, så er det jo mye annet å se på. I går stod Erik og jeg i solnedgangen og talte antall byggekraner vi kunne se i vår umiddelbare nærhet. Det var mange – 40 stykker. Og disse på bildet var de høyeste. Jeg hadde stått tidligere på dagen og fulgt med på manøvrene som kranførerne utførte. Og det er jo ikke småtterier, særlig imponerende er at de klatrer opp og ned i denne kranen for å komme seg på jobb. Pluss dette at de klatrer ut ytterst på kranarmen av og til. Jeg grøsser bare ved tanken, og må holde meg fast. Vi snakket der på taket om hvorvidt man må være en spesiell mennesketype for å ha en sånn jobb. Om høydeskrekk er noe man kan kvitte seg med. (Men antakelig er det vel først og fremst et vanvittig dybdesyn man må være utstyrt med for å kunne styre en sånn kran.) Og så snakket vi om andre redsler. Blant annet om den gangen vi hadde vært veldig redde – samtidig.

    Det var i 1984, da vi var på Island og fikk oppleve et vulkanutbrudd nord på øya. Nå er vi begge geologer, og ergo over gjennomsnittlig interessert i vulkaner og den slags – og det var vel av den grunn vi valgte Island som mål for bryllupsreisen vår. Og mens vi var der, ble det altså vulkanutbrudd ved Myvatn-området, og det var jo ikke hverdagskost, skjer vel hvert 10. år, eller så. Så vi brukte alt vi hadde av penger på Postbankens Røde på å komme oss nord på øya og leie en Lada Sport, det ypperste innen 4×4-biler på den tiden. Og så kjørte vi inn til nærmeste sted vi kunne parkere og satte i gang med å gå. Over fersk lava,  som fortsatt var varm, slik at gummien i joggeskoa smeltet – og med medbrakt niste i ryggsekken. Og til slutt kom vi fram og slo oss ned så nær vi mente det var forsvarlig å være en vulkan, sant å si hadde vi liten erfaring i å bedømme denslags. Så vi satt der i timesvis og så på vulkanen som spydde ut glødene lava, mens vi spiste opp nistepakka vår. Det var stygg-vakkert og ubegripelig.

    Og da det begynte å bli mørkt, pakket vi sammen sekken og bega oss tilbake til bilen. Alt gikk bra, helt til vi skulle forsere det siste lava-beltet. Da var det blitt helt mørkt, og vi mistet rett og slett kurs. Det hjalp lite med kompass, lavaen var selvfølgelig magnetisk og snudd opp ned på alle kjente himmelretninger. Vi visste det var et par hundre meter å gå for å komme over lavaen, slik vi hadde gjort tidligere på dagen den andre veien. Men da vi hadde gått i en time og fortsatt ikke hadde kjent noe som var i nærheten av normal islandsk jord under føttene, da skjønte vi at vi hadde gått oss vill. Men vi fortsatte å gå og gå – det var jo ikke noe alternativ å sette seg ned. Lavaen var varm og skarp som glasskår – og innemellom var det sprekker der lavaen fortsatt glødet, og lukten av svovel var påfallende. Kanskje var det andre gasser også – luktfrie, men farlige. Vi visste jo ikke mye om vulkaner i praksis, når alt kom til alt. Men ingen av oss sa et ord. Jeg husker jeg tenkte at jeg forstår godt hvorfor helvete beskrives som varmt og glødende – det må bygge på menneskelig ur-erfaring med vulkaner og lava.

    Etter noen tause timer på  fersk lava i mørk islandsk natt fikk vi landekjenning. Vet ikke hvordan vi fant fram, men vi gjorde nå det.  Og først da kunne vi si høyt til hverandre at vi hadde vært redde. Veldig redde. Mulig det var umodent å ikke si noe før, mulig det var overlevelsestaktikk.

    Og seinere i livet og samlivet har man jo også vært redd. Men aldri så redd – samtidig.

    Og mens vi stod på taket i Luanda og betraktet solnedgangen i går, så tenkte jeg som så at det er  en kinesisk kranfører i en veldig høy kran som gjør at vi står her og snakker om vårt møte med en islandsk vulkan. Det er ikke vulkanasken som har hjemsøkt Norge den siste uka som framkalte disse minnene. Jeg er på mange måter veldig langt hjemmefra.

    Det er kineseren også. Lurer på om han er redd.

  • Ut på tur

    Det hender at jeg er ute på tur. Det er alltid artig, og alltid lærerikt, og alltid inspirerende. Som regel må jeg bruke mye tid på å fordøye og forstå hva jeg ser og opplever – men mange ganger må jeg jo bare slå fast at jeg antakelig ikke forstår noe i det hele tatt.

    Det gjelder særlig et av de landene jeg etterhvert oppholder meg mye i – Angola. Jeg er her i skrivende stund og skal være her noen uker framover. Oppholdet her handler ingenting om Isandi, egentlig – men om min kjære Erik, som bor og jobber her på 3. året.

    Akkurat nå driver jeg og prøver å få litt bedre struktur på craftprat-bloggen mht kategorier, utseende og den slags – for ikke å snakke om alle disse taggene, som jeg vel ikke kan påståes å ha hatt noen særlig plan eller struktur for… Er jo ikke så dreven i dette, men skjønner at det har skjedd mye på blogg-fronten siden jeg startet for snart 2 år siden. Så jeg rydder og ordner, og plasserer litt om her og der, og legger ut ting som jeg har skrevet for en stund siden, pluss at jeg har  tenkt å skrive litt dagbok-aktig fra livet i Luanda. Så det blir vel kanskje like rotete som før, når alt kommer til alt..

    Men her er noen bilder fra utsikten fra taket på blokka der vi bor. De bildene sier egentlig mye om hva Luanda – og til dels resten av Angola – handler om. En uforståelig blanding av arv fra portogisisk kolonitid, angolansk stolthet, krig, ødeleggelser, nybygging, fattigdom og rikdom. Jeg skrev her på Craftprat for snart to år siden at Angola er støyende og særdeles falsk disharmoni – men det groover. Står vel for den oppfatningen fortsatt.

  • Nytt fra motefronten

    Jeg sysler med en sak om afrikanske monumenter av nyere dato, og i den anledning er Nord-Korea sterkt involvert. Er litt begrensa hva man kan finne på nettet om samarbeid mellom Nord-Korea og Afrika, men man dumper jo bort i mye annet oppsiktsvekkende. Blant annet følgende pressemelding fra AFP, sendt ut i forrige uke. Synes den er verdt et oppslag i seg selv – her er den engelske versjonen om the fashion vogue som sprer seg i internasjonal mote for tiden:

    The trademark suit sported by North Korean leader Kim Jong-Il is now in fashion worldwide thanks to his greatness, Pyongyang’s official website said Wednesday.

    Uriminzokkiri, quoting an article in communist party newspaper Rodong Sinmun, said the modest-looking suits have gripped people’s imagination and become a global vogue.

    «The reason is that the august image of the Great General, who is always wearing the modest suit while working, leaves a deep impression on people’s mind in the world,» it said.

    «To sum it up, that is because his image as a great man is so outstanding.»

    The article quoted an unidentified French fashion expert as saying world fashion follows Kim Jong-Il’s style.

    «Kim Jong-Il mode which is now spreading expeditiously worldwide is something unprecedented in the world’s history,» the stylist was quoted as saying.

    The suits consist of an overall-style zipped-up tunic and matching trousers, usually in khaki or blueish-grey.

    The 68-year-old leader wears them even when receiving foreign dignitaries.

  • Om Fairtrade og Fair Trade og rettferdighet.

    Det er bare å si det som det er: Jeg har lenge vært erklært skeptiker til Fair Trade, og nå er jeg blitt erklært skeptiker til også Fairtrade. For de som lever i den villfarelse – og det har jeg oppdaget er de aller fleste nordmenn – så er altså Fair Trade og Fairtrade to forskjellige ting.

    Veldig kort fortalt er Fairtrade i ett ord en merkevareordning der PRODUKTET er rettferdig, mens Fair Trade i to ord er en benevnelse på selve handelsvirksomheten som utføres, det vil si at MENNESKER og ORGANISASJONER/ BEDRIFTER involvert i handelskjeden er rettferdige. Ettordsvarianten – dvs. Fairtrade – kan man kun bruke når produktet er eksternt sertifisert – og da får produktet et merke – nemlig dette
    – og det er organisasjonen Fairtrade Norge som forvalter denne merkevaren i Norge.

    Fair Trade i to ord opererer med selv-sertifisering, dvs det holder at jeg erklærer meg som tilhenger av Fair Trade, så kan jeg bruke det navnet. Og dersom jeg kan avse en del euro i året så kan jeg også melde med inn i World Fair Trade Organization  – og da kan jeg få bruke dette symbolet

    ,

    så sant jeg har bevist at jeg oppfyller visse krav til etisk standard. For ordens skyld, WFTO har egentlig fått ny logo – men den klarte jeg ikke å få lastet ned – mulig det har noe å gjøre med at de skal bli strengere på hvem som får bruke logoen deres.

    Men uansett, selve ordene – Fair Trade og Fairtrade – kan brukes av alle, de er ikke varemerkebeskyttet.

    Begge deler, både ett- og toordsvarianten, med og uten logo, er til syvende og sist ikke noe annet enn en markedsføringsstrategi overfor oss vestlige forbrukere med dårlig samvittighet. Ved siden av alt du kan kjøpe av rettferdige bananer og roser og kaffe og te og sukker og vin og kjeks og ris, så kan du også få kjøpt rettferdig musikk og rettferdige lydeffekter, du kan drikke deg full på rettferdig brennevin, for ikke å snakke om rettferdige kondomer, laget av rettferdig lateks. Det er gripende lesning på nettet om folk som endelig føler at de kan ha sex med god samvittighet. Og noen produkter er delvis rettferdige, for eksempel en viss type sjokolade, der selve kakoen er rettferdig, men ikke melken – dvs kua. Og noen klesplagg består for eksempel av 6 prosent rettferdighet, i form av rettferdig bomull. Nå er jo alle disse eksemplene ovenfor en salig blanding av ettordsbegrepet og toordsbegrepet, med og uten symboler og merker – og det er helt sikkert ikke rettferdig av meg å blande sammen dette og bidra til enda mer forvirring blant allerede forvirrede forbrukere. (I folkeopplysningens ånd skrev jeg  i 2008 et lengre innlegg her på Craftprat om Fairtrade og Fair Trade og forskjellen på de to: Lynkurs i Fairtrade og Fair Trade )

    En journalist ringte meg for noen uker siden og ville snakke om hvorfor  jeg var skeptisk til Fairtrade – i ett ord, altså. Nå er det altså Fair Trade jeg i utgangspunktet er mest skeptisk til, men journalisten hadde heller ikke fått med seg denne forskjellen. Fair Trade har jeg vært opptatt av ettersom det toucher veldig mye inn på det jeg driver med til daglig – handel med afrikanske småskalaprodusenter av håndverk – så jeg har en del erfaring å bringe til torgs på området. Mens Fairtrade dreier seg om  handel med jordbruksvarer, som jeg altså ikke driver med – og således har mer utenforstående betraktninger om – og etterhvert skepsis til.

    Min hovedkritikk mot Fair Trade – som også gjelder Fairtrade – har i utgangspunktet vært av ideologisk karakter – at hele benevnelsen er laget først og fremst for at vi i Vesten skal føle oss bedre, og at det innebærer en farlig forenkling av  hva fattigdomsbekjempelse er og en opprettholdelse av myter om afrikanere og Afrika – som til syvende og sist vil virke mot sin opprinnelige hensikt, selv om den er aldri så edel. Jeg skriver om det ideologiske nå i dag, og kommer tilbake til andre aspekter i et annet blogg-innlegg.

    Min første innvending går på selve navnet. Rettferdig. Fair Trade-begrepet oppstod i NGO-kretser – blant frivillige organisasjoner som har til kjennemerke at de mobiliserer folk og medlemmer for de gode og store ideer og slagord.  Min teori er at dersom handelsstanden selv hadde funnet på begrepet «rettferdig handel», så hadde det aldri fått gjennomslag – fordi man vet at man må forholde seg til markedsføringslover og krav om ikke å føre forbrukerne bak lyset. For mye kan sies om handel med  fattige småskalaprodusenter, og mye er bra og blir stadig bedre, men spesielt rettferdig er det ikke.  Jeg har til gode å møte en eneste håndverksprodusent i Afrika som mener at hans eller hennes handelsmuligheter med vesten er rettferdige. Handel mellom en rik kunde og en fattig produsent kan aldri bli rettferdig i ordets egentlige betydning. For verden er ikke rettferdig, livet er ikke rettferdig – og det vet vi. Og minst rettferdig er livet for fattigfolk. Også det vet vi. Men av en eller annen grunn har vi altså funnet ut at visse typer av kommersielle samhandlinger med fattige produsenter i sør, best beskrives som rettferdig.

    Men nå kan man jo si at det er selve ønsket om rettferdighet som er det viktige her, og at denne handelsvirksomheten er mer rettferdig enn annen handel. Men det farlige med slik store mobiliserende løfter og slagord er at det fort blir en selvoppfyllende profeti. Når bare mange nok tror på og støtter rettferdig handel, så blir  handelen vi støtter rettferdig.

    Nå har noen forsøkt seg på å si at Fair heller kanskje skal oversettes med «real» – men leser du for eksempel på Fair Trade Norge sine hjemmesider, så ser du at de bruker ordet «rettferdig» ganske så konsekvent.

    Min andre hovedinnvending mot Fairtrade og Fair Trade er forenklingen og inndelingen av afrikanere i de snille og de slemme. For når du kaller noe for rettferdig, så blir automatisk motsatsen urettferdig. Som butikkselger med afrikanske varer vet jeg mye om det. Hos Isandi får vi mange spørsmål om Fairtrade og Fair Trade – i en salig blanding – er det vi, eller produktene, eller produsentene, som bør være rettferdige – ikke godt å si, antakelig alle  – men folk spør.  Når vi da svarer at vi hverken selger Fairtrade-produkter, eller kaller handelen for fair trade, så blir folk veldig usikre. Men er det urettferdig, da? spør de, vantro.

    Men hvorfor er du så opptatt av rettferdighet når det gjelder afrikanske varer?, spør vi da tilbake.

    Nei, vi vil jo gjerne vite at alt er i orden hos de vi kjøper produktene fra, er som oftest svaret da.

    Og det er dette svaret ideologiske kritikere av Fair Trade i det sørlige Afrika trekker fram som hovedargumentet mot hele påfunnet. At Fair Trade, når alt kommer til alt, ikke er noe annet enn nok et forsøk fra oss i Vesten på å skulle kontrollere Afrika. For at vi skal kjøpe deres varer, så må de gjennom en godhetstest hos oss – og gjerne få et stempel eller et merke, for vi vil dem så vel. Er du rettferdig, så slipper du igjennom til det ypperste vi har i vår vestlige verden – den bevisste forbruker – og da kan du tjene mer penger. Det minner om passlovene under apartheid-tida, sier de.

    Opprøret  i Sharpeville mot nettopp passlovene markerer 50 år i dag. Og 5.000 nordmenn er fans av rettferdig handel på Facebook. Og det er skikkelig urettferdig å blande minner om ubehagelige passlover med Fair Trade. I hvertfall for de 5.000 nordmennene.

  • Om Zumas flerkoneri, Afrikas homofobi og Vestens arroganse

    Flerkoneriet til Sør-Afrikas president Jacob Zuma har fått noen presseoppslag her i Norge i det siste. Siste ute var Dagbladet som skriver om hvor mye alle konene og barna koster sørafrikanske skattebetalere – og det er ca. 12 millioner kroner. Nå koster for eksempel det monogame norske kongehus en god del mer, Kronprinsparet  alene belaster det norske statsbudsjettet med  23 millioner kroner i 2010 – så man kan jo ikke trekke den slutning at monogami vinner over polygami i økonomisk forstand. Selv om det antakelig var hensikten med artikkelen – å vise at flerkoneriet til Zuma umulig kan være til nasjonens beste.

    Egentlig er det underlig at det i det hele tatt er en sak for utenlandsk vestlig presse, dette her – hva flerkoneriet koster Sør-Afrika, så lenge man selv er del av et system som forsvarer og bevarer styreformer som monarki, som man jo absolutt må si også «koster skattebetalerne dyrt» – som er ordlyden Dagbladet bruker i artikkelen om Zuma.

    Og sørafrikanske kommentatorer, svarte som hvite, Zuma-kritikere som -tilhengere, vil nettopp framheve det – Vestens utrolige arroganse overfor samfunnsordninger som er annerledes enn hvordan vi selv har ordnet oss. Igjen er vi tilbake til debatten om Vestens manglende forståelse for at det ikke er alle menneskers drøm her på kloden å bli og leve som oss.

    Vi er rett og slett ikke et almenngyldig referansepunkt.

    Og det er i den konteksten mye av Afrikas homofobi også må forståes. For leser og hører man argumentasjonen til de som forsvarer homofobe lover som mange afrikanske land allerede har, eller planlegger å innføre, så framhever alle følgende:

    1. Homofil livsstil er rotfestet i gresk kultur, som har formet mye av europeisk kultur, men ikke afrikansk.

    2. Afrika har aldri pådyttet afrikansk sedvane og kultur til Vesten og forlanger ikke at europeiske land skal tillate flerkoneri, for eksempel. Så hvorfor må Vesten fortsette å gjøre nettopp dette – pådytte vestlig kultur og late som om det er almenngyldig og det beste for alle mennesker?

    Nå er det jo mye å si om denne argumentasjonen, men det er nyttig uansett å lese hvordan forsvarere av homofobe lover begrunner sine synspunkter. En slik artikkel finner du her: Nothing African about homosexuality: African culture has no place … – hentet fra New Africans februar-utgave. I samme utgave omtales også Malawis rettsforfølging av to homofile menn pga deres planer om å inngå partnerskap – som i følge norske medier fikk Erik Solheim til å ta opp spørsmålet om homofili-lovene med Malawis lederskap da han var der på besøk nylig – og som i sin tur gjorde de malawiske lederne svært opprørte: At norsk bistand til landet ble knyttet til dette spørsmålet.

    I Uganda er det flertall i parlamentet for innføring av syv års fengsel for homofil praksis, og dødsstraff for det som omtales som «aggravated homosexuality» – som defineres som «homofil sex som involverer en mindreårig eller en handicapped person, der gjerningsmannen er hiv-positiv». Lovforslaget har ført til massive internasjonale protester, der Vesten truer med kutt i bistand, dersom loven blir vedtatt. President Museveni er jo flink til å balansere mellom nasjonale interne forhold og spenninger og det å holde vestlige donors i godt humør, og det spekuleres i om han kommer til å nedlegge veto mot loven – ettersom han sier at en slik lov vil få utenrikspolitiske konsekvenser, som vil skade Ugandas internasjonale interesser.  Nå er jo ikke Uganda noe demokrati i vår vestlige forståelse, men hadde det vært demokrati, så hadde loven med 100% sikkerthet blitt vedtatt i det ugandiske parlament. Men heldigvis har Uganda en diktator som lytter til signalene fra Vesten.

    Og da er vi tilbake til dilemmaet – og nettopp det kritikerne kaller Vestens arroganse: Når alt kommer til alt, er ikke noe hellig for Vesten – det eneste vi er opptatt av, er at alle skal bli som oss. Demokrati er bra når det passer oss, og for tiden er vi opptatt av homofiles rettigheter i Vesten. Da må også Afrika være opptatt av det – og derfor sniker vi det inn i våre programmer og våre vilkår for samarbeid og hjelp til Afrika.

    Men hva sier afrikanske homofile selv? Vel, de sier ikke så mye. I allefall ikke høyt – konsekvensene for å være modig kan være fatale. Og det er den andre siden av dilemmaet. For kan det kalles arroganse å kjempe for at mennesker skal få leve sine liv som hele mennesker – uansett hvor i verden de bor?

    Jeg spurte en afrikansk venn om dette. Han svarte at arrogansen består ikke i  at jeg som vestlig forsvarer homofiles – for meg – universelle rettigheter. Men at arrogansen er knyttet til at vi pålegger Afrika samme tempo i og agenda for  samfunnsutviklingen som vi har. Afrika gis aldri en sjanse til selv å finne ut av egne moralske spørsmål og utfordringer.  Ta eksempelet med artikkelen som det henvises til overfor – argumentasjonen der kan bare imøtegåes av folk som er like så lærde i afrikansk kultur som artikkelforfatteren. Det er høyst sannsynlig at de personene som kan ta den debatten selv har røtter i det afrikanske kontinentet – og ikke i Vesten. Å ikke ta høyde for det i vår iver etter å utvikle Afrika, er antakelig vår største arroganse.

  • Visa om løgna

    Jeg har nettopp sendt inn en rapport til Norad. Jeg har skrevet en del Norad-rapporter opp gjennom årene, og etterhvert opplever jeg denne rapportskrivingen som mer og mer meningsløs. Ikke fordi at rapporter nødvendigvis er feil –  det gjelder jo tross alt bruk av offentlige midler  –  men fordi bistand er til de grader blitt et fag innen akademia. Og der de som kan faget forvalter sannheten. Som om akademia noensinne har forvaltet sannheten om livet. For det er jo det bistand handler om –  fattigfolks liv.

    Jeg har egentlig en lang argumentasjonsrekke på plass – om hvordan selve bistandsterminologien gjør at vi endrer vårt syn på hva som er fokus for bistand, hvordan bistandsdebatten er så elitær at den derfor blir uvesentlig i samfunnet – og hvordan dette i sin tur gjør prosjektrapporteringen til Norad så meningsløs.

    Men jeg tenker jeg i stedet tar en Alf Prøysen-vise – til ære for oss som grubler og ikke er sikre på noe som helst. En hyllest til oss som føler oss mer beslektet med løgna når de store svar skal gis i form av meningsløse rapporter.

    Og detti er visa om løgna
    du hørte så lindt som a læt…
    Sæinnheta syng og marsjere,
    løgna går omvæg og græt….

    Sæininnga seire i solskinn
    og vill itte kjøpslå om fred,
    løgna sitt livredd i skuggen
    og sverger sin saligheds ed!

    Sæinninga sitt i en ting-sal
    med fakta og klare bevis,
    løgna sitt dødsdømt i pine
    og dikte om Paradis…..

    Sæinninga peke ut vægen
    snor-rett med glass-skår og stein,
    løgna har lønlige stier
    for børrføtte, såre bein.

    Løgn… Ska vi slå øss i hopes?
    Sei det er meg du vil ha!
    …..du ska sleppe å sjå meg i aua
    bare du svara «ja».

    Kvisk det er meg du er gla ti!
    Gjøm deg ved hjertet hos meg!
    Så ska jeg blunde att aua
    og kviske det såmmå ått deg….