Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Mine skriverier

  • Litt fotballsnakk

    Tror jeg begynner dette innlegget med en Zapiro-tegning:

    For de som ikke har fått det med seg – dersom de i det hele tatt finnes – Sør-Afrika skal til sommeren altså arrangere fotball-VM  – eller mer korrekt – 2010 FIFA World Cup.

    FIFA står for «Fédération Internatonal de Football Association», og er en slags fotballens FN. Alle lands nasjonale fotball-ligaer kan være medlem, og disse har igjen mandat fra sine lokale klubber. I det hele tatt  –  på papiret er FIFA en demokratisk organisasjon. Og går du på hjemmesiden deres, så ser det jamen ut som om FIFA er til for å gjøre verden til et bedre sted – og de synes det er på sin plass å nevne, ubeskjedent nok, at de har flere medlemmer enn FN. Og dette er hva de skriver om motivasjonen bak FIFA og hvorfor de eksisterer:

    «The world is a place rich in natural beauty and cultural diversity, but also one where many are still deprived of their basic rights. FIFA now has an even greater responsibility to reach out and touch the world, using football as a symbol of hope and integration.»

    Hovedoppslagene på hjemmesiden om selve organisasjonen handler om politiske, sosiale og kulturelle ting, der fotballen bare er et middel for å nå større mål.  Organisasjonen er sveitsisk registrert, med hovedsete i Zürich. Men dersom du tror at FIFAs organisasjonsform og mission statement tilsier at det de driver med er en form for veldedig non-profit, der alt overskudd går tilbake til fotballens trengende her på jorden, så tar du veldig feil. FIFA handler om penger. Mye penger. Det gjør jo også FN – men der FN ikke klarer å få land og regjeringer til å betale sine kontingenter og forpliktelser, så klarer FIFA effektivt å drive inn pengene de skal ha – i tillegg til at de får regjeringer til å bla opp, ta økonomisk risiko og hoveregningen – og i tillegg til å rydde vei for dem, bokstavelig talt.

    For det er dette som er det oppsiktsvekkende med FIFA – med sin kommersielle forretningsvirksomhet  har organisasjonen så stor makt at man får regjeringer til å endre gjeldende lover, kun for å tilfredsstille FIFAs krav. Dette har skjedd i Sør-Afrika i forbindelse med fotball-VM knyttet til lovgiving om IPR – Intellectual Property Rights – altså åndsverklovene. FIFA har stilt så harde krav mht beskyttelse av sine varemerker – trademarks – slik at Sør-Afrika måtte endre gjeldene lover. Og for ordens skyld – lovgivingen på dette var overhodet ikke svak eller gammeldags i Sør-Afrika i utgangspunktet. Den bare passet ikke FIFA.

    Det er ikke småtterier FIFA nå eier av varemerkerettigheter i Sør-Afrika. Her er lista – direkte sakset fra de offisielle dokumentene om saken:

    • The Official Mascot
    • The Official Emblem
    • The Official Poster
    • 2010 FIFA WORLD CUP SOUTH AFRICA
    • WORLD CUP 2010
    • RSA 2010
    • FOOTBALL WORLD CUP
    • FIFA WORLD CUP
    • SOUTH AFRICA 2010
    • SA 2010/ ZA 2010
    • 2010 FIFA WORLD CUP
    • SOCCER WORLD CUP
    • WORLD CUP
    • SOUTH AFRICA WORLD CUP
    • ALL NAMES OF ALL SA VENUE CITIES WITH THE FIGURE 2010 BEHIND THEM
    • TWENTY TEN / 2010
    • WORLD CUP SOUTH AFRICA
    • Any similar derivatives and/or combinations of any of the above marks.

    Varemerker fungerer slik at det er kun varemerkeinnehaveren som kan bruke disse merkene (her: ord eller kombinasjoner av ord, i tillegg til de 3 symbolene som er nevnt helt først) i kommersiell/markedsføringsøyemed. Etter at loven var endret og søknaden om varemerkeregisterering var innvilget på rekordtid, oppstod problemene. For hva skulle pressen gjøre? Det blir liksom ikke samme susen over artiklene og overskriftene når mediehusene må skrive «Velkommen til Sør-Afrika og du-vet-hva-vi-mener-arrangementet, som går av stabelen nå i året etter 2009» . Så pressen har fått dispensasjon og har inngått en del avtaler med FIFA. FIFA skjønte vel raskt at de hadde mest å vinne på det.

    Lovendringen og FIFA dikatoriske makt har jo ikke gått upåaktet hen, og mange har engasjert seg i debatten om hvor hardt FIFA har tenkt å slå ned på misbruk av deres varemerkerettigheter. Og FIFA er nidkjære i den anledning og har engasjert advokater over hele landet til å ivareta FIFAs Right Protection Programme.  Og nå er de første sakene kommet på bordet – hittil er 3 selskaper saksøkt for overtredelser:

    Det ene er en liten taverna i Pretoria, som hadde malt «2010 World Cup» på taket i begeistring over arrangementet, det andre selskapet het Executive African Trading og solgte nøkkelringer der det hadde sneket seg inn en liten «2010 World Cup», og det siste var et selskap som kalte seg «World Cup Homes» som drev med utleie av boliger i forbindelse med nettopp World Cup.

    Og straffen? R5.000 (ca Nok 4.000) per overtredelse per varemerke, subsidiært 3 års fengsel.

    Men nå – under 100 dager før turneringen begynner, intensiveres jakten. I Cape Town, som nylig er kåret til å befinne seg på den tvilsomme plasseringen som verdens 5. farligste by, målt i antall drap per innbygger, og som således har nok av utfordringer mht lov og orden , er det nå 30 politifolk sysselsatt kun med å finne business’er som ikke respekterer FIFAs varemerker. Og for ordens skyld – det er ikke FIFA som betaler for disse 30 politifolkene, den betalingen tar vertskapet seg av.

    Argumentet FIFA bruker er at de må drive med dette her, for at ikke noen gratis skal kunne berike seg på det andre har betalt for. Og de andre – det er Adidas, Coca Cola, Sony, Visa, MacDonalds og Emirates og den slags. Og de har betalt opptil 1 milliard USD hver for å kunne bruke varemerkene.  Og derfor må de beskyttes mot nøkkelringer laget i en garasje i Sunnydale i Durban.

    Da Sør-Afrika ble tildelt VM i 2004 var det jubel blant håndverkerne jeg kjenner. Her så man for seg hvordan lokal grasrotproduksjon kunne få sin bit av fotball-eventyret, og man satte i gang med å lage en haug med fotballrelaterte produkter. Men jubelen gikk fort over til at man holdt – og holder – pusten. For fort kom hverdagen- INGEN av de offisielle VM-produktene som turistene skal kjøpe, er laget i Sør-Afrika, og i tillegg må man altså ikke så mye som forsøke å lage noen kopier eller egne artige vinklinger på temaet som kunne være i nærheten av  FIFAs varemerker. Aldri har det vært mer midler og kurs og opplæring tilgjengelig for den jevne håndverker som nå – men alle disse opplæringstiltakene handler ikke om håndverk, men om  håndheving – av FIFA-regler. Om hva man IKKE kan gjøre, så sant man ikke har R5.000 til overs. Og det har man jo som regel ikke når man er en håndverker på grasrota.

    Og dette altså i landet der nettopp grasrotas kreative uttrykk og tolkninger  av nyheter, hendelser, politikk og populærkultur er levende unikt og berikende, både for landet selv og for alle som besøker det. Besøk et lokalt marked eller en av de mange Craft-butikkene – og du vil se kreative etterapninger og tolkninger av alle slags varemerker, utført i alle slags materialer og alle slags håndverksteknikker. Og det er dette som gjør Sør-Afrika til det dynamiske landet det er, ikke bare innenfor Creative Industries-segmentet, men som nasjon.

    Men nå er det FIFAs varemerker som gjelder. Og de omfatter ikke beskyttelse av  Sør-Afrikas sjel.

    Jeg var nylig innom en liten landsby i Eastern Cape – langt fra fotballVMs sentrum. Der traff jeg en ihuga fotball-fan. Hun hadde laget et veggbilde i perler som hun gjerne ville selge meg. World Cup 2010 stod det. Får håpe FIFAs forlengede og godt betalte arm aldri finner fram til den landsbyen – ingen der som tjener 5.000 – i året. Men dersom de finner fram, kanskje det er å håpe at de tar med seg noen Adidas-sko og gensere, og litt MacDonalds – i deres kamp for alle som er «deprived of basic rights»?

  • Greitt å vite litt om: Zapiro

    Sør-Afrika har en ganske så oppegående og kritisk presse, og det er alltid interessant å lese kommentarer og kronikker, ikke bare om sørafrikanske forhold, men også om mer globale forhold.

    Men like så interessant som selve kommentarene ,er å se hva som kommer fra Zapiros hånd – Sør-Afrikas internasjonalt kjente avistegner. Han heter egentlig Jonathan Shapiro og har holdt på med sin satiriske strek siden tidlig 80-tallet.  Politisk erklærer Zapiro seg på venstresida, men som på 80-tallet under apartheidstyret, er han stadig like kritisk til at makta ter seg.

    President Zuma og Zapiro er ikke veldig gode venner, for å si det forsiktig. Faktisk misliker Zuma Zapiros strek så mye at han har saksøkt ham 2 ganger. Ingen av disse sakene er  ennå kommet opp i retten.

    Begge søksmålene dreier seg om tegninger fra før Zuma ble valgt til president, og begge er relatert til voldtektsanklagen mot Zuma.

    En kort oppsummering av hva den saken dreier seg om:

    Zuma, mens han var visepresident, ble anmeldt for voldtekt av en ung, hiv-positiv kvinne, som var en familievenn. Zuma ble stilt for retten – i 2006 – for dette, da hadde han i mellomtida blitt avsatt som visepresident av daværende president Thabo Mbeki, som først og fremst hang sammen med omfattende korrupsjonsanklager mot ham, men handlet også om maktkamp innad i ANC.

    Men så kom altså voldtektssøksmålet – og mange anså Zumas politiske karriere som over.

    Men den gang ei. Zuma viste seg å ha en folkelig støtte nesten uten grenser, og man opplevde det surrealistiske at det var kvinnen som hadde anklaget ham, som ble utsatt for hatkampanjer og lynsjestemning, inkludert fra ANCs kvinneorganisasjon. Kvinnen lever i dag i eksil i Nederland med ny identitet. Under rettsaken møtte Zumas tilhengere opp foran rettssalen i 1000-tall for å støtte ham – her er et bilde fra det:

    Zuma innrømmet å ha hatt sex med kvinnen, men hevdet at det ikke skjedde som voldtekt, men at begge var enige om å ha sex.  Og ettersom kvinnen ikke kunne motbevise det, så ble Zuma frikjent. Men det var en uttalelse I forbindelse med rettsaken som skapte mer oppstandelse. På spørsmål om hvorfor han ikke brukte  kondom, ettersom han visste at kvinnen var HIV-positiv. (hun var en kjent aids-aktivist, så statusen hennes var offentlig) svarte Zuma at  han hadde tatt en dusj etter samleiet, for å kvitte seg med mulig hiv-smitte. Og dette var altså kommentar i en rettsal fra en mann som på den tiden var øverste leder for nasjonens nasjonale hiv/aids-program.

    Og det var da Zumas dusjhode dukket opp i Zapiros tegninger. Hans første tegning med dusjhodet var sånn:

    Og den tegningen er han altså saksøkt for av Zuma – opprinnelig krav Zar 15 mill  (ca. Nok 12 mill), seinere redusert til Zar 2 mill.

    Etter dette ble dusjhodet plassert direkte på Zumas glattbaberte hode.

    Søksmål nummer 2 – Zar 7 mill – er på bakgrunn av følgende tegning, som kom i 2008, knyttet til kampen, for ikke å si kampanjen, fra Zumas politiske allierte, for å få rettsaken knyttet til anklager om korrupsjon, svindel og skatteunndragelser henlagt. Han hadde ikke kunne blitt valgt til president dersom ikke den saken hadde blitt henlagt – og det ble den, like før valget. Alle de juridiske aspektene knyttet til denne saken er ganske så innviklede og muligens er det bare jurister som forstår hva som egentlig skjedde – en ganske komplisert, men godt komprimert, artikkel om det finnes på  Wikipedia –http://en.wikipedia.org/wiki/Jacob_Zuma

    Og dusjhodet er altså på.

    Zapiro selv tar disse søksmålene med knusende ro. Hans analyse er at etter at Zuma ble landets president så kommer han ikke til å pushe søksmålene, fordi det vil skape så mye negativ publisitet som ANC og Zuma ikke kan tåle belastningen av. Da Zuma ble valgt til president, bestemte Zapiro seg for å ta dusjhodet av selve hodet hans , og heller bruke det som et slags barometer for hva Zapiro synes om Zumas gjøren og laden. Jo nærmere dusjhodet er Zumas hode, dess rammere er kritikken. Så dusjhodet har gått opp og ned, som en gradestokk, siden Zuma ble president i mai 2009.

    Mange har ventet på hvordan Zapiro ville kommentere nyheten om Zumas 20. offentlig kjente barn, som altså ble født utenfor ekteskap 4 måneder før Zuma inngikk sitt 5. ekteskap med nåværende 3. kone. Og kommentaren kom denne uka – i forbindelse med Zumas bebudede State of the Nation speech, knyttet til åpningen av Parlamentet – og markeringen av 20 år siden Mandela ble løslatt fra 27 år i fengsel.Dusjhodet er tilbake på Zumas hode, og aldri har det vært større.

    Zapiros kommentar til selve State of the Nation-talen dagen etterpå sammenliknet Zuma med Mandela på denne måten:

    Ikke alle synes Zapiro er fantastisk. Det er vel stort sett intellektuelle og akademikere som synes dette er strålende satire, samt at det er helt klart at mange heier på Zapiro kun fordi han er kritisk til ANC , og glemmer hans eget politiske ståsted og aktivisme under aparteid-styret. Mens mange av folk flest mener at Zapiro har rasistiske undertoner i alt han gjør, og er og blir en vestlig orientert person med liten respekt for tradisjonell afrikansk kultur.

    Det er ikke bare Zuma som får gjennomgå av Zapiro, han var også sterkt kritisk til Thabo Mbeki og hans styresett. Og at han irriterer makten, uansett hvem de er og hvem de representerer, er helt opplagt. Den statlige kringkastingen, SABC, hadde i 2008 laget et program om Zapiro, han er tross alt sett på som en av de beste satiriske avistegnere i verden. Det programmet ble aldri sendt. SABC-ledelsen stoppet det, antakelig på grunn av beskjed fra høyeste hold i Pretoria.

    Men det er ikke bare sørafrikanske forhold og regjeringen Zapiro er opptatt av. Jordskjelvet i Haiti avstedkom en tegning som ble publisert i mange internasjonale medier.

    Og FIFAs udemokratiske verdensomspennende makt og innflytelse kommenterte han på nyåret slik den nederste tegningen viser.

    Du følger Zapiro på for eksempel Mail & Guardians nettside: www.mg.co.za

  • Nederlag er ikke motsatsen til suksess

    Det var jo selvfølgelig et utilsiktet sammentreff – men mens jeg i dag har sittet her i Cape Town og lest kommentarer til president Zumas State of the Nation Speech, som han holdt i går i forbindelse med åpningen av  Parlamentet, så falt øynene mine på et sitat av Winston Churchill:

    ” Success is going from failure to failure without a loss of enthusiasm”.

    Sitatet hadde i utgangspunktet ikke noe med hva jeg satt og leste om, det var rett og slett en nett-annonse. Sørafrikanerne er flinke, veldig flinke, til å lage gode reklamer, og de simpelthen ELSKER å bruke sitater og ordspill i dem.  Og jeg har plukket opp mange gode poeng, sitater og ordspill opp gjennom årene ved å se på reklame her i landet. For eksempel den svære reklamen som hang på utsida av O.Tambo-flyplassen i Johannesburg i lang tid – ”I am a slow walker, but I never walk backwards”. Det var reklame for Johnny Walker, whisky-merket, altså – og sitatet var av Benjamin Franklin. Intet mindre.  Og jeg har brukt det sitatet som slagord og oppmuntring for Isandi,  som ikke kan beskyldes for å stå for gasellevekst, akkurat – og rødmer ikke et sekund over at jeg har stjålet slagordet fra en reklameplakat for noe så lite moralsk høyverdig som whisky.

    Men altså tilbake til dagens sitat.  Jeg sendte det umiddelbart til en god venn som ville forstå dybden i det, og som jeg vet ville assosiere masse med sitatet.  Som han også gjorde – og jeg tror han sendte det videre her og der – kloke ord fra Afrika, selv om sitatet ikke kom herfra, så er det her de vet å bruke det.  Eller hvem vet – kanskje Winston Churchill pønsket ut dette mens han var i Sør-Afrika, som journalist under Boer-krigen? Nåvel.

    Og selv tenkte jeg at det sitatet oppsummerte egentlig situasjonen – og utfordringene –  her i landet. Mottakelsen av Zumas tale er lunken utover de svorne ANC-rekker, som vel er å vente. Heller ikke i Norge er det kjempebegeistring å spore hos opposisjonen når kong Harald har lest trontalen ved åpningen av Stortinget. Men i motsetning til i Norge, hvor ingen analyserer selve taleframføringen hos kong Harald som indikator på regjeringens bebudede politikk, så gjør man det her. I Afrika er man opptatt av stil. Så analysene  fra de mest respekterte kommentatorene sier at ikke bare var det mangel på konkret innhold fra Zumas side, det manglet også engasjement. Zuma klarte ikke å utnytte det potensialet som lå i det historiske momentum som dagen i går hadde –  på dagen 20 år siden Mandela gikk ut fra    fengselet som en fri mann. Debatten i dag har faktisk gått mer på om dette manglende engasjementet i Zumas framføring er et svakhetstegn, mer enn selve politikken og løftene han la fram.  Og dette handler igjen om 2 ting – den oppstandelse som offentliggjøringen av Zumas barn nummer 20 har skapt, og  spørsmålet om Zuma egentlig har noen visjon for sitt land. At maktkampen i ANC mellom Mbeki og Zuma faktisk kun handlet om nettopp det – maktkamp, og ikke  om politikk.

    Men så sier kommentatorene videre at dette spiller for så vidt ingen rolle om ANC ikke klarer å skape jobber, avskaffe uverdige boforhold og forbedre utdanningssystemet, så lenge entusiasmen for Zuma fortsatt har gjenklang i det dype laget av befolkningen, hos folk flest.  Mange av kommentarene fra ”folk flest” på nettet bekrefter det – en skriver for eksempel at han vil stemme på ANC helt til Jesus kommer tilbake. Det er for øvrig et sitat han antakelig har plukket opp av nettopp Zuma.

    Så et nederlag er ikke motsatsen til suksess –  poenget er å fortsatt være entusisastisk, tross nederlag på nederlag.  Du må beholde stilen, rett og slett. Og det er der man lurer på om Zuma nå er i ferd med å miste taket.

    Men hva var sitatet egentlig reklame for?

    Et lederutviklingsprogram i regi av Stellenbosch University Business School. Samme status her i landet som BI har i Norge.  Og hvordan reklamerer BI for sine kurs og studier? Tja, jeg vet faktisk ikke.  Har sant og si aldri lagt merke til noe reklame fra BI. Men den finnes sikkert. Men den er vel ikke ment for å skape assosiasjoner. Eller entusiasme. Den skal vel skape resultater, tenker jeg. Hva nå enn det er.

  • I samme gate

    Jeg er i Cape Town for tida, og som vanlig tar jeg meg en gåtur fra toppen av Kloof street og videre over i Long Street og helt ned dit Long street ender, nesten nede ved havna. På en sånn gåtur oppdager man alltid noe nytt og får masse å tenke på i etterkant. I går hadde turen et spesielt formål – og det var å oppsøke en sidegate i den mest hektiske delen av Long street, der hvor du finner backpacker-stedene, nattklubbene, barene, fortauskafeene, restaurantene, 2nd-handbutikkene, musikk-sjappene, streetwear-butikkene, konseptbutikkene og all verdens type butikker og business’er over tema ”afrikansk” , og hele området er innkapslet i dagga og marihuana-lukt  – kort sagt, der hvor alle unge vestlige turister på såkalt budsjett oppholder seg mens de er i Cape Town. Særlig om kvelden og natta.

    Så jeg gikk altså i Keroom Street. Jeg hadde nemlig hørt av venner at der var det nå nylig blitt hijacket – altså kapret – en bygning, på samme måte som Hillbrow bydelen i indre Johannesburg by er beryktet og berømt for – der blir det nærmest omtalt som en epidemi. Men i Cape Town?? Dette måtte jeg altså sjekke ut.

    Det er jo ikke helt opplagt å se  forskjell på en kapret og en ikke-kapret bygning. For det står jo selvfølgelig ikke noe skilt som forteller at dette huset er kapret.  Og det at en bygning ser litt falleferdig ut, trenger ikke å være tegn på noe som helst uvanlig, det er mange slike bygninger i Cape Town.

    Men altså – 50 meter fra Long streets hektiske uteliv, er det en kapret bygning i 8 etasjer. Og hadde jeg ikke visst om det, så hadde jeg vel bare tenkt at dette var nok en veldig stusselig boligblokk – litt rart akkurat her, kanskje – men den skal vel renoveres, og da blir antakelig ikke mulig for de som bor der nå å kunne fortsette å bo.  Ikke akkurat sosial boligpolitikk, med andre ord – og det har man jo også ofte tenkt, at hva er egentlig sosial boligpolitikk i Sør-Afrika?

    Men altså – denne stusselige bygningen i Keroom street – de folka som bor her kommer definitivt til å bli hevet ut, for aldri å komme tilbake, dersom bygningen en dag skal rives. For folka her bor ulovlig. Og  det er det hijacking’en handler om. Men ikke på den måten vi er vant med å tenke når det gjelder husokkupasjon i Norge. Dette er ikke Blitz eller Hausmania, som er sosialt og politisk motivert. Huskapring handler om penger. Kun penger.

    For cluet er HVEM som bor i den kaprete bygningen. Det er – uten unntak – ulovlige innvandrere, nesten alle unge menn, fra Zimbabwe, DRC Kongo, Somalia, Malawi – alle landene i Afrika uten mye synlig håp. Og de er i Sør-Afrika kun for å prøve å tjene seg noen penger, kun fordi det er helt umulig å få seg jobb i deres eget land, og Europa tar ikke imot dem. Så de drar til Sør-Afrika, i mengder. Og i Sør-Afrika jobber de som parkeringsvakter, kelnere, bilvaskere, bartendere, gartnere, musikere, dørvakter – de tar alle jobber de kan få  – de jobber hardt og mye og mange har ganske brukbar utdannelse og er derfor faktisk ettertraktet arbeidskraft i den uformelle økonomien, som ofte slike «løsarbeider-yrker» tilhører, både her og ellers i verden. Og noen tilhører den ekstra uformelle økonomien, den som handler om narkotika og våpen og diamanter – og dette, kombinert med motsatsen – høy arbeidsmoral og stor jobbinnsats i lavstatusyrker, gjør at disse karene ikke bare er persona non grata i forhold til sørafrikanske myndigheter fordi de er her ulovlig, de er også uønsket blant folk flest. Snakk med folk i township’ene – og du vil høre om og om igjen at «folk fra zim vil vi ikke ha boende her, de tar jobbene våre og er kriminelle, og myndighetene gjør ingenting for å hive dem ut, enda de er her ulovlig. Dette landet har nok problemer som det er.» I 2008 sjokkerte Sør-Afrika både seg selv og verden med mobbing og angrep av verste sort på utledninger i townshipene. Og det har egentlig ikke blitt så mye bedre etter det.

    Så derfor må de illegale innvandrerne ofte ty til ulovlige bo-løsninger der ingen andre vil bo. Blant annet  kaprede bygninger. Så også i Keroom street – og det er derfor du skjønner at det er en kapret bygning – mange unge menn på utsiden som tydeligvis hører til der, og ingen snakker sørafrikanske språk seg i mellom. Men det er ikke de selv som står for kapringen – det er utenforstående kriminelle som driver med vinningskriminalitet, det går rykter om syndikater og mafiaer. Forretningsideen for kaprerne er som følger:

    Du er en gårdeier som ikke har hatt råd til vedlikehold, eller ikke brydd deg særlig om det – og bygningen du eier har derfor tapt verdi i det formelle markedet. Det gjør den interessant i det uformelle markedet. Inn flytter illegale innvandrere, som gir deg gode penger, uten at leietakerne mukker på noe som helst vedr dårlige boforhold.

    Alt dette kunne ha gått bra for deg, dersom det ikke var sånn at jeg kunne tenke meg å tjene enda mer penger på huset ditt – og rett og slett kaprer det. Det foregår ved at jeg og mine ymse hjelpere kommer inn og sier at fra nå av har jeg overtatt dette huset. Og sier videre til de som bor der at de fortsatt kan bo der – mot en liten økning i husleien – som nå i sin helhelt blir betalt direkte til meg, og ikke til deg. Og vi som har kapret huset, holder det under oppsikt og passer på at ingen uønskede kommer inn – vi har våre metoder i så måte. Og du som eier huset, gjør ikke noe, for du har jo i utgangspunktet brutt loven ved å la illegale innvandrere bo der, og samtidig har du jo ikke råd til – eller er interessert i – å gjøre noe med bygningen. Og de som bor i huset, gjør heller ikke  noe – for de har jo ikke noe annet sted å gjøre av seg, og vet at de blir kastet ut av landet dersom forholdene blir anmeldt. Og det er verre enn alt.

    Og med korrupt politi som ekstra ingrediens, så blir det en stilletiende overenskomst om at alle parter har det best dersom man beholder status quo. Og det er masse penger med i bildet her. Leste at en hijack’et bygning i Johannesburg fort kan gi en inntekt på 5 mill i året. Sånne summer skyldes jo også at de ikke bare er bilvaskere som bygningene huser, men også kriminelle innvandrere. Dagga-røyken fra Long street og alt du kan få tak i der i pulverform har antakelig en nær forbindelse med den kaprede bygningen i Keroom street.

    Afrikas ufattelige tragedie er at de menneskelige ressursene har så elendige kår og at de er så uutnyttet. Alle disse unge mennene utafor den stusselige bygningen i Keroom street  som jeg så i går, sitter på netthinnen som et sterkt visuelt bilde på det.

    Og det altså bare 50 meter unna det hippe, dynamiske og pulserende Long street – der de unge, vakre og kosmopolitiske lever ut sine drømmer, og musikken og latteren er høy og stopper aldri.

    Ikke i samme båt. Men altså i samme gate. Omtrent.

  • Paulinas hus

    morgenkåseri NRK 5. februar

    Det var altså dette med at fattige mennesker er helt vanlige mennesker. Men det er nå engang sånn at vi bedrestilte har sterke meninger – ofte med de edleste hensikter – om hvordan de fattige bør innrette seg, slik at det blir litt framdrift i livene deres. Her er en historie om det:

    Paulina Witbooi het hushjelpen min da jeg bodde i Namibia for noen år siden. Det var en del innkjøringsproblemer mellom hushjelp og husfrue, som først og fremst skyldtes at den norske husfruen var umåtelig ambisiøs på hushjelpens vegne. ALT som var gjort galt mot fattige svarte kvinner i Namibia siden apartheidstyre, kolonitid og lenge før det også, prøvde jeg å rette opp med Paulina som medium.

    Så Paulina ble pushet på engelskkurs og formelle kurs i hushjelping – jada, de fins – hun fikk selvfølgelig over gjennomsnittlig betalt, regulert arbeidstid, ferier og fridager. Jamen satt ikke jeg også barnevakt for Paulinas barn, slik at mor kunne gå på dette engelskkurset – og en gang foreslo jeg til og med at hun kunne gå ut og ha det litt hyggelig, mens jeg tok meg av barnepass. Jeg tok henne med på interessante utstillinger med postapartheid kunst og andre ting som jeg mente hun ville like, selvfølgelig inkludert en tur innom organisasjonen for fri rettshjelp for kvinner, sånn for alle tilfelles skyld, og ikke minst fikk hun oppfordring om å utarbeide sin egen arbeidsplan for hushjelpingen. Hadde jeg ikke tatt til vettet, så hadde jeg vel også pålagt henne å sette opp karriereplan og innført medarbeidersamtaler.

    Paulina er et høflig menneske, så hun fulgte alle disse ambisiøse tiltakene så godt hun kunne og fikk opp til flere diplomer i engelsk, sølvpuss og stryking. Men jeg kom altså til sans og samling og forstod at jeg bare var en nordmann fryktelig langt hjemmefra på mange måter, så det roet seg. Paulina skulle få slippe å bli reddet fra undertrykkelse, og vi ble enige om at det var helt greit at Namibias universitet ikke fikk en professor i engelsk ved navn Paulina Witbooi. Så vi begynte i stedet å finne ut av Paulina egentlig ville – og vi begrenset tiltakene til arbeidstiden. Og det var å ha tepause når såpeserien Egoli gikk på tv, samt å kunne stryke tøy til gospeltimen på Nama-språksendingene på radio. Blant annet. Så det gikk seg til.

    Men en ting skapte debatt: Det var synet på hva hun skulle bruke lønna til. Paulina var kommet som enslig mor fra landsbygda til tilværelse som husløs i hovedstaden Windhoek – søsteren hadde allerede jobb som hushjelp hos noen bekjente av oss, og det var – og er  – slik ting fungerer i hushjelpbransjen med hensyn til rekruttering. Paulina bodde følgelig hos oss i vår Servant’s Quarter, og jeg mente at hun burde nå, høytlønnet hushjelp som hun var uten husleieutgifter, benytte sjansen til å spare penger slik at hun kunne kjøpe seg en liten tomt, såkalt plot, i Katutura township, med tiden kanskje bygge et hus. Det er viktig for svarte fattige kvinner at de eier reelle verdier som eiendom og på den måten frigjør seg fra mennenes dominans, bla bla bla bla, forklarte jeg i vei. Men hva gjorde Paulina? Jo, hun kjøpte i stedet et stereoanlegg – på krita. Kvalitetsmessig var dette stereoanlegget intet scoop, for å si det forsiktig. Og ikke nok med dårlig kvalitet, med på kjøpet fulgte astronomiske renter – en elendig investering, helt objektivt sett  –  og Paulina trådte med dette inn i gjeldsslavenes uendelige verden.

    «Men hvorfor sparer du ikke til hus? Det er jo det du ønsker deg!» sa jeg. «Nei, hus er noe du kan gi meg. Det er mange hvite som gir hushjelpene sine hus.  Men stereoanlegg synes jo ikke du at jeg trenger, så det må jeg ordne selv. Alt det andre ordner jo du.»  Og hva skjedde videre? Jo, stereoanlegget ble seinere stjålet – mens kredittkortgjelden aldri fikk ny eier. Og jeg la meg aldri mer opp i hva Paulina brukte pengene sine på. Og Paulina har i dag både plot og hus, betalt av henne selv. Men det er en annen historie.

  • Please support my project

    morgenkåseri NRK 4. februar

    Vinterens sykelønnsdebatt har hatt mange innfallsvinkler – en av dem har vært hvordan vi tilpasser vårt sykdomsbilde slik at det gir uttelling i form av sykemelding. Det er jo ikke noe særnorsk fenomen. I land uten sykelønnsordninger og andre sosiale goder prøver folk flest også å innrette seg for å overleve i vanskelige tider, som ofte er konstante – blant annet ved å gjøre seg interessante for potensielle økonomiske bidragsytere, enten i nærmiljøet – ikke noe sted er det mer handelsvirksomhet enn i fattige slumområder – eller man prøver å tiltrekke seg oppmerksomhet utenfra.

    Barer, butikker og verksteder i den uformelle økonomien, altså den økonomien du ikke finner i noe statsbudsjett –  har ofte uortodokse navn, og i Namibia er den levende navnekulturen i særklasse fantastisk. Bare i Katutura township finnes det anslagsvis 4.000 barer og businesser i den uformelle økonomien, vi snakker innbyggermessig om en by på Drammens størrelse. Og med slik konkurranse kan du selvfølgelig ikke kalle business’en din hvasomhelst.

    En god del av disse foretakene har navn som refererer til den internasjonale politiske agenda. F.eks. så er det en bar på 2×2 meter ved navn International Peace and Conference Centre Bar. Og en “free church” – en 4×4 meter stor kirke, som bygningsmessig kun er et støpt gulv men med et ditto stort skilt, heter The Jesus Christ Church on Earth by his Special Envoy.

    Min teori er at disse navnene er inspirert av hva folk flest i Namibia hører på radio og ser på tv  – og at ordene opptrer hyppigere enn i våre medier, relativt sett. Selv om det i norske nyhetssendinger muligens refereres til ord som ”fredssentre” og “spesialutsending” hvert 3. minutt hele døgnet, så har vi jo så mange andre informasjonskanaler, så relativt sett høres ikke disse ordene i det hele tatt. Men vi har jo våre egne ord som er allemannseie – NAV og sykelønn og pappaperm, for eksempel.

    Men hvorfor hører man disse politisk korrekte ordene så ofte i media i fattige land? En av grunnene er at bistandsgivere har en tradisjon med å donere ikke bare penger, men også radio- og tv-programmer. Det skal ikke så fryktelig mye fantasi til for å skjønne at de landene som takker ja til gratisprogrammer er selvfølgelig de som har store problemer reint ressursmessig med å lage egne programmer. Og av en eller annen grunn har giverne av disse programmene funnet ut at det fattigfolk trenger mest, er alvorlige programmer om alvorlige tema. Man synes de trenger P2, for å si det sånn. I tillegg er ulike hjelpetiltak og bistandsprosjekter rett og slett en stor del av samfunnslivet – og det er ikke så rart, egentlig – for det jo helt objektivt sett litt av hvert som det bør rettes opp i, og som enkeltmennesker og organisasjoner – nasjonale som utenlandske – prøver å gjøre noe med.

    Giversamfunnet påvirker altså hverdagslivet i f.eks. Namibia. Det er bare å sjekke ordforrådet til folk flest. Mennesker med minimal skolegang og nokså haltende engelsk turnerer ord som “sustainability”, “funding”, “project proposal”, “transparency” på det mest naturlige vis, som en del av dagligspråket. Og det er ikke fordi de leser tunge rapporter eller skriver søknader, det er fordi ordene dukker så ofte opp – på radio, blant annet. Og akkurat som brukshyppigheten av ordet NAV er en slags indikator på ymse ting i det norske velferdssamfunn, så kan dette dagligtale-vokabularet i fattige samfunn fungere som en slags indikator på ekstern bistandsavhengighet.

    På et av mine besøk til de fattigste områdene i Namibia kom ei ung jente kom bort til meg og spurte: “Could you please support my project?” Jeg spurte hva prosjektet gikk ut på. “It’s my babygirl. She is 3 months old, but sick. She is a very good project.” Jeg tenkte da jeg stod der: I Norge utløser tilsvarende prosjekt bistandsordningen ”Rett til lønn under barns sykdom”. Så konklusjonen? Både norske foreldre og fattige namibiske enslige mødre er i samme båt. Glade i gode prosjekter – og avhengig av bistand.