Jeg vet ikke om du har fått med deg saken om supermodell Naomi Campbell og skuespiller Mia Farrow som begge er blitt kalt inn som aktoratets vitner i den pågående rettsaken mot Liberias tidligere president Charles Taylor, i regi av den FN-oppnevnte Spesialdomstolen for Sierra Leone.
Sakens kjerne er en diamant som Naomi Campbell visstnok fikk i gave av den nevnte krigsforbryter – i forbindelse med en veldedighetsmiddag for en engere krets i 1997, der de to var til stede. Middagen fant sted i Sør-Afrika, og vertskap var ingen ringere enn Nelson Mandela. Aktoratet mener at Charles Taylor brukte nettopp diamanter, som han ulovlig hadde tradet fra nabolandet Sierra Leone, til å finansere ymse militær virksomhet i regionen.
Jeg tenkte jeg skulle følge opp hva som skjedde i Sør-Afrika den 18. juli med disse 67 minuttene med uegennyttig innsats som skulle dedikeres til Mandela. Så jeg har lest litt på sørafrikanske nettsteder – om de gjorde noe, og hva de i såfall gjorde. Og mange gjorde mye, dersom man skal tro hva som skrives. Men altså – det sørafrikanske samfunn – eller verdenssamfunnet, for den saks skyld, forandret seg jo ikke på grunn av disse gode gjerningene.
Men noen fikk plass i herberget.
Og Mandela fikk mange gaver. Blant annet 2 hvite løver – kanskje litt uvanlig gave til en 92-åring. Men noen fikk i allefall på den måten publisitet. På YouTube er det en liten video om denne bursdagspresangen – sjekk her.
Legg merke til mannen som uttaler seg på vegne av Mandela og gir løvene navn. Det er barnebarnet Mandla Mandela- en ambisiøs ung mann, dette her – som er mer eller mindre selvutnevnt arving til Mandela-myten. Er parlamentsmedlem for ANC, og ikke minst valgt til høvding i Mandelas fødested – landsbyen Mvezo i Eastern Cape. Legg merke til at han bruker samme halskrage som bestefar Mandela hadde under Rivonia-rettsaken, der han ble dømt til livsvarig fengsel. (og dersom du ennå ikke har lest den saken, så oppfordres du nok en gang!) Unge Mandla er en holden mann allerede, og deltar således ivrig i kampen om også den mer håndfaste delen av arven etter Mandela, i likhet med mange andre. BBC hadde en lesverdig sak om dette nå nylig – The Battle for Mandela’s Legacy.
Men tilbake til de gode gjerningene. Det er jo det evige spørsmål: Hva er motivasjonen for å gjøre gode gjerninger – og å gi gaver, for den saks skyld? Er det vår egen følelse av å ha hjulpet som er den viktigste drivkraften, eller er det at det oppnås et godt resultat? «Hun gjorde jo så godt hun kunne», sier vi, særlig når resultatet ikke står i stil til innsatsen. Men hva når «så godt hun kunne» ikke er godt nok? Burde man da ikke ha gjort noe i det hele tatt? Er begrunnelsen for Norges relativt høye bistandsnivå til fattige land tuftet på solidaritet, nestekjærlighet og/eller moral, eller er det fordi det lønner seg, eller fordi det å hjelpe er del av vårt selvbilde, er det rett og slett del av det å være menneske? Eller spiller det egentlig noen rolle hva motivasjonen er, så lenge resultatet er bra? Og i såfall, hvem definerer hva som er et godt resultat? Bidragsyteren, eller bidragsmottakeren? Eller noen helt andre?
Min far ble rammet hardt av hjerneslag i ung alder. Over natten gikk denne ressurspersonen i Larviks samfunnsliv over til å bli totalt avhengig av andres hjelp og velvillighet og barmhjertighet.
Min far kom seg gjennom første del av rehabiliteringen – og med den delen av hjernen som fortsatt var intakt så gjorde han noe veldig uventet. Han meldte seg inn i en losje. Jeg var svært opprørt – min far ville ALDRI gjort noe liknende dersom han hadde vært ved sine fulle fem. Slaget hadde ikke bare redusert ham, det hadde forandret hans verdigrunnlag også. Jeg sa det til ham – greitt nok at mye av hjernen din og kroppen din ikke er som før, men hvorfor går den friske delen av gårde og melder seg inn i en losje?? Det ville du ALDRI ha gjort med ditt gamle jeg!
Min far svarte: «Losjens berettigelse er jo avhengig av at det finnes noen svake medlemmer som de andre medlkemmene kan hjelpe. Min svakhet trenges for at andre kan være gode og føle seg sterke og nyttige. Det er mitt bidrag til å fortsatt kunne være et samfunnsnyttig menneske.»
Det er jo sånne svar en datter begynner å grine av.
Og det er jo sånne svar man husker resten av livet – og gjenkjenner. For eksempel når håndverkeren i Sør-Afrika sa: «Man skal ha mye medfødt godt humør og sterk og genuin følelse av egenverd for å kunne beholde troen på seg selv som en ressursperson, når man år etter år blir markedsført som «previously disadvantaged», «poor», «marginalised» – av velmenende utenforstående som vil hjelpe meg med å selge mine produkter. Men jeg skjønner jo at dere har behov for det der. Å føle at dere hjelper. But why me???»
Min far forsonte seg muligens med sitt samfunnsbidrag gjennom å være svak. Men jeg vet at han også ropte svært høyt til sin Gud : «Hvorfor meg?». Håndverkeren roper muligens også til sin Gud om verdens grunnleggende urettferdighet som har rammet ham. Det vet jeg imidlertid lite om. Men jeg vet at han spurte om hvorfor han automatisk blir definert som en hjelpetrengende, hvorfor han må være del av en markedsføringstrategi overfor vestlige snille forbrukere. Og det spørsmålet stilte han ikke til sin Gud, men til oss. Vi som hjelper. Vi som på en eller annen måte gjerne vil ta del i arven etter Mandela.
Dette bildet er å finne på Bistandsaktuelts nettutgave for tiden. Jeg så det første gang i går, men tenkte at det må jo være en feil et sted – så det var jo bare rett og rimelig at redaksjonen kunne få litt tid på seg og sette inn riktig bilde. For noen måtte da reagere? Men bildet er der fortsatt – med undertekst:
Afrika er i fokus som aldri før. I år feirer 17 afrikanske land 50 år som uavhengige stater. Kontinentet opplever økonomisk vekst. Fotball-VM i Sør-Afrika er blitt et symbol på det nye Afrika der optimisme skyver afropessimismen til side.
Og altså illustrert med bildet ovenfor. Rett skal være rett – i det minste står den gamle damen med det intense, redde blikket på egne bein – hun ligger jo ikke. Så det er kanskje dette som er afrooptimismen, selv om heller ikke kvinnegruppen i bakgrunnen ser jublende glade ut. Men de står jo oppreist, de også.
Det er noe veldig schizofrent over bistandsjournalistikken for tida. For forvalterne av stemmene fra Afrika inn i det norske samfunn har bestemt seg for å beskrive det positive i Afrika, først og fremst i anledning fotball-VM. Men de strever en smule med å nå fram, og de faller fort tilbake til gamle spor, det er jo tross alt det de kan best.
Mer om det seinere – men akkurat nå kan vi glede oss over gladbildet fra Bistandsaktuelt:
Det er noe som heter RORG-samarbeidet i norsk bistand. Det er en sammenslåing av 42 bistandsorganisasjoner, med det formål å » utgjøre et informasjonsfaglig forum og en arena for å styrke koordinering, samarbeid, utspill og mobilisering for et bredest mulig omfang av holdningsskapende virksomhet og opplysningsarbeid om Nord/Sør- og utviklingsspørsmål i Norge.» Sitat slutt.
Sånn omtrent hver uke kommer RORG med en oppsummering av aktuelle temaer i den offentlige debatten omkring nettopp nord/sør og utviklingsspørsmål.
I dag var det tid for oppsummering og analyse av debatten rundt fotball-VM – under overskriften: Fotball-VM med nye bilder av Afrika? Du leser det her. Og for deg som ikke gidder eller har tid til å lese det, så er oppsummering av oppsummeringen omtrent som følger: «Vi i BistandsNorge håper at fotball-VM gir et positivt bilde av Afrika, for det er det riktige å mene nå, men det er jamen meg viktig at vi skriver kronikker om temaet, så vi kan vise hvor mye vi har tenkt på nettopp det, for tenk om noen kunne tro at vi er positive til Afrika på en lettvint måte».
Og like viktig i analysen: Ikke ett ord om vuvuzelaene.
Og det til tross for at dette plasthornet er den største globale snakkis om Sør-Afrika for tida. Verden kjører debatt. Også når du søker i norske medier om hva man er opptatt av når det gjelder utenom-sportslige ting knyttet til fotball-VM, så er det nettopp vuvuzelaene. Folk stemmer på ymse nettsider for eller mot, det er Facebook-grupper, og det menes og debatteres i vei, og vi får bekrefta og utfordra alle kjente og ukjente fordommer og meninger om Afrika og afrikansk kultur.
Men siden RORG ikke har nevnt vuvuzelaene, så tenkte jeg å sjekke ut om de andre bistandsorganisasjonenes informasjonsavdelinger gjør det. Et søk på www.global.no var resultatløst i så måte.
Bistandsorganisasjonene bruker nokså mange hundre millioner per år på å være stemmer fra Afrika overfor deg og meg. De aller fleste av disse pengene får de fra Norad, med mandat om å nå bredt ut i samfunnet, både geografisk og sosialt, samt stimulere til engasjement, aktiv handling og deltakelse i demokratiske prosesser. (nokså riktig sitat slutt)
Det må jo være veldig forsmedelig for Norad at et kinesisk produsert plasthorn til 29,90 slår fullstendig knock-out på BistandsNorge mht folkelig engasjement og interesse for Afrika.
Men, jo mer jeg tenker over dette, jo mer bekymret blir jeg. For hvorfor har INGEN av de Afrika-opptatte nevnt vuvuzela-debatten så mye som med ett ord??
Mulig svar 1: De har ikke fått det med seg.
Mulig svar 2: De bryr seg ikke om noe så folkelig og banalt.
Og jeg vet egentlig ikke hvilket svar som er verst.
Hva om alle norske bistandsorganisasjoner fikk dekket hele sine budsjetter fra Norad og UD – og ikke bare nesten hele, slik at de slapp å samle inn penger fra deg og meg?
Og hva om alle norske bistandsaktører, inklusive Norad og UD, involvert og engasjert i Afrika, rett og slett holdt munn noen måneder, ja, helst noen år , og ikke bedrev noen informasjon over hodet til den norske befolkning over temaet Afrika?
Hva ville resultatet bli?
Ville det spille noen rolle for Afrika om de norske bistandsaktører sluttet å informere oss? Ville Afrika fått det bedre eller verre? Ville det blitt færre eller flere fattige?
Ville andre stemmer fra og om Afrika blitt hørt? Ville andre historier fra Afrika blitt fortalt?
Melding på lokale nyhetssending hos Bush Radio i Cape Town i går:
«Cape Towns myndigheter kommer til å reagere svært sterkt mot foreldre, foresatte og andre som bruker barn som middel for å samle inn penger blant utledninger. Denne type degradering av menneskeverdet er ikke til hjelp for utsatte barn. Barnevernet vil bli koblet inn, og barna vil kunne bli tatt fra sine foreldre og foresatte, som reaksjon.»
Tenkte denne meldingen kunne være på sin plass å videreformidle til norske bistandsorganisasjoner. De er antakelig i full gang med å planlegge årets juleinnsamlingsaksjoner.
Craftprat 