Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Ok da, la oss si at fattigdomsbekjempelse er et fag

  • Norsk bistands 3 forunderligheter

    Driver altså og flytter over div skriblerier fra Isandiforum til craftprat-bloggen. Her er et fra 25. november.

    Tre ting har alltid forundret meg med norsk bistand:
    1. At mangel på måloppnåelse – nemlig at folk blir mindre fattige – sjelden eller aldri får økonomiske konsekvenser for de som jobber med dette. Dersom en bistandsorganisasjon må redusere bemanning, er det i 9 av 10 tilfelle fordi de ikke har fått samlet inn nok penger/fått nok offentlig støtte i NORGE – ikke fordi de ikke oppnådde målene om fattigdomsreduksjon i sør.
    2. At det ikke stilles sterkere krav til retorikken som brukes i kommunikasjonen med det norske samfunn om fattige mennesker i sør og fattigdomsbekjempelse.
    3. At norsk bistand promoterer et samarbeidsformat mellom næringsliv i nord og sør som er basert på norske/vestlige former for næringsliv.

  • Morgenkåseri i november

    Utdrag fra dagbok på Isandis nye nettside (som foreløpig ikke virker helt som planlagt…):Morgenkåseri på NRK P2 i november: Rollespillenes tid om vår urettferdige verden er ikke forbi! Norad er på saken og har åpnet Utviklingshuset for ungdom. Intervju med Agenda 3:16 om etiske julegaver. Jeg tror ikke at det først og fremst er etikken i Isandi-produktene som appellerer, men at de kommuniserer til forbrukeren andre aspekter ved det å være menneske, dvs. bidrar til å menneskeliggjøre det å være forbruker. Du har flere sanser enn evnen til å ta fram lommeboka. Et vanlig vestlig forbrukerprodukt har all informasjon samlet i en strekkode. Våre produkter er strekkodefrie og har informasjonen og verdien samlet i selve produktet.

    Men altså – her er morgenkåseriet:

    «I en av høstens utgaver av bladet Bistandsaktuelt var månedens sitat: ”Verden er kaotisk, men Norad er på saken”. Det var jo et artig utsagn som fattet interesse, noe som man dessverre ikke kan si er vanlig for bistandsdebatter, så jeg ble inspirert til å sjekke ut hva denne saken dreier seg om. Og kortversjonen er at Norad har åpnet et Utviklingshus i Oslo, som de har jobbet med i mange år for å få ferdig, og dette huset er for ungdom mellom 15 og 19 år, og der skal de lære om litt av hvert når det gjelder verdens urettferdighet og fattigdom og den slags.

    En journalist fra Klassekampen hadde vært på besøk på Utviklingshuset, og hun var ikke udelt imponert over det hun så og opplevde, og synes at Norad ikke presenterte årsakene til fattigdom, men bare ”sånn er det”. Derfor uttalelsen om den kaotiske verden. Norad har svart tilbake i opptil flere oppslag, og bakom kan man ane en slags begeistring over at noen litt utenfor de innerste sirkler har sagt noe om dem med litt snert i. Så Norad er absolutt på saken – og de sier at alt blir mye bedre når Utviklingshusets interaktive spill blir ferdig. Dette er et PC-basert spill – og nå siterer jeg: ”som utfordrer kunnskap, vurderingsevne og innlevelse. Ungdommene blir delt opp i grupper som representerer forskjellige samfunnsaktører i to oppdiktede land som nettopp er kommet ut av en konflikt.”

    Du verden.

    For 30 år siden var cirka 100 ungdommer i Larvik engasjert i den lokale Ten Sing-gruppa. Vi var opptatt av vår urettferdige verden – ungdom er ofte det – og vi arrangerte derfor rollespill om fattig og rik. Det foregikk over en helg, der noen få fikk spise sjokolade og hamburger og spille høy musikk og danse og utfolde seg over mye plass, mens flertallet på 90 var stuet bort i et trangt hjørne på Larvik bedehus og måtte dele på litt kokt ris og vann. Det var voldsom innlevelse fra begge sider, og alle var enige om det hele var skikkelig urettferdig. Men 30 år etter må det jo slåes fast at verden ikke ble så mye mindre urettferdig tross vår iherdige rollespillinnsats, men de fleste av oss har skikket oss vel senere i livet, selv om de færreste har meldt seg til tjeneste for den globale fattigdommens bekjempelse. Noe så veldig nytenkende var vi vel heller ikke, så vi hadde jo fått ideen til dette rollespillet fra noen andre. Og opp gjennom årene har man hatt yngre venner og egne barn som også har drevet med rollespill om fattig og rik – og nivået på disse spillene er betydelig mer avanserte enn vår pedagogikk og vårt kunnskapsnivå fra den gang. Den siste varianten jeg har hørt om er av en sånn type der nøkkelen ligger i å få deltakerne til å skjønne at dersom de samarbeider – de fattige og de rike, så blir alt bedre og alle vinner. Men det er det visstnok dessverre ingen som skjønner, bare de som har gått på kurs og lært hvordan knekke koden. Og de er da ikke deltakere i spillet, de organiserer det hele. Altså akkurat som Norads Utviklingshus.

    Min nærliggende konklusjon på det hele var at Utviklingshuset er på mange måter ’Same old shit, but just very much more expensive new wrapping’.

    Men ettersom jeg er utenfor målgruppa for Utviklingshuset, så tenkte jeg at jeg fikk høre hva målgruppa selv mener. Tja, svarte de. Vi vet hvordan det der blir, en fancy teknologisk basert utstilling som er sånn ”alle skal med”, men som ikke er noe å bryne seg på, i hvert fall ikke reint spillmessig. For et bra spill er ikke for alle, ikke alle skal kunne klare det, og det er derfor alt sånt pedagogisk aldri slår an. Og hvorfor tror dere alltid at ungdom blir veldig engasjert for en eller annen sak, eller lærer mer, av å spille på pc eller trykke på en skjerm? Og hvorfor må vi undervises om å forandre verden, når årsaken til problemene helt klart ligger hos de voksne? Skjønner dere ikke at vi deltar i alle disse voksen-påfunnene bare for å være høflige? Og så sier de med et skjevt smil: ”Neida, vi er ikke sinte. Vi er bare veldig, veldig skuffet.”

  • Coca-Cola-indeksen

    Den dagen jeg innså hvor solid Coca Colas markedsposisjon er i Afrika, den dagen begynte jeg for alvor å tvile på den tradisjonelle institusjonaliserte bistandens velsignelser.

    Det var på midten av 90-tallet, jeg var selv del av den institusjonaliserte norske bistanden – dog absolutt nederst på rangstigen, som lokalansatt Norad Programme Officer på den norske ambassaden i Windhoek.

    I praksis betød det at jeg ikke ble invitert på mottakelser og den slags, men måtte mye ut på veien for å sjekke opp og møte prosjektene som fikk de «små pengene». Spør du meg, hadde jeg den artigste jobben av alle på Ambassaden.

    Det som slo meg var at hvor enn jeg reiste i Namibia – til den mest avsidesliggende lille landsby uten noe som helst av den infrastruktur vi tenker må være til stede for at noe skal fungere – så fantes det Coca Cola til salgs. Jeg fulgte i mange år en liten landsby i utkanten av Kalahari-ørkenen, og den var i utgangspunktet eid av den katolske kirken. Under apartheid var dette bra, fordi det betød at folkene i landsbyen var under kirkeasyl og kunne ikke tvangsflyttes, slik andre svarte mennesker ble. Det mindre bra var jo at f.eks. økonomisk kommersiell aktivitet ikke var lov på kirkens grunn, så landsbybeboerne ble mer enn avhengig av kirkens donasjoner. Men etter at demokrati ble innført, så var det jo ikke helt ok at den katolske kirken eide en landsby, så det ble ordnet opp i – og økonomisk aktivitet – kjøp & salg – ble lovlig. Det første som kom på plass var salg av nettopp cola – og brød.  

    Men de som virkelig lærte meg masse om Coca-Colas posisjon, var gateselgerne og de uformelle selgerne – hawkerne – i Okutumbatumba Hawkers Association i Katutura township utafor Windhoek. OHA har over 1.000 medlemmer bare i Katutura – innbyggermessig på størrelse med Drammen – og ALLE disse 1.000 – bare damer – selger Coca-Cola. Og nettopp Cola-salget er grunnen til at de har organisert seg i OHA – for da kan de forhandle seg fram i fellesskap til bedre priser og leveringsvilkår, enten de kjøper lokalt, eller importerer selv. Colaen selges på gata, såkalte «bus-stops» og i barene, «shebeens», og i tillegg til cola selger de øl og sprit og andre typer mineralvann, men Coca-Cola er og blir den viktigste salgsvaren.  Og viktigheten virker å være gjensidig; Coca-Cola vil gjerne assosieres med OHA – bl.a har de donert penger til OHAs eget hiv/aids-arbeid, og ikke minst har de sponset neonskilt til utvalgte shebeens – med Cola-logo, selvfølgelig.

    Jeg besøkte mye – og besøker fortsatt – shebeen’en Namibian Girls, drevet av Meme Loide, og fra samtalene og observasjonene der har jeg lært og lærer masse. Først og fremst har jeg lært at det eneste som er i veien med disse damene, er at de er fattige, i relativ forstand. Men vi behandler dem som om de er ressurssvake og er klienter med behov for behandling, utført av norsk bistand. Men ingen må komme å fortelle meg at det er i utgangspunktet ressurssvake mennesker som klarer å importere cola og øl og sprit fra Sør-Afrika, som klarer å organisere seg i en sterk interessegruppe, som klarer å overleve myndigheters trakassering og motstand mot deres eksistens, som klarer å lobbye fram fellesgoder – og ingen må komme å fortelle meg at afrikanere på grasrota ikke har greie på kjøp og salg.  

    Av en eller annen grunn er det lenge siden den institusjonaliserte bistanden har fortstått dette og oppført seg deretter – hvis den noen sinne har forstått – men Coca-Cola har fortstått det.

    For noen år siden var Windhoek vertskap for Afrika-greinen av World Economic Forum, og dit kom selvfølgelig også Coca-Colas Afrika-sjef, som en av de virkelig big guys. Han kombinerte konferanse-deltakelsen med kundebesøk, som naturlig er. Og hvor dro han? Ikke til en av de fancy flotte butikkene i den formelle økonomien som alle vi «ordentlige» går og handler i. Nei, han dro til en av OHA-barene. Ikke som gimmick eller veldedighet – men fordi dette er Coca-Colas viktigste kunder i Afrika: Grasrotas handelsvirksomhet.

    The Economist skriver om Afrika og Coca-Cola nå i juli – blant annet skriver de at mer enn 1 million mennesker i Afrika har jobb med å selge Cola, og i Sør-Afrika står salg og distribusjon av Cola for anslagsvis 1% av BNP. Og så skriver de om Coca-Colas egen lykke-indeks på makro-nivå. Coca-Cola hevder at man gjennom analyse av Cola-forbruket i et spesifikt afrikansk land kan finne ut om hvordan det står til med de økonomiske framtidsutsiktene i nettopp de landene. For tiden er Eritrea, Somalia og Zimbabwe ute å kjøre, i hht «the happiness-index», mens det generelt for Afrika går virkelig bra – Afrikas økonomi er veldig på offensiven.  Du kan lese artikkelen her.

    Jeg vet ikke om afrikanere og andre blir så lykkelige av å drikke Cola. Men det var dette utskjelte multinasjonale selskapet, med sine mange svin på skogen, og som jeg selv i perioder har boikottet, politisk korrekt som jeg er – som i Katutura township viste en positiv innstilling til og konkret uttrykte en anerkjennelse av de fattige afrikaneres ressurser.  Og det var altså Coca Cola som fikk meg til å tenke gjennom hva jeg drev med i mitt pliktoppfyllende arbeid for norsk bistand, og hvordan mitt syn på Afrika var farget av det.

  • Greitt å vite litt om: Bantu Education

    Nelson Mandela har bursdag om et par dager, og i den anledning er det greitt å  kunne vite forskjellen på Education for domestication og Education for liberation.

    Dette er nemlig essensen i apartheids undervisningspolitikk – Bantu Education – som det hvite mindretallsregimet i Sør-Afrika påtvang svart ungdom. Mye av Mandelas engasjement og kamp på 50- og 60-tallet – før han ble arrestert – var nettopp rettet mot Bantu Education. Mandela anså Bantu Education-systemet som noe av det mest farlige, nedbrytende og diskriminerende i apartheid-politikken. 

    Svart ungdoms eget engasjement mot Bantu Education på midten av 70-tallet endret og intensiverte anti-apartheid-kampen. 16. juni 1976 er symbol-dagen – da ble blant annet 12 år gamle Hector Pietersen drept av sørafrikansk politi i forbindelse med demonstrasjon mot Bantu Education i Soweto. Dette bildet av den dødende Hector Pietersen er et av de mest kjente symboler på anti-apartheidkampen:

     

    Det finnes i prinsippet to mål for å lære å lese og skrive på – den ene er for domestication, den andre er for liberation. Man lærer å lese & skrive i begge tilfelle, spørsmålet er hva lese- og skriveferdighetene skal brukes til. Bantu-undervisning er education for domestication og gikk ut på at svarte skulle ha et annet pensum enn hvite, og i tillegg skulle undervisningen foregå på makthavernes språk, afrikaans, noe på engelsk – og ingenting på morsmål. Visst skulle de svarte lære å lese og skrive, men ikke for mye og ikke for lite – bare akkurat passe, sånn at de ikke ble en byrde for et moderne samfunn.  Bantu-undervisning hadde som hovedmål å utdanne svarte til manuelle, ikke-akademiske yrker, særlig innen jordbruk. Noen svarte kunne fortsatt bli leger og lærere, for også svarte trengte jo dette – men de måtte ikke bli for flinke i matte- og realfag. Dvs. de måtte ikke kunne bli ingeniører og den slags – de måtte ikke kunne bygge infrastruktur. Da ble de farlige for det hvite mindretallsstyret.

    Education for domestication er å lære å lese og skrive på en slik måte at du skjønner at det er greiest at du blir ved din lest, og at du ikke bruker energi på å tenke for store tanker. Litt ambisiøs er ok – flinke arbeidere er alltid bra – men ikke truende ambisiøs ovenfor de som vet best, de som er over deg. 

    Education for liberation er å lære å lese & skrive slik at du tør å tenke store tanker og spørre utfordrende spørsmål, både om deg selv og dine egne muligheter, men også om samfunnet omkring deg.  

    Jeg tenker ofte på dette med Domestication og Liberation når jeg besøker ulike håndverksprosjekter og non-profitt sysselsettingstiltak for fattige i det sørlige Afrika. Det har slått meg mange ganger at en del slike tiltak er egentlig ikke noe annet enn videreføring av Bantu Education. Craft for domestication. Fattige mennesker sysselsettes med å gjøre manuelt arbeid, ikke som fast ansatte med rettigheter og plikter som det øvrige arbeidslivet, men som «sysselsatte» mot stykkpris-betaling som gjør at de kan overleve, men ikke noe mer enn det – og med en markedsføringsstrategi av produktene som går ut på å formidle at de fattige er evig takknemlige for at de slipper å sulte fordi du og jeg kjøper disse produktene.

    Det man oppdager dersom man undersøker litt nærmere de ulike non-profittprosjektene er at det sjelden eller aldri er noen plan eller strategi for at de fattige på «sysselsetting» skal komme seg videre, at de skal bli noe annet enn dårlig betalte håndverkere utenfor det formelle arbeidslivet. De skal forbli ved sin lest. Og det som slår meg like mye er at denne oppfatningen deles ofte av de fattige selv – de har aldri tenkt tanken at de tilhører det formelle samfunnet og at et annet liv kan være mulig. Og det er ingen som oppfordrer dem til å tenke større tanker, til å tenke liberation – langt mindre legge til rette for at slike tanker og ideer kan settes ut i livet.

    Og svært ofte kjøper vi vestlige velmenende mennesker «så de skal slippe å sulte»-markedsføringen uten motforestillinger – tvertimot, vi tror at dette er til det beste for de fattige og at vi hjelper dem på den måten. For dette er hva som markedsføres: «Her får fattige kvinner mulighet til å brødfø seg selv og sin familie og barna får gå på skole». Det er egentlig rart at så veldig få spør oppfølgingsspørsmålet: «Og hva så? Hva er neste skritt for at den fattige skal komme seg videre og ut av fattigdommen?»

    Er det fordi vi tror, innerst inne, at fattige er annerledes enn oss? At de ikke har drømmer og ambisjoner og ønsker om å kunne fylle livet med noe annet enn «å brødfø sin familie og sende barna på skole?» At de faktisk er litt «enklere» enn oss?  Og hvor har vi i såfall fått den oppfatningen fra?

  • Lynkurs i Fairtrade og Fair Trade

    Jeg vet altså ikke om du har fått det med deg, men: Det finnes noe som heter Fairtrade og noe som heter Fair Trade, og det er to forskjellige ting. Her følger et lite lynkurs i hva som er hva:

    Fairtrade er en merkevareordning for en gruppe jordbruksvarer fra produsenter i Asia, Latin-Amerika og Afrika. Man har konsentrert seg om varer fra fattige land som det selges mye av i rike land, utifra tenking om at det vil monne på ulike statistikker dersom man får «orden» på handelen med disse varene.

    Logoen ser sånn ut, i litt dårlig oppløsning:

    Og den logoen får man når man oppfyller spesielle standarder. Det finnes to standarder, den ene gjelder dersom du er produsent, den andre dersom du er importør. Jeg har klippet direkte fra Max Havelaar Fair Trade Norge sine hjemmesider her:

    Standard for produsent:

    • Småprodusenter må danne demokratiske og representative andelslag / kooperativer, hvor kvinner kan delta.
    • Tvangs- og barnearbeid får ikke finne sted
    • Diskriminering på grunnlag av politisk ståsted, etnisitet, religion, kjønn eller annet får ikke finne sted.
    • Demokratisk beslutning om hva premiumen skal benyttes til.
    • Produksjonen skal foregå mest mulig miljøvennlig – dette innebærer blant annet reduksjon i bruk av sprøytemidler og egne tiltak mot jorderosjon og vannforurensning.

    Så til standardene for importørene – altså de som kjøper direkte fra produsentene, for så å selge videre.

    • Produsenter får en garantert minstepris for varene sine som dekker produksjonskostnadene og gir en lønn å leve av.
    • En viss andel av kjøpesummen, kalt premium, går til et eget fond som forvaltes av bøndene og arbeiderne selv. Premiumen skal investeres i prosjekter som fremmer sosial og økonomisk
      utvikling i lokalsamfunnet, men bøndene og arbeiderne bestemmer selv hvilke tiltak de skal investere i. Takket være premiumen har det blant annet blitt bygget veier, helsestasjoner, boliger og skoler.
    • Produsentene kan få inntil 60 % av kjøpesummen på forhånd. Dette gir muligheter til å investere i og forbedre produksjonen.
    • Opprette langvarige handelsforbindelser.

    Viktig: Det finnes ingen standard’er for å de som selger Fairtrade produkter til deg og meg, så sant de ikke er direkte importører. Importører i Norge er sånne som Bama, Friele, Coop, Mester Grønn, men det er altså ikke butikkene deres som er Fairtrade.  Så i teorien kan altså en butikk som selger Fairtrade produkter, f.eks. en bar som selger Fairtrade-vin, underbetale sine ansatte og nekte dem å fagorganisere seg – selv om de altså selger et rettferdig produkt. Eller, en klesprodusent som bruker fairtrade-bomull kan underbetale de som syr klærne, og til og med i teorien bruke barnearbeid. Så når du ser at et klesplagg har merket «inneholder fair trade bomull», så betyr ikke det at t-skjorta er 100% rettferdig. Det er råvaren som er rettferdig, ikke nødvendigvis det foredlede produktet.

    Altså – så enkelt, og så komplisert.

    Det som også er viktig med Fairtrade er at antall mellomledd involvert reduseres, ved at produsentene får direkte markedsadgang. Det er selvfølgelig bra. Det kommer imidlertid til å bli en utfordring når man skal begynne å kikke på sammensatte produkter, for å ikke å snakke om når man skal ta for seg produkter der emballasjen utgjør en del av produktet, som f.eks. Fairtrade Cola. Jeg har ikke funnet noe på nettet om hvorvidt emballasjen til Ubuntu Cola er fairtrade-sertifisert.

    Du kan i Norge kjøpe Fairtrade-sertifiserte bananer, kaffe, te, roser, ris, sjokolade, kakao, vin, cola (sukkeret i colaen er Fairtrade), sukker, appelsinjuice, bomull – og det finnes også Fairtrade-sertifiserte fotballer fra Pakistan. Jeg har lurt litt på disse fotballene – hvordan de har sertifisert dette – og det man finner på nettet er:

    Fairtrade Standards for sports balls ensure that:

    • Fairtrade Standards for hired labor require that wages for workers equal at least the national minimum wage. Additionally, Fairtrade Standards require that benefits and wages to workers are progressively improved.
    • Fairtrade Standards require that producers do not use child labor.
    • Each Fairtrade Certified Sports ball Producer has to have a Joint Body comprising of management, factory worker and stitcher representatives. The Joint Body consults with those they represent and decides upon the best use of the Fairtrade Premium Money.
    • Women comprise a large percentage of the labor input of sports balls. Fairtrade standards ensure that there is no discrimination against women, and that facilities pertinent to women are provided by employers. Special consideration is given to the fact that in joint bodies, employers and workers/stitchers alike need to be especially aware of incorporating the voice of women in decision making, so that they and their families too can benefit.

    Det er et uavhengig organ – FLO – Fairtrade Labelling Organisations International – som overvåker og sjekker standard’ene og for å bli fairtrade-sertifisert må man altså leve opp til disse standard’ene, enten som produsent eller som importør. Kritikere av fairtrade sier at standard’ene er fryktelig vage og at veldig mye holdes skjult mht hvem som profitterer på dette systemet, forsvarerne sier at standard’ene fungerer både som pisk og gulrot, og resultatene er synlig målbare. I Norge er det Fairtrade Max Havelaar Norge som er ansvarlig for forvaltning av lisensieringsordningen. Det er altså ikke mer komplisert i utgangspunktet enn at de passer på at Fairtrade-logoen kun brukes på produkter som holder seg til standardene nevnt ovenfor, og det skulle jo være mulig for oss forbrukere å holde orden på dette. Du leser mer på www.fairtrade.no .

    Nå er det ikke sånn at all kaffe og te fra f.eks. Afrika som IKKE har Fairtrade-merket, er urettferdig. Noen store norske importører – f.eks. Coop har sin egen rettferdige kaffe. Og jeg kjenner noen sørafrikanske produsenter av produkter som kunne ha vært fairtrade-sertifisert, men som IKKE vil det, av ideologiske årsaker – fordi de mener at det er et typisk vestlig NGO-påfunn, som egentlig bare fører til at Afrika blir enda mer stigmatisert, fordi det sår tvil om afrikanske produsenters moral. «Can’t you see what is happening? The global NGOs want to control the trade in Africa, by imposing moral standards which suggest that Africans have lower moral than the West. So our products need help to become morally acceptable for the West.» Jeg prøver å si at det var vel å ta den litt langt, det er vel omvendt – at Fairtrade skal sikre at vestlige handelsmiljøer ikke skal utnytte Afrika, at utgangspunktet her er at Vesten er the bad guy. Min venn bare fnyser. «Du har jo selv sagt at ditt bilde av Afrika er formet av hva NGO’ene har formidlet og formidler – «the African cheap misery»- og at du mener at det er en av årsakene til hvorfor produktene fra Isandi har tatt så lang tid for å komme inn på markedet. Fordi tanken om gode produkter fra Afrika som selger i kraft av å være gode og kun det, har vært utenkelig. NGO’ene har monopol på sannheten om Afrika. Og de kommer alltid til å stakkarsliggjøre oss. Hva skulle de ellers leve av?»

    Andre venner i det sørlige Afrika, ikke fullt så konspiratorisk fokusert som min venn nevnt ovenfor – mener at Fairtrade-sertifiseringen ikke er relevant for deres region, fordi den ikke tar innover seg utfordringene knyttet til eierskapsstrukturer i et post-apartheid samfunn. Eller for å si det enklere – Fairtrade sier ingenting om det er svarte eller hvite som eier bedriftene.

    Så til Fair Trade.

    Det står også for rettferdig handel – som folk legger så ymse i.  Noen legger i Fair Trade-begrepet at produktene skal være økologiske og miljøvennlige, andre at ingen i Norge må tjene penger på å selge varene, dvs at ekte Fair Trade handel er non-profitt, mens andre igjen assosierer en helt spesiell type produkter og en spesiell type kundegruppe med ordet Fair Trade, og overraskende mange er av den oppfatning at ekte Fair Trade er synonymt med billige varer. Hvor nå enn den logikken har kommet fra. Altså noen legger i begrepet at det er produktene som er Fair Trade, andre at det er de som selger produktene som er Fair Trade. Men her finnes det ingen standarder, slike som for Fairtrade.

    Så da har vi den omvendte situasjonen i forhold til det som er nevnt ovenfor – det går fint an å kalle butikken din, julemessa di, eller solidaritetsaksjonen din for Fair Trade, uten at du nødvendigvis trenger å selge Fairtrade-varer, for du bestemmer selv hva du mener med Fair Trade. Forhåpentligvis er du og kundene dine enige om hva du mener med Fair Trade, så ikke de føler seg lurt, dersom det viste seg at du la noe annet i begrepet enn dem.

    For dersom kunden din sier at han/hun liker Fair Trade varer, så er det kunden selv som bestemmer hva man synes man skal legge i det begrepet, ettersom det ikke finnes noen standard eller allmenngyldig definisjon.

    Fair Trade har rett og slett en brukerstyrt betydning. Det synes jeg er problematisk når man bruker et såpass sterkt ord som rettferdig. Man vil jo at viktige ting, som for eksempel utfordringer knyttet til verdens grunnleggende urettferdighet, skal ha betydning som ikke utvannes på grunn av at alle og enhver kan selv definere hva man mener med det.

    De fleste vil jo muligens innvende at så vanskelig er det da ikke – Fair Trade er at man får «skikkelig betalt» og at «pengene kommer dit de skal». Men når det ikke finnes noen standard’er – hva er da «skikkelig betalt» og hvem sjekker at pengene kommer dit de skal? (Fairtrade (ikke Fair Trade, altså!!) har for så vidt standard’er for at «pengene kommer dit de skal», men de har ikke standard’er for at folk får «skikkelig betalt». De bare garanterer en minstepris for varen, og det er ingen som sier at lønnen er «skikkelig». Ganske enkelt fordi det er umulig å bestemme hva «skikkelig» er.)

    Nå er det riktignok mange som prøver å få orden på denne begrepsforvirringen, og til det oppretter man organisasjoner. Det finnes mange rettferdig handel-organisasjoner – de viktigste er FLO , IFAT og IEH.

    FLO har jeg nevnt før – IFAT står for International Fair Trade Association – og er en verdensomspennende sammenslutning som promoterer «true Fair Trade». Altså her er det ikke produkter som er Fairtrade, men mennesker.

    Sånn ser deres merke ut:

    Både produsenter, butikker, organisasjoner og enkeltpersoner kan bli medlem, gjennom å oppfylle visse krav. Kravene som sådann likner mye på de som FLO opererer med –  det spesielle er at man selv evaluerer om man oppfyller kravene, i tillegg at medlemmer seg imellom evaluerer hverandre. Årlig foretas også et visst antall «stikkprøver» av eksterne evaluatører.  Du selv og bestevennen din kan altså vedta gjennom selvevaluering og gjensidig evaluering at dere er rettferdige.  Som for FLO er standardene hos IFAT relativt klare, men samtidig fleksible – av pragmatiske hensyn, slik det må bli for standarder som skal gjelde «for alle i alle kulturer og land». FLO har imidlertid det bærende prinsipp om ekstern og uavhengig overvåkning – IFAT har dette som bare en del av grunnlaget for medlemsskap – som igjen er gradert, avhengig av om man har gjennomgått alle typer evaluering.

    Den store fordelen med IFAT er at du får tilgang til mange ulike produsenter over hele verden, gjennom en database. Sånn sett er IFAT også med på å redusere antall mellomledd i handelen – som jo er en bra ting. Du leser om IFAT på www.ifat.org.

    Men – en meget stor andel av produktene som selges gjennom IFAT-nettverket, er håndverk, i allefall for Afrikas vedkommende. Det skaper enorm forvirring hos forbrukeren her hjemme, fordi håndverk ikke kan fairtrade-sertifiseres. Og hvorfor kan det ikke det? Hovedsaklig fordi håndverk er basert på hjemmeproduksjon, der man ikke kan følge opp HMS-forhold (helse, miljø og sikkerhet), og fordi det aller meste av håndverksproduksjonen skjer i den uformelle økonomien, så kan man som oftest heller ikke relatere til minstelønner og arbeidstakerrettigheter. Og som jeg har skrevet om tidligere – sjekk «Trenger fattige evig opplæring? «,  så er veldig mye av håndverksproduksjonen organisert i non-profitt organisasjoner, som viser seg at i realiteten virker alt annet enn fattigdomsreduserende. I tillegg har man problemer med selve råvarene som håndverksprodusentene bruker – hvordan skal man kvalitetssikre at glassperlerne som de små håndverksprodusentene har kjøpt inn på den lokale butikken på hjørnet, er i hht Fair Trade-standarder? IFAT sier riktignok klart og tydelig at de er en merkevare for FairTrade-mennesker og ikke for produktene som IFAT-medlemmene selger – men det er veldig vanskelig for den alminnelige forbruker å oppfatte forskjellen.

    IEH – Initiativ for Etisk Handel –  har et bredere mandat enn både Fairtrade og Fair Trade, etter som de skal være opptatt av menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, utvikling og miljø. IEH er ingen garanti-ordning, slik som IFAT og Fairtrade på mange måter er, eller prøver å være. Dette er hva IEH skriver på sine hjemmesider:

    IEH er ikke en garantiordning. Derfor er ikke nødvendigvis alt i skjønneste orden i leverandørkjeden til en medlemsbedrift. Medlemskapet betyr snarere at medlemmet søker kompetansen som befinner seg i IEH-fellesskapet, forplikter seg til å ta tak i problemene og rapporterer åpent om hva det gjør.

    Prinsippet er jo godt, men det er jo et tankekors at det var en utenforstående aktør (dansk journalist) som var pådriver til at Telenor, som en av IEHs betalende medlemmer siden 2005, fikk så mye negativ oppmerksomhet omkring deres Bangladesh-virksomhet, slik at de virkelig tok fatt i den etiske problematikken. IEH-medlemsskapet hadde ikke virket etter hensikten, ser det ut til. Men det er jo egentlig ikke så rart, ettersom IEH har «påvirkning gjennom inkludering» som prinsipp for medlemsskap, og det vil muligens kunne brukes som forklaring på at endringer tar tid.

    IEH har ulike ILO-standarder som sin rettesnor, og er først og fremst rettet mot industri-framstilte varer og arbeidsforhold i industri, der det opererer til dels mange underleverandører. Sånn sett er det særlig asiatiske land som er fokus for IEH. ILO står for Internasjonale Labour Organisation og er et FN-organ for sikring og overvåking av universelle arbeidstakerrettigheter, så som retten til å fagorganisere seg, forbud mot barnearbeid osv. Du kan sjekke ut dette på www.ieh.no

    Mellomleddsproblematikk er veldig aktuelt i IEHs arbeid. I motsetning til FairTrade og Fair Trade, som søker å redusere antall mellomledd for å sikre større verdiskaping på «bunn» i kjeden, så jobber IEH med å få sine medlemmer til å «kvalitetssikre» mellomleddene – dvs. de tar ikke stilling til selve profitt-spørsmålet. IEH har to hovedmål – det ene er å styrke oppslutning om etisk handel generelt, det andre er å styrke medlemmenes konkrete arbeid med etisk handel.  Man betaler inn et visst beløp i året, avhengig av omsetning – og så må man rapportere inn på hva man gjør for å sikre at leverandører og under-leverandører skal oppfylle ILO-standardene. Igjen er det «selv-evaluering» som råder, men IEH tilbyr mye verktøy for å sikre kvaliteten på dette arbeidet. Mange store norske bedrifter er medlemmer i IEH – det går ikke fram fra sidene deres om hvor mange av dem som tar sine rapporteringsansvar på alvor, eller om Telenor er alene om ikke å sende inn rapporter.

    Oppsummert: IEH hilser alle velkommen og holder kurs og ber deg sende inn rapporter, Fairtrade Norge setter merkelapp på utvalgte produkter som de bestemmer er rettferdig, og Fair Trade bestemmer du selv om du er.

    Forvirret? Du er ikke alene, dersom det er en trøst.

    «Det er vel fairtrade?» er et spørsmål jeg får nesten daglig – jeg driver altså Isandi, som handler med håndverksprodukter fra det sørlige Afrika. Jeg svarer da som sant er: «Nei, det er ikke det». Og for ikke å forvirre spørsmålsstilleren fullstendig, for hun har liksom ikke ventet det svaret – for det er da ikke sånn at Isandi driver med urettferdig handel??? – så pleier jeg å følge opp med å si at Isandi jobber med vinn-vinn handel, og hovedgrunnen til at vi ikke kaller det for fairtrade, er at håndverk ikke kan fairtrade-sertifiseres.

    Og så har jeg andre mer ideologiske grunner til det også – jeg har store problemer med at handel mellom en rik og en fattig noensinne kan defineres som «rettferdig». Det er noe selvrettferdig over det som jeg ikke er komfortabel med. Ja, generelt har jeg problemer med selve rettferdighetsbegrepet. Jo mer man ser og lærer her i verden, jo mindre rettferdig framstår den. Av disse årsakene synes jeg det er vanskelig å skulle markedsføre meg som forvalter eller promotør av rettferdighet.

    Nesten samtlige – og det er ganske mange etterhvert- som jeg har snakket med om Fairtrade, har vært helt ukjente med at håndverk ikke kan fairtrade-sertifiseres slik ordningen praktiseres i dag. Og dette til tross for at en mengde millioner offentlige bistandskroner har gått med til å skulle informere den norske befolkning om merkevareordningen Fairtrade. Problemet er at det parallelt brukes en anseelig offentlige bistandskroner til å informere om det brukerstyrte begrepet Fair Trade, som altså er noe helt annet. Og oppi det hele har vi Etisk Handel – som igjen er noe for seg – og noe mye mer. De får selvfølgelig også norske bistandskroner til å informere deg og meg.

    Og resultatet?

    Hos produsentene: Mange flere mindre fattige bønder, i hht tall og statistikker relatert til standarder som kan måles og etterprøves.  Og svært så usikkert antall mindre fattige håndverkere – på tross av alle som garanterer at folk får skikkelig betalt – for her finnes det ingen standarder som kan måles og etterprøves. Og på sikt, når medlemsskap i det norske IEH virker forpliktende nok for en global industri-aktør –  færre døde arbeidere hos underleverandører i Asia.

    Og resultatet av Fairtrade og Fair Trade og Etisk Handel hos forbrukeren?

    Forvirring. Med påfølgende skepsis. Og etterhvert resignasjon – når man skjønner at de rettferdige produktene ikke er perfekte. Folk ble jo ikke automatisk mindre fattige og fikk en bedre hverdag.

    Skepsisen og resignasjonen burde skape bekymring hos alle oss som driver med Fairtrade og Fair Trade og Etisk Handel og beslektende begreper. For til syvende og sist er det varenes legitimitet hos forbrukerne som gjør om de overlever eller ei i markedet.

    PS: for de fonetisk interesserte – empiriske undersøkelser har vist at Fairtrade uttales med trykk på første stavelse, Fair Trade uttales med trykk på begge stavelser – men det er observert opp til flere tilfeller av fagfolk på feltet som sier fair trade når de egentlig mener fairtrade, og omvendt. Det kan da vel ikke være sånn at de like så forvirret som oss???

  • Celine inviterer til party!

    Jeg var i Soweto for et par uker siden og besøkte som vanlig African Children’s Feeding Scheme, som gjennom sine 13 «feeding centres» deler ut mat til 18.000 barn daglig. På ett av disse sentrene lager Malebese-gruppen Shwe-Shwe Poppis-dukker, som er en av grunnene til at jeg besøker ACFS når jeg er Johannesburg. ACFS driver også barnehager – crêches – og jeg besøker ofte den som er i Zola-bydelen. Alltid morsomt å hilse på barna!

    Da jeg var der nå, så la jeg merke til noen bilder på veggen, og jeg synes det var noe kjent med den hvite damen på bildene. Jeg spurte hvem det var, og fikk til svar at det var Celine Dion. «Var hun her på besøk???» «Ja, i februar». «Hva?? Jeg var jo her hos dere da kun kort tid etterpå, og dere nevnte jo ingenting om det??» «Tja, hvorfor skulle vi det?». «Nei, altså, Celine Dion er jo verdensstjerne, så om ikke noe annet, så for the gossip!» «Hun er ikke verdensstjerne i Soweto».

    «But did she donate anything to the Feeding Scheme?» «Sure. 500.000» «Wow. Great». «Yes, but there are conditions. The money must be spent on parties for the children. 3 parties.» «???? That is awful lot of money for 3 parties.»

    500.000 Rand er omtrent Nok335.000. En hushjelps inntekt i Soweto, dersom den skal ligge på vedtatt minimumslønn, så er den ca R 1.300 i måneden. Så vi snakker om 385 månedslønner for hushjelper, eller 32 årslønner. Tar vi og sammenlikner det med norsk gjennomsnittsinntekt, så kommer vi opp i ca. 10 mill, dvs. det samme som Ola Mæle brukte på festen sin. Celine gav altså 1 Mæle til sine venner barna i Zola-barnehagen.

    Jeg har siden sjekket på nettet og funnet ut at det er jo masse skriverier om dette Zola-besøket til Celine Dion. Masse bilder også – her er et av dem: Legg merke til stoffet i kjolen på ACFS-damen – det er gardinstoffet ACFS bruker – de har fått det av mat-sponsorene sine – Unite against Hunger, med bilde av de ulike matvarene. Jeg synes det er et veldig fint stoff, og skulle gjerne hatt noen meter selv. Men de har ikke villet selge det til meg.

    For å være ærlig, så er jeg ikke helt sikker på om de 500.000 er bra eller dårlig. Jeg får liksom ikke bestemt meg. Ingen er jo uenig i at det er fint at Celine Dion legger igjen penger, men det er altså formålet som volder besvær. Saken er jo at barna trenger sko og klær og utbedring av skurene de aller fleste av dem bor i, en skikkelig legesjekk, kanskje, penger til skolegang osv osv. Lista er lang over hva disse barna trenger. Men trenger de party?? Og er det ikke litt typisk at vi bedrestilte utenforstående så veldig lett synes at sånt er misbruk av penger, at de fattige ikke skal ha det noe morsomt. At å kjøpe partyhatter til fattige barn ikke går an. Det er litt på lik linje med disse triste og alvorlige radioprogrammene verdenssamfunnet donerer til fattige lyttere – som jeg skrev om tidligere denne uka.

    Jeg tok problemstillingen opp med noen venner. Den ene svarte at hun var helt for parties, for var det noe hun hadde savnet i sin barndom, så var det skikkelig parties. En annen sa at han på sin side helst ville ha brukt pengene på ny skoleuniform og skikkelig sko – det hadde han savnet i hele sin barndom. Hvorpå førstnevnte repliserte at det var jo bare fordi han var født skikkelig og alltid så politisk korrekt. Og at man kunne mistenke ham for å svare sånn for å tekkes hvite donors, siden det er bransjen han driver i. 3. person svarte at parties muligens var ok, så lenge Celine Dion ikke opptrådte. Til det spurte jeg om dette med at Celine Dion er en smule bad taste i visse miljøer, gjør at vi blir mer skeptiske og forutinntatt. Om vi f.eks. kjøper lettere hva Bono finner på. Til det svarte nummer en og nummer to at for dem var det helt det samme, de likte ikke musikken uansett, og når skal dere hvite ta innover dere at vi ikke synes denne vestlige musikken er noe særlig. Ta for eksempel dette påfunnet Band Aid – ingen har jo spurt Afrika om de synes gigantkonserter med aldrende artister man aldri har hørt om, er noe kult. Og så ble vi enige om at den eneste hvite artisten som ville «stirred up» i Soweto var Michael Jackson. «Men han er vel ikke akkurat hvit?» «Oh, yes, he is.» Og han hadde helt sikkert fulgt party-linja. Mulig han til og med hadde donert et pariserhjul til barna i Zola-barnehagen.

    Og hvordan går det med party-forberedelsene i Soweto? Tror de har tenkt å innføre det «utvidede partybegrep», så det blir både partyhatter og vintersko. Og det blir helt sikkert morsomt.

    Men hvorfor, Celine, hvorfor tallet 3? Hvorfor 3 parties? Det lurer jeg på.