Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Vi og dem – og midt i mellom

  • Jerusalema – the dance challenge

    Sommeren er for meg ikke så mye tradisjonell ferie, fordi jeg egentlig ikke kan ta helt fri. Men det fine med sommeren er at den byr på mer bekymringsløshet. Det er noe med lyset – særlig lyset – men også gode temperaturer, når man er heldig – som gjør at man senker skuldrene mer enn vanlig. Det er færre bekymringer.

    For jeg er en som ikke er så flink til å leve bekymringsløst. Det handler mye om personlighet, tror jeg – og det handler om jobben min. Når man nå en gang har bestemt seg for å tro på at verden skal bli bedre for alle, samtidig som man vet at de som har, stadig får mer, og at de som ikke har, får stadig mindre – så har man egentlig sagt farvel til et bekymringsløst liv.

    Men altså, sommeren er tid for bekymringsløshet. Men ikke sommeren 2020. Det skyldes selvfølgelig covid-19 og hvor hardt viruset har rammet og fortsetter å ramme Sør-Afrika – og også Namibia. I sommer har jeg fulgt med på de daglige statistikkene og nyhetene fra Sør-Afrika om situasjonen – med klump i magen hver morgen når jeg har klikket på nettstedene med disse statistikkene og sjekket siste meldinger fra venner i Sør-Afrika. Hvor ille har det blitt siden i går? Har noen jeg kjenner tapt kampen mot viruset? Og når kommer nyhetene om at viruset har nådd de avsidesliggende Englefabrikk-landsbyene? Og hvordan skal vi klare å kompensere for at englemakernes forsørgerbyrde har økt, fordi de er de eneste i landsbyene med inntekt? Og tenk om ingen av butikkene bestiller engler, fordi de har gått konkurs?

    Sommeren 2020 har vært full av bekymringer.

    Når jeg skriver dette, så ser det ut til at smittekurven er i ferd med å flate ut, og man tror også at de hardest rammede lokalsamfunnene nå har vært gjennom det verste. Så langt. 633.000 er rapportert smittet, 14.563 er døde, 555.000 er blitt friske, og det har vært gjennomført 3.750.000 tester.

    Covid-19 har vært brutalt for Sør-Afrika på alle områder, både for enkeltindivider, lokalsamfunn og nasjonen  – både helsemessig, sosiologisk, økonomisk og politisk. Pandemien har bekreftet det man allerede visste – at det sørafrikanske samfunnet er gjennomsyret av korrupsjon og kneler under dårlig styresett og konflikter på alle nivåer og i alle politiske partier.

    Og midt i dette katastrofale: Det sørafrikanske hverdagslivet fortsetter.  Og fortsatt synger og danser Sør-Afrika.

    Særlig det siste. For opp i alt dette har landet fått en ny nasjonal-hymne – Jerusalema – som vel kan klassifiseres i den for oss noe uvanlige musikkkategorien «house gospel».

    Historien er som følger:

    Master KG er en 24-årig geni-erklært musikkprodusent fra Limpopo-provinsen, uten formell musikkbakgrunn – men med en allerede legendarisk teft for gode melodier. (jeg har nylig lest en kjempelang artikkel hvor skribenten analyserer hans catchy, men enkle melodier som like geniale som Frank Sinatras «New York, New York». Nåvel, intet mindre). På tampen av 2019 gav Master KG – eller Kgaogelo Moagi, som er hans egentlige navn –  ut låta Jerusalema, med artisten Nomcebo som vokalist. Jerusalema ble fort en megahit i Sør-Afrika, den vant ikke konkurransen om årets sommerlåt, (som kjent er det sommer der, når vi har vinter), men den ble den desidert mest spilte.

    Det kom selvfølgelig en video med låta – og det var denne videoen som ble opptakten til det som hendte videre. Videoen er filmet i en av township’ene rundt Johannesburg, og viser masse ulike folk som danser på sin måte til musikken. En slags «dance challenge», altså.

    Her ser du den offisielle videoen, som ble sluppet i desember 2019:

    Det tok ikke lang tid før det dukket opp nye videoer på sosiale medier av folk som danset til Jerusalema – og med videoene kom hashtag’en #JerusalemaDanceChallenge. Og da Covid-19 satte inn, ble det stadig laget flere videoer inspirert av hashtag’en, blant annet laget ansatte på et av sykehusene en egen videoversjon. Og da var det i gang – #JerusalemaDanceChallenge spredte seg fra sykehus til sykehus.

    Når vi vet hva slags påkjenning helsepersonell har vært og går gjennom i forbindelse med korona-pandemien – så er det rett og slett så man begynner å grine når man ser disse videoene. Her er en fra Røde Kors-sykehuset i Cape Town:

    https://www.youtube.com/watch?v=L532V0SW4PI

    Og hele Sør-Afrika tar #JerusalemaDanceChallenge – som for eksempel staben hos WonkiWare – Isandis største leverandør. Her ser du deres versjon:

     

    Og det er ikke bare i Sør-Afrika at Jerusalema og har slått an – den har for lengst spredt seg til resten av Afrika, Asia, USA og Europa – bare sjekk ut de hundrevis av versjonen som ligger ute på Youtube (men ingen norske versjoner, så langt jeg har funnet – hos oss hadde vi riktignok regjeringen som danset i vei før sommeren, men det var vel ikke så mange som ble inspirert til å «take up the challenge»)

    En av de virkelig store afrikanske megastjernene – nigerianske Burna Boy – er blitt med på en ny versjon  – og med det så har Jerusalema fått en afrobeat-oppdatering. (Og denne versjon ligger akkurat nå som nummer 6 på Billboard, og i august var den på inne på topp 5 på iTunes i såpass ulike land som Belgia, Bulgaria, Portugal, Burkina Faso, Tyskland og Frankrike, for å nevne noen) Snart kommer det en video til denne versjonen – og det ryktes at dette er eksplosive saker. Kanskje eksplosjonen får gjenklang helt til Norge.)

    Men i mellomtida kan du jo høre Burna Boy-versjonen:

    Men hvorfor ble akkurat denne sangen den nye hymnen under korona-pandemien? Det er kombinasjonen av alt, «the full package»: religiøs tekst, melodi, rytmer og dans som oser av levd liv – denne kombinasjonen som vi nordmenn ikke umiddelbart forstår kraften i.

    Teksten sier: Min plass er ikke her. Jerusalem er mitt hjem. Beskytt meg, gå sammen med meg, ikke la meg bli igjen her. Jerusalema handler om håp, rett og slett. For Sør-Afrika nekter å gi opp håpet. Og derfor danser de.

    Og for meg som brukte sommeren til å bekymre meg, så har #JerusalemaDanceChallenge også gitt håp, selv om jeg ikke danser. For jeg har oppdatert mitt morgenrituale: Etter å ha lest statistikkene, så ser jeg dagens Jerusalema-video.

    Det holder, det.

     

    Her er teksten til Jerusalema, med engelsk oversettelse i parents. Språket er litt uklart, sier ekspertene. Master KG selv sier det er SePedi. Andre sier det er mye zulu i linjene – jeg er melder blankt her, må jeg innrømme.

    Jerusalema ikhaya lami(Jerusalem is my home)
    Ngilondoloze(Guard me)
    Uhambe nami(Walk with me)
    Zungangishiyi lana(Do not leave me here)
    Jerusalema ikhaya lami(Jerusalem is my home)
    Ngilondoloze(Guard me)
    Uhambe nami(Walk with me)
    Zungangishiyi lana(Do not leave me here)

    Ndawo yami ayikho lana(My place is not here)
    Mbuso wami awukho lana(My kingdom is not here)
    Ngilondoloze(Guard me)
    Zuhambe nami(Walk with me)
    Ndawo yami ayikho lana(My place is not here)
    Mbuso wami awukho lana(My kingdom is not here)
    Ngilondoloze(Guard me)
    Zuhambe nami(Walk with me)

    Ngilondoloze(Guard me)
    Ngilondoloze(Guard me)
    Ngilondoloze(Guard me)
    Zungangishiyi lana(Do not leave me here)
    Ngilondoloze(Guard me)
    Ngilondoloze(Guard me)
    Ngilondoloze(Guard me)
    Zungangishiyi lana(Do not leave me here)

  • Investing in Women

    Jeg skrev for en stund siden om den høyst overraskende invitasjonen jeg fikk fra Kapplandets Bondekvinneforening – Vroe Landbouvereniging Van Kaapland –  der jeg ble bedt om å være hovedtaler på deres årskonferanse, som ble holdt i Willowmore i mars.

    Sørafrikanske venner himlet med øynene da jeg fortalte om forespørselen. Det var kanskje ikke så overraskende, egentlig. Mer overraskende var at også venner og bekjente i Willowmore himlet med øynene. Jeg oppfatter dem som nokså konservative, så stor var min forbauselse da også de forkynte at  «VLVK, der gikk grensen for hva de kunne støtte. Makan til konservative greier».

    Så det var jo med en god porsjon skepsis at jeg møtte opp på konferansen, klar for å snakke om «Karoo Angels – Investing in Women». Men alt gikk fint. Hyggelige og positive damer i godt humør, som ikke viste noen skepsis overfor en norsk dame som blander seg inn i «deres» samfunn – tvert i mot var de veldig ivrige på å ta kontakt og prate etter foredraget – og de handlet engler i massevis for å støtte Karoo Angels.

    Alt var i det hele tatt veldig ufarlig.

    Og det var nettopp det jeg tenkte på da alt var over. At temaet jeg snakket om er så lite kontroversielt. Du provoserer ingen ved å si at vi bør investere i kvinner.

    På midten av 90-tallet jobbet jeg med bistand i Namibia, blant annet med ansvar for Norads kvinnebevilgning til landet. Allerede da hadde man holdt på en stund med å investere i kvinner. Og siden har man holdt på:  Kvinnebistand, kvinnearbeidsplasser, kvinneprosjekter, kvinnehelse, kvinneutdanning. De siste åra har man riktignok gått over til å bytte ut ordet kvinne med jente, men innholdet er det samme: Investeringer i kvinner. Og i mange afrikanske land har man egne ministre for kvinner, og de er ofte knyttet direkte til presidentens kontor, altså i prinsippet høyt oppe i makt-hierarkiene.

    Og altså – så selvsagt er dette at selv de meste konservative organisasjoner i Sør-Afrika har investeringer i kvinner som tema. Og etterpå kan vi snakke hyggelig om det rundt en kaffekopp.

    Men i løpet av de 25 år jeg har vært engasjert i kvinnearbeidsplasser i det sørlige Afrika, så må jeg si at det egentlig har skjedd forsvinnende lite. Og det var det jeg tenkte på i ettertid av konferansen. At alt bare er blitt prat og planer, planer og prat. Og alle er så enige om at kvinner må med.

    Dette var i begynnelsen av mars. Noen uker seinere var ikke verden den samme. Eller, den er kanskje den samme. Med én stor forskjell: For mange er det bare blitt mer av det dårlige.

    I helga sendte Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa ut en pressemelding der han fordømte vold mot kvinner og barn. «Femicide» var ordet han brukte – vi har vel ikke noe godt norsk ord, men kan oversettes som «folkemord på kvinner». Hjemmevold og vold mot kvinner har økt dramatisk i Sør-Afrika under Covid-19 nedstengingen. Det skulle jo egentlig ikke komme som et sjokk på noen, for å si det forsiktig. Foranledningen for den politiske reaksjonen nå var medieoppslagene knyttet til funn av unge kvinner som var blitt drept på de mest bestialske måter i løpet av de siste ukene, og en dramatisk økning av forlatte spedbarn.

    Det er nå gått litt over 3 måneder siden jeg snakket til hyggelige og velmenende damer om å investere i kvinner.

    Nå gjør hele tematikken meg bare uendelig trist.  Det er bare blitt mer av det dårlige.

  • Kapplandets Bondekvinneforening

    Jeg driver altså denne Englefabrikken, som holder til i Karoo i Sør-Afrika, med kontor, lager og butikk i den lille byen Willowmore, og med selve produksjonen i de to landsbyene Rietbron og Vondeling. For snaut et år siden fikk jeg en henvendelse fra organisasjonen «Vroe Landbouvereniging Van Kaapland» med forespørsel om jeg kunne være hovedtaler på deres årskonferanse, som skulle holdes i nettopp Willowmore.

    Denne henvendelsen var like utenkelig som om jeg skulle bli bedt om å skrive kronikker for avisen Dagen. Eller for VG, for den saks skyld. Så selvfølgelig måtte jeg si ja.

    «Vroe Landbouvereniging Van Kaapland» – VLVK – betyr «Kapplandets Bondekvinneforening», og dette er en organisasjon som i henhold til hjemmesiden har som mål å bidra til personlig vekst og utvikling for medlemmene og deres lokalsamfunn. Med andre ord, det kunne ha vært en hvilkensomhelst organisasjon – ingenting provoserende her.

    Jeg fortalte en del sørafrikanske venner om denne forespørselen, og alle himlet med øynene og uttrykte at der skulle de gjerne ha vært til stede – for VKVL er rimelig spesielle greier, i følge dem – og føyde til: «Det må vel være første gang at noen snakker engelsk på deres sammenkomster».

    Når du tenker Sør-Afrika, så er det ofte sånn svart-hvitt, bokstavelig talt, og det er også slik vi i hovedsak får det formidlet i Norge: Du har svarte og du har hvite. Og vet du litt mer om landet, så har du fått med deg at det bor en del indere, særlig i Durban. Og så er det mange fargede – coloured – i Cape Town. Og så har du de som er coloured og holder til i blant annet Karoo – som for eksempel de som jobber hos Karoo Angels – og de er noe annet enn Cape coloured.

    Men så har du sånne som Trevor Noah, som ikke er coloured – men mixed race – og det er noe helt annet igjen. I Sør-Afrika er man fortsatt nærmest besatt av dette med rase, mer enn 25 år siden apartheids fall.

    Så Sør-Afrika er altså alt annet enn svart-hvitt. Og er du svart, så er det viktig om du for eksempel er Zulu eller Xhosa, Sotho eller Ndebele. Og sånn er det med hvite også. Veldig forenklet så har du 2 typer hovedgrupper av hvite: Engelskmenn og boere – men også store grupper av folk med andre europeiske opphav, og også en stor jødisk befolkning. (og så har kineserne vært i Sør-Afrika i mer enn 100 år, men det er en annen historie) 

    Sørafrikanere med engelsk opphav har engelsk som morsmål, mens boerne snakker afrikaans, som du sikkert allerede vet – et nederlandsk-liknende språk. Men – og det er et stort men –  mens de aller fleste boere også snakker engelsk, så er det ikke så vanlig at de med engelsk opphav snakker afrikaans. Mange skylder på et hat mot apartheid-styret, at de ble tvunget til å lære afrikaans – så derfor har de nektet å lære seg det, men altså, bare så det er sagt – det var ikke de engelsk-hvite sørafrikanerne som avsluttet apartheid.

    Mye av aversjonen mot afrikaans fra hvite engelsktalende handler rett og slett om klasse.

    Boerne har tradisjonelt hatt «blue collar jobs», og boerne har sammenliknet med engelsk-hvite lavere utdanning, og deres kultur blir sett på som lite avansert, rett og slett litt kitsch. Etter å ha gjort litt privat research på disse fordommene, tror jeg at dette handler like mye om by-land, sentrum-periferi konflikt og den slags, og at denne kitsch’e boer-smaken i musikk, litteratur og innredning ikke er så langt unna hva som er helt gangbart her i Norge. Så sett fra et norsk ståsted så er det like mye de engelske-talende som har en outrert smak og er beint fram snobbete. Hvis man nå absolutt må klassifisere.

    Men, tilbake til Sør-Afrika: Det er også blant boerne at du finner størsteparten av fattige hvite, mange lever slik vi har sett fra USA – i campingvogner, som «white trash».  Eller på fraflyttede steder som Rietbron, der hus står tomme og koster ingenting. Boere blir også sett på å være mindre åpne for utenforstående, de er mer religiøse enn de engelsktalende hvite, og opptatt av å bevare egen kultur og tradisjoner. (Muligens går ikke flertallet av boere med FN-pins – jeg skal sjekke nærmere med noen boer-venner)  

    Det er også blant boerne du finner de mest høyre-radikale organisasjonene i Sør-Afrika. Det er ikke for ingenting at det er nære bånd, som stadig blir nærere, mellom ytterliggående boer-organisasjoner og rasistiske Trump-tilhengere i USA, der kampsaken er at boerne utsettes for folkemord, organisert av det sørafrikanske flertallsstyret, og at nå må hvite over hele verden stå sammen for å bevare sin egen rase. (En av disse ekstreme boer-organisasjonene ønsker å bygge en egen liten landsby ved siden av Willowmore, der de vil ‘beskytte den hvite boer-kulturs egenart’. Måten å gjøre det på, er å kjøpe et stykke land for utbygging, organisere det som et privat AS, og så kan de som ønsker det, kjøpe seg inn. Med en slik formålsparagraf er det jo ikke alle som føler seg like velkomne, for å si det sånn. Men foreløpig har de ikke fått med seg så veldig mange på de planene.)

    Disse ekstreme miljøene snakker med utestemme, og dette kombinert med at boerne er kjent for å hegne om seg og sitt, gjør at nesten enhver boer-organisasjon nærmest per definisjon får et litt frynsete rykte i mer liberale miljøer.

    Så det var altså en slik erkekonservativ boer-organisasjon jeg skulle holde foredrag for. Konferansen fant sted i begynnelsen av mars, og temaet jeg hadde fått var «Karoo Angels – Investing in Women». Og hvordan det gikk, skal jeg fortelle om seinere.

  • Jeg er egentlig best når jeg er helt alene

    Inne mellom lever jeg et nesten perfekt liv. Jeg bor noen måneder i året i Cape Town – og jeg lever aldri ellers så miljøvennlig og riktig som jeg gjør da.

    Huset vårt – et gammelt lite rekkehus – ligger i bykjernen i en stille sidegate til en travel kommersiell gate som bugner av restauranter, kafeer, klubber, pub’er, butikker, verksteder, tannleger, frisører, leger, yoga-studioer, delingskontorer. Vi har alt i vår «hood». Og det er bare å sette adjektivet ’liten’ foran alle disse etablissementene, for ingenting er prangende stort og slitsomt kommersielt i vårt nabolag. Og når jeg sier at vårt rekkehus er lite, så er det fordi jeg leser sørafrikanske interiørmagasiner, og der blir rekkehus som vårt beskrevet som ”compact living”. Så da, så. Dessuten er huset på rødlista, altså veldig vernet. Det betyr at vi ikke kan ha ekspansive planer med et sånt hus, altså det forblir ”compact living”-størrelse, og all restaurering må skje med godkjente materialer. Slik som det var før. Så det betyr kortreiste materialer og lokale håndverkstradisjoner. En nabo har riktignok mye større hus, og har derfor plass til masse solcellepaneler på taket, og det gjør ham nesten selvforsynt med strøm, og han har også boret etter eget vann, slik at han kan ha svømmebasseng med god samvittighet. Vi har vannmangel i Cape Town, nemlig. Klima, vet du. Det regner så lite. Men vi tar ansvar og har byttet ut alle planter i hagen med kun lokale bærekraftige arter. Sånne som nesten ikke trenger vann.

    Vi tar altså ansvar. Derfor, i Cape Town bruker jeg ikke bil. Jeg går. Eller bruker Uber når jeg skal langt, for i Cape Town er vi for delingsøkonomi. På søndagene, for eksempel, tar vi ofte Uber ut til loppemarkedet langs kysten, for å se om vi finner noen brukbare stoler til utebruk, eller noen nye glass, eller bare noe artig. I Cape Town reparerer jeg sko, vesker og klær hos den lokale skomakeren rundt hjørnet, han som har vært der i alle år. Og skal jeg ha endret litt snitt på et brukbart klesplagg, så går jeg litt lenger ned i gata, og der holder skredderen til. Han fikser den slags. Og på veien dit så svipper jeg gjerne innom en av de små butikkene som selger kortreist mat, selvfølgelig økologisk, og grønnsakene er ikke pakket inn i plast, ingenting i min kolonialhandel er pakket inn i plast. Grønnsakene er forresten fra den urbane farmen som ligger en liten halvtimes spasertur unna. Den drives av idealister som dyrker grønnsaker til hele bydelen på en uutnyttet kommunal tomt. En kar litt nærmere driver med bier og honning. Litt opp i gata ligger kjøtt- og fiskehandleren, og der er alt du kjøper sertifisert og økologisk og rent og godt. Ingen fisk fra rødlista selges der. På andre siden av gata til fiskehandleren ligger interiørbruktbutikken. Det er faktisk en av de største butikkene i gata, og du kan virkelig gjøre et skup her. Jeg tar ofte en morgenkaffe på den lille kafeen rundt hjørnet, den som har gratis og god wifi, og ikke minst: De selger brød med superfood-ingredienser. Brødkøene i helgene er virkelig lange. Og så har du treningsstudioene, de er også små og alternative. Det mest populære er kun for kvinner, vi trener på kvinners premisser og unngår kroppspress. En dag har jeg tenkt å timer på studioet som tilbyr ballett-timer for voksne nybegynnere. De holder til i en nedlagt kirke. Litt lenger ned – inn til venstre og opp en etasje, så kommer du til helsekost-butikken, med tilhørende bokhandel for bøker innen selvutvikling. Den beste i byen. Og i mursteinshuset – litt tilbaketrukket – har du filmskolen og filmstudioet, og der til høyre har du  kontorfelleskapene for oss frilansere – vi er mange entreprenører her i denne delen av byen som elsker co-working – så her kan du leie kontorplass på dagtid, inklusive gratis fibernett og rettferdig kaffe. I kopper av bambus. Og rundt svingen og rundt enda en sving er lokalene til Afrikas beste kunstutdanningsinstitusjon. Nabolagsrestaurantene må jeg jo nevne, men ikke for høyt, og ikke ved navn, slik at ikke ALLE turistene skal høre om dem.

    Minst en gang i uka rusler jeg ned til den lokale kinoen, den som har gamle seter fra 50-tallet og som drives av en stiftelse, og som viser bare indie-filmer.  Og dersom det ikke er for seint på ettermiddagen så rekker jeg på veien innom platesjappa med brukte LP’er, den som er helt sentral i filmen ”Searching for Sugarman”. Den filmen så vi selvfølgelig på den lokale kinoen.

    Og ønsker jeg å utvide det geografiske rekkevidden en smule så rusler jeg til den nyeste trendgata i sentrum, det er bare å gå litt opp og så inn til høyre– og der er restaurantene om mulig enda mer inkluderende – vi sitter alle rundt ett bord, og menyen er ulike grøt-typer av kun sunne korn med høyt innhold av antioksidanter. Og så er det noen inspirerende klesdesignere som har sine utsalg, noen interiørbutikker – og ikke minst, sykkelbutikkene ligger på rad og rekke. Små og alternative, med sykkelmerker du desidert ikke finner på XXL. De har seter i vegetabilsk skinn. På den andre siden av gata finner du espresso-baren, som blir drevet av han som var med å vinne Nobels Fredspris og var en anerkjent forsker, men som hoppet av og ville drive med noe jordnært.

    Jeg tenker ofte på livet mitt i Cape Town når jeg hører debatter om å leve bærekraftig i Norge, som den i Dagsnytt 18 denne uka, om bompenger som virkemiddel for å lage en bærekraftig og levende by. For dem som bor innafor bompengene.

    Og jeg tenkte på livet i Cape Town da jeg leste september-utgaven av ”Pengevirke”, bladet til Cultura bank, som er banken Isandi bruker. Temaet for nummeret er ” Lev godt med mindre penger ” Bladet er fullt ulike artikler, kommentarer og intervjuer med folk som driver nettopp med å få til dette. De bor og bygger mindre hus, de utforsker alternative boformer, de dyrker jorda selv, de reparerer og resirkulerer, de praktiserer delingsøkonomi, og de utvikler alternative tenkemåter og ideologier til den rådende kapitalismen. Det pussige er, imidlertid, at samtlige reportasjer, synsvinkler og påstander er skrevet av folk som aldri har gått sulten til sengs, som aldri egentlig har manglet penger. Enda det beviselig skulle være nok folk å ta av her i verden som nettopp kan litt om det der med lite penger. Artikkelforfatternes ståsted har dessuten som premiss at det finnes en velferdsstat som ryggdekning. Og det presiseres at endringer som må skje i din og min livsførsel, først og fremst er personlige.

    For – tilbake til livet mitt i Cape Town sentrum. Vi er vel noen hundretusener som lever der. Det er det gode liv, med gjenbruk, kortreist, økologi og større forbruk av tjenester enn av varer. Og en haug personlige valg. Men er det bærekraftig?

    Overhodet ikke.

    For de som ikke er med i fortellingen om det miljøvennlige og alternative hverdagslivet i Cape Town, er de 4 millionene som bor utafor bykjernen. I township’ene. Som regel i et skur. De har ikke noen plass i det velfungerende bevisste meningsfulle og gode livet i Cape Town. Det er rett og slett ikke plass til dem. Og for å si det som det er: De passer egentlig ikke inn. De kan komme til å foretrekke kjøttburger i stedet for veganburger. Billig sprit i stedet for økologisk vin. De blir heller aldri spurt om hva de tenker om å leve bærekraftig og klare seg med mindre. Dette til tross for at er det noen som har kompetanse på å leve uten penger, utenfor velferdsstater, uten økonomisk sikkerhetsnett – for ikke å snakke om å kunne dette med compact living – så er det alle millionene i Cape Towns township’er. Men som sagt, deres kompetanse er aldri etterspurt.

    Og samtidig – uroen, volden, kriminaliteten i township’ene bare øker og øker. Som fattigdommen. Som ulikhetene.

    Bærekraftsforkjempere har en skremmende tendens til å snevre inn fokus til å kun snakke om jeg og mitt og du og ditt. Og jeg og du er påfallende like i hva vi liker og mener og synes. Og fordi vi lever i vår lille boble, så tror vi at vår er verden ER verden.

    Og der tar vi ansvar. Du verden som vi tar ansvar. Så lenge vi får bestemme parametrene og slippe å forholde oss til flertallet som ikke har våre valg. Og som aldri slipper til orde. Som aldri blir regnet med.

    Vi er egentlig best når vi er helt alene.*).

    ____________________________

    *) dette sitatet har jeg fra Benny Andersens dikt ”Godhet”. Jeg liker det diktet veldig godt, og skrev om det på Craftprat for noen år siden. (Dersom du er interessert, sjekk her.) Diktet er sånn:

    Jeg har altid prøvet at være god
    det er meget krævende
    jeg er en hel hund efter
    at gøre noget for nogen
    holde frakker
    døre og pladser
    skaffe nogen ind ved et eller andet
    og lignende
    brede armene ud
    lade nogen græde ud ved min skjorte
    men når lejligheden er der
    bli’r jeg fuldstændig stiv
    vel nok en slags generthed
    jeg rusker i mig selv
    slå nu armene ud
    men det er svært at ofre sig
    når nogen kigger på det.
    så svært at være god
    i længere tid ad gangen
    som at holde vejret,
    men ved daglig øvelse
    er jeg nu nået op på en time
    hvis ikke jeg bliver forstyrret.
    jeg sidder helt alene
    med uret foran mig
    breder armene ud
    gang på gang
    der er ikke spor i vejen
    jeg er egentlig bedst
    når jeg er helt alene.

  • Himmelen er blitt lav her i nord

    Jeg skrev til en venn at himmelen er blitt lav her i nord. Jeg skrev at det tapper meg for energi.

    Jeg skrev til min venn at jeg vet at det har vært en særs tøff vinter i det sørlige Afrika, mens jeg har hatt min sommer. For aldri før har jeg fått så mange henvendelser om behov for et kortsiktig lån. For tøffe vintre handler om penger. Alltid. Det er noe absurd over det hele – jeg sitter der i den gamle fluktstolen på hytta og leser en interessant artikkel om endringer i fasadefarger på norske hus – og så plinger det i alle mulige slags meldingstjenester om at noen er død, noen er syke, noen har ikke mat, noen blir hevet på gata dersom ikke husleia blir betalt. Om jeg ikke kan bare låne dem litt penger nå, og så får jeg det igjen seinere, når det går mot jul og det blir bedre tider. Når turister og annet godtfolk igjen kjøper produktene de lager. Og alle disse årene med Isandi har disse årlige sommerhenvendelsene vært en del av pakka – og bevares, man kan jo alltids låne folk penger til mat. Og ingen har noensinne lurt meg. Så jeg betaler litt her og der, direkte fra min fluktstol i idylliske sommer-Norge, og går straks tilbake til fasadefarger på norske hus før og nå, og lever fint med absurditeten.

    Men i sommer ble det absurde erstattet med nedstemthet. Men seinere har jeg tenkt, kanskje det ikke var tøffere i det sørlige Afrika i sommer. Kanskje min nedstemthet handler om at det har endret seg her i Norge.

    Jeg skrev til min venn at jeg legger skylda på Trump. Jeg skrev at den mannen er et energitappende sort hull. Det var selvfølgelig ikke helt sant. Men norsk valgkamp interesserer ingen andre enn nordmenn, så det er jo ingen vits i å belemre noen i Sør-Afrika med navn og meninger og uttalelser som virkelig ikke har noe globalt perspektiv over seg. Men min venn skjønner hva jeg mener, at det antakelig er noen norske politikere som jeg referer til, men Trump er blitt en slags meme for alle disse som suger energien ut av oss. Vi venter bare på en Trump emoji, egentlig.

    Det er altså ikke Trumps skyld. Og ikke norske politikeres skyld, heller. De sier – jeg hørte seinest i går at de sa det på radio, de som regjerer – at det er jo bare ord, bare retorikk, det er jo handlingene som teller. Praktisk politikk. Så ingen grunn til å bli nedstemt. Ikke bry deg om orda, sier de. Love is in the air. Og jeg skjønner det ikke – for er det ikke nettopp ordene som beveger? Hvorfor ellers skulle man skrive, hvorfor ellers skal man lese? Hvorfor ellers har vi forfattere og bøker? Hvorfor ellers står det skrevet at i begynnelsen var Ordet?

    Det er jo kun min skyld, selvfølgelig, at jeg har ordnet meg på den måten at jeg står med ett bein i to ulike verdener. Det er mitt ansvar, selvfølgelig, at jeg mener at de to verdenene må ha noe med hverandre å gjøre. At det både er nødvendig og viktig. Ingen har bedt meg om å drive med en slik spagat-øvelse, og det er min skyld at jeg blir en stadig dårligere turner. Men, jeg klager ikke. Og det er jo kun min skyld at jeg blir nedstemt av disse ordene. Denne retorikken. Denne nedlatenheten som de viser overfor oss som tar på vei. Men jeg klager ikke.

    Jeg sier bare at himmelen er blitt lav her i nord.

  • Verdenssituasjonen sett fra Afrika

    zapiro-9-11-16