Om å hjelpe 100.000 der de er.

Når man bare gjentar en påstand nok ganger, så har den en tendens til etter hvert å etablere seg som en sannhet. Som for eksempel dette med at i stedet for å ta i mot 10.000 syriske flyktninger i Norge så kan vi hjelpe 10 ganger så mange der de er. Og derav følger at dette er det beste og eneste riktige: Å hjelpe 100.000 i stedet for 10.000. Eller enda bedre, 260.000 i stedet for 10.000. Hvem kan være imot et slikt regnestykke? FrPs Per Sandberg lar ikke en eneste anledning gå fra seg uten at han sier nettopp det. At det er FrP som er de største humanister, fordi de vil hjelpe flere enn alle de andre politiske partiene. Og såpass viktig er dette for FrP at de har fremmet forslag om folkeavstemning. Det logiske i henhold til FrPs  brennende ønske å hjelpe flest mulig ville selvfølgelig være at folkeavstemningen skulle handle om ja eller nei til økte budsjetter for syriske flyktninger der de er. Men, som vi vet, det er ikke dette folkeavstemningen skal handle om. Det er ikke om de 100.000 eller 260.000 – men om 8. 000. En noe underlig logikk.

Debatten har i det hele tatt mange underlige vinklinger – som for eksempel advokat Eirik Vinje som skriver i VG en veldig lang kronikk om at de edleste og mest moralske menneskene i denne debatten er de som ikke vil ha noen flyktninger hit til landet i det hele tatt, fordi de ikke søker godhetens anerkjennelse. Med andre ord: Alle som er positive til flyktningene gjør det egentlig fordi de vil sone seg i glansen av å være gode, og ergo har de et egoistisk motiv for å ville hente flyktninger hit. Og slike egoister bør ikke få det som de ønsker.

Og hører vi det ikke på sommerfestene bortover – at påstanden har begynt å etablere seg blant rosevinglassene også – at dette problematiske med å hjelpe og å gjøre godt, å ville endre noe, er jammen så sammensatt at det beste er kanskje å ikke gjøre noen ting. For hva er nå hjelp? Hva er det å gjøre? Hva er sannhet? Hvem er jeg?

Jatakk, litt mer rosé.

Akk ja.

FrP får i Dagens Næringsliv i går støtte fra den tidligere SV-statsråden Erik Solheim til forslaget om å øke kraftig nødhjelpsinnsatsen for de syriske flyktningene, og Solheim synes det er rart at ikke flere har fulgt opp FrPs positive holdning her. Solheim vil riktignok også at vi skal ta flyktninger til Norge – han synes det er både rett og rimelig – og han stiller ikke de to tingene opp mot hverandre. Men så må man jo også forvente av en tidligere utviklingsminister at han vet at dette er to forskjellige ting.

Og det bør vi som deltar i debatten også vite. Å sammenlikne det å avhjelpe 100.000 der de er (hvor nå enn dette ”der de er” er) med å hjelpe 10.000 flyktninger til Norge, er som å sammenlikne epler og pærer. Det er to forskjellige ting.

Det ene er nødhjelp, det andre er bistand. Forskjellen på nødhjelp og bistand har Norad, UD og bistands- og nødhjelpsorganisasjonene prøvde å forklare oss i over 50 år, uten særlig hell. Men altså: Nødhjelp hjelper ikke, nødhjelp avhjelper.  Når, mens og etterpå katastrofene skjer. Og det er derfor man har bistand. For bistanden skal hjelpe. Bistanden skal bidra til å skape utvikling og stabilitet, slik at nødhjelpsbehovet reduseres i framtiden. Og det er derfor, grovt forenklet, at UD styrer budsjettene for nødhjelp, den som må skje med en gang, den som er sånn at regjeringen må reagere raskt på en katastrofe, mens Norad som fagorgan forvalter mesteparten av de langsiktige pengene – bistanden. Pengene som det må grubles over før man kan gi, slik at man er sikker på at midlene som brukes faktisk hjelper. (Problemet er selvfølgelig at nødhjelp ofte ikke er så tidsbegrenset som man i en ideell verden hadde håpet på, så mye nødhjelp blir nærmest permanent – akkurat slik bistanden også har tendens til å bli)

Så altså – FrP er veldig positiv til nødhjelp som alternativ til å ta i mot flyktninger. Parlamentarisk leder Harald Tom Nesvik skriver i Aftenposten at FrP for eksempel går inn for å erstatte mange av de midlertidige teltene i leirene med modulhytter. (Nesvik selv omtaler innkjøp av modulhytter til flyktningleirene som bistand – heller ikke parlamentariske ledere har fått med seg forskjellen på nødhjelp og bistand. Er det noe rart den norske befolkning er forvirret?)

Alternativet, slik FrP ser det – nemlig det å ta 10.000 hit – vil koste penger, masse penger, ettersom vi ikke kan avspise disse flyktningene med en modulhytte når de kommer til Norge. De må ha hus. Barna må ha barnehage. Barn, unge og voksne må ha utdanning. De må ha helsehjelp. Og seinere i livet må de ha hjemmehjelp, og så kommer de på sykehjem til slutt, og det er ikke gratis, gravferdsstønad må de vel også ha – kostnadsperspektivet vil ingen ende ta. Og ikke nok med det, de må kunne ha råd til å handle mat i samme butikker som nordmenn, altså de må også ha støtte fra NAV. Og gå på norskkurs. Og dette blir dyrt. Og for å understøtte dette så legges fram beregninger fra det statlige fagorganet SSB – Statistisk Sentralbyrå – som blir flittig brukt av FrP som kilde når det skal beregnes på kostnader knyttet til driften av A/S Norge, som er SSBs fagfelt.

FrP har derimot så langt jeg har forstått ikke konsultert det statlige fagorganet Norad når det gjelder kostnadene knyttet til å hjelpe 100.000 – eller var det 260.000? – der de er. Det er mulig at FrP ikke synes at det regnestykket er så komplisert – det er vel bare et enkelt gange- og pluss-stykke, egentlig? Pris per modulhytte x antall modulhytter + tanker med reint vann + matrasjoner til utdeling + medisiner. Pluss litt til administrasjon.

Som om syriske flyktninger ikke trenger barnehager. Skoler. God og relevant utdanning. Jobb. Fullverdig helsevesen. Skikkelige hus. Veier. Infrastruktur. Hjelp når de blir eldre. Noe annet enn nødhjelpsrasjoner å spise. Tror man virkelig at ved å kjøpe inn modulhytter med innlagt lys så er disse flyktningene varig hjulpet, at etterpå ordner alt seg? At det på den måten blir 100.000 færre å hjelpe her i verden?

Man kan lure på hvor Bistands-Norge er i denne debatten. Hvor er Norad, som er statens faglige bistandsorgan? Hvor er Norad, som helt saklig og på faglig grunnlag kan regne på beløpet FrP mener kan brukes til å hjelpe 100.000 der de er?

Bistand er et enormt fagfelt. Komplisert. Det er vanskelig å måle resultater. Bistand tar lang tid. Begrepet utvikling er i seg selv nokså ullent. Og når man i tillegg må blande inn ord og begreper som likestilling, urbefolkningsrettigheter, demokrati, energi, helse, klima, økonomisk vekst, godt styresett, for å nevne noe, så blir jo arbeidsdagene fort fylt opp.

Og ikke minst er det vanskelig å skjønne hva som er effektiv bistand. Snakker vi da økonomiske tall eller andre tall, eller snakker vi tall i det hele tatt? Så det er muligens derfor Norad sitter så stille i båten og tenker at så lenge ingen spør, så sier vi ingenting. Der i direktoratet har de mer enn nok å slite med som det er.

Men til tross for denne introverte holdningen, så kunne man jo utfordre det påfallende tause fagorgan Norad og spørre: Hva vil det koste å hjelpe 100.000 syriske flyktninger der de er, hvor nå enn det er? Og altså – ikke avhjelpe, men hjelpe? Og hvor mange år vil det ta? Og kan vi være sikre på at det ikke er bortkastede penger?

Og når vi så har fått noen slike tall og svar på plass – ja, da kan vi begynne å sammenlikne. Om den ene hjelpen er billigere enn den andre. Og så kan vi selvfølgelig ta debatten om Norge ikke skal hjelpe, men bare avhjelpe. Men i det minste bør vi være enige om at hjelp og avhjelping er 2 forskjellige ting, og at vi vet når vi diskuterer hva.


Rett før jeg skulle legge ut dette innlegget, så sveipet jeg innom aftenposten.no og ser at FrPs innvandrerpolitiske talsmann har tatt kalkultoren i bruk. Den aldri hvilende Mazyar Keshvari legger fram et oppdatert regnestykke på hvor mange man kan hjelpe der de er, i stedet for 8.000 her. Det er ikke 100.000, eller 260.000 – nei, det er intet mindre enn en million. For en kostnad av 1 milliard kroner, altså 1.000 kr per flyktning, inklusive administrasjoskostnader, får man tro. Mens å ta 8.000 her er nå oppe i 95 milliarder.

Å du, å du.

Men hvorfor stoppe der, Keshvari?  Hvorfor ikke hjelpe flere, når vi først er i gang? Hva med 100 kr til hver, så får vi hjulpet 10 millioner ? Og gir vi alle de 95 milliardene, så kan vi jo rett og slett hjelpe 950 millioner.  Wow.  Snakk om humanitært engasjement.

Om folk som ler

Det begynte for litt over en måned siden – i mars. En studentaktivist på University of Cape Town – UCT – kastet dritt på Cecil Rhodes. Ikke i overført betydning – det var bokstavelig talt dritt. Menneskelig sådan. Men Cecil Rhodes er i overført betydning – det var bronsestatuen av den britiske imperalisten, som døde i 1902, som ble angrepet. UCTs hovedbygninger er bygget på land han eide – etter først å ha stjålet det, riktignok –  der i skråningen opp mot Devils Peak, med fantastisk utsikt over denne en av verdens vakreste byer. Og altså, Rhodes donerte både land og utsikt til kunnskapens edle formål, og som en takknemlighetsgest har statuen av en tenkende Rhodes stått på UCT og skuet utover Cape Town siden 1912. Fram til i forrige uke.

For det som begynte med drittkasting, organisert av noen få militante aktivister som krevde statuen fjernet, og som ble fordømt av de aller, aller fleste, inklusive ANC-regjeringen, som i stedet snakket litt i tåka om å oppføre seg respektfullt – gikk så over i en #-fase – #RhodesMustFall – deretter #RhodesWillFall, og forrige torsdag ble altså statuen fjernet, etter at UCTs lederskap hadde demokratisk vedtatt dette dagen før. Og nå er det #RhodesHasFallen.

Og 1-0 til Twitter og sosiale medier.

Og hvorfor ville aktivistene ha statuen fjernet? Kortversjonen er fordi Rhodes-statuen, både direkte og i overført betydning, representerer et menneskesyn og en tradisjon som et universitet i et demokratisk, flertallsstyrt Sør-Afrika ikke kan stå inne for. Og så kan man lure på hvorfor det skjer akkurat nå og ikke tidligere, og hvorfor UCT-Rhodes og ikke en av de andre utallige statuene fra koloni- og apartheidtida var den første signifikante statuen som er blitt fjernet, men det får bli et annet skriveri.

Jeg dro for å se på #RhodesWillFall. Jeg hadde ventet at mange andre på min alder – outsidere som meg – også ville være der, men jeg var ganske aleine – det var først og fremst studentene som hadde møtt opp for å bivåne dette viktige øyeblikket i Sør-Afrikas historie, ja, faktisk i Afrikas historie. UCT er ikke et hvilket som helst universitet, det er rangert som Afrikas beste, så fjerningen av statuen av mannen som framfor noen er symbol på imperalisme og kolonitid er en viktig symbolsak for hele Afrikas akademia, selv om akademia selv ikke akkurat har sett på dette som så voldsomt viktig. Før nå. De er jo alle på Twitter.

Så der stod jeg, altså, blant noen tusen studenter og ymse professorer og lærere, og et helt enormt medieoppbud – og selvfølgelig politi – og så på at Rhodes-statuen ble løftet opp av en heisekran og plassert på en lastebil og kjørt bort – til ellevill jubel og sang, og enda mer ellevill mobil-fotografering. Wow. På under en måned hadde aktivistene ved UCT rett og slett satt ANC sjakkmatt og fått hele akademia i Sør-Afrika til å endre standpunkt. (Endelig fikk jeg mitt studentopprør, jeg også. Det var lite radikal samfunskritikk og aktivisme å spore på sivilingeniørstudiet i Trondheim på 80-tallet, for å si det sånn. Jeg har vel egentlig alltid følt at jeg har gått glipp av noe der)

De aller fleste av studentene stod som meg og bare så på. Men rundt statuen var aktivistene, og de forholdt seg ikke rolig, for å si det forsiktig. Ikke oppsiktsvekkende var det mye følelser som ble uttrykt. Sang, dansing, roping, plakater, kasting av egg og rødmaling, toi-toi’ing. (denne helt fantastiske måten å marsjere på: Litt sånn på-stedet-hvil-marsjering, alle i takt, høyt tempo, høy kneføring, en hevet knytteneve. Å se toi-toi’ing er alltid en blanding mellom fascinerende og skremmende, fordi det er så suggererende) Bråkete var det, og ikke akkurat stilig og verdig – og i Norge hadde helt sikkert maling-kasterne blitt tauet inn av politiet. Men det var aldri voldelig, og i en sørafrikansk kontekst var derfor hele seansen å betrakte som en stor suksess for lov og orden.

Ikke alle i Sør-Afrika synes at fjerningen av Rhodes-statuen var en god ide. Selvfølgelig ikke. Mange hvite føler sin identitet truet ved at man fjerner slike symboler, andre, både svarte og hvite, mener at det kun er  gjennom å akseptere historien, inklusive alle historiske symboler, gode eller dårlige, at man kan legge den bak seg og komme seg videre  – og så har man litt mer spesielle argumenter som at statuen er så pen, så derfor må den få stå. (som selvfølgelig i neste omgang har ført til intense diskusjoner om hva som er pent og stygt av kunstverk) Og også på den hvite siden har man selvfølgelig aktivister, og noen av dem har nå lenket seg til en statue i Pretoria.

Og så er det en tredje gruppe. De som er så kule og rolige og ikke lar seg hisse opp over noen ting, og som egentlig synes at engasjement er dumt. Bortkasta energi, liksom. Og følgelig må engasjement latterliggjøres. Og dersom engasjementet kommer fra folk man er i uenige med, så er det ekstra stas å kunne latterliggjøre. Noen slike humor-fundamentalister sto ved siden av meg under #RhodesWillFall.  En gjeng med mannlige studenter – jeg tror jeg må kalle dem gutter, det var noe med språket.  Og disse gutta var tydeligvis ikke imponert over det historiske øyeblikket.  Og for å understreke det, så bare lo de av hele seansen, og gira hverandre opp med kommentarer mynta på aktivistene:  «Cecil er ikke akkurat i live, da, vet dere, så han kan ikke høre hva dere roper om. Neimen, se på dem da – kjære, nå må dere slutte å slå på ham, vold er straffbart, vet du. Å å å, nei nå skal de hive maling også på stakkars Cecil – herlighet, hva hjelper det, da? Blei dere kvotert inn, eller? Get a life. It’s just a fucking statue, stupid». Ha ha ha ha.

Og så dro Rhodes av gårde på lastebil til en ukjent fremtid – og vi andre dro hjem.

Og vel hjemme leste jeg kommentarfeltene i norske nettaviser, og der var det også folk som lo. Haugevis av dem. Som lo og lo, og lo stadig mer og mer, og de lo i flere døgn – over damer som lot seg hisse opp over Trygdekontoret-sketsj. Som ikke forstår satire. Som ikke forstår humor. Som tar seg nær av liksom-porno. Som påstår de blir krenka. «Get a life.  It’s just a fucking tv programme, stupid.» Ha ha ha ha.

Men hva var det folk lo av, egentlig? Folk lo jo ikke av Trygdekontorets sketsj, de lo av engasjementet som sketsjen utløste. Akkurat som gutta på UCT – de lo ikke av at Rhodes-statuen falt, de lo av engasjementet til dem som ville ha den fjernet.

Det bekymringsfulle med Rhodes-statuen som falt, var ikke dritten, eller den røde malingen. Det bekymringsfulle var disse gutta som bare lo, som ikke tar inn over seg at nettopp engasjement er det eneste som kan få Sør-Afrika videre.  Og Sør-Afrika MÅ videre. Og det provoserende med Trygdis-saken var jo ikke sketsjen. Det provoserende var alle de som lo av at noen engasjerte seg.

Også i Norge er vi avhengige av engasjement. Alle samfunn er det. Og det er ikke sånn at engasjement automatisk er en fornybar ressurs.

En greve ved navn Thomas

Nå ble livet ved en tilfeldighet slik at jeg har en fransk bror som er greve.

For å være litt presis med fakta – Marc er ikke min kjødelige bror, og det er kun de siste 15 årene, eller så, at han har vært greve. Historien er som følger: Jeg var utvekslingsstudent i Frankrike i unge år, og Marc var storebror i min franske vertskapsfamilie. Vi utviklet et nært vennskap som fortsatt holder. Da jeg dro tilbake til Norge, dro Marc til Paris for å studere – og der traff han Thomas. Grev Thomas. De innledet et forhold som varte i mer enn 25 år, helt til Thomas døde. På den tiden fantes ikke partnerskapslov i Frankrike, og for å sørge for arv og rettigheter adopterte Thomas Marc som sin sønn. Thomas var nemlig betydelig eldre enn Marc. Og sånn ble min franske bror greve. Med titler, medaljer, fjongt etternavn, leilighet i Neuilly, utstrakt bruk av smoking og kjole og hvitt og deltakelse i underlige selskapeligheter med svært høy gjennomsnittsalder rundt om i Europa.

Marc og jeg har alltid stått nokså langt fra hverandre politisk. Men Marc har jo erfart verden, lever i høyeste grad i verden, og var og er opptatt av verden – og sånn sett er det alltid interessant å diskutere med Marc. Dessuten er han utrolig kunnskapsrik. Med Thomas stilte det seg litt annerledes. Det var ikke det at han og jeg stod milevidt fra hverandre politisk som begrenset vår samtale – men Thomas hadde et svært begrenset interessefelt, der mine kunnskaper og interesser kom helt til kort. Hans interessefelt omfattet nemlig først og fremst andre adelige i Europa, han kunne alt som var mulig å kunne om europeiske adelslekter. Ikke minst var hans begeistring for det britiske kongehuset påfallende og altoppslukende, og rundt omkring i leiligheten i Neuilly hadde Thomas innrammede bilder og hilsener fra dronning Elizabeth, som han forgudet. (Begeistringen omfattet dog ikke Diana, som han mente var en ”commoner” som hadde rundlurt den redelige, ærlige og blåblodige Charles. Noe annet med Camilla – det var dame med klasse, skjønnhet og kløkt. ”She has the right blood, you see”. )

Thomas likte best å omgås mennesker som var av samme klasse som ham. Det var en verden av draperier, lange kjoler og enda lengre middager, og alt var vakkert og slik som det alltid hadde vært. Jeg har ikke førstehåndskunnskap om hva de snakket om i disse middagene, men det aner meg at de snakket om hvor forferdelig alt var blitt. Men Thomas var ellers en hyggelig mann, dannet og sosial.

Thomas var veldig engstelig for at det europeiske adelskapet skulle dø ut – for hvordan skulle det da gå med Europa, den dagen det ikke var folk med blått blod igjen? (det norske kongehuset var ikke medregnet i apokalypsen. De anså han som oppkomlinger som uansett holdt til i utkanten av det egentlige Europa) Han kunne snakke lenge og vel og med stort engasjement om hvordan alt var bedre før i tida den gang en prins var en prins, og når han tenkte seg om så var han ikke riktig sikker på om demokrati skulle gjelde alle. Det er så mye dårlige gener der ute blant vanlige folk. Noen er også direkte stygge og kan ikke kle seg, liker usivilisert musikk og spiser på en udannet måte. Dessuten kan de så lite om europeiske adelige slekter. Det er umulig å konversere med dem.

Jeg snakket med Marc en gang om at Thomas levde så avkoblet fra resten av verden. At det forundret meg. At jeg ville tro at en mann som er så privilegert ville delta mer i samfunnet, leve mer i nåtiden, ta inn over seg at Europas utfordringer handler om noe helt annet enn at hans slekt og venner ikke lenger hadde makt og var blitt irrelevante. At han ville tenke at han hadde et ansvar på å være litt oppdatert, løfte blikket litt, om det så var kun for å bidra til å hindre det som han så på som degenerering. Marc svarte: «Men skjønner du ikke, ma grande soeur du nord, at Thomas kan velge bort alt det stygge, alt det vanskelige, alt det tarvelige. Thomas kan slippe å se det som ikke er bra og vakkert – fordi han har råd til det. Har du nok penger kan du velge bort alt som ikke passer inn i din perfekte verden. Og Thomas vil ha det perfekt. Og folk som søker perfeksjonisme søker som regel til det som de allerede kjenner, for der har de kontroll. Men innerst inne er alle perfeksjonister egentlig bare veldig engstelige for alt det ukjente. Det er Thomas også.”

Regjeringen foreslo som kjent nasjonalt tiggerforbud her til lands. Nå ble lovforslaget trukket før det rakk å komme til Stortinget – men debatten som oppstod i forbindelse med forslaget viste med all tydelighet at det er mang en nordmann som heller ikke ønsker å se det som de oppfatter som stygt og lite passende. Og mang enn nordmann mener at vi derfor kan velge dette bort, ved å forby det stygge, det tarvelige, det vanskelige. Og mang en nordmann har en forestilling om at alt hadde vært så mye bedre dersom vi bare hadde holdt oss til vår klasse, og ikke blandet inn annen type blod.

Mang en nordmann tenker rett og slett som grev Thomas.

En siste tur med Hassan

Jeg er i Dar es Salaam. Det er mitt siste besøk her på en stund, Erik drar snart hjem til Norge. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne byen. Jeg observerer med forundring hvordan andre nordmenn så lett glir inn her, hvor enkelt livet synes å være her for dem. Hvor selvfølgelig de tar alt sammen. Jeg synes ikke noe er selvfølgelig eller spesielt lett her.

Jeg synes at Dar es Salaam er en by på sammenbruddets rand. 5 millioner innbyggere nå, og den skal visstnok vokse til 15 millioner innen kort tid, Dar es Salaam er en av Afrikas hurtigst voksende byer. Ingen felles vannforsyning, intet kloakksystem, et enormt avfallsproblem. Byens strømforsyning er ustabil og ustrekkelig – enhver med mulighet skaffer seg et diesel- eller bensinaggregat. Og de som ikke har mulighet, brenner trekull, som gir store miljø- og helsebelastninger. En trafikk som tar minst 5 timer hver dag av ærlig arbeidende tanzanianeres liv. De sitter og står på overfylte dårlige busser med aggressivt kjørende sjåfører. Har du et snev av økonomisk mulighet, så kjøper du deg bil, for alt annet er bedre enn bussene. Men det løser jo ikke trafikkproblemene, tvert i mot. Og husene og leilighetene inne i byen er ikke for folk flest, så alle bygger i den stadig ekspanderende utkanten, helt uten noe som helst kontroll. Du ordner selv med vei, vann, strøm, kloakk og søppel. Her må man bare ta seg til rette. Byplanlegging i denne mega-byen ser ut til å være ikke-eksisterende.  Jeg leser på regjeringens nettsider at de for tida jobber med å revidere masterplanen for Dar es Salaam. Den er fra 1999, og er bare en revisjon av den som kom på 70-tallet. Da bodde det godt under millionen her.

På fredag var jeg på kjøretur med Hassan – Eriks sjåfør. Klart Erik og jeg kunne ha kjørt selv, men når man har en sjåfør som Hassan er det egentlig ikke noe alternativ. For man vil jo gjerne lære noe, ikke sant? Kjøre bil kan jeg, men jeg kan veldig lite om Dar es Salaam og Tanzania. Hassan har vært min lærer nå i 3 år. Vi prater når vi er på kjøretur. Det vil si – jeg spør, Hassan forteller og forklarer.

På fredag var vi på vår siste kjøretur. Jeg ville gjerne til Mwenge-markedet, for å si farvel til Gertrude – hun som alltid har så flotte og interessante skuplturer og gjenstander fra grenseområdene og sjøene mellom Tanzania, Kongo, Burundi, Rwanda og Uganda – Afrikas hjerte, dit jeg så veldig ønsker å komme en gang.

Det er litt vemodig stemning i bilen, vi vet det blir lenge til neste gang. Men vi gjentar det vi alltid har gjort – i den svært langsomtgående trafikken – som Hassan begeistret omtaler som ingen trafikk – «Mama Eriki – there is no traffic today. We are lucky» – sitter jeg og ser på de stadig økende antall av reklameplakater på swahili og spør Hassan om ord jeg ikke forstår. Og han forklarer og oversetter – og ikke minst – uttaler – og jeg må repetere etter ham. Det ender som regel i en spontan latter hos Hassan.

Men i dag har Hassan mye på hjertet. Han vil snakke om framtiden. Han vil snakke om Rehema – den begavede og hardt arbeidende yngstedatteren hans. Hun som står opp halv fem hver morgen for å stille seg i busskø for å komme tidsnok til skolen klokka åtte, og som leser lekser til over midnatt, alle dager i uka. Hun som går på en bedre skole enn alle naboer, fordi hun er så flink og fikk stipend. Hassan satser alt på at Rehema skal få ordentlig utdannelse, hun skal få et annet liv enn hans. Og Erik har vært del av Hassans plan for å oppnå dette. Erik har hver lørdag gitt 14-årige Rehema privatundervisning i fysikk og matematikk. Erik selv sier at han først og fremst har vært en veileder og mentor for Rehema. Han har lært henne å bruke internett for å finne svar og forklaringer, hun som ellers aldri er i nærheten av en datamaskin har nå blitt fortrolig med å vite hvor og hvordan hun skal lete. Og det går bra med Rehema, men fortsatt har hun noen år igjen før hun kan gå videre til neste skolesteg – og for å klare det, må hun være best. Kun da kan hun få stipend til neste skole – og så, deretter, dersom hun fortsatt er best – universitetet. Stipend er eneste mulighet for en fattig mann som Hassan. Alt dette snakker han om. Men først og fremst om hva han og Rehema skal gjøre nå som Erik drar.

Hassan vet godt hva han må gjøre. Han må ordne en lærer til Rehema og han må ordne en laptop med internett-tilgang til henne. Laptop har han faktisk allerede ordnet, forteller han meg – en slektning av en slektning har en laptop som Hassan kan få. Den mangler riktignok batteri. Men det skal han helt sikkert klare å skaffe til veie. Sier Hassan. Og så skal han helt sikkert finne den rette duppeditten som gjør at Rehema kan komme seg på internett. For da kan hun sende epost. Til Erik. Erik har nemlig lært Rehema å sende eposter. Forklarer Hassan. Og så har Hassan allerede sondert terrenget hos den som skal overta Eriks jobb – Richard – og Hassan er helt overbevist om at Richard også vil være privatlærer på lørdager. «Richard was very positive in his voice». Ler Hassan. Og så, om noen år, kan jeg kanskje kjøpe en liten bil, dersom jeg bare sparer og helsa holder – og da kan Rehema kjøre med meg til skolen, så slipper hun å ta disse bussene, du vet, de er ikke trygge for ei ung jente som henne. Og da kan hun bruke enda mer tid på å studere, i stedet for å stå på bussen.»

«So, mama Eriki, the future looks very bright».

Sier Hassan.

«Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken ifra ham med det samme,» sier Relling i Vildanden.

Seinere spiser vi middag sammen med andre «wazungu» – swahili-ordet for hvite mennesker. Sånne som har som jobb å gjøre Tanzania til et bedre land. De er – som alltid – veldig bekymret for landets utvikling. Og for passiviteteten blant befolkningen. Som bare godtar myndighetenes vanstyre, men som også heller ikke gjør noe selv for å få det bedre. Helt urealistiske, helt uten forståelse for sammenheng mellom innsats, resultater og mulighetsrom.

Og jeg hører på diskusjonen, mens jeg tenker på Hassan. Og igjen på Ibsen.  Og jeg tenker at vi wazungu rundt bordet er Ibsens gjennomsnittsmennesker. Som lever desillusjonerte, men fornøyde og mette, på livsløgnen om at vi både er nyttige, uunnværlige og at apokalypsen ikke er vårt problem. Vi drar jo uansett før den tid kommer. La oss heller snakke litt om vår neste ferie. Det er ikke for ingenting at wazungu egentlig betyr omstreifere.

Oh yeah.

Mens Hassan – og tusener av ham i denne byen som snart kollapser, som står der på disse overfylte bussene som også snart kollapser – disse bussene tettpakket av menneskelig vilje og energi  – er det vi Ibsenske gjennomsnittsmennesker aldri klarer å bli: Livskunstnere. Som nettopp på grunn av alle problemer, alle nederlag, alt slit – vet hva som er det eneste som tåler alle trøkker: Håpet. Og som nettopp derfor vet at man må fortsette å håpe. Alltid.

Så takk for turene, Hassan, og for alt du har lært meg.

Måtte du aldri, aldri slutte å håpe.

 

 

 

 

 

 

 

 

Om skole

En av de fine tingene med å være i 50-årene er at man med en viss rett endelig kan sitere – sånn omtrentlig, riktignok –  Al Pacino fra filmen «Scent of a Woman»: I’ve been around. I’ve seen things.  Jeg har ventet en del år på å kunne bruke nettopp den setningen.

Og jeg har tenkt en stund på et innlegg i skoledebatten – den evigvarende skoledebatten –  om hvorvidt norsk offentlig skole er bra eller dårlig. Og som en konsekvens av den debatten: Om hvorvidt privatskoler er bra eller dårlig.

Og som sagt: I’ve been around. I’ve seen things.

Jeg har gått på norsk offentlig skole i en norsk småby. Jeg har gått på fransk privatskole. Jeg har gått på norsk universitet.

Min barne- og ungdomsskole i Larvik tror jeg var helt alminnelig. Ikke veldig bra. Ikke veldig dårlig. Jeg var skoleflink, men ikke ualminnelig skoleflink. Gymnaset i Larvik var definitivt ikke spesielt bra for 1980-avgangskullet. Vi var siste kull med gammel gymnas-løsning i Larvik, så vi ble ikke satset på. Vi var en slags parentes. Det skulle imidlertid vise seg at jeg havnet på motsatsen av Larvik gymnas – nemlig fransk privatskole – en elitistisk pikeskole, til alt overmål – i Strasbourg, da jeg var utvekslingsstudent der et år. Jeg tok le baccalauréat – fransk eksamen artium – med mention. (For de som er opptatt av den slags, så vet de hva mention er, for alle andre er det ikke viktig her, så jeg forklarer ikke noe videre.) Min relative suksess i det franske skolesystemet tilskrev mine franske lærere min evne til å tenke selvstendig og modent. Der overgikk jeg alle mine franske klassevenninner, til tross for handikap med morsmål. Og dette på grunn av bagasjen min fra 12 år i norsk offentlig skole, i en småby på 70-tallet.  Tilbake i Norge og universitetsstudier på dengang NTH, nå NTNU. Det var det mange kinesiske medstudenter på geofaglig institutt. De studerte på NTH fordi dette var et av de mest relevante og beste universitet i verden for ingeniør-geofag.

Så – på bakgrunn av min egen utdanningserfaring: Det er tull at norsk skole og universitet ikke hevder seg internasjonalt.

Men på den annen side: Det er ikke like kult å endelig kunne sitere Al Pacino, når alt kommer til alt. Det er 2014 nå, og min egen utdanningserfaring og barne- og ungdomstid er ikke relevant i debatten. Jeg må huske det. Jeg kjenner for mange som ikke husker det, og det er i tillegg til ikke å være relevant, uhorvelig kjedelig å høre på.

Mine barns erfaringer er nærmere nåtida. Barna mine har gått på norsk offentlig skole i en norsk storby. De har også gått på utenlandsk privatskole. De har gått på norsk universitet. De har gått og går på utenlandske universiteter.

Begge har tatt og tar master på det vi her i Norge kaller –  litt kleint –  prestisjetunge universitet i utlandet.  For å komme inn på de universitetene har de hatt en norsk bachelor-grad i bunnen. Det har vært godt nok. De norske studentene har en evne til å tenke selvstendig og modent, norske studenter er ettertraktet, sier professorne der i utlandet. En god norsk bachelor er en god internasjonal bachelor, sier de. Og grunnlaget for den norske bacheloren ble lagt i norsk offentlig skole. Selv om eldstemann begynte sin skolegang på Den Internasjonale Skolen i Windhoek i Namibia, hans 3 første skoleår hadde han der. Så var det et lite avbrekk tilbake til Norge. Og til norsk offentlig skole. Litt dårlig skole, tenkte vi foreldre- vi var godt vant til stadige foreldremøter og karakterkort og en-til-en-samtaler med alle lærerne. Hver uke, dersom vi ønsket. Fra den norske skolen fikk vi jo ingenting av dette. Må være en dårlig skole, konkluderte vi. Så, etter 2 norske skoleår dro vi igjen til Windhoek og Den Internasjonale Skolen, der eldstemann kom tilbake til den samme klassen han forlot. Etter en måned ble han flyttet opp et trinn. Han tenker så selvstendig og modent, sa lærerne.

Det var hans bagasje etter 2 år i norsk offentlig skole. Til og med ikke en så veldig god norsk offentlig skole, spør du oss foreldre.

Igjen- og denne gang på bakgrunn av mine barns egen utdanningserfaring: Det er tull at norsk offentlig skole og universitet ikke hevder seg internasjonalt.

Men også dette er jo ikke 2014. Yngstemann kom inn på masterstudiet der langt av gårde i utlandet i 2013.  Og mye kan ha endret seg på et år, som vi vet. Og snart er det 2015. Så fortsatt kan jeg jo ikke si med rette at det er tull at norsk offentlig skole og universitet ikke hevder seg internasjonalt.  Som det virker er det viktigste for de største skolekritikerne.

Jeg skjønner imidlertid ikke det fokuset. For meg er det viktigere at skolen er relevant i forhold til det samfunnet man er en del av. Og det er her at jeg endelig synes jeg kan sitere Al Pacino med en viss rett : I’ve been around. I’ve seen things.

I Sør-Afrika har de et svært klassedelt skolesystem. Den offentlige skolen er jevnt over dårlig, for ikke å si elendig, den private er bra. Mange norske skolekritikere hadde blitt eufroiske i sitt møte med de private sørafrikanske skolene: De er på full høyde med de beste i verden.  Hva nå enn det vil si.  Til sammenlikning er det fortsatt over 1.300 offentlige skoler i bare Eastern Cape-provinsen  som ikke en gang tilbyr elevene en stol å sitte på.

Det skal ikke veldig mye fantasi til å skjønne at det er bare fattige sørafrikanere som har barna sine i offentlig skole. Og fattige sørafrikanere er det mange av. De er i overveldende flertall. Alle andre, i det de har beveget seg så mye som en milimeter opp den økonomiske stigen, sender barna på privatskoler dersom de har råd.  Det skjønner man utmerket godt at de gjør.

Den sørafrikanske tragedie er de fortsatte parallelle samfunnene som kolonitid og apartheid la grunnlaget for. Og på mange måter bare forsterkes år for år avstanden og de vanntette skottene mellom disse samfunnene. Realiteten er at det sørafrikanske samfunnet aldri kommer seg videre på en positiv måte før denne avstanden forsvinner, eller i det minste avtar. Og der kunne en god offentlig skole for alle ha spilt en nøkkelrolle.

Jeg har gode venner med barn i den offentlige sørafrikanske skolen, og jeg har gode venner med barn i private skoler. I begge leire – og under her igjen er det mange parallelle samfunnn – er barna omgitt av medelever med overveldende samme sosio-økonomiske bakgrunn. Ingen, verken privatskole-eleven eller den offentlige skoleeleven, omgås noen utenfor sin egen stand. De andres verden er fullstendig fremmed. Privat-skoleeleven vil riktignok, i veldedighetens navn, antakelig besøke et fattig boområde i løpet av sin skoletid, omtrent  som et besøk i zoologisk hage – og det er helt sikkert delt ut et par skolestipend til noen verdig trengende.  Den offentlig skoleeleven vil , takket være det samme veldedighetens navn, kunne besøke en ekte zoologisk hage, og kanskje hun en eller annen gang har lekt med noen rike barn, og til og med vært inne i deres hus. Men et par svaler gjør ingen sommer. Sør-Afrikas tragedie er alle de million barna som vokser opp uten å kjenne sitt lands mangfold, og uten erfaring i hvordan møte «de andre».

Det er mest nærliggende for en nordmann å identifisere seg med foreldrene med barn på de sørafrikanske privatskolene. Det handler noe om  – ja, nettopp – samme sosioøkonomiske bakgrunn. Vi forstår lettere disses angst for at deres barn ikke skal få en god utdannelse, enn den identiske samme angsten hos en enslig arbeidsløs mor uten utdannelse i et falleferdig skur i en township. Så la oss se dette fra de priviligertes side:

Mitt barn er unikt. Mitt barn fortjener det beste. Mitt barn må ha en solid og god utdannelse. For mitt barn må ha en jobb en gang der i framtiden. Mitt barn må leve av noe. Jeg må derfor sende mitt barn til den beste skolen, og det er ikke den offentlige.

Og så gjør man det. Helt forståelig. Men hva hjelper det at dine barn har gått på de beste skoler og de beste universiteter i verden, når de ikke kjenner det samfunnet de skal være en del av? Hva hjelper det om ditt barn sitter med verdens beste utdannelse, når hverdagslivet hans eller hennes blir et fengsel bak høye murer, av frykt for «de andre» der ute? Hva hjelper ditt barns karakterkort når ulikhetene i samfunnet gjør at samfunnsutviklingen går feil vei, og kvaliteten på samfunnet synker?

Når jeg forteller sørafrikanere  – både rike og fattige – at mine barn har gått på offentlig norsk skole, og at det har vært grunnlag godt nok for å kunne gå på gode universiteter, så blir det helt målløse og sier at det må Norge aldri, aldri gi slipp på. Selv er de fanget i et skolesystem som bidrar til fortsatt økende segregering, og selv de mest progressive foreldre kan ikke kjempe i mot dette. I hvertfall ikke alene.

Den norske offentlige skolen har mange mangler. Og for all del – det er sikkert fint om norske elever blir bedre i matte. Men det viktigste må være at skolen for alle fortsatt speiler det norske samfunnet. At det er en skole der alle går, både svake og sterke elever, både fattig og rik, både muslimer og kristne og ateister. For nettopp dette gjør den offentlige skolen relevant. Når du har gått i den norske offentlige skolen, så har du lært mye om hva det norske samfunnet består av, i all sitt mangfold, på godt og ondt. Og kunnskap om det samfunnet vi er del av er en forutsetning for å kunne forbedre det. For det er vel det vi setter vår lit til, er det ikke? At det er neste generasjon som skal redde verden.  For hvordan skal det ellers gå?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

You go, girl!

Som varslet i forrige innlegg så skulle jeg jo nå skrive om David Benade. Et begeistret innlegg. Men så var det disse kvinnelige heia-ropene som gjaller i sosiale medier – de forstyrret planen.

Altså – en del synlige kvinner i den norske sosiale medie-offentligheten liker å heie på hverandre med et noe begrenset vokabular. Og de liker å gjenta heiingen. Og de liker også å heie på heiingen.

Noe synes dette blir litt vel mye, nærmest parodisk, og at all denne heiingen viser at sosiale medier er blitt den nye skolegården, også for voksengenerasjonen.

Mens andre – og særlig de synlige damene dette gjelder – synes rosa-rosen tveritmot er et stort framskritt, fordi det visstnok er med på å gjøre den offentlige debatten mer vennlig, positiv og oppbyggende.  Og derav følger at verden og samfunnet også blir mye bedre, er visst tanken. Det hele er nærmest uangripelig, for disse kvinnene har og har hatt sine vansker her i livet, så disse ‘you go, girl’ og smilefjesene er ikke lettvinte, men tvertimot dyrekjøpte meldinger. Et slags frigjøringsprosjekt.  De er i det hele tatt vår tids Pollyanna’er – hovedpersonen i den over 100 år gamle barneboka som hadde mange utfordringer og intet enkelt liv, men som lærte seg å smile og være hyggelig og positiv. Hun klarte seg fint, Pollyanna. Bokas tittel er da også «Pollyanna – en glad bok».

Og ikke nok med det –  sjefs-Pollyanna Kathrine Aspaas har utviklet en slags ledelsesfilosofi rundt dette – den lekne kvinnen er den nye sterke mannen, skriver hun denne uken i Aftenposten, og de som er skeptiske til heiing må bære på noe smertefullt og uforløst – og dessuten mener hun blant annet at det blir stadig vanskeligere å oppføre seg som en kødd her i verden. Vi vanlige borgere bør oppmuntres til å være rause og feiltastiske. Vi bør ønske raushetens tidsalder velkommen.

Det er når det går fra å være en slags sjargong i et tross alt bittelite miljø –  som riktignok tar og krever mye plass, men dog, de er få – og det attpå til i et bittelite land – det er når deres omgangsform i cyberspace predikes å skulle være noe almenngyldig som vil bedre verden, at en ny tid er i emning – at min irritasjon tennes, og jeg sitter med åpen munn i ren forundring over en selvsentrering som helt klart burde gjøre avsenderne rosa. I forlegenhet. (og hadde det ikke vært fordi vi nå lever i raushetens tid, så hadde jeg også skrevet: I skam)

Dette er et av premierte bildene i World Press Photo 2013. Det er tatt av Rodigro Abd og viser den sårede unge syriske kvinnen Aida, som mistet sin mann og sine to barn i det samme bombeangrepet som hun var utsatt for.

Da får vi vel bare stemme i, da: Aida – you go, girl! ❤ ❤ ❤

BPH_World_Press_Photo_3_2013-1177x663