Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Vi og dem – og midt i mellom

  • Celine inviterer til party!

    Jeg var i Soweto for et par uker siden og besøkte som vanlig African Children’s Feeding Scheme, som gjennom sine 13 «feeding centres» deler ut mat til 18.000 barn daglig. På ett av disse sentrene lager Malebese-gruppen Shwe-Shwe Poppis-dukker, som er en av grunnene til at jeg besøker ACFS når jeg er Johannesburg. ACFS driver også barnehager – crêches – og jeg besøker ofte den som er i Zola-bydelen. Alltid morsomt å hilse på barna!

    Da jeg var der nå, så la jeg merke til noen bilder på veggen, og jeg synes det var noe kjent med den hvite damen på bildene. Jeg spurte hvem det var, og fikk til svar at det var Celine Dion. «Var hun her på besøk???» «Ja, i februar». «Hva?? Jeg var jo her hos dere da kun kort tid etterpå, og dere nevnte jo ingenting om det??» «Tja, hvorfor skulle vi det?». «Nei, altså, Celine Dion er jo verdensstjerne, så om ikke noe annet, så for the gossip!» «Hun er ikke verdensstjerne i Soweto».

    «But did she donate anything to the Feeding Scheme?» «Sure. 500.000» «Wow. Great». «Yes, but there are conditions. The money must be spent on parties for the children. 3 parties.» «???? That is awful lot of money for 3 parties.»

    500.000 Rand er omtrent Nok335.000. En hushjelps inntekt i Soweto, dersom den skal ligge på vedtatt minimumslønn, så er den ca R 1.300 i måneden. Så vi snakker om 385 månedslønner for hushjelper, eller 32 årslønner. Tar vi og sammenlikner det med norsk gjennomsnittsinntekt, så kommer vi opp i ca. 10 mill, dvs. det samme som Ola Mæle brukte på festen sin. Celine gav altså 1 Mæle til sine venner barna i Zola-barnehagen.

    Jeg har siden sjekket på nettet og funnet ut at det er jo masse skriverier om dette Zola-besøket til Celine Dion. Masse bilder også – her er et av dem: Legg merke til stoffet i kjolen på ACFS-damen – det er gardinstoffet ACFS bruker – de har fått det av mat-sponsorene sine – Unite against Hunger, med bilde av de ulike matvarene. Jeg synes det er et veldig fint stoff, og skulle gjerne hatt noen meter selv. Men de har ikke villet selge det til meg.

    For å være ærlig, så er jeg ikke helt sikker på om de 500.000 er bra eller dårlig. Jeg får liksom ikke bestemt meg. Ingen er jo uenig i at det er fint at Celine Dion legger igjen penger, men det er altså formålet som volder besvær. Saken er jo at barna trenger sko og klær og utbedring av skurene de aller fleste av dem bor i, en skikkelig legesjekk, kanskje, penger til skolegang osv osv. Lista er lang over hva disse barna trenger. Men trenger de party?? Og er det ikke litt typisk at vi bedrestilte utenforstående så veldig lett synes at sånt er misbruk av penger, at de fattige ikke skal ha det noe morsomt. At å kjøpe partyhatter til fattige barn ikke går an. Det er litt på lik linje med disse triste og alvorlige radioprogrammene verdenssamfunnet donerer til fattige lyttere – som jeg skrev om tidligere denne uka.

    Jeg tok problemstillingen opp med noen venner. Den ene svarte at hun var helt for parties, for var det noe hun hadde savnet i sin barndom, så var det skikkelig parties. En annen sa at han på sin side helst ville ha brukt pengene på ny skoleuniform og skikkelig sko – det hadde han savnet i hele sin barndom. Hvorpå førstnevnte repliserte at det var jo bare fordi han var født skikkelig og alltid så politisk korrekt. Og at man kunne mistenke ham for å svare sånn for å tekkes hvite donors, siden det er bransjen han driver i. 3. person svarte at parties muligens var ok, så lenge Celine Dion ikke opptrådte. Til det spurte jeg om dette med at Celine Dion er en smule bad taste i visse miljøer, gjør at vi blir mer skeptiske og forutinntatt. Om vi f.eks. kjøper lettere hva Bono finner på. Til det svarte nummer en og nummer to at for dem var det helt det samme, de likte ikke musikken uansett, og når skal dere hvite ta innover dere at vi ikke synes denne vestlige musikken er noe særlig. Ta for eksempel dette påfunnet Band Aid – ingen har jo spurt Afrika om de synes gigantkonserter med aldrende artister man aldri har hørt om, er noe kult. Og så ble vi enige om at den eneste hvite artisten som ville «stirred up» i Soweto var Michael Jackson. «Men han er vel ikke akkurat hvit?» «Oh, yes, he is.» Og han hadde helt sikkert fulgt party-linja. Mulig han til og med hadde donert et pariserhjul til barna i Zola-barnehagen.

    Og hvordan går det med party-forberedelsene i Soweto? Tror de har tenkt å innføre det «utvidede partybegrep», så det blir både partyhatter og vintersko. Og det blir helt sikkert morsomt.

    Men hvorfor, Celine, hvorfor tallet 3? Hvorfor 3 parties? Det lurer jeg på.

  • Could you please support my project?

    Den uformelle økonomien i Namibia har en levende navnekultur som mangler sidestykke. Det er ikke særegent for Namibia at uformelle barer og butikker og verksteder har uortodokse navn, men ingen steder er det så fantastisk som i Namibia. Bare i Katutura township utenfor hovedstaden Windhoek finnes det anslagsvis 4.000 barer og «businesses» i den uformelle økonomien – vi snakker innbyggermessig om en by på Drammens størrelse. Og med en slik konkurranse er det klart at du kan ikke kalle business’en din hvasomhelst.

    For de av dere som har litt peiling på hva Isandi driver med, så vet dere at vi er veldig stolte over og glad i kortserien Shakatura, som nettopp er bilder fra disse «business’ene». Min favoritt i den serien er Top Life Bar, med underteksten money go, money come back. Send en epost til kunde@isandi.no, dersom du vil kjøpe noen av disse kortene. 12 kroner koster de per stk. Verdt hver krone.

    Jeg har lagt merke til at en god del av disse foretakene har navn som refererer til den internasjonale politiske agenda. F.eks. så er det en bar på 1×1 meter ved navn International Peace and Conference Centre Bar. Og en «free church» jeg ofte kjører forbi – det er en 3×3 meter friluftskirke uten vegger og med presenning som tak – heter The Jesus Christ Church on Earth by his Special Envoy Samuel Uulenga (spesialutsendingens navn er med vilje ikke korrekt gjengitt). Skiltet er større enn selve kirken.

    Min teori er at disse navnene er ord som folk flest hører på radio, ser på tv og leser i avisene – og at ordene opptrer hyppigere enn i våre medier, relativt sett. Selv om vi har kontinuerlige nyheter og «spesialutsending» muligens sies hvert 3. minutt hele døgnet, så har vi jo så mange andre kanaler og stasjoner, så relativt sett drukner ordet og høres ikke i det hele tatt.

    Men hvorfor opptrer disse politisk korrekte ordene så ofte i media, relativt sett? Jo, fordi donorsamfunnet og verdens kulturstormakter, samt FN-systemet, har en tradisjon med å donere ikke bare penger, men også radio- og tv-programmer. Det skal ikke så fryktelig mye fantasi til for å skjønne at de landene som takker ja til gratisprogrammer er selvfølgelig de som har store problemer reint ressursmessig med å lage egne programmer. Man må jo fylle sendeflaten. Og av en eller annen grunn har giverne av disse programmene funnet ut at det fattigfolk trenger mest, er pedagogiske og alvorlige programmer om alvorlige temaer. Gjerne om andre fattige mennesker i andre deler av verden. Er du fattig, så er du fattig. Og du skal i hvertfall ikke le av noe sendt på radio.

    Også norsk UD har i sin gavmildhet drevet med donasjon av gratisprogrammer. Minst ett av dem fant veien til Namibia mens jeg bodde i Windhoek.

    Jeg fikk nyss om dette, og inviterte meg selv til å se programmet sammen med venner i Katutura. Jeg tenkte det kunne være en artig opplevelse – å se Norge fra Katuturas ståsted, liksom. Hadde det enda bare vært artig. Programmet handlet om norsk likestillingspolitikk, intet mindre. Man fulgte norske kvinnelige stortingsrepresentanter i deres hverdagsliv. Filmet på vinterstid. Kaci Kullmann Five trillet handlevogn i matvarebutikken, Kristin Halvorsen hentet barn i barnehagen, og Hill Martha Solberg padlet kajakk. Identifikasjon mellom program og seer var minimal, for å si det mildt. Det ble ingen triumfkveld i Katutura for «det norske», og jeg dro slukøret hjem. Men bevares – programmets tekniske kvalitet var uovertruffen.

    Jeg har bare hatt en tilsvarende underlegenhetsfølelse mht norsk kultur i mitt liv, og det var da jeg var utvekslingsstudent i Frankrike i unge år. Melodi Grand Prix sto for tur, og franske venner og vertsfamilie sa ja til å se på dette programmet, kun for å være hyggelige og kun for å få et innblikk i norsk kultur, som jeg hardnakket hevdet at fantes. Jeg kommer aldri til å glemme tausheten som oppstod idet tv-skjermen ble fylt av Finn Kalvik, som sang og sang i 3,5 veldig lange minutter.

    Jeg vet ikke om disse kulturimperalistiske medietiltakene fortsatt eksisterer, men noe sier meg at det gjør de. For det er helt klart at donor-samfunnet har stor påvirkning på alle slags medier i f.eks. Namibia. Det er bare å sjekke ordforrådet til folk flest. Folk med minimal skolegang og nokså haltende engelsk turnerer ord som «sustainability» «progress», «donor», «funding», «project proposal», «transparency» på det mest naturlige vis, som en del av dagligspråket. Og det er ikke fordi de leser tunge rapporter, det er fordi de hører det – på radio – og også fordi de mest populære avisene alltid har sine «educational» sider med litt artigere layout enn resten av trykksaken, sponset og kvalitetssikret av en bistandsorganisasjon. Og spør du meg, så er dette dagligtale-vokabularet en vel så god indikator på bistandsavhengighet som ymse evalueringer om temaet.

    Det er fortsatt sånn at i de mindre flatterende bydelene av Katutura så vekker det oppsikt når en hvit person kommer. Mange folk tar kontakt, og de regner med at du er bistandsarbeider. Ikke så rart kanskje – for til de strøkene av Katutura er det jo bare bistandsarbeidere og andre med «special interest» som drar, så sant man ikke bor der. For noen år siden kom ei ung jente bort til meg og spurte:

    «Could you please support my project?»

    Jeg spurte hva prosjektet gikk ut på.

    «It’s my babygirl. She is 3 months old. She is a very good project».

  • Welcome to the world’s richest poor country

    For snart et år siden besøkte jeg Angola for første gang, og siden har det blitt en del besøk, ettersom min kjære Erik bor og jobber i Luanda. Jeg er en blanding av oppriktig fascinert og begeistret, forvirret og nærmest skrekkslagen over byen. For Luanda er byen der ingenting fungerer i hht det som man ellers i verden vil definere som normalt, men allikevel et sted der alt ser ut til å være mulig. Det er kaos, grotesk fattigdom og vulgær overflod side om side, i skjønn og uskjønn forening.

    Erik bor midt i Luanda by, i en leilighet i en nybygget blokk. I denne blokka har man strøm, fra eget diesel-aggregat, og jeg tror sannelig de nå også har bredbånd. Ikke spør meg hvordan det er mulig. Naboblokka stammer fra 60-tallet, tenker jeg – men der er det ikke strøm. Om kvelden kan man derfor se bål tent høyt oppe i etasjene – det går fint mht lufting, for det er jo ikke glassruter, heller, i den blokka. Jeg pleier å sitte noen timer på morgenen på den lille verandaen hos Erik, mens jeg drikker kaffe, og alt jeg gjør, er å se & se på livet på gata, med diesel-aggregatlukt i nesa. Støyen fra aggregatet hører man ikke, den overdøves nettopp av det jeg sitter og ser på: livet på gata nedenfor. Og seinere på dagen kan det hende at jeg skal forflytte meg fra A til B, og da sitter jeg timesvis i kø og traffikkaos og fortsetter med å se & se, fra mitt trygge tilholdssted fra baksetet av en 4×4. (og jeg tenker på Don deLillos bok Cosmopolis, der handlingen er lagt til en kjøretur opp gjennom en gate på Manhattan. ) Og alt dette jeg ser & ser gir meg samme konklusjon hver gang – alt dette kaoset utstråler en slags kollektiv vilje, som riktignok spriker i alle retninger, men som gir Luanda denne enorme energien som man ikke kan la være å bli fascinert av. Luanda er støyende disharmoni, men det groover.

    Her i Norge forbinder man Angola med borgerkrig, minerydding, og en debatt om hvorvidt det er bra eller ikke at StatoilHydro er i landet. Og norsk mediedekning fra landet bærer preg av det. Men jeg har tenkt at det må da snart komme en journalist til landet som prøver å beskrive denne energien – og jamen her i helga sendte Erik en artikkel. Det var ikke noe kilde, så det måtte jeg sjekke ut nærmere.

    Utdrag fra sms’ing med Erik ang artikkelen:

    «er fra GQ july issue».

    «såpass. visste ikke at du leste GQ?»

    «har fått den av Anna». (Anna er en av Eriks angolanske kollegaer, i slutten av 50-årene)

    «hm – l. er byen der menn er menn, vet du»

    Luanda – it’s a man’s world. Ta flyet fra Johannesburg, og du skjønner hvorfor. Moderne rallare fra hele verden skal på jobb i verdens hurtigst voksende økonomi. Og dette er ikke menn i dress med abstrakte yrker, dette er menn som tåler å bli skitne under neglene. De skal bygge Angola, og de skal bli rike. Og sett deg i skyggen under en parasoll på en av strand-restaurantene på Ilha’en – og du får bekreftet at dette Luanda is a man’s world. For å bekrefte klisjeene: Angolanske kvinner er kjent for å være Afrikas vakreste – og de som spankulerer på stranda er selvfølgelig de vakreste av de vakre. Sammenliknet med andre typiske «expats-land» så tipper jeg at Angola topper statistikken mht norske menn som har byttet ut kone, rekkehus og et trygt medlemsskap i Folketrygden med lokal kjærlighet.

    En journalist fulgte bl.a. Erik på jobb noen dager nå i mai (Erik er geolog, blant annet) – og han endte opp med uttrykket «Luanda er noe ekte mannfolk forstår». Jeg tror ikke det uttrykket kommer på trykk, kjenner jeg mannen i mitt liv rett, men jeg sms’et til Erik at jeg ikke er veldig overrasket over en slik vinkling.

    Condo’ene – forstadsstedene der expats-familiene bor – er laget for koner og barn og familieliv. Men Luanda er for gutta. Og jeg må bare innrømme at det er den delen av Luanda jeg har sansen for. Og jeg gleder meg til neste gang jeg skal drikke kaffe med dieselaggregat-lukt i nesa og bare sitte å se & se – og ane groov’en.

    Her har du artikkelen fra GQ, bladet der menn er menn: angola-rich-poor-nation_001

    Den tar muligens litt tid å lese, men er verdt det! Også for oss som ikke er ekte mannfolk.

  • Where will we go when SA is destroyed?

    Opptøyene og urolighetene knyttet til fremmedhatet i Sør-Afrika nå i mai har virkelig oppskaket nasjonen. Alle jeg snakker med, er opptatt av saken. Folk reagerer med vantro og tårer, og de føler sinne og skam. Og mange snakker om at sørafrikanere, som verdens «darlings», pga apartheidkamp, Mandela og fredelig overgang til demokrati, faktisk er blitt en smule bortskjemte, på den måten at det tror at de er noe helt spesielt, sammenliknet med andre afrikanere. Selv kom jeg bort i den holdningen første gang i 2002, på en taxi-tur i Johannesburg. Jeg spurte sjåføren om kriminaliteten i byen, og hva han tenkte om det. «It is not us, it is the blacks», svarte han. «Men du er da også svart?» spurte jeg tilbake. «No, I am South African. That is different».

    Og jeg traff også på min tur nå i juni folk som mener at utlendingene tar jobbene deres og har skylda for kriminaliteten, og at alt er regjeringens skyld. Ja, egentlig mener vel de aller fleste at regjeringens mangel på handlekraft overfor arbeidsløshet, kriminalitet, fattigdom og Zimbabwe-problemet er hovedårsakene til at «ulming» i folkedypet kunne utvikles til en rasende ukontrollert mobb. The Government had it coming. Men ingen skjønner at man brenner andre mennesker av den grunn, det er over en hver fatteevne. Og de færreste skjønner at man ramponerer andres hjem og skur og butikker pga dette.

    Jeg får nå og da avisutklipp tilsendt fra venner i Sør-Afrika om ting og tang – her er et jeg fikk nylig om nettopp fremmedhatet: where-will-we-go-when-sa-is-destroyed

  • Sør-Afrikas xenofobi: Det somaliske problem

    Fremmedhatet i Sør-Afrika har først og fremst rammet somaliere og zimbabwere. «There are problems with the Somalis», forteller folk meg. Det er jo noe man har hørt før – i Norge er det også problemer med somaliere – man får inntrykk av at det faktisk BARE er problemer med somaliere – bortsett fra en og annen gladhistorie – som er unntaket som bekrefter regelen. Jeg har faktisk aldri tenkt på at det var spesielt mange somaliere i Sør-Afrika, og har aldri lest om dem i sørafrikanske aviser, men jeg antok at «the problems with the Somalis» var som hos oss – arbeidsløse og overrepresentert på kriminalstatistikkene. «Yes, we have also problems with the Somalis», sa jeg – bare for så å skjønne at det somaliske problem i Sør-Afrika var omvendt fra det somaliske problem i Norge. I Sør-Afrika er rett og slett somalierne for driftige og for arbeidsomme. Og de selger ikke narkotika under trærne ved en elv, slik som i Oslo – de selger det daglige brød fra butikk.

    Veldig mange matbutikker i township’ene er eiet og drevet av somaliere, og disse butikkene ble spesielt utsatt for opptøyene fra sint sørafrikansk mobb. Jeg skal ikke begi meg inn på en analyse av hvorfor sørafrikansk sinne og hat gikk fullstendig over styr nå i mai, og hvorfor akkurat nå – men hva jeg hører folk sier, er: «they take our jobs, they have work, not us – in our country. They earn money, in our country, we pay them for goods they sell to us, they have our money, in our country. And the government does nothing, they just allow this to happen – in our own country. What has this government ever done for its own people?»

    Hørt den før?

    Jeg spurte Joe – han som bare er «indirectly affected by this», om dette – han ler litt, og sier: «You know, the South Africans are sometimes a bit stupid. Først gikk de helt amok og ødela alle matvarebutikkene som somalierne eier. Dagen etterpå våknet de opp og kunne ikke få kjøpt brød – fordi de selv hadde ødelagt butikkene. Og det er ingen butikk tilbake i mils omkrets. Så da må de bruke penger på taxi – det er dyrt, vet du – til nærmeste matbutikk – og der er det lang kø og prisen på brød har doblet seg. Og så sier de: This is the Government’s fault. We don’t have bread.»

  • Just indirectly affected – en historie om Sør-Afrikas xenofobi

    Joe Mapfuno er en av Isandis leverandører av ståltrådkunst. For dem som er litt kjent med Isandi-produkter, så er det altså Joe og hans folk som lager de såkalte «madrassfjær-produktene» under navnet JoJo Wire Metal – her ser du noen av produktene som Joe foreslår for høsten:

    Joe er eksil-zimbabwer i Cape Town, her har han bodd i snart 14 år. Vi spiste frokost sammen forrige lørdag, for å snakke om bestilling av varer til julesalget.

    Vi snakker jo også om mye annet, om Zimbabwe osv. Men for tiden er et naturlig tema Sør-Afrikas fremmedhat, som har gitt groteske utslag i noen av township’ene utenfor Johannesburg og videre forplantet seg til et par township’er utenfor Cape Town. Jeg spurte Joe om han på noen måte var påvirket av opptøyene og aksjonene. «Just indirectly», svarte han. «Og det vil si?», spurte jeg. «De fleste av folkene som jobber for meg, unge eksil-zimbabwere, bor i township’en. Vi fikk nyss om at det var uro på gang, og jeg ringte dem og gav beskjed om at de måtte samle sammen eiendeler og stå langs veien, og så ville jeg komme å hente dem med bakkien. Vi tok 4 bakkie-turer, og rakk å få dem ut før mobben slo til. Alt de ikke fikk med seg, ble enten stjålet eller ødelagt. Så det bor hos meg 12 stykker – vi har 2 rom, og hos onkelen min bor det 30 stykker. Men det har roet seg nå, så de flytter nok tilbake. So I have just been indirectly involved.» «But how can you call that indirectly involved? To me you seem to be very much directly involved» Joe ler. «You know, we Zims know the difference between directly and indirectly involved».