Opptøyene og urolighetene knyttet til fremmedhatet i Sør-Afrika nå i mai har virkelig oppskaket nasjonen. Alle jeg snakker med, er opptatt av saken. Folk reagerer med vantro og tårer, og de føler sinne og skam. Og mange snakker om at sørafrikanere, som verdens «darlings», pga apartheidkamp, Mandela og fredelig overgang til demokrati, faktisk er blitt en smule bortskjemte, på den måten at det tror at de er noe helt spesielt, sammenliknet med andre afrikanere. Selv kom jeg bort i den holdningen første gang i 2002, på en taxi-tur i Johannesburg. Jeg spurte sjåføren om kriminaliteten i byen, og hva han tenkte om det. «It is not us, it is the blacks», svarte han. «Men du er da også svart?» spurte jeg tilbake. «No, I am South African. That is different».

Og jeg traff også på min tur nå i juni folk som mener at utlendingene tar jobbene deres og har skylda for kriminaliteten, og at alt er regjeringens skyld. Ja, egentlig mener vel de aller fleste at regjeringens mangel på handlekraft overfor arbeidsløshet, kriminalitet, fattigdom og Zimbabwe-problemet er hovedårsakene til at «ulming» i folkedypet kunne utvikles til en rasende ukontrollert mobb. The Government had it coming. Men ingen skjønner at man brenner andre mennesker av den grunn, det er over en hver fatteevne. Og de færreste skjønner at man ramponerer andres hjem og skur og butikker pga dette.

Jeg får nå og da avisutklipp tilsendt fra venner i Sør-Afrika om ting og tang – her er et jeg fikk nylig om nettopp fremmedhatet: where-will-we-go-when-sa-is-destroyed