Stikkordarkiv: frivillighet

Når den enes frivillighet blir den andres tvang.

Det var denne lovpriste frivilligheten. Alle vi som har jobbet med samfunnslivets såkalte frivillige sektor vet at det er en sannhet med modifikasjoner at frivillighet er ubetinget bra. Jeg tror jeg snakker på vegne av flere enn meg selv når jeg sier at vi mange ganger har vi ønsket at profesjonelle gjorde oppgavene, folk som ikke hadde vikarierende motiver for sitt frivillige virke, folk som hadde greie på hva de drev med.  Særlig gjelder dette for oss som har jobbet med frivillig barne- og ungdomsarbeid.  Det ligger en del folk i grøfta rundt om på grunn av frivilliges selvoppofrende, men akk så skadelige, innsats. Og det bør det snakkes mer om.

Men de som uten sammenlikning har vært mest utsatt for frivillighet av ymse valør opp gjennom tidene er afrikanere. Her er en historie om det:

Jeg var innom  Streetwires, en av Isandis leverandører i Cape Town, her om dagen. Lauren heter den eksport-ansvarlige der, og vi har kjent hverandre i mange år. Over en kopp kaffe snakket vi om løst og fast, blant annet et hjertesukk fra Lauren om alt byråkrati og utgifter og merarbeid som følger med å være medlem av World Fair Trade Organization. (og altså –dette er rettferdighetsversjonen i 2 ord, ikke til å forveksle med ettordsrettferdigheten som heter fairtrade. To vidt forskjellige ting,: Fairtrade – da er produktet rettferdig, Fair Trade – da er organisasjonen og menneskene rettferdige. Jepp, jepp – ikke enkelt. )

Lauren vet godt om min skepsis til Fair Trade, så den var jo bare å gjenta – at Streetwires trengte i hvert fall ikke være med i en organisasjon som krever medlemsavgift og utfylling av vanskelige skjemaer – for at jeg skal synes de er mer verdige å handle med, mer verdige mine penger. For meg er dette passlovene på nytt – folk fra township’ene slapp bare inn i de rike områdene dersom de hadde papirene sine i orden. Og det var folka i de rike områdene som bestemte hva som skulle stå i de godkjente papirene.

Jeg skjønner ikke hvorfor dere finner dere i det, sa jeg til Lauren. Denne ovenfra og ned holdningen. Dette godhetsregimet – dette med at vi vestlige vil dere så vel, og derfor bestemmer vi at dersom dere bare er gode og snille nok, så skal vi også muligens kjøpe noe av dere.

Det er markedsføring, svarte Lauren. Vi får en del kunder på dette. Folk og butikker og organisasjoner som er opptatt av dette med Fair Trade. Men det krever som sagt sine akademiske ferdigheter, for de skjemaene er ikke enkle å fylle ut. I tillegg til at det koster penger å være medlem. Så det er liksom del av markedsføringsutgiftene.

Ja, nettopp, sa jeg. Nettopp derfor, med slike rigide systemer så når Fair Trade aldri de mest marginaliserte produsentene. Vondeling og Rietbron, for eksempel,  disse små håndverksgruppene i Karoo, kommer aldri, aldri til  å kunne smykke seg med et merke om at de er rettferdige. Ikke har de råd til hva et slik merke koster, og ikke har de akademiske ressurser til å få dette til.

Men jeg skjønner, fortsatte jeg, at Fair Trade kan fungere som markedsføring for Streetwires, som er en relativ stor og veletablert håndverksbedrift, der folk i administrasjonen har utdannelse. Og jeg skjønner at det er et marked for produkter med Fair Trade-merkelapp . Men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor dere finner dere i at dere må bevise at dere er rettferdige og snille og greie.  Som om flertallet av afrikanske håndverksbedrifter egentlig er det motsatte. Det opprettholder jo bare systemene med hvem som vet best og er snille, og hvem som bør være takknemlige.

Ja, apropos det, sa Lauren. Vi hadde besøk her om dagen av en gruppe med svenske ungdommer, pluss noen mer tilårskomne, som hadde booket seg inn for en guidet tur. (Streetwires ligger  midt i Cape Town sentrum og er internasjonalt kjent for ståltrådkunsten sin, og denne kombinasjonen gjør at de tilbyr guidede turer i produksjonen – ikke så ulikt andre håndverksbedrifter rundt om i verden). 

Vi har jo et fast opplegg for disse turene, ganske så innkjørt. Men det viste seg at svenskene hadde egne planer. Plutselig begynte de å synge noe voldsomt og flerstemt.  Uten forvarsel. Og ikke nok med det. De begynte å danse også. Og tromme på bordet. Afrikanske sanger, må vite.  Lurer på om det var fra Lion King? Med en veldig intens dansing. Det var umulig for folka våre å jobbe – og det er ikke uproblematisk, kjempemye å gjøre for tida med deadlines for julebestillinger, flya ut av Cape Town går jo når de går, og rekker vi ikke å levere i tide, så mister vi hele bestillingen. Men disse svenskene og sangen deres brakte jo med seg et visst lydnivå, direkte sjenerende, må man vel kunne si – og folka våre kunne jo ikke unngå å ikke se på disse voldsomme bevegelsene som utspant seg rett foran dem. Men de oppførte seg jo høflig og klappet og smilte med – mens de kommenterte på Xhosa at dette var et skikkelig freakshow.

Jeg vet ikke hva svenskene trodde – at vi skulle bli veldig glade for at de sang og danset afrikanske sanger for oss i arbeidstiden, sånn helt uten å spørre om det passet? Som om vi ikke hadde annet å gjøre. Som om vår arbeidsdag ikke var viktig nok. Det var sikkert et eller annet kor på tur – og det er jo helt flott, det. Men det som var frivillig for dem ble jo vår tvang.

____________________________________________________

Det viste seg at en av Streetwires sine ansatte hadde filmet dette opptrinnet på mobilen, og de har lagt det ut på Facebooksida – sjekk her.

SW-svenskedans

Om frivillighet

Vår nye kulturminister, Torhild Widvey, slår et slag for frivilligheten. I et intervju med Aftenposten sier hun at frivilligheten skal få bedre kår når hun bestemmer – hun har nemlig selv vært frivillig hele sitt liv. Dessuten er hun rik, men har jobbet hardt for hver eneste krone, og hun har også utrolig gode samtaler med Gud når hun sykler.

Alt i følge Aftenposten.

Det er litt uklart om hvorvidt Aftenposten hadde sjekket med Gud og bedt ham gi sin vurdering av samtalene, men ok –  det er ikke sikkert det er nødvendig. For Torhild har nemlig et uproblematisk forhold til det å tro, står det.

Samme dag som jeg leste intervjuet med kulturministeren hentet jeg en pakke på Posten. Den var fra Namibia. Det har seg slik at Isandi samarbeider med en gruppe damer nord i Namibia, som broderer motiver fra livet på den namibiske landsbygda. Mønstrene skaper de selv, og broderiene er fantastiske skildringer av lokalsamfunnet og livet som leves der.

Pakken som kom i Posten denne lørdagen inneholdt 40 stoffstykker, hver på 30×30 cm, fulle av broderier i vakre avstemte grønnfarger. Fortsatt er jeg ikke ferdig med å lese historiene i broderiene, og man blir egentlig aldri ferdig med å tolke dem.

Maria, Justine, Salinda og Marcella  tjener sårt tiltrengte penger gjennom å brodere disse stoffstykkene. Akkurat som kulturministeren har de jobbet hardt for hver eneste krone. Men i motsetning til henne har de forblitt fattige.

I alle årene jeg har samarbeidet med Maria, Justine, Salinda og Marcella har det vært et tilbakevendende problem at de får altfor lite betalt for broderiene sine. Og løsningen på det problemet er ikke bare å betale mer, da hadde det vært enkelt. Det viser seg at det er umulig å finne en relevant timepris, fordi de aldri egentlig kan sitte stille en hel dag og brodere – det må hentes vann og ved, kokes mat, unger må passes, klær må vaskes – så ingen kan egentlig svare på hvor lang tid det tar å brodere 30×30 cm. Men akkurat det hadde vi nok kunne løse på et vis – med det vanskeligste med å prisfastsette broderiene er at det handler ikke om hvor lang tid det tar å brodere, det handler om hva de vil uttrykke. Hvis jeg for eksempel spør om de ikke kan brodere litt mindre pr stoffstykke, for dermed å kunne bli ferdig fortere, og sånn sett få bedre betalt – så er svaret at det går ikke. Det handler ikke om tid, det handler om en historie de vil fortelle. Og det må ta den tid det tar.

Så vi ender på en slag pris per stoffstykke, og damene er fornøyde, fordi det er mer enn hva andre betaler. Men sannheten er at det er altfor dårlig betalt.

Men penger er tydelig ikke den eneste motivasjonen for å brodere. De har en viktig historie de vil fortelle, og den får de fortalt gjennom å brodere. De uttrykker, kommenterer, bearbeider og formidler –  sorg, glede, opplevelser, drømmer.  Disse broderiene er deres genuine kulturuttrykk. Og derfor broderer de mer enn hva de kan få betalt for. De jobber frivillig.

Jeg tror at damene nord i Namibia forstår dybden i begrepet frivillighet bedre enn vår kulturminister, som ”irriterer seg over frivillighet som supplement til det offentlige ” og mener at tvert imot –”frivillighet skaper ”bæring” i samfunnet.”

Sånt kan bare en med snever kulturforståelse og innsikt uttrykke seg.

For ja, nettopp – i fraværet av en stat som alltid har sviktet slike som dem, en stat som kan sørge for jobb, hus, utdannelse, helsevesen og sosial trygghet, så betyr frivilligheten alt for de fire namibiske damene. Den opprettholder deres verdighet, rett og slett.

Men den opprettholder samtidig deres fattigdom.

Det er essensen av hva som skjer når frivillighet ikke lenger er supplement til det offentlige.