Vår nye kulturminister, Torhild Widvey, slår et slag for frivilligheten. I et intervju med Aftenposten sier hun at frivilligheten skal få bedre kår når hun bestemmer – hun har nemlig selv vært frivillig hele sitt liv. Dessuten er hun rik, men har jobbet hardt for hver eneste krone, og hun har også utrolig gode samtaler med Gud når hun sykler.

Alt i følge Aftenposten.

Det er litt uklart om hvorvidt Aftenposten hadde sjekket med Gud og bedt ham gi sin vurdering av samtalene, men ok –  det er ikke sikkert det er nødvendig. For Torhild har nemlig et uproblematisk forhold til det å tro, står det.

Samme dag som jeg leste intervjuet med kulturministeren hentet jeg en pakke på Posten. Den var fra Namibia. Det har seg slik at Isandi samarbeider med en gruppe damer nord i Namibia, som broderer motiver fra livet på den namibiske landsbygda. Mønstrene skaper de selv, og broderiene er fantastiske skildringer av lokalsamfunnet og livet som leves der.

Pakken som kom i Posten denne lørdagen inneholdt 40 stoffstykker, hver på 30×30 cm, fulle av broderier i vakre avstemte grønnfarger. Fortsatt er jeg ikke ferdig med å lese historiene i broderiene, og man blir egentlig aldri ferdig med å tolke dem.

Maria, Justine, Salinda og Marcella  tjener sårt tiltrengte penger gjennom å brodere disse stoffstykkene. Akkurat som kulturministeren har de jobbet hardt for hver eneste krone. Men i motsetning til henne har de forblitt fattige.

I alle årene jeg har samarbeidet med Maria, Justine, Salinda og Marcella har det vært et tilbakevendende problem at de får altfor lite betalt for broderiene sine. Og løsningen på det problemet er ikke bare å betale mer, da hadde det vært enkelt. Det viser seg at det er umulig å finne en relevant timepris, fordi de aldri egentlig kan sitte stille en hel dag og brodere – det må hentes vann og ved, kokes mat, unger må passes, klær må vaskes – så ingen kan egentlig svare på hvor lang tid det tar å brodere 30×30 cm. Men akkurat det hadde vi nok kunne løse på et vis – med det vanskeligste med å prisfastsette broderiene er at det handler ikke om hvor lang tid det tar å brodere, det handler om hva de vil uttrykke. Hvis jeg for eksempel spør om de ikke kan brodere litt mindre pr stoffstykke, for dermed å kunne bli ferdig fortere, og sånn sett få bedre betalt – så er svaret at det går ikke. Det handler ikke om tid, det handler om en historie de vil fortelle. Og det må ta den tid det tar.

Så vi ender på en slag pris per stoffstykke, og damene er fornøyde, fordi det er mer enn hva andre betaler. Men sannheten er at det er altfor dårlig betalt.

Men penger er tydelig ikke den eneste motivasjonen for å brodere. De har en viktig historie de vil fortelle, og den får de fortalt gjennom å brodere. De uttrykker, kommenterer, bearbeider og formidler –  sorg, glede, opplevelser, drømmer.  Disse broderiene er deres genuine kulturuttrykk. Og derfor broderer de mer enn hva de kan få betalt for. De jobber frivillig.

Jeg tror at damene nord i Namibia forstår dybden i begrepet frivillighet bedre enn vår kulturminister, som ”irriterer seg over frivillighet som supplement til det offentlige ” og mener at tvert imot –”frivillighet skaper ”bæring” i samfunnet.”

Sånt kan bare en med snever kulturforståelse og innsikt uttrykke seg.

For ja, nettopp – i fraværet av en stat som alltid har sviktet slike som dem, en stat som kan sørge for jobb, hus, utdannelse, helsevesen og sosial trygghet, så betyr frivilligheten alt for de fire namibiske damene. Den opprettholder deres verdighet, rett og slett.

Men den opprettholder samtidig deres fattigdom.

Det er essensen av hva som skjer når frivillighet ikke lenger er supplement til det offentlige.