Det var denne lovpriste frivilligheten. Alle vi som har jobbet med samfunnslivets såkalte frivillige sektor vet at det er en sannhet med modifikasjoner at frivillighet er ubetinget bra. Jeg tror jeg snakker på vegne av flere enn meg selv når jeg sier at vi mange ganger har vi ønsket at profesjonelle gjorde oppgavene, folk som ikke hadde vikarierende motiver for sitt frivillige virke, folk som hadde greie på hva de drev med.  Særlig gjelder dette for oss som har jobbet med frivillig barne- og ungdomsarbeid.  Det ligger en del folk i grøfta rundt om på grunn av frivilliges selvoppofrende, men akk så skadelige, innsats. Og det bør det snakkes mer om.

Men de som uten sammenlikning har vært mest utsatt for frivillighet av ymse valør opp gjennom tidene er afrikanere. Her er en historie om det:

Jeg var innom  Streetwires, en av Isandis leverandører i Cape Town, her om dagen. Lauren heter den eksport-ansvarlige der, og vi har kjent hverandre i mange år. Over en kopp kaffe snakket vi om løst og fast, blant annet et hjertesukk fra Lauren om alt byråkrati og utgifter og merarbeid som følger med å være medlem av World Fair Trade Organization. (og altså –dette er rettferdighetsversjonen i 2 ord, ikke til å forveksle med ettordsrettferdigheten som heter fairtrade. To vidt forskjellige ting,: Fairtrade – da er produktet rettferdig, Fair Trade – da er organisasjonen og menneskene rettferdige. Jepp, jepp – ikke enkelt. )

Lauren vet godt om min skepsis til Fair Trade, så den var jo bare å gjenta – at Streetwires trengte i hvert fall ikke være med i en organisasjon som krever medlemsavgift og utfylling av vanskelige skjemaer – for at jeg skal synes de er mer verdige å handle med, mer verdige mine penger. For meg er dette passlovene på nytt – folk fra township’ene slapp bare inn i de rike områdene dersom de hadde papirene sine i orden. Og det var folka i de rike områdene som bestemte hva som skulle stå i de godkjente papirene.

Jeg skjønner ikke hvorfor dere finner dere i det, sa jeg til Lauren. Denne ovenfra og ned holdningen. Dette godhetsregimet – dette med at vi vestlige vil dere så vel, og derfor bestemmer vi at dersom dere bare er gode og snille nok, så skal vi også muligens kjøpe noe av dere.

Det er markedsføring, svarte Lauren. Vi får en del kunder på dette. Folk og butikker og organisasjoner som er opptatt av dette med Fair Trade. Men det krever som sagt sine akademiske ferdigheter, for de skjemaene er ikke enkle å fylle ut. I tillegg til at det koster penger å være medlem. Så det er liksom del av markedsføringsutgiftene.

Ja, nettopp, sa jeg. Nettopp derfor, med slike rigide systemer så når Fair Trade aldri de mest marginaliserte produsentene. Vondeling og Rietbron, for eksempel,  disse små håndverksgruppene i Karoo, kommer aldri, aldri til  å kunne smykke seg med et merke om at de er rettferdige. Ikke har de råd til hva et slik merke koster, og ikke har de akademiske ressurser til å få dette til.

Men jeg skjønner, fortsatte jeg, at Fair Trade kan fungere som markedsføring for Streetwires, som er en relativ stor og veletablert håndverksbedrift, der folk i administrasjonen har utdannelse. Og jeg skjønner at det er et marked for produkter med Fair Trade-merkelapp . Men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor dere finner dere i at dere må bevise at dere er rettferdige og snille og greie.  Som om flertallet av afrikanske håndverksbedrifter egentlig er det motsatte. Det opprettholder jo bare systemene med hvem som vet best og er snille, og hvem som bør være takknemlige.

Ja, apropos det, sa Lauren. Vi hadde besøk her om dagen av en gruppe med svenske ungdommer, pluss noen mer tilårskomne, som hadde booket seg inn for en guidet tur. (Streetwires ligger  midt i Cape Town sentrum og er internasjonalt kjent for ståltrådkunsten sin, og denne kombinasjonen gjør at de tilbyr guidede turer i produksjonen – ikke så ulikt andre håndverksbedrifter rundt om i verden). 

Vi har jo et fast opplegg for disse turene, ganske så innkjørt. Men det viste seg at svenskene hadde egne planer. Plutselig begynte de å synge noe voldsomt og flerstemt.  Uten forvarsel. Og ikke nok med det. De begynte å danse også. Og tromme på bordet. Afrikanske sanger, må vite.  Lurer på om det var fra Lion King? Med en veldig intens dansing. Det var umulig for folka våre å jobbe – og det er ikke uproblematisk, kjempemye å gjøre for tida med deadlines for julebestillinger, flya ut av Cape Town går jo når de går, og rekker vi ikke å levere i tide, så mister vi hele bestillingen. Men disse svenskene og sangen deres brakte jo med seg et visst lydnivå, direkte sjenerende, må man vel kunne si – og folka våre kunne jo ikke unngå å ikke se på disse voldsomme bevegelsene som utspant seg rett foran dem. Men de oppførte seg jo høflig og klappet og smilte med – mens de kommenterte på Xhosa at dette var et skikkelig freakshow.

Jeg vet ikke hva svenskene trodde – at vi skulle bli veldig glade for at de sang og danset afrikanske sanger for oss i arbeidstiden, sånn helt uten å spørre om det passet? Som om vi ikke hadde annet å gjøre. Som om vår arbeidsdag ikke var viktig nok. Det var sikkert et eller annet kor på tur – og det er jo helt flott, det. Men det som var frivillig for dem ble jo vår tvang.

____________________________________________________

Det viste seg at en av Streetwires sine ansatte hadde filmet dette opptrinnet på mobilen, og de har lagt det ut på Facebooksida – sjekk her.