Da Englefabrikken startet opp – den gangen englene ble kalt Vondeling-engler fordi de ble laget i Vondeling-landsbyen – så var dette et prosjekt i regi av sosialdepartementet i Eastern Cape-provinsen, med det mål å gjøre noe med håpløsheten i den lille landsbyen. Dette var i 2006, og på den tida trodde sørafrikanske myndigheter på håndverks-kooperativer som en løsning på så mangt. Og derfor ble Vondeling Optel Craft startet. Og fordi Isandi også trodde at håndverks-kooperativer var en løsning på så mangt, så er resten historie, som man sier.
De to-tre første årene ble Vondeling Optel Craft fulgt tett opp av Gardi og Hannelie, to konsulenter som var leid inn av sosialdepartmentet til å hjelpe gruppa med alt fra opplæring i selve håndverksteknikkene, utvikling av produkter, innkjøp av materialer og grunnleggende bedriftøkonomi. Ja alt, bortsett fra markedsføring – det ble sett på som «out of reach», tross alt snakker vi om en svært isolert og avsidesliggende landsby i et av Sør-Afrika minst befolkede områder, og der innbyggerne knapt kunne lese og skrive.
Gardi og Hannelies engasjement inkluderte selvfølgelig mye kommunikasjon, men dette er mange år før mobiltelefon blant fattigfolk på landsbygda ble vanlig, slik det er i dag. Det fantes heller ikke noen mobilmast som dekket Vondeling. Men fasttelefon fantes, i form av en telefonkiosk i landsbyen.
Da englene virkelig begynte å ta av, i form av at Isandi kjøpte inn i stort antall fordi nordmenn – og svensker! – elsket disse englene, så fikk Vondeling Optel Craft sin egen telefon av kommunen. Og denne var helt sentral i all kommunikasjon i lang tid. Ikke minst da konsulent-støtten til Vondeling stanset, og de skulle klare seg på egen hånd. Da betydde fasttelefonen alt. Hannelie fortsatte heldigvis som frivillig mentor, og hun var kontakten mellom Isandi og Vondeling Optel Craft. Uten henne hadde det ikke gått. For det hadde ikke hjulpet om jeg ringte til telefonen i Vondeling, for på dårlig linje fra Norge var engelsk enda vanskeligere å forstå. Jeg prøvde noen ganger – det gikk ikke noe særlig bra.
Engle-bestillingene fra Norge fikk derfor denne logistikken: Jeg sendte epost til Hannelie med bestilling- Hannelie ringte Vondeling Optel Craft og leste opp bestillingen på telefonen på afrikaans – Vondeling-gruppa lagde englene – Farmeren som kjørte forbi Vondeling-landsbyen på vei til Willowmore for å foreta de månedlige innkjøpene tok med seg esker med de ferdige englene og leverte dem på bensinstasjonen – Samtidig ringte Vondeling-gruppa Hannelie for å fortelle at englene var ferdige og at de kom i så og så mange esker som veide og målte x og y – Hannelie sendte så epost til meg om at englene er ferdige og her er eske-målene, og nå kan du kan betale inn på Vondelings bankkonto i Willowmore – Jeg lagde så en «ordentlig» faktura, som kunne brukes til eksport, for i Vondeling var det ingen PC eller den slags, alt ble skrevet for hånd – Jeg sendte så epost til Isandis speditør i Cape Townom om at englene var ferdige og stod i esker på bensinstasjonen i Willowmore, vedlagt er eksport-faktura og her har du målene og vekten på eskene – På mystisk vis og med mange involvert kom engle-eskene til slutt til Cape Town og kunne så sendes til den andre siden av jorda.
Og så – noen uker seinere ble englene pakket opp i Norge, og da hadde de ikke sett dagslys siden de noen uker eller måneder tidligere hadde blitt pakket ned i Vondeling. Det er jo et mirakel at det gikk så bra som det gjorde. Og det var virkelig mange gode krefter involvert.
Men det gikk ikke alltid etter planen. En gang – jeg tror det var i 2009 – pakket vi opp en stor bestilling på 600 engler. I eskene var det 600 Levona-engler. Problemet var bare at vi hadde ikke bestilt Levona-engler, vi hadde bestilt mange andre engler. Og de 600 Levona-englene hadde heller ikke med kort – (dette var før navnelappenes inntog). De var bare pakket inn i en plastpose. Skikkelig krise, egentlig. «Hva har skjedd?» spurte jeg Hannelie i en epost. Det gikk noen dager – og så kom svaret: «Vondeling hadde mest lyst til å lage Levona, og de trodde ikke det gjorde noe, for du sier jo alltid at alle englene selger. Og når det gjelder innpakkingen så hadde de ikke flere kort».
Så da satt vi der da, med 600 engler vi ikke hadde bestilt. Og uten de englene som vi hadde bestilt, og som forhandlere og kunder rundt omkring i landet ventet på. Det er i sånne situasjoner at man må tenke: «Og hva kan vi lære av dette?» For det er jo alltid noe å lære, som en klok person sa til meg i unge år: «Det er ikke nederlaget i seg selv som er interessant, men hva du lærer av det.».
Så, hva lærte jeg?
For det første – at engler kan brukes til så mangt: Når det er riktig mange av dem, så kan de for eksempel bli til en kjole :).
Dernest, når man sier at alle engler selger, så må man ta konsekvensen av det man sier. Selv om jeg egentlig hadde sagt dette til dem for å skryte av den stadig bedre kvaliteten, og generelt for å være veldig positiv. Altså, vi kunne ikke sende de 600 ikke-bestilte englene tilbake. Isandi har jo aldri hatt mange penger, så å måtte betale for 600 engler man ikke hadde bestilt + frakt og fortolling – det merket bankkontoen. Så jeg begynte å være mer ærlig i mine tilbakemeldinger. Isandi hadde ikke råd til noe annet.
Og dette med manglende kort skyldtes jo at det gikk under «markedsføring», og ikke som en del av produktet. Og markedsføring hadde håndverksgruppa ikke lært noe om. Så derfor – heretter ble innpakking og alt dets vesen del av produktet. En Vondeling-engel var ikke komplett før den var pakket inn på vakkert vis.
Og den viktigste lærdommen: Det må bygges opp et eller annet i Willowmore, som kan fungere som lager, både for engler og materialer, som kan ta seg av kvalitetskontroll, som kan være bindeledd mellom Vondeling-håndverkerne og markedet.
Og det var det som i 2013 ble til Karoo Angels.
Craftprat 