Stikkord: isandi

  • Frem fra glemselen – 600 engler som aldri var bestilt

    Frem fra glemselen – 600 engler som aldri var bestilt

    Da Englefabrikken startet opp – den gangen englene ble kalt Vondeling-engler fordi de ble laget i Vondeling-landsbyen – så var dette et prosjekt i regi av sosialdepartementet i Eastern Cape-provinsen, med det mål å gjøre noe med håpløsheten i den lille landsbyen. Dette var i 2006, og på den tida trodde sørafrikanske myndigheter på håndverks-kooperativer som en løsning på så mangt. Og derfor ble Vondeling Optel Craft startet. Og fordi Isandi også trodde at håndverks-kooperativer var en løsning på så mangt, så er resten historie, som man sier.

    De to-tre første årene ble Vondeling Optel Craft fulgt tett opp av Gardi og Hannelie, to konsulenter som var leid inn av sosialdepartmentet til å hjelpe gruppa med alt fra opplæring i selve håndverksteknikkene, utvikling av produkter, innkjøp av materialer og grunnleggende bedriftøkonomi. Ja alt, bortsett fra markedsføring – det ble sett på som «out of reach», tross alt snakker vi om en svært isolert og avsidesliggende landsby i et av Sør-Afrika minst befolkede områder, og der innbyggerne knapt kunne lese og skrive.

    Gardi og Hannelies engasjement inkluderte selvfølgelig mye kommunikasjon, men dette er mange år før mobiltelefon blant fattigfolk på landsbygda ble vanlig, slik det er i dag. Det fantes heller ikke noen mobilmast som dekket Vondeling. Men fasttelefon fantes, i form av en telefonkiosk i landsbyen.

    Da englene virkelig begynte å ta av, i form av at Isandi kjøpte inn i stort antall fordi nordmenn – og svensker! – elsket disse englene, så fikk Vondeling Optel Craft sin egen telefon av kommunen. Og denne var helt sentral i all kommunikasjon i lang tid. Ikke minst da konsulent-støtten til Vondeling stanset, og de skulle klare seg på egen hånd. Da betydde fasttelefonen alt. Hannelie fortsatte heldigvis som frivillig mentor, og hun var kontakten mellom Isandi og Vondeling Optel Craft. Uten henne hadde det ikke gått. For det hadde ikke hjulpet om jeg ringte til telefonen i Vondeling, for på dårlig linje fra Norge var engelsk enda vanskeligere å forstå. Jeg prøvde noen ganger – det gikk ikke noe særlig bra.

    Engle-bestillingene fra Norge fikk derfor denne logistikken: Jeg sendte epost til Hannelie med bestilling- Hannelie ringte Vondeling Optel Craft og leste opp bestillingen på telefonen på afrikaans – Vondeling-gruppa lagde englene – Farmeren som kjørte forbi Vondeling-landsbyen på vei til Willowmore for å foreta de månedlige innkjøpene tok med seg esker med de ferdige englene og leverte dem på bensinstasjonen – Samtidig ringte Vondeling-gruppa Hannelie for å fortelle at englene var ferdige og at de kom i så og så mange esker som veide og målte x og y – Hannelie sendte så epost til meg om at englene er ferdige og her er eske-målene, og nå kan du kan betale inn på Vondelings bankkonto i Willowmore – Jeg lagde så en «ordentlig» faktura, som kunne brukes til eksport, for i Vondeling var det ingen PC eller den slags, alt ble skrevet for hånd – Jeg sendte så epost til Isandis speditør i Cape Townom om at englene var ferdige og stod i esker på bensinstasjonen i Willowmore, vedlagt er eksport-faktura og her har du målene og vekten på eskene – På mystisk vis og med mange involvert kom engle-eskene til slutt til Cape Town og kunne så sendes til den andre siden av jorda.

    Og så – noen uker seinere ble englene pakket opp i Norge, og da hadde de ikke sett dagslys siden de noen uker eller måneder tidligere hadde blitt pakket ned i Vondeling. Det er jo et mirakel at det gikk så bra som det gjorde. Og det var virkelig mange gode krefter involvert.

    Men det gikk ikke alltid etter planen. En gang – jeg tror det var i 2009 – pakket vi opp en stor bestilling på 600 engler. I eskene var det 600 Levona-engler. Problemet var bare at vi hadde ikke bestilt Levona-engler, vi hadde bestilt mange andre engler. Og de 600 Levona-englene hadde heller ikke med kort – (dette var før navnelappenes inntog). De var bare pakket inn i en plastpose. Skikkelig krise, egentlig. «Hva har skjedd?» spurte jeg Hannelie i en epost. Det gikk noen dager – og så kom svaret: «Vondeling hadde mest lyst til å lage Levona, og de trodde ikke det gjorde noe, for du sier jo alltid at alle englene selger. Og når det gjelder innpakkingen så hadde de ikke flere kort».

    Så da satt vi der da, med 600 engler vi ikke hadde bestilt. Og uten de englene som vi hadde bestilt, og som forhandlere og kunder rundt omkring i landet ventet på. Det er i sånne situasjoner at man må tenke: «Og hva kan vi lære av dette?» For det er jo alltid noe å lære, som en klok person sa til meg i unge år: «Det er ikke nederlaget i seg selv som er interessant, men hva du lærer av det.».

    Så, hva lærte jeg?

    For det første – at engler kan brukes til så mangt: Når det er riktig mange av dem, så kan de for eksempel bli til en kjole :).

    Dernest, når man sier at alle engler selger, så må man ta konsekvensen av det man sier. Selv om jeg egentlig hadde sagt dette til dem for å skryte av den stadig bedre kvaliteten, og generelt for å være veldig positiv. Altså, vi kunne ikke sende de 600 ikke-bestilte englene tilbake. Isandi har jo aldri hatt mange penger, så å måtte betale for 600 engler man ikke hadde bestilt + frakt og fortolling – det merket bankkontoen. Så jeg begynte å være mer ærlig i mine tilbakemeldinger. Isandi hadde ikke råd til noe annet.

    Og dette med manglende kort skyldtes jo at det gikk under «markedsføring», og ikke som en del av produktet. Og markedsføring hadde håndverksgruppa ikke lært noe om. Så derfor – heretter ble innpakking og alt dets vesen del av produktet. En Vondeling-engel var ikke komplett før den var pakket inn på vakkert vis.

    Og den viktigste lærdommen: Det må bygges opp et eller annet i Willowmore, som kan fungere som lager, både for engler og materialer, som kan ta seg av kvalitetskontroll, som kan være bindeledd mellom Vondeling-håndverkerne og markedet.

    Og det var det som i 2013 ble til Karoo Angels.

  • En slags gardindusk

    En slags gardindusk

    Her er historie nummer to om lille «Swinging Angel», som befinner seg i Volda. Del 1 leser du her:


    Da jeg startet Isandi i 1999 fantes det i Norad en støtteordning for handelssamarbeid med produsenter i sør. Isandi drev jo nettopp med handelssamarbeid med produsenter i sør, så følgelig søkte jeg denne støtteordningen. Og fikk penger. Og sånn ble Isandi del av norsk bistand, og var en del av dette komplekset i  en ti-års tid.

    Det var merkelige tider. Og det var litt av noen år – morsomme, krevende og frustrerende – både for Isandi og for Norad.

    På 2000-tallet var stimulering av økt handel en del av næringslivsbistanden. Tanken var at økt handel på grasrotnivå bidro til økt inntekt i sør, og derav redusert fattigdom. Her i nord skulle Norad-støtten først og fremst brukes til markedsføring av disse produktene. Isandi var en av de få 100% kommersielle bedriftene, tror jeg, som fikk slik støtte. Andre, så som Sally Ann,  hadde organisasjoner som Frelsesarmeen i bakgrunnen, og mange baserte seg på høy grad av frivillighet. 

    Det er vel ingen overdrivelse å si at støtten til Isandi var en smule kontroversielt i deler av Norad og UD. For eksempel: Dette at Isandi holdt til i Bogstadvei-området – Norges viktigste handlegate som den ble kalt på den tida – var jo ikke helt innafor.  Men for Isandi var det logisk – og ideologisk: Isandis mål var å endre nordmenns syn på Afrika og afrikanere gjennom handel av fine ting. Isandi skulle formidle historier om det ressurssterke Afrika. Så enkelt, og så vanskelig. Og da måtte man jo også være til stede der folk vanligvis går og handler. Det betydde at man måtte tørre å oppsøke andre miljøer enn de som til vanlig er opptatt av Afrika: Folk som allerede er innafor universet av bistands- og solidaritetsorganisasjoner.

    Så Isandi fikk altså støtte til denne tankegangen i en del år, og Isandi fikk også mye publisitet utenfor bistandsverdenen – nettopp ved å erklære at afrikanske gave- og interiørprodukter er likeverdige med andre produkter. Og derfor var det, slik jeg så det, ikke det minste merkverdig eller kontroversielt å ha en butikk på Majorstua.

    Men hva har den lille ‘Swinging Angel’ med alt dette å gjøre?

    Historien er som følger:

    Isandi hadde altså denne butikken i Sorgenfrigata. Det var mange fra Norad og bistandsmiljøene som kom innom for å se. Mange var positive, men de aller fleste var, når sant skal sies, nokså skeptiske og rett fram negative. 

    En gang kom det en innom, som åpnet sitt besøk med å si høyt og tydelig, så alle hørte: «Å, jeg blir altså sååå trist.» «Javel?», spurte jeg. «Ja, det er så trist å se noen som satser så mye, når vi alle vet at dette ikke kommer til å gå.»

    Det var jo oppmuntrende ord.

    En annen kom innom for mene noe om at det var noen andre produkter jeg burde selge, og noen kom innom og forkynte at her var det altfor dyrt, for de selv kunne kjøpe samme produkter mye rimeligere når de var på jobb i det sørlige Afrika. «Jaså, du sier ikke det», svarte jeg. Eller, den andre varianten – folk som var rett ut fornærmet over at Isandi solgte ting som de selv hadde kjøpt – «skal det liksom være sånn nå da, at folk i Bogstadveien kan handle det samme som jeg har hatt med meg i kofferten?» Og så var det de som var innom for å spionere på vareutvalget, for å finne ut hvilken leverandør de kom fra, slik at de kunne handle dem billigere selv når de dro på jobb til Afrika. 

    Men bevares, det var absolutt mange hyggelige folk også – som ble oppriktig begeistra, og foreslo andre leverandører og selv hadde sine hjertebarn av kvinneprosjekter de mente Isandi burde samarbeide med.

    Oppsummert: Folk hadde meninger om Isandi.

    Som sagt, det var merkelige tider.

    Ett besøk utmerket seg: En godt voksen Norad-mann kom inn, og man så jo med en gang at han ikke hadde for vane å besøke gave- og interiørbutikker. Han stilte seg opp ved disken og  kom med sitt høylytte hjertesukk: «Hvorfor kan ikke disse damene i Afrika lage noe annet enn gardin-dusker?»

    Nå fantes det ikke en eneste gardindusk til salgs hos Isandi, og ikke noe som liknet heller, men jeg husker jeg tenkte: «Hm, gardindusk – ingen dum idé.» Men jeg svarte på mitt mest høflige vis: «Nei, altså – hva synes du at de skulle lage?» «Noe nyttig!!!», utbrøt den alvorlige mannen.

    Jeg skjønte jo at det var ingenting å hente i en diskusjon med Norad-representanten, og kunden har jo dessuten alltid rett, så jeg sa meg helt enig i at alle afrikanske damer burde lage noe nyttig.

    Men egentlig var dette underlige opptrinnet en høstdag i Sorgenfrigata selve essensen i skepsisen fra det alvorlige Norad: Isandi drev med tant og fjas. 

    Nå er det jo sånn at det aller meste av alle ting som produseres og handles her i verden ikke kan kalles nyttig, akkurat – så hvorfor skulle nettopp afrikanske damer være pålagt å måtte lage noe nyttig? Er det fordi de ikke må falle for fristelsen å ta lett på sin fattigdom og sitt elende ved å lage lettsindige ting? Og hva er nyttig? Og er nyttig det samme som alvorlig?  Og hvorfor var gardin-dusker uforenelig med norsk bistand?

    Men, duskene slo tilbake, eller rettere sagt – svingte tilbake – for sånn omtrent et års tid seinere dukket Swinging Angel opp  – det nærmeste Isandi noensinne har kommet en gardin-dusk. 

    Og mens vidløftige prosjekter som LOSA gikk raskt overende, handelssamarbeid er for lengst avskaffet i norsk bistand og ingen der i gården ser ut til lenger å mene at håndverk er noe som kan bidra til mindre fattigdom, samtidig som bistanden er stadig mer alvorlig og fjern fra folk flest, både her og der – så svinger det altså fortsatt i duske-engler rundt omkring i Norges land.

    Men som sagt, det var merkelige tider, 

  • Da er Craftprat tilbake

    I vinter sendte jeg en epost til Isandis kunder, der jeg skrev blant annet:

    «Denne illustrasjonen har jeg tenkt mye på:

    I år 2024 er det 25 år siden jeg startet Isandi, og hele poenget med å starte en slik handelsbedrift var at Isandi nettopp kunne være noe som befant seg i skjærings-punktet mellom hva som betyr noe og hva som kan måles.

    Det måtte være målbare ting:

    Håndverkere i det sørlige Afrika skulle få inntekt, og kunder i Norge skulle få fine ting. Sånt kan måles, og sånt er viktig. Til de som sier at det ikke er viktig for et menneske å omgi seg med fine ting, så tenker jeg at det er et veldig begrensende syn på hva et menneske er.  (Og så er det jo en helt annen diskusjon hva som er fint…. ) Og til de som sier at vi alle bør ha fokus på alt annet enn penger, så tenker jeg at sånn kan den si som aldri har gått sulten til sengs. (Og så det igjen en helt annen diskusjon hvor mye fokus penger skal ha….)

    Og så var det den andre delen – den som handler om det som betyr noe.

    Og det handler mye om glede – for oss som har kjøpt disse tingene, så er det gleden om vakre ting, gleden over flott håndverk, gleden over lære om håndverk, gleden over å vite at man har utgjort en forskjell, gleden over å være del av et slags fellesskap som har oppstått mellom håndverkerne i sør og Isandi-kunder i nord. Og for håndverkerne i sør – gleden over å ha en inntekt, gleden over å kunne lage fine ting som noen setter pris på, gleden over å kunne bevare og videreutvikle håndverks-kunnskaper, gleden over å være del av et helt spesiell type fellesskap som oppstår når produsent og kunde kjenner hverandre gjennom mange år.

    For sånn omtrent ett år siden fikk du et kundebrev om salg av WonkiWare-agenturet, og om en særs krevende situasjon for Englefabrikken. Dette medførte to ting: Nå var 90% av Isandis inntektsgrunnlag borte, og jeg brukte resten av 2023 til å jobbe for å få Karoo Angels til å overleve, og legge grunnlaget for at de kan klare seg videre uten meg og Isandi. 2023 har vel egentlig vært det mest krevende året i Isandis historie – og jeg måtte virkelig fokusere på nettopp det som kan måles: Penger inn til Englefabrikken – ikke bare for å overleve 2023, men for å bygge bufffer til å klare 2024 og de videre åra også.

    2024 er her – og Isandi er 25 år!

    Mens jeg drev og jobbet med alt som kunne måles, så sa jeg til meg selv: Når dette er over – og hvis Englefabrikken overlever –  da skal jeg finne tilbake igjen til den andre sirkelen: Gleden over det som betyr noe.

    Og nå er jeg her, Englefabrikken har overlevd, Isandi er 25 år, og jeg er klar for den absolutt siste Isandi-etappen, som jeg ikke vet helt hvor lenge vil vare. Kanskje 2 år, kanskje 5 år? Uansett – jeg håper du vil være med – for jeg trenger hjelp. Eller sagt på en annen måte: 25-åringen Isandi har en ønskeliste!

    Ønskeliste fra Isandi:

    Isandi skal altså ikke legges ned, og Isandi skal fortsatt være opptatt av ting og tang fra Afrika. Selvfølgelig. Men jeg skal ikke selge så mange ting lenger. I stedet ønsker jeg meg noe fra Isandis venner. Saken er den: Mange av dere sender meg bilder av ymse Isandi-produkter som dere har hjemme, på hytta, i båten, i veska, i hagen, på balkongen, i bilen, på sykkelen, har på dere, har gitt bort, har brukt selv, har gått i stykker….(stort sett knuste strutseegg-lysestaker. Trist med de bildene, for lysestakene lages jo ikke mer…) Uansett – det er alltid VELDIG hyggelig å få disse bildene, og jeg blir altså så glad og inspirert – faktisk også av det som er ødelagt, for det er minner om vakre ting, ikke sant? Og det er alltid en historie knyttet til disse bildene, alltid. Nå til jul, for eksempel – fikk jeg disse bildene:

    Og det er disse bildene fra dere som skal danne rammen om Isandis avsluttende kapittel: Historiene om alle Isandis ting & tang som finnes rundt om i Norge. 

    Du er herved invitert til å bidra!

    Opplegget blir som følger:

    Du sender meg et bilde eller ti av en eller flere isandi-gjenstander, gjerne de du liker ekstra godt, og i de omgivelsene du velger. Ingen regler. Det trenger ikke å være et “Instagram-bilde”, det skal ikke være et bilde som først og fremst skal beundres, men et bilde som kan inspirere til historier som bør fortelles. Du kan godt fortelle om hvorfor du liker nettopp den eller den tingen, men du kan også la det være – det bestemmer du selv. Og du kan godt velge å være anonym, dvs at jeg ikke nevner hvem som har sendt bildet.

    For altså – basert på bildene du sender, skriver jeg en historie eller flere knyttet til den gjenstanden. Og den historien kan omhandle så mangt – selve håndverks-teknikken, om hvor gjenstanden kommer fra, hvem som har laget den, hva som skjedde på tida da dette tingen ble laget, kanskje den assosieres til en sang, eller et dikt, en reise, en hendelse – eller noe noen andre har skrevet. I det hele tatt – historier kan være så mangt. Historiene legger jeg ut på Craftprat, og så får du et kundebrev nå og da, med lenker til det som er skrevet.  Med andre ord: Alt er litt løst. Men samtidig bestemt nok: Siste Isandi-kapittel skal handle om det som var meningen fra starten: 

    Siden 1999 har Isandi gitt nordmenn innblikk i de rike håndverkstradisjonene fra det afrikanske kontinentet. Små ting, store ting, vakre ting, rare ting, morsomme ting, annerledes ting, nyttige ting, sanselige ting, ærlige ting. Skapt og formet for hånd – ting og tang til deg fra Afrika. Fordi av og til må noe vare lenge.

    Ikke fordi dette vil endre noe som helst her i verden, men fordi både håndverkerne i sør, dere kunder i nord, samt selve gjenstandene fortjener å bli husket, fortjener en historie. Bildene kan du sende meg på sms, eller sende en epost.»

    Dette skrev jeg altså i februar, og jeg har fått mange eposter og sms’er i etterkant – hurra! Og derfor er altså Craftprat tilbake. Med Isandi-historier. De 3 første kommer straks….

  • Isandi har fått ny hjemmeside

    Dette har livet som forretningskvinne lært meg: Så sant du ikke har svære budsjetter som gjør at du kan få andre til å gjøre noe for deg og du har råd til at disse kan holde på HELT til du er 100% fornøyd , så gjør det sjøl. Selv om de du betalte for jobben er mye flinkere enn deg og faktisk kan det de skal gjøre. Gjør det sjøl.

    Det blir fortsatt ikke perfekt, men i det minste har du ikke betalt masse penger for noe du ikke liker. Og følgelig ikke kan leve med i lengden. For når du har noe du ikke liker, men absolutt trenger, så må du enten begynne å like det, eller så må du skaffe deg noe nytt. (mer…)

  • Om vekst og utvikling

    Jeg har tilbrakt helga sammen med mine barn, og vi har snakket mye om vekst. Eldstemann har nettopp tatt steget fra studier ut i arbeidslivet, yngstemann har noen studieår igjen. Ingrid og Nils tilhører den generasjonen som mener at de ikke kommer til å få det materielt bedre enn sine foreldre. De mener at veksten uungåelig vil måtte stoppe opp, for det kommer rett og slett ikke til å kunne fortsette, slik ting er nå. Så vi har snakket om hva det vil bety i praksis.  Og om forholdet mellom vekst og utvikling.

    For det er ikke sånn at vekst er det samme som utvikling. (mer…)