Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Stikkord: sør-afrika

  • Zumas bryllup

    Det var altså Zumas bryllup. En kort innføring i bakgrunnshistorien her: Sør-Afrikas president Jacob Zumba giftet seg i helga med sin 3. kone – han er erklært polygamist, som han forklarer  med sin tradisjonelle zulu-kultur – samt følgende sitat: “There are plenty of politicians who have mistresses and children that they hide so as to pretend they’re monogamous. I prefer to be open. I love my wives and I’m proud of my children.”

    Han har altså pr. dato 3 koner, 1 forlovede, et par offisielt kjente elskerinner som runner-ups, og tilsammen 18, noen sier 19, barn. Han har giftet seg hittil 5 ganger, kone nr 2 er den mest berømte – Nkosazana Dlamini-Zuma – hun tok ut skilsmisse for en del år siden. Dlamini-Zuma er forøvrig innenriksminister i Zumas regjering, og var før det bl.a. utenriksminister i Mbekis regjering. Kone nr 3 begikk selvmord i 2000. I norske medier er Zuma først og fremst mest kjent for voldtektsanklagen han ble frikjent for i sørafrikansk rett og en del nokså famøse uttalelser om hiv-smitte i den sammenheng. Og så har han korrupsjonsanklager hengende ved seg, i tillegg til at han jo ellers er kjent for å danse og synge ved ymse anledninger – og vi snakker ikke om selskapsdans som vals og foxtrot, men tradisjonell zulu-dans og agiterende kampsanger – som vi fra en vestlig kultursfære fort oppfatter som nokså utagerende. Hans sang-dans «Give me my machine gun» satte støkk i mange i forbindelse med presidentvalget i 2009. En synlig mann det er lett å ha meninger om, med andre ord.

    Men så ble han valgt til president, og det er egentlig relativt lite synsing om presidentens privatliv  blant sørafrikanere etter det. Det handler visstnok mye om at han tok med seg sin første og eldste kone, som omtales som «sjenert og uglamorøs» – på presidentinnsettelsen, og det synes til og med progressive kvinneorganisasjoner var et godt tegn. Og spør du sørafrikanere om hva de synes om at han representerer Sør-Afrika på den globale arena, med sitt noe frynsete rykte, går de umiddelbart i forsvar og sier at Sør-Afrika har ingenting å unnskylde overfor verdenssamfunnet – «og dere europeere har jo Berlusconi – so what’s the problem?»

    Men så var det gårsdagens bryllup , da – jeg tror jeg får komme tilbake til det i morgen. Må hente meg inn med litt mer søvn etter alle denne varetellingen. Men jeg har studert bilder, reportasjer  og kommentarer på nettet i kveld – her er for eksempel en billedserie:

    http://www.ewn.co.za/articleprog.aspx?id=29703

    Og forøvrig bestod vi revisor-eksamen i varetelling i dag. Vi puster mer enn lettet ut – og føler at NÅ er vi klare for et nytt år!

  • Praktikantdel

    Henter over noen småsnutter jeg har skrevet på Isandiforum, knyttet til vår nye nettside : (men som viser seg å ikke helt funke etter planen – foreløpig)

    I dag hadde jeg morgenkåseri på NRK P2 , det handlet om store hus, hushjelper og hvordan vi i Norge tar etter sørafrikanske samfunnsmønstre. Og ellers var jeg i Stavern med varer til helgens åpning av julemarked på Fredriksvern, der ildsjelene Marianne og Øygunn står på. Fint med en litt lang kjøretur – får tenkt en del på ting som må tenkes på. Storavisa i Larviksregionen, Østlandsposten, kjører stor sak på utstillingen til helga – stas. Og ellers er det veldig mange hyggelige mennesker i Larvik og Stavern!
    Her er morgenkåseriet:

    «PRAKTIKANTDEL.
    Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men det er kommet inn et begrep i boligannonsene – – praktikantdel. Det er jo ikke noe nytt med boliger som er bygget med tanke på å skulle huse flere enn familiens medlemmer, men det har i alle år gått under begrepet ”utleiemulighet”. Men nå annonseres praktikantdel som en salgsfremmende egenskap – og hele poenget er at disse ekstra kvadratmetrene i boligen ikke skal leies ut – de skal tvert imot brukes for å kunne leie inn noen for å bistå med å drifte familien AS. Noen mener dette er kulturutveksling, men den debatten skal vi la ligge her og nå.

    På begynnelsen av 90-tallet gjorde vår lille familie en gedigen klassereise ved å flytte fra et lite rekkehus på Holmlia utafor Oslo til 450 kvadratmeters enebolig i Windhoek i Namibia. Ikke alle 450 kvm var beregnet på kjernefamilien på 4 – her hadde man også en egen praktikantdel – eller servant’s quarter, som det het i boligannonse-terminologien dertil lands. Man har politisk korrekt oppjustert språket en smule de siste årene, så sjekker du boligannonser i Sør-Afrika og Namibia nå, så brukes begrepet ”staff accommodation” på de dyrere boligene, mens for vanlige boliger holder man seg til det kjente dagligdagse ordet ”maid’s”. Det politiske korrekte har som kjent en tendens til å være av særlig interesse for ymse eliter. Men enda viktigere for en boligs attraktivitet er nivået av sikkerhet – security. Nesten alle boliger som annonseres har avanserte alarmer med armed response, og det er en egen designnisje å skape piggtråd og gitter som skal se stilig og hyggelig ut – hva med piggtråd som til forveksling kan se ut som eføy? – og de mest avanserte boligene har vollgraver. Og man er jo ikke den eneste som har reflektert over om det ikke er en sammenheng mellom security-behovene og nettopp servant’s quarter.

    Nå må det innrømmes at jeg ikke var helt ukjent med tjenerskap-begrepet før vi havnet i vår romslige bolig i Windhoek. Jeg hadde nemlig en mormor i Bergen. Min mormor brukte konsekvent hele sitt liv betegnelsen ”pike” på hushjelpene hun hadde, helt uavhengig av deres alder, og de bodde på pikeværelset i mine besteforeldres hus. Og fram til sin død på 80-tallet var hun fortsatt av den bestemte formening at Gerhardsen hadde vært en ulykke for landet og dyp bekymret over at hennes barnebarn måtte høre den vulgære dialekten til Alf Prøysen i Barnetimen for de minste. Det tok sin tid å komme over at hennes eldste datter giftet seg med en sønn av nettopp en ”pike”, men det hjalp litt da svigersønnen ble ordfører. Riktignok ble han ordfører for feil parti, men som min mormor sa det – jeg er sikker på at han er litt ordfører for mitt parti også – og med den begrunnelsen kunne hun snakke med stolthet om sin svigersønn til alle venninnene. Med andre ord – selv om jeg var oppriktig glad i mormor, så skjønte jeg tidlig at hun var av den eksentriske sorten med begrenset bakkekontakt. Verden og folk var jo ikke sånn som mormor trodde.

    Og så satt man der da, noen år seinere – med egen hushjelp i servant’s quarter i et land langt hjemmefra. Og visst fant man forklaringer på hvorfor man måtte ha det sånn – en slags moralsk plikt til skape lokale arbeidsplasser og gi inntekt til folk som ellers ikke ville ha noe, og at hverdagen var så tungvint organisert i et land uten relevante fellesgoder og fellesløsninger, slik at man måtte ha privat hjelp i huset for å få Familien AS til å gå rundt. Det er vel omtrent de samme forklaringene som brukes her i Norge nå for alle som må ha praktikant.

    Men den gangen på 90-tallet – og fortsatt – trodde jeg at på de aller fleste samfunnsområder, så var det Sør-Afrika og Namibia som skulle ta etter oss i Norge, og ikke omvendt. Så – når kommer sikkerhetsbeskrivelsene i våre boligannonser?»

  • Greitt å vite litt om: Mandelas krage

    Søker du på nettet på ordet «Mandela», så får du nesten 10,5 millioner treff. (til sammenlikning: Jesus får 235 millioner treff, Che Guevara får 8,5 millioner, Ghandi får 4 mill.) Snevrer du inn til «mandela & fashion», så får du nesten 1 million treff. Ikke så rart, mannen er et stil-ikon. Den høyreiste mannen er kjent for sine skjorter, kalt nettopp Mandela-, eller Madiba-skjorter. Iført sine signaturskjorter er 90-åringen fortsatt rett og slett veldig flott å se på. Her er et bilde fra Nelson Mandela Foundation-nettstedet, tatt i dag 15. juli:

    Selv om du kan kjøpe Mandela-skjorter og bruke dem selv, så er det ikke så veldig ofte du møter noen som er kledd som Mandela.  De aller fleste skjønner koden: Man beundrer stilen hans, man konstanterer at kvinner (og menn) liker både ham og stilen hans, men man forsøker ikke å kopiere. Såpass mye selvinnsikt har de fleste. Eller for å si det med et legendarisk utsagn fra BBC-journalisten Fred Khumalo: Current president Thabo Mbeki is content with a Western-style suit, and has given the Madiba shirt a wide berth. But then, considering his height, a Madiba shirt would look like a dress on him.

    Sånn umiddelbart tenker vel mange at det er ikke så viktig hvordan Mandela og andre ikoner kler seg – og at det kun handler om litt sånne overfladiske greier. Men så feil kan man ta – for dette er viktig.  (Jesus, Che og Ghandi får også høye score på fashion på nettet – som jo bare bekrefter at politiske og religiøse ideal alltid fanges opp av moten.) Mandela bruker altså helst batikk-skjorter i ulike mønstre, med øverste knapp igjenknappet. Veldig viktig, akkurat det. Og tolkningene er mange, alt fra at gjennom å bruke denne skjorten, så identifiserer Mandela seg med de som ikke har råd til dress -og at disse skjortene er det ypperste symbol på «ubuntu», at øverste knapp gjenknappet er veldig afrikansk og symbolsk viktig, fordi afrikansk klesstil er alt annet enn uformelt og «løs i snippen», til at han måtte undertrykke sin farge- og estetiske sans gjennom alle disse årene med fargedrakt, så nå må han ta tilbake de fargeløse år. Eller kanskje det hele er så enkelt som at mannen har på seg skjortene sine fordi han liker dem og gir litt blaffen i hva andre måtte mene? Dessuten er visstnok skjortene egentlig fra Indonesia.

    Men det er et annet Mandela-plagg som har sendt utvetydige sterke politiske signal. Under den berømte Rivonia-rettsaken i Johannesburg i 1963 – 1964, der Mandela og andre ledende ANC-medlemmer var tiltalt for høyforederi, brukte Mandela sin tradisjonelle perlebroderte xhosa-krage i stedet for slips. I det lå et budskap som ikke var til å ta feil av: identifikasjon med sin etniske tilhørighet og stolthet over sin kultur og kulturarv.

    Apartheidregimet forbød offentlige bilder av Mandela helt fram til 1990.  Det var derfor kun ungdomsbilder av ham som sirkulerte i hemmelighet, og den vanlige sørafrikaner – og verden forøvrig – visste ikke noe om hvordan Mandela så ut før han ble løslatt i 1990. Et av de få bildene ANC frigjorde til hemmelig sirkulasjon i 1960-årene var av Mandela i tradisjonell xhosa-drakt, der nettopp xhosa-kragen er et blikkfang:

    I forbindelse med 90-årsjubileet til Mandela er det i disse dager en utstilling i Constitutional Court i Johannesburg, med utvalgte Madiba-symboler. Der er xhosa-kragen selvfølgelig representert. Det er den sørafrikanske smykkekunstneren Beverley Price som har laget en «icon-images» versjon av kragen, i stedet for perler bruker hun bilder av Mandela, rammet inn i aluminium.

    Nå er det ikke bare enkelt å bære Beverleys Mandela-krager sånn til hverdags – så hun har også laget Mandela-smykker som er litt mer brukervennlig, men fortsatt med samme referanse til xhosa-perler. Nobels Fredssenter i Oslo har egen spesial-kolleksjon av Beverleys Mandela-smykker, og Isandi selger også hennes Mandela-smykker.  Det var dagens reklame.

    Mandela avla en egen forfattet erklæring under Rivonia-rettsaken den 20. april 1964. Hans forsvarstale kan leses i sin fulle lengde på f.eks. nettstedet til ANC – www.anc.org.za Talen er svært berømt og overhodet ikke kun av historisk interesse – mange av temaene Mandela snakker om er like aktuelle den dag i dag. Avslutningen ansees å være grunnlaget for det nye sørafrikanske demokratiet:

    “I have fought against white domination, and I have fought against black domination. I have cherished the ideal of a democratic and free society in which all persons live together in harmony and with equal opportunities. It is an ideal which I hope to live for, and to see realised. But my lord, if need be, it is an ideal for which I am prepared to die.”

    Da han mottok sin dom stående, som ble omgjort fra dødsstraff til livstid, hadde han på seg sin xhosa-krage – og signaliserte med denne kleskoden til både rettsvesenet, styresmaktene og til verden forøvrig at den afrikanske kultur ikke lot seg knekke.

    Og 30 år seinere ble han Sør-Afrikas første demokratisk valgte president.

    ___________________________________________________

  • Madam & Eve

    I 1992 dukket det opp en tegneserie-stripe i Sør-Afrika – Madam & Eve – og hver dag siden den gang har den daglige stripa blir publisert og er et must for alle som følger med i Sør-Afrikas samfunnsliv og politikk. 3 hovedpersoner: Madam – som er en hvit middelalderende dame som gjør så godt hun kan med å tilpasse seg det nye Sør-Afrika, eller sagt med hennes egne ord: «Mitt nyttårsforsett er å kunne forstå forskjellen på en vaskemaskin og en oppvaskmaskin.» Eve – den smarte svarte hushjelpen som driver hele husholdningen, og som konstant mener hun har for lav lønn. Og for å kompensere for det, starter hun stadig nye «business’er». Og ikke minst – Mother Anderson – Madam’s 80 gamle mor som kom på besøk fra England, og som aldri har dratt tilbake. Hun fordriver dagen stort sett med å se på tv og drikke gin & tonic. Madam og Eve krangler om det meste, men i bunn og grunn liker de nok hverandre. Og disse 3 damene, noen ganger godt sekundært av Eves slektning Thandi, prøver så godt de kan å forstå og være tilstede i det sørafrikanske samfunnet, på godt og ondt.

    Her er utdrag fra denne ukas striper – tematikken her har gått en stund, nemlig at Mother Anderson er overbevist om at Sør-Afrika styres av Thabo Mbekis «evil twin», og hvordan Mugabe dukker opp her, skyldes selvfølgelig at Eve for tiden jobber som hushjelp hos Robert og Grace i Harare:


    Nå i juni har president Thabo Mbeki kun blitt tegnet med hodet ned i en bøtte med sand – som f.eks. denne:

    Du leser dagens Madam & Eve her!

    Anbefales – det tar kort tid å komme inn i Madam & Eves verden – og den er faktisk ganske universell, når alt kommer til alt.

  • Just indirectly affected – en historie om Sør-Afrikas xenofobi

    Joe Mapfuno er en av Isandis leverandører av ståltrådkunst. For dem som er litt kjent med Isandi-produkter, så er det altså Joe og hans folk som lager de såkalte «madrassfjær-produktene» under navnet JoJo Wire Metal – her ser du noen av produktene som Joe foreslår for høsten:

    Joe er eksil-zimbabwer i Cape Town, her har han bodd i snart 14 år. Vi spiste frokost sammen forrige lørdag, for å snakke om bestilling av varer til julesalget.

    Vi snakker jo også om mye annet, om Zimbabwe osv. Men for tiden er et naturlig tema Sør-Afrikas fremmedhat, som har gitt groteske utslag i noen av township’ene utenfor Johannesburg og videre forplantet seg til et par township’er utenfor Cape Town. Jeg spurte Joe om han på noen måte var påvirket av opptøyene og aksjonene. «Just indirectly», svarte han. «Og det vil si?», spurte jeg. «De fleste av folkene som jobber for meg, unge eksil-zimbabwere, bor i township’en. Vi fikk nyss om at det var uro på gang, og jeg ringte dem og gav beskjed om at de måtte samle sammen eiendeler og stå langs veien, og så ville jeg komme å hente dem med bakkien. Vi tok 4 bakkie-turer, og rakk å få dem ut før mobben slo til. Alt de ikke fikk med seg, ble enten stjålet eller ødelagt. Så det bor hos meg 12 stykker – vi har 2 rom, og hos onkelen min bor det 30 stykker. Men det har roet seg nå, så de flytter nok tilbake. So I have just been indirectly involved.» «But how can you call that indirectly involved? To me you seem to be very much directly involved» Joe ler. «You know, we Zims know the difference between directly and indirectly involved».