Det hender ganske ofte at jeg blir kontaktet av mennesker som ønsker å starte noe liknende som det som Isandi driver med, og jeg hadde en slik henvendelse i forrige uke. Og også denne gangen handlet det om behovet for råd og tips og generell prat rundt hva det vil innebære å importere og selge varer fra småskalaprodusenter fra det vi omtaler som «sør» – dvs. Afrika, Asia, Latin-Amerika – og for så vidt alle andre steder der det er mye økonomisk fattigdom.

Selv om det spriker mye mht forretningside, og hvor langt utviklet og hvor gjennomtenkt ideen er før de tar kontakt med meg, så er det noen fellestrekk ved disse personene:

• Deres motivasjon er å bidra til økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon på grasrotnivå i fattige lokalsamfunn.
• De har et nært og personlig forhold til det de ønsker å jobbe med, og har alltid selv vært i landene der produsentene holder til.
• De tror derfor at deres egne erfaringer og visjoner er relevante og i tiden når det fra politisk hold proklameres at Afrikas redning er «Trade, not Aid».

De er derfor veldig skuffet – og oppgitt – når de har tatt hele runden innen bistandens virkemiddelapparat – Norad, Norfund, UD, Veiledningskontoret for Næringslivsutvikling i Sør, Innovasjon Norge – og har bare fått nei og avslag. Noen har til og med tatt kontakt med andre statlige institusjoner som Norsk Designråd og Norsk Form, og private organisasjoner som også har fått bistandsmidler til å veilede innen handel, så som HSH, men med samme resultat. Ingen er interessert, og det finnes ingen penger for denne type gründer-virksomhet. Og det som oppfattes som det mest frustrerende av alt: Det finnes heller ingen blant dem som lever av skattebetalernes penger som kan, eller vil, gi dem råd.

Men hva menes egentlig med «Trade, not Aid»? spør de meg oppgitt, og kan ikke begripe hvorfor jeg sitter tilsynelatende helt rolig og avslappet og sier: «Neida, du kan bare gi opp å få noe støtte eller veiledning. Det får du ikke».  For i motsetning til dem, har jeg knekket «Trade, not Aid»-koden, heretter kalt TNA-koden.

Det har riktignok tatt meg mange år å knekke nevnte kode, med adskillige krangler og mye støy med hele det nevnte virkemiddelapparatet involvert. Og jeg har famlet veldig mye rundt i søknadsblinde. Men jeg kom på sporet av løsningen en dag en representant for virkemiddelapparatet sa til meg:

Hvorfor kan ikke disse kvinnene dine lage noe ordnt’li, i stedet for disse gardinduskene??

«Men kjære deg, da» – tenkte jeg – «jeg selger da ikke en eneste gardindusk – og uansett, hva er galt med gardindusker? » – og skulle til å si det høyt til ham. Men så tok jeg virkemiddelapparatsrepresentanten i nærmere øyensyn – og kom på andre tanker: «Mulig du har talent innen bistand, men noe særlig talent innen estetikk er dessverre ikke blitt skjenket deg. Så for deg oppfattes antakelig alt jeg har i butikken her som gardindusker. Og det må jo være riktig ille å ha det sånn. Lurer på om mye og mangt hadde sett annerledes ut i bistanden – både her og i Afrika, dersom de som jobbet med den også måtte lære om og forholde seg til det estetiske Afrika?»

Slike tanker stod jeg og tenkte, mens representanten snakket i vei. Men jeg sa ingenting, for det er ikke høflig å ta fra folk man ikke kjenner deres selvbilde, sånn uten videre – det kan få uanede konsekvenser. Så jeg lot mannen stå der og mene, om noe han ikke hadde noe greie på, og som jeg ikke solgte – gardindusker. Men dette var jo relativt tidlig i min Isandi-karriere, så jeg trodde jo egentlig fortsatt på bistandens virkemiddelapparat og alt dets vesen. Jeg trodde på toveis dialog og opplysning.

Men samtalen satte meg på sporet av TNA-koden: Utfordringen var å finne ut hva som er ornt’li.

Og på bakgrunn av empiriske undersøkelser og en smule tallstatistikk fra Norad, så har jeg funnet følgende sammenheng:

Ornt’li: Mat, råvarer og varer som er industrielt produsert. Samt teknologi.

Ikke-ornt’li: Alt annet.

Det som er ornt’li kalles da handel. Det som er ikke-ornt’li blir da den ikke fullt så høyverdige utgaven av ordet handel, nemlig shopping. Du driver med handel når det du selger er ornt’li, og du driver med shopping når det du selger er ikke-ornt’li.

Ergo – TNA-koden er:

Handel er fint, men shopping er feil.

Og alle forretningsideene som blir presentert fra grasrota og idealistene, handler om shopping. Og jada, de aller fleste av disse ideene kommer fra kvinner, og kvinner er jo som kjent glade i shopping. Så la nå disse kvinnene shoppe i fred – gardindusker, eller hva det nå enn skulle være.

TNA-koden er ikke mer komplisert enn som så.

_________________________

PS: Dersom noen tror at virkemiddelapparatet ikke har satset på kvinner innen handel, så er det feil – i hvertfall sett fra virkemiddelapparatets side. F.eks. har Innovasjon Norge, finansiert av Norad, prøvd å få til import av velværeprodukter fra Sør-Afrika, med det håp at dette ville få flere norske kvinner interessert i handel med Afrika. Mer om hvordan de kom på denne geniale ideen, leser du her: Gode ideer fra tårnet.