Jeg hadde jo tenkt å få unna disse skriveriene om bistandsavhengighet mens det fortsatt var 2011, men det ble det jo ikke noe av. Det var skikkelig julestri med Isandi – og etterpå var det ferie – juleferie for første gang på 12 år, rett og slett.  Toppet av min nyervervede status som bistandsuavhengig.

Skjønt – det stemmer ikke helt. For jeg er fortsatt bistandsavhengig.  Vi er alle det. Og det var det jeg ville skrive om – at vi alle er bistandsavhengige.

 Når man leser om bistandsavhengighet, så får man inntrykk av at det er noe som fattige land og mindre heldige mennesker – samt udugelige land og like udugelige mennesker – har rota seg opp i sjøl. Eller en annen variant: At bistand handler om å gjøre godt igjen noe galt Vesten har gjort, eller stadig gjør – altså en slags avlat. Og at bistandsavhengigheten kommer av at Vesten har voldt så mye skade at man har gjort det veldig vanskelig for disse landene å kunne komme på rett kjøl.

Men parallelt: Vi nordmenn er også bistandsavhengige, helt uavhengig om vi er udugelige eller ikke. Svangerskapspenger, sykepenger,  pensjoner, subsidier til helse, skole, utdanning, kultur – det er jo bistand, rett og slett.  Og det handler ingenting om Statens behov for å reparere på gamle synder.

Nå er det jo mange som hevder at de har

A. Fortjent disse pengene og tilskuddene.

B. Har egentlig betalt disse utgiftene allerede gjennom skatt

C. Har rett til støtte fordi noen andre får støtte.

Nå tror ikke jeg at regnestykket ”jeg har betalt til staten” minus ”staten har betalt til meg” går så veldig i pluss for de fleste av oss – men det er jo ikke det vi er mest opptatt av; debatten går jo først og fremst på om hva det vil si å trenge en skjerv eller to, og hvor stor den skjerven skal være.

Men, på tvers av all uenighet: Alle nordmenn – dugelige eller ikke – har på et eller annet stadium i livet mottatt bistand, både direkte og indirekte, og ofte flere ganger. Og de aller fleste mener at det bare er rett og rimelig at man får en skjerv eller to fra samfunnet når man trenger det – av den enkle grunn at man tilhører samfunnet, og at det er det som er hele vitsen med et organisert samfunn.

Og sånn er det med verdenssamfunnet også. Alle land, på et eller annet stadium i landets historie – har mottatt bistand. Og det er ikke sånn at man er bistandsuavhengig en gang for alle.  Behovet for bistand går i faser, akkurat som livet. (Krisen i eurolandene viser jo det. )

Så det er utopi å tro at man kan ”kutte ut bistand”. Og jeg tror at noen land kommer til alltid å være bistandsavhengige.

Spørsmålet er jo selvfølgelig hva denne bistanden fører til, og hva som er bra og hva som er dårlig bistand. Det er en annen debatt.

Men det er altså ikke noe galt i seg selv å være bistandsavhengig. Bare så det er sagt.