Jeg leser med interesse Marta Breens blogg. Hennes refleksjoner rundt feminisme og det nye norske kvinneidealet er verdt å få med seg – for eksempel denne: Husmordebatt på kvarteret.

Det er tydelig at Marta ikke har noe sans for kvinners hang til håndarbeid – her om dagen kommenterte hun at det må være noe galt med prioriteringene når godt voksne kvinner sitter og strikker høyhalsede gensere til egg. Altså eggvarmere.

Jeg har på bakgrunn av denne bloggen skjønt at det er hva norske kvinner bedriver for tiden i seine marskvelder, inspirert av designerduoen Arne & Carlos sin bok om emnet ”høyhalsede gensere til egg”.

Du verden. Noe har skjedd på eggvarmer-fronten. I min barndom var eggvarmerne heklede rokokko-damer med parasoller. En avart av dorull-dukkene.

Nå er det jo sånn at jeg jobber med håndverk. Eller håndarbeid, om du vil. Det er mange av Isandis leverandører som strikker og hekler dagen lang – og de er alle kvinner. Bortsett fra Oom Jan hos Vondeling. Han hekler, nemlig.

Jeg liker håndarbeidsdamer, både norske og afrikanske.

Selv verken hekler strikker eller syr jeg. Men jeg burde ha gjort det. Og alle som kjenner meg en smule vil være enig i det. At jeg bør jobbe mindre, slappe mer av og skape noe med hendene, ikke bare med hodet. Men jeg har rett og slett ikke tid. Og så jobber jeg jo med håndverk, eller håndarbeid, om du vil – og jeg er så heldig at jeg kan sanse og ta innover meg daglig verdier som det håndlagde besitter. Jeg synes det er veldig inspirerende. Så jeg har ikke så veldig behov for å drive med håndarbeid, for å være helt ærlig.

Men jeg HAR heklet, strikket og sydd. Masse. På loftet har jeg flere kasser med mine hjemmelagde kreasjoner i stoff og garn, og mange av dem er riktig så fine, spør du meg. Og noen av kreasjonene er funnet verdige til fortsatt å kunne brukes av meg selv og familiens øvrige medlemmer.

Min mest intense håndarbeidsperiode var mens jeg studerte på NTH (nå NTNU), og da jeg jobbet i Norges KFUK-KFUM med TenSing.  En kombinasjon av mye hodetung aktivitet, mange ideologiske ting å bryne seg på, høyt tempo, mange krav  – og altså fingeraktivitetene – håndarbeid – hjemme som borte. På toget, på flyet, på bussen, på venteværelset, på besøk. Mest på dagtid, men ikke sjelden også natterstid.

Og mye av min håndarbeidsentusiasme delte jeg med min gode venninne Ellen, som er en racer på strikking og strikker fortsatt, heldiggrisen. Da barna var små og Ellen og Per var på besøk hos oss på hytta hver sommer, så hadde Ellen og jeg alltid en egen dag da vi dro inn til Larvik og hentet alle strikkebrosjyrer som byen kunne oppdrive, og etterpå satt vi i hver vår fluktstol og diskuterte strikkeoppskrifter. I timesvis.  Og rangerte dem og laget prioriteringslister på hva vi skulle strikke først. Og fikk ideer til alternative oppskrifter.

Nå som jeg har en sønn som studerer anvendt ludologi – altså læren om det lekende mennesket – så har jeg skjønt at det var nettopp det strikkingen og syingen min var. Et spill. Med levels og score og det hele, og noen ganger medspillere. Noen spiller dataspill, andre strikker. Alle er vi lekende mennesker. Eller bør være det.

Men – som vi alle ikke kan ha unngått å få innprentet: Spilling kan være FARLIG.

Og jeg har tenkt, sånn i ettertid, at det er noen episoder i livet hvor spillingen min ikke har vært bra. Verken for meg, for mine nærmeste, eller for samfunnet.

Og den gangen jeg virkelig var ute og kjøre, var da jeg fant meg selv broderende på en 17.mai-løper i korssting. Uhorvelig mange korssting, med norske flagg, rød sløyfe og grønne kvister. For så vidt ikke noe galt i valg av motiv – mulig jeg var veldig forut min tid med hensyn til nostalgi-trend.

Det som ikke er bra med denne løperen er at håndarbeidsaktiviteten fant sted mens vi bodde i Namibia – jeg var virkelig langt hjemmefra, bokstavelig talt. Overgangen fra å være en selvstendig yrkesaktiv ung norsk kvinne fra Holmlia til expat-kone i Windhoeks bedre bydeler hadde jeg ikke taklet bra, jeg var mildest talt forvirret  – og prøvde så godt jeg kunne å være slik en hvit hjemmeværende kvinne med hushjelp og gartner skulle være: Opptatt av hus og hjem. Heri opptatt håndarbeid. Som jeg jo både likte og kunne, så akkurat det falt meg lett. Problemet var at spillingen min ikke lenger ble spilling, men selve meningen med livet, og at min identitet ble knyttet til denne spillingen.  Og jeg skjøv barna foran meg: Nils og Ingrid må beholde sin norske identitet mens vi bor i Namibia, og jeg må gi dem denne tryggheten. I form av en egenbrodert 17.mai-løper. Someone has to do it. Og verden utenfor kan egentlig seile sin egen sjø.

Heldigvis gikk det bra, og jeg kom på bedre tanker og kom meg ut av damerommet og inn i det namibiske samfunnet.

Og fortsatte med håndarbeid. Som spill.

Jeg har den løperen ennå. Selvfølgelig har jeg det. Og jeg tar den fram hver 17.mai, så sant jeg er i Norge, mest for å minne meg selv på at alle fortjener en ny sjanse. Også de som broderer 17.mailøpere i korssting mens de sitter i Afrika, og ikke skjønner at det kan være et farlig spill.