Det var altså Steve Bikos liv og tanker, som jeg de siste månedene har lest meg opp på. For meg var det helt ukjent at bare noen dager etter den fatale veisperringen som politiet satt opp 18. august 1977, den som førte til at Steve Biko ble torturert ihjel, så skulle han ha dratt til Botswana for å møte ANCs leder Oliver Tambo. Hensikten med møtet var å ta et første skritt, for å se om det var mulig med et samarbeid mellom BC-bevegelsen og ANC. Det var en annen person som også skulle ha vært på det møtet i Botswana, og det var Oluf Palme. Sosialdemokratene hadde tapt valget i 1976, og Palme var ikke lenger statsminister. Dette gjorde at han kunne bruke tid på det som vel antakelig lå hans hjerte nærmest –  internasjonal solidaritetskamp – og han var allerede kjent som en aktiv apartheid-motstander som sympatiserte med ANC. Det var ikke så mange av dem i den vestlige verden på 70-tallet.

Nå har det seg sånn at jeg den siste måneden opp til flere ganger har sett en fantastisk bra svensk dokumentar om Oluf Palme. (takk for den, Are!) Dokumentaren gir et unikt tidsbilde av Sverige, særlig på 60,70 og 80-tallet, fram til Oluf Palme ble drept på åpen gate i Stockholm. Og det er mye som kan overføres til norske forhold. Dokumentaren har for meg vært en «oppvarmer» til     krimserien «Palme – en pilegrims død», som jeg skjønner at skal begynne å gå på NRK i kveld. Se den! Men dokumentaren bør du også se –  den har vel allerede gått på NRK?

Det er en kostelig scene i den dokumentaren. Vi er i 1968, og studentopprøret har nådd Stockholm. Palme er på den tiden utdanningsminister. Studentene har gått til det skritt å okkupere Studentersamfunnet,og krever at Palme skal komme å snakke med dem.

Og Palme drar ned til studentene. Det er smekkfullt i salen. Og studentlederne har allerede satt tonen ved å erklære: » Vi är förbannad på hela skiten. Hvem faen vil anpassa sig??» Palme får så mikrofonen og sier rolig: «Jeg hører dere har okkupert deres eget hus».

Det blir deretter litt fram og tilbake om «samhället» og «demokrati», men lufta er liksom gått litt ut av studentene. Det er kanskje ikke så heltemodig og revolusjonært når alt kommer til alt, å okkupere sitt eget hus.

Og etterpå skal studentene ned og solidarisere seg med noen fabrikkarbeidere – og de marsjerer taktfast av gårde i tog. Men stopper lydig underveis på rødt lys.

Kronikken om Utenforskap ble ikke trykket i Vårt Land, men den kom på vg.no, som selvfølgelig har gjort at den har nådd mange flere. Umiddelbart tenkte jeg at nå blir det et salig styr med usaklige kommentarer og harselering med Kirka. Men det har det ikke blitt. Riktignok er det blitt en liten debatt som drives helt av seg selv om litt sånn religion i sin alminnelighet, helt fristilt fra kronikken. Men folk har vært nyanserte, skrevet at Den Norske Kirke er vel som alle arbeidsplasser, litt av og på med dagsformen er vi jo alle, og at det er så trist at sånt skjer, og at det må da være mulig å lage rutiner så det ikke gjentar seg? Noen har skrevet om vonde opplevelser med Kirka, men andre har skrevet om gode opplevelser, selv om de selv ikke oppfatter seg som «innafor». Men det som har gjort mest inntrykk på meg, er kommentarer og reaksjoner, både på kronikken og på «Den grå fargen», (se der, ja – der kom den igjen.), fra folk som har Den Norske Kirke som arbeidsplass. De ber om unnskyldning, de uttrykker medfølelse og sympati. De trengte ikke å gjøre det. Men de har gjort det, og det har gjort stort inntrykk.

I morges har jeg lest i sørafrikanske medier et åpent brev fra to lærere i den offentlige skolen som ber om lønn. De har ikke blitt betalt på over et halvt år. De jobber i Eastern Cape, den regionen som på alle plan er verst stilt i Sør-Afrika. Også når det gjelder udugelige administratorer og en korrupt regionsregjering. Og er en region med mange dårlige lærere, det er ikke til å underslå. Og mange lærere som aldri underviser fordi de er mest opptatt av å streike, eller å være på seminar. Den offentlige skolen i Eastern Cape er i fullstendig krise.  Over 400 skoler i regionen har ikke en gang et hus, langt mindre stoler og pulter, selv om det i prinsippet ikke står om penger. Det hagler med spydige kommentarer på nettet til disse to lærerne. Av type: «Visste ikke at lærere i Eastern Cape kunne skrive? Har de skrevet dette i arbeidstida? De har sikkert stemt ANC, de har seg sjøl å takke». Jeg synes disse lærerne er modige, for det de også skriver er at det er ingenting de ønsker mer enn å kunne fortsette å undervise i den offentlige skolen i Eastern Cape.

Det er de færreste som er en Biko eller Palme. De fleste av oss, vi driver også og okkuperer våre egne hus. Vi holder oss innenfor systemet. Vi stopper på rødt lys.

Jeg synes faktisk at det er flott.

Så dette er en hilsen til alle som står på i sine jobber og i sine lokalmiljøer, selv om «systemet» virker lammende og er full av feil og mangler, og målet noen ganger mistes av syne, og motbakkene er mange. Fordi du vet at det betyr noe for noen at nettopp du er der. Og en spesiell hilsen til alle prester som på søndag skal holde nok en preken til de få som møter opp, og til alle ansatte i Den Norske Kirke som til uka skal møte mennesker som har opplevd meningsløs død og smerte, og til alle som skal møte mennesker som trenger så sårt å bli sett.

Eller som en annen svenske, Michael Wiehe, skriver:

Här är en sång till modet
Den är till alla dom
som vågar tro på morgondan
fast natten är så lång