(denne bloggposten kan hende du får mest ut av dersom du har vært TenSinger eller har sett TenSing-forestillinger, fortrinnsvis på 80,- 90- og 00-tallet.)

Det var altså vår venn døvetolken i Johannesburg – han som var den eneste som sa at keiseren ikke hadde noen klær. Han var en ekte Fog Donkey – som er et fantastisk engelsk uttrykk for en som ufrivillig sier noe klokt. Enda han egentlig sier noe dumt.

Mens jeg satt og så på denne mannen og hans framtoning, så tenkte jeg på TenSing.          Og på Jesus.

For i de gode gamle dager, da TenSing drev og reddet verden gjennom korsang – for ikke å snakke om solosang, band, drama, dans, røykbomber, lydeffekter og slides, som seinere avanserte til video –  i disse gode gamle dager da ville døvetolken i Johannesburg vært Jesus.

Se for deg: Dramagruppa spiller en viktig forsamling av alvorlige menn og kvinner som snakker om viktige, veldig viktige ting – og inn kommer en rar kar, i litt rare klær og liksom tolker det hele til publikum. Men ingen på scenen legger merke til ham og ingen hører på ham, og han er helt utafor. Før helt på slutten, da man skjønner at han har sagt veldig kloke ting. Skåret gjennom, på et vis. Vist hvor forvirret alle de på scenen er. Men da har tolken for lengst dratt.

Og så blir det stille, alle de viktige menn og kvinner fryser bevegelsene, og et eller annet særdeles beskrivende bilde vises på videoskjermen – miljø-ødeleggelser, kanskje?

Og så synger koret der i bakgrunnen  ”Sign of the times” av Prince. Forhåpentligvis – og dette er mitt personlige ønske – uten solist.

Å, vi husker forestillingene – ikke sant? Som alle egentlig var ymse versjoner over tema: Den Store Forvirringen Som Har Rammet Vårt Samfunn. En høyst merkverdig blanding av så vel kunstneriske uttrykksformer, som analyser, beskrivelser og løsninger. Alltid framført med stor lidenskap, men ikke alltid like stort talent. Og der det å synge solo eller spille i band handlet vel så mye om ansiennitet som evne.

Og – ikke minst – der Jesus var kamuflert som søppelmann, eller klovn, eller ballongselger, eller kinobillettør, eller feier – alltid et yrke nederst på samfunnets rangstige. Med andre ord ikke plagsomt forkynnende, men nok til at menighetsråd og prester og voksne med rett til å mene ble fornøyde. ”Dagens ungdom er så nyskapende. Ja, er det ikke det de driver med? Kreativitet, Kultur, Kristus. ” Å du, å du.

Med det resultat at man således kunne synge de sangene man ville, akkompagnert av dans i trikot.  Jesu mer eller mindre selvutnevnte voktere på jorden skjønte uansett ikke tekstene på sangene. ”Like a Prayer” til Madonna – bønn er fint. ”Å Jesus” til Ragarockers – Jesus er alltid bra. For ikke å snakke om ”YMCA” til Village People – som så smektende ble oversatt til ”Og alle gutter synger KFUM” –helt intetanende om at den sangen var en slags kampsang for homobevegelsen. Jesu voktere på jorden, avdeling Norges KFUK-KFUM, hadde ikke oversikt over homobevegelser på 80-tallet. Bortsett fra at man var i mot det. Homobevegelser, altså.

Selv lurte jeg alltid på om når noen ville gjøre Jesus mer politisk, mer hardtslående. Når ble en Che Guevara-figur til Jesus? Eller en Steve Biko?

Det skjedde aldri. Og det sier vel en hel del om forståelsen av den kristentroen som skulle formidles. Litt nært, litt kosete, litt ufarlig, litt underfundig. Ikke rart at det er veldig få som fortsetter i KFUK-KFUM etter at man har nådd voksen alder, men mindre man er født inn i organisasjonen. Men det er en annen debatt.

Mange har problemer med å vedkjenne seg sin TenSing-fortid. Noen ganger fordi det var ukloke ledere, eller dårlig miljø, eller ymse grader av overtramp.

Men de aller fleste som synes TenSing-fortida er litt svett å tenke på, gjør så fordi de vet at det var håpløst dårlig og naivt det man drev med, sånn kunstnerisk sett. Kall det etterpåklokskapens snobberi.

Det er bare å innrømme det: Vi var ekte Fog Donkeys. Tåke-esler. Sånne som ufrivillig formidlet noe bra, mens det egentlig var dårlig. Vi vil bli huska fordi vi var så flinke, ikke sant? I stedet blir vi huska for at vi var latterlig engasjerte.

Det er langt mellom tåke-eslene i dag. Ta Ten Sing, for eksempel – i dag tror jeg at Ten Sing handler om å synge og spille best, og dermed er jo TenSing også selvfølgelig blitt helt irrelevant. For kapitalismen sniker seg inn overalt og har vunnet der også. Bare latterlig naive mennesker tror at man kan få verden på bedre tanker gjennom dårlig korsang, haltende band, komisk drama og ikke fullt så koreografert dans på en altfor liten scene. Så da er det bare en ting igjen å tro på: Å bli best. Og det gjør andre bedre.

Men tåke-esler trengs, mer enn før, og du bør være stolt av din fortid som tåke-esel. Verden trenger å senke skuldrene. Verden trenger å bli mer human. Verden trenger å elske også det som ikke er best.

Så neste gang du møter et tåke-esel, klapp det på skulderen og si: Du er ok. Jeg er også et tåke-esel. Jeg var nemlig TenSinger.