I dag for ett år siden døde mor. Og i de 365 dagene som har gått har jeg tenkt på henne hver dag. Jeg lurer på når sorgen slipper taket. Antakelig er det ett år til med daglig sorg – jeg har vært gjennom det før – sorg tar 2 år. Noen eldre venner sier at de daglig i over 20 har tenkt på sin døde mor. Jeg vet ikke om jeg synes det er nitrist eller fint. Men jeg tror jeg også blir en slik. Men disse tankene kommer vel kanskje etterhvert til å bli en naturlig del av hverdagen, og ikke noe å dvele ved. Og ikke noe å prate om.
Jeg spiste sein og lang lunsj med venner i dag. Det var fine timer, med mye latter, gode historier og senkede skuldre. En for meg ukjent person var med, og hun fortalte med stor kjærlighet og stolthet om sin gamle mor som lever et godt og uavhengig liv. Og jeg satt og lyttet, spurte litt spørsmål – mens jeg håpet at hun ville spørre: Hva med din mor? For da kunne jeg ha fortalt om mor. Å, jeg hadde så veldig gjerne ønsket, nettopp i dag, at jeg kunne fortelle til et fremmed menneske om mor. Men hun spurte ikke. Og ingen andre spurte. Det er i det hele tatt lenge siden noen har spurt om mor. Og hvorfor skulle de det? Ett år er lang tid. Og verden går videre. Det er andre sorger, større sorger. Det er andre ting å snakke om, større ting å snakke om. Og livet leves og skal leves blant de levende. Og mor var bare en helt alminnelig mor til en helt alminnelig voksen kvinne med et helt alminnelig liv.
Jeg har dette siste året tenkt mye på alle sorgene, alle tapene vi mennesker bærer på. Mens vi later som ingenting. For vi vil ikke være en av dem som ikke kommer seg videre, ikke sant? Vi vil ikke være en patetisk 50-åring som snakker om sin døde mor. Javisst er vi blitt mer åpne om døden, og begravelser er den nye kjendis-arenaen. Gi oss i dag vår daglige død – var det ikke det en skribent skrev så treffende om medias nye arena? Men sorgen, den lange stumme sorgen, og alle tapene, de bærer vi for oss selv. Jeg kunne ha sagt noe i dag under lunsjen, for eksempel: La oss skåle for Inger! Og alle ville skålt med. Men det hadde blitt bare enda tristere etterpå. For jeg vet at til syvende og sist er sorg en ensom sak.
Og her sitter jeg og skriver at jeg tenker på mor hver dag. Og jeg gråter ofte. Men det er ikke det å gråte som er det vanskelige. Det å gråte er bare en lettelse. Det vanskelige er når minnene hugger tak i meg når jeg er minst forberedt. Jeg er i butikken og legger noe i handlevogna, en pose poteter, og plutselig kommer et minne om mor opp, og det er helt absurd og jeg lurer på om jeg er i ferd med å bli gal. Jeg sitter og leser og plustelig mister jeg konsentrasjonen – for uten forvarsel, i hodet mitt, har bildene av mors dødskamp tatt over. Jeg kjører bil og beundrer landskapet og nynner for meg selv, og plutselig kommer tankene der igjen – skulle jeg ha skjønt tidligere hvor syk mor var? Og jeg kan ta meg selv i å snakke med mor, slik som bare virkelig gamle damer gjør, de som prater med potteplantene sine. Og jeg kan drømme at hun fortsatt lever. Og så våkner jeg og må bruke tid på å realitetsorientere meg, og jeg blir med ett minst et år eldre enn i går.
Men i dag er jeg forberedt. I dag styrer jeg minnene, tankene, samtalene og bildene selv. Og i dag har jeg en liten hilsen til deg, mor – på dagen ett år siden du døde:
Jeg klarer meg fint, mor. Og jeg prøver å passe på Nils og Ingrid, slik du passet på meg. Jeg prøver å passe på brødrene mine også, «vi har bare hverandre», sier jeg til dem – og vet det høres fjollete ut, og ikke er det sant heller, for vi er mer enn godt voksne, alle 3. Og jeg prøver å passe på Erik. Du synes alltid at Erik fortjente det beste. Og jeg passer på bjørnebærbusken og blåbærbusken som du gav oss. Men den ærverdige novemberkaktusen din døde, den du hadde arvet fra din mor. Sannheten er at den døde før du døde, men jeg hadde ikke hjerte til å si det til deg. Jeg var helt fortvilet da jeg skjønte det kom til å skje, og dro til plantesenteret og spurte om råd. «Gamle planter dør til slutt», sa de.
Men jeg kan synes at hverdagen er tøff nok. Jeg synes jeg må jobbe hardt for å få til så lite. Jeg synes jeg blir eldre, mor, og jeg synes jeg ikke får til så mye lenger. Dører åpner seg ikke så lett som før. Og jeg er blitt tausere og stillere enn jeg hva jeg pleide å være. Selv om det eneste som gjelder er å være synlig. Og i verden blir de snille og de gode stadig oftere ledd av, med mindre de tjener penger på sin godhet og snillhet. Men du hadde fortsatt likt deg her på jorden, for det er så mye som skjer. Mye å være nysgjerrig på.
Men jeg klarer meg fint. Jeg har et godt liv. Jeg ler hver dag. Jeg har en flott familie. Jeg har gode venner.
Men det som plager meg er at jeg aldri fikk spurt deg om hva som gjorde at du aldri gav opp. Hva som gjorde at du nektet å dø og i stedet levde på overtid. Et par måneder før du døde var det nyttårsaften 2012. Jeg var i Sør-Afrika, og jeg var uten mobildekning. Men jeg skriblet ned på mobilen noen ord til deg den dagen:
Så bestemte du deg for å leve inn i enda et nytt år. Hva er hemmeligheten din? Hva er det du vet som jeg ikke vet? Hva er det som gjør at du synes at ditt miserable liv fortsatt er verdt å leve?
Og det er den største sorgen, mor. At du ikke kan fortelle meg hva det er.
Jeg savner deg så veldig.
_________________________________
jeg har skrevet mer om mor her:
Craftprat 
Bra blogg! Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.
Takk for et deilig og viktig innlegg.
Jeg er overbevist om at din mor ville ha vært stolt av deg som sin datter, hvem du enn er, du har ikke signert dette fantastiske blogginnlegget som jeg allerede har lest flere ganger.
Når vi blir eldre, vil ikke dørene åpne seg like enkelt som før, vi som er godt voksne blir litt mer og mer usynlig for omverdenen, men det har også sine fordeler så vidt jeg kan bedømme.
http://www.vargas12.com/2013/nar-sorgen-tar-sjel-og-sinn/
Jeg kjenner igjen sorgen din, enda det er lenge siden jeg mistet min far nå, du bør bare gi deg tid, ikke være redd for å kjenne etter hvor vondt det er å savne din mor. Gråt heller mer enn å holde igjen dine salte tårer.
Livet blir lettere på den måten.
Takk for at du delte dine tanker om din mor.
Vargas
Dette var et blogginnlegg som rørte meg dypt. Takk for at du har skrevet og vil dele. Klem fra en annen sorg-bærer ❤
Hun levde så lenge fordi hun hadde deg. Hemmeligheten var hennes kjærlighet for deg, og din kjærlighet for henne 🙂
Takk. Du setter ord på den hudløse sorgen, sorgen som er prisen over å elske… «Du vår med ljose dagar, med lengting, liv og song, du spår at Gud oss lagar ein betre vår ein gong. ..» Alt godt til deg.
Å, dette var så vakkert. I dag er det mange som tenker på moren din, og som tenker at hun må ha vært et fint menneske som blir beskrevet så nydelig. Skål for Inger!
Skål for Inger!
Skål for bestemor Marry!
Skål for alle de flotte menneskene som daglig er savnet!
Den største trøst i sorgen er å tenke at nå enn hvor de er, så er de fri fra all smerte, lengsel og sorg.
Det er min trøst i det minste…
Det var nydelig skrevet og jeg føler med deg og kjenner din sorg.
Skål for Inger!
Hjertelig hilsen jente 17
Så nydelig skrevet. Jeg liker deg, merker jeg.
Så vakkert skrevet og jeg kjente meg igjen i din sorg. Slik føles også sorgen etter min mor.
Sorgen er ensom og smertefull. Og etter begravelsen skal man liksom ikke snakke om den døde mer….
Hei. På onsdag er det ett år siden min mor døde – Skål for Liv! Tusen takk for at du satte ord på akkurat sånn jeg føler også. Skål for Inger!
365 dager ja. Er lang tid for alle som ikke er midt oppi en slik sorg som du, og som jeg har vært i. Det sa ett søsken av meg etterat jeg mista kona og sønn i ulykke, at folk glemmer fort hva du har mista, men for oss som er nær , vi glemmer ikke. Er gått ganske mange år nå og folk snakker til meg som om dem ikke viser respekt for hvordan jeg mistet dem på. Folk er opptatt av hverdagslige ting og tror de tingene som dem tenker på er like viktige for meg. , men det er dem ikke, jeg har fortsatt ett stort savn/sorg. Er blitt lettere etter alle årene men savnet/sorgen er stort for det, men mange folk tenker ikke at jeg har det, fordi dem ikke vet hvordan jeg har det. Jeg tenker også på at jeg kanskje burde vært mer fi for sorgen/savnet etter så mange år, men det er nu sånn at det fins ikke ett fasitsvar for det.
Overraskende nok ble det tårer her også. Ja, for jeg kjente meg igjen. Jeg var rundt 50 da mine foreldre døde. Den vinteren som min siste forelder døde, gikk jeg fra å være ung til å være gammel. Veldig rart. Dørene ble tyngre…
Så mange vi er,som deler samme sorgen,de samme tankene,skyldfølelsen,hva kunne jeg gjort mer for å hjelpe?Så forferdelig trist og sårt å miste mor og far.De som alltid skulle være der.
Alt blir så meningsløst og tomt,savnet,vemodet.Alltid lengte.Ingen trøstet som de,ingen viste så stor og grenseløs kjærlighet som de.
Så skjørt og tandert livet er,
som blomsten som vaier i vind.
Så lite skal til,
før det plutselig skjer,
en knekk på sjel og sinn.
Nydelig skrevet, og jeg kjenner meg inderlig igjen.
Mistet moren min for 1,5 år siden, og tenker fortsatt på henne hver dag. Ser at folk skvetter litt til dersom jeg forteller en historie eller noe mamma har sagt, akkurat som om at de er redd jeg skal begynne å gråte.
Klem til deg
Skål for Inger!
Dette var sterkt. Så flott at du set ord (og gode ord) på noko som sikkert mangen føler på. Det er snart 9mnd siden eg mista pappa. Eg var 31 då. Eg føler meg og (om ikkje gamal) eldre. Det er eg som no må vara vaksen, ta eigne val utan å ha nokon å spør til råds.
Føle og at for resten av verden så er han bare borte, eg vart nesten flau av å utrykka savn, det er liksom over no.
Eg var i London då eg fekk beskjeden om at det ikkje var lenge igjen for pappa, eg flaug heim og reiste rett til sjukehuset. Eg kviskra til pappa at no var eg her, han sa at no kunne han reisa. Eg har 5 søsken, dei var alle der, han venta på meg.
Det går ikkje ein dag utan at tankane kjem det er tungt men av og til kjem det gode og morosame minner og.
Det er flott at du tok deg tid til å skriva dette, slik at andre kan forstå at dei er ikkje aleina med sorgen.
Vakkert innlegg, det rørte meg veldig. Selv har jeg mistet nesten hele familien min på de siste 5 årene… jeg har bare mamma og søstrene mine igjen.
Tapet av pappa var spesielt hardt, da han døde så altfor ung for 4 år siden. Likevel har gråten på en måte satt seg fast, jeg klarer ikke å få den ut. Jeg gråt noen dager etter han døde, men så tillot jeg meg ikke mer… og slik fortsatte det etterpå. Det er vondt å ikke får det ut, så vondt at jeg ikke orker å besøke graven, selv om jeg så gjerne vil. Jeg tror jeg er reddere for gråten enn sorgen i seg selv… og jeg vet ikke hvorfor.
Noen ganger kommer det likevel kastet på meg helt uventet, slik du sier; når man kjører bil og hører en spesiell sang på radioen, lyder, lukter… eller når man ligger og skal sove. Da hender det jeg feller noen tårer, men det utvikler seg likevel ikke til den rensende gråten jeg burde fått… den som kunne fjernet den vonde klumpen jeg har inni meg.
Åh, så godt det er å høre slike ting som du har skrevet om her, selv om omstendighetene rundt det er selvsagt veldig vonde. Som du skrev, så er sorg så forferdelig ensomt, og det snakkes ikke så mye om det. Ikke ordentlig, iallefall.
Jeg mistet selv moren min for 2,5 år siden, og det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på henne og ønsker hun var her. Jeg husker ansiktet hennes, parfymen hennes, stemmen hennes og alle de små, tilfeldige minnene som popper opp flere ganger om dagen – spesielt da jeg gjør ting jeg husker hun gjorde da jeg var yngre; som å lage middager hun likte, bake, vanne planter, kjøpe ting hun kjøpte, se på tv-programmer hun likte, etc.
Jeg har endelig begynt å skjønne hva folk mener når de sier at «det blir bedre med tiden». For smerten går ikke bort. Savnet, sorgen, ønsket om at hun skal fortsatt være i livet et sted, og viljen til å gjøre HVA SOM HELST for å få snakke med henne bare en siste gang, vil alltid være der. Men man venner seg til det vonde og forvirrende kaoset som heter sorg.
For man blir liksom vant til å gråte nå og da. Det blir helt vanlig å få vondt helt inni hjertet når man tenker på din egen fremtid uten denne personen, og alle de tingene de vil aldri få oppleve eller i det hele tatt høre om. Det blir som sagt en del av hverdagen.
Selv om jeg ender opp med en klump i halsen hver gang jeg snakker om henne, inkludert denne gangen, skulle jeg ønske at folk spurte mer om henne. Så jeg kunne få sjansen til å fortelle verden hvor vakker, morsom, snill, sosial, smart, flink, sterk og selvstendig hun var… Og ikke minst: så altfor ung til å dø så brått, av en dum og liten hjerneblødning.
Dette kjente jeg igjen. Det er 5 år siden jeg mistet mor og far med 5 ukers mellomrom. Far gikk sist. Han kunne ikke leve uten mor. Enda tar jeg meg i å tenke at :dette må jeg ringe og fortelle til mor og far. Jeg savner de hver dag. Mange sier: de var jo gamle. Ja, det var de, men likevel var de mor og far, fundamente i livet.
Likevel er jeg takknemlig for at de slapp å oppleve tapet av et barnebarn året etter (min sønn). Den sorgen er også forferdelig tung. Som en skriver i et innlegg her; man glemmer den sorgen andre har. Man forventer at man kommer seg videre etter en liten stund. Tiden leger alle sår, men nei den gjør ikke det. Det blir ikke noe arr, det blir bare en hinne som brister ved et ord, en melodi, en lukt, men man lærer på et vis å leve med det. Man lever egentlig i to dimensjoner, en der alt hendte og som står stille, og den der livet tar oss med videre.
tårene renner her, jeg har mistet min far for 7 mnd siden og jeg er 29 år. jeg kjenner meg så godt igjen! godt skrevet ! livet går videre,men stopper opp hver dag for å tenke på eller savne pappaen min!
Takk for et fint innlegg. Min mor døde i en ulykke for 3 år siden, like før jul. Det er fortsatt vondt og jeg savner henne veldig. Det er så mye jeg skulle spurt henne om, så mye jeg skulle lært av henne. I en kort stund etter dødsfallet spurte folk hvordan det gikk med meg, men etterhvert var det bare spørsmål om hvordan det gikk med faren min, ikke oss andre. Nå er det aldri noen som spør lenger. Til å begynne med svarte jeg, som sant var, at det gikk dårlig med meg, men da ble stemningen så trykket, så det sluttet jeg med.
I etterkant har jeg fått en sønn, og jeg savner en mormor til sønnen min. I barselgruppa var det flere som klaget over mødrene sine – jeg hadde lyst til å si at de måtte være glade for at de hadde en mor, men det turte jeg ikke. Det var heller ikke noen som spurte hvordan hun var, så jeg fikk ikke fortalt at hun var død heller.
For hvordan forteller man nye bekjentskaper at ens nærmeste er døde? Selv om det opptar en selv, er det kanskje ikke noe man innleder en samtale om?
Jeg savner mamma hver dag.
Hvorfor skal man se det slik at hun er dø???? Hva er Materie???? Energi, Atomet er ett subtilt forhold til det grove elemente Materie? Livet er energi og ikke materie. vi opplever kun menneske i materie. Materie er som bilen, men den som styrer bilen eller kroppen er personen eller bevisstheten inne i bilen, slik Atomet er årsaken for energien til Materiet. Det sies at energien har kun visse kvaliteter, som vi opplever som materie eller kropper. Det er sansene vår som begrenser muligheten for at vi kun ser energi som materie, fordi sansene er som filter som ikke registrere energien, men kun den grovere energi materie forholdet eller det figurative resultatet av energien sine kvaliteter.
Hva sier Albert Einstein om Energien. Denne forståelsen fikk han fra Østen som har vist om hans forståelse i mange tusen år før vår tidsrekning. Alt er kun en overgang, sier Albert men som ikke blir trykt eller sagt så tydelig, overgang til nytt liv, fordi energi kan ikke forsvinne, men kun videreføre sitt energiforhold som følelser tanker og bevissthet er. Energien er konstant, og skal ting være konstant, så kan ingenting forsvinne eller dø, fordi da er den ikke konstant.
Vismennene i østen viste at når han «dør», så skal alle danse og synge, fordi personen er ferdigt med ett av lidelsen liv som fører til større forståelse, slik at når han kommer tilbake som energi-bevissthet igjen og går inn i en ny kropp, skall, så er han mere forstandig. Dette sier dem fordi dem er overbevist om at livet er bevissthet-energi, der kroppen eller materie kun er ett opplevelse-forhold ut i fra bevisstheten sitt forståelse nivå, eller energiforhold til materie kun videre-utvikling det beviste forhold, der energi-bevisstheten er livet, og ikke energi-kroppen vår som kun består av partikler fra det periodiske system vårt…….
Fint skrevet om din mor.
Jeg er bare 24 år gammel å mistet min pappa for snart to år siden.
Ikke en dag går uten en tanke her heller. Men jeg skal være heldig som i det hele tatt fikk min pappa i nesten 22 år. Det er ikke alle som får den muligheten.
Sorgen er der å den kommer alltid til å være der. Det er prisen man betaler for å ha elsket en person så mye. Så jeg tenker, er dem ikke verdt det?
godt skrevet innlegg om sorg og sårbarhet! takk.
For et fint innlegg. Jeg mistet min mor i 2012 og min far i november 2013. Jeg sørger, og jeg har det vondt. De ble 90 år gamle og levde et fint liv, men jeg sørger og jeg har det vondt, likevel. Deres siste tid ble vanskelig, både for dem og meg. Min mor lå 3 måneder på sykehjem, alene og redd. Jeg besøkte henne hver dag, men dagene ble lange for henne. Hun hadde angst, men vi måtte kjempe for at hun skulle få angstdempende medikamenter. Min far fikk et hjerneslag og lå en uke på sykehus uten å kunne snakke før han døde. Svært urolig, redd og kanskje med smerter. Men han fikk bare paracet. De var redd han kunne snu døgnet hvis han fikk noe beroligende. Han døde alene, selv om jeg sa de måtte ringe hvis han bel urolig. Sykepleieren sa hun hadde satt og holdt han i hånden fordi han var så urolig. Hvorfor ringte de ikke? Jeg strever med mange tanker rundt dette. Sorgen er det ingen som ser. Ingen spør lenger hvordan det går. Etter de ble begravet var det ingen som brydde seg lenger. De ble jo så gammel sier noen. Ja, hva så? De var mine foreldre, og tomheten er uendelig.
Takk for at dere deler fine tanker om det å miste sin mor (og andre i familien). Sorg er individuelt på den måten at den takles ulikt, selvsagt avhengig av så mangt. Selv har jeg aldri slettet telefonnumrene til min mor. Og det er plagsomt at en jeg har kjent så godt, er så til de grader vekk (i praksis, uavhengig av tro).
Hei Ingrid,
Vet du hva – jeg oppdaget ikke din kommentar før nå i dag – beklager dette. Men så ble jeg veldig rørt over det du skriver – tusen takk. Og jeg har heller aldri slettet mors telefonnumre…. Ønsker deg alt godt! Takk igjen fra Kjersti
Dette var nydelig, men trist. Og gjenkjennelig. Ikke minst. Min mamma døde av kreft, ganske så brått og brutalt høsten 2017. Det nærmer seg tre år, men det oppleves fremdeles veldig tungt. Og veldig ensomt, som du skriver. Det er av og til vanskelig å skjønne at hun er borte, mens andre ganger oppleves det som nesten naturlig. Men bare nesten. For det er jammen et stort tomrom. Og siden jeg har mista mange av mine nærmeste de siste årene, så var hennes bortgang det som gjorde noe med meg som menneske. Jeg har ingen søsken og en far jeg aldri har hatt spesielt mye kontakt med, så jeg føler at jeg ikke har så mange med nære blodsbånd til igjen. Har heldigvis en god samboer, men ingen blir noen gang en erstatning for en mor, en onkel eller en mormor. Det er for sårbart. En mor kan bli både sint, opprørt og fortvilt, men du vet at du alltid kan komme hjem. Uansett. Når barndomsheimen nå står tom, og det kun er en grav å gå til, så oppleves livet mange ganger veldig tomt, slitsomt og dels lite motiverende. Alle planer man engang hadde blir liksom ikke så viktige lenger. Hvem skal jeg nå fortelle om livets sorger og gleder og opplevelser til? Samboeren er jo med på det meste, men det var alltid artig å ringe hjem til mamma og fortelle. Eller få ut frustrasjon. Eller be om råd og hjelp. Så utrolig mye ble borte dæ hun døde. Og plutselig slår et minne meg midt i magen når jeg minst venter det, og jeg må bare skynde meg å prøve å glemme. Det gjør vondt inni meg. Ennå. Nesten tre år etter. Og jeg har ingen å prate med, for det er akkurat som du skriver- jeg får en oppfatning av at folk forventer at jeg skjerper meg og kommer ut av sørgekåpa. Men, det er ikke lett, merker jeg. Savner å kunne prate med noen. Noen som forstår og som ikke dømmer…Vet ikke hvordan resten livet blir. Sorgen og savnet blir vel enklere å leve med, kanskje. Men tomrommet blir vanskelig å fylle…
Kjære Anita, Tusen takk for at du delte disse tankene! Veldig reflektert om sorg og tomrom, og særlig det du skriver om at «en mor kan bli både sint, opprørt og fortvilt, men du vet at du alltid kan komme hjem. Uansett.» – tror det er mange som kjenner seg igjen i. Og i dette at tomrommet er vanskelig å fylle. For sånn er det jo. Men det er jo også andre rom i livet, som ikke trenger å stå tomme… Det er det jo et slags håp i, kanskje. Ønsker deg en god vår videre, på alle måter! Beste hilsen Kjersti