Husker du rettssaken mot Oscar Pistorius, også kjent som Blade Runner?  Kort oppsummert: Oscar Pistorius er 29 år gammel, født uten leggbein, begge bein ble amputert nedenfor knærne da han var baby. Det hindret ikke foreldrene til Oscar å ha ambisjoner for gutten, og han ble aldri behandlet som en handikappet når det gjaldt deltakelse i sport, som er nærmest en obligatorisk skole- og fritidsaktivitet for sørafrikanske barn i middel- og overklassen.

Oscar Pistorius ble altså god til å løpe, tross manglende bein. Han fikk etterhvert laget seg noen utrolige proteser, som likner mer på propell-blader enn på bein, derav navnet Blade Runner. Og med disse på laget inntok han det øverste sjikt av verdensberømte idrettsstjerner. Han vant alt i paralympisk, konkurrerte med funksjonsfriske og ble et forbilde verden over. Verdens raskeste mann uten bein.

Oscar hadde en vakker kjæreste, Reeva Steenkamp, som ved siden av å studere jus, var modell og deltaker i Sør-Afrikas versjon av Paradise Hotel. Og sammen var dette paret A-kjendiser i Sør-Afrika: Idrettshelten og den vakre tv-stjerna.

Men så, natt til Valentinsdagen i 2013 skjøt og drepte Oscar sin kjæreste i sin fasjonable leilighet i Pretoria.

Rettssaken som fulgte varte i 7 måneder. Egentlig var jo bevisene opplagte: Reeva ble skutt med 4 skudd gjennom en lukket og låst dør til toalettet, der hun etter all sannsynlighet hadde søkt tilflukt. Toalettet lå i tilknytning til soverommet, som befant seg i leilighetens 2. etasje, som igjen befant seg i et boligkompleks, og som igjen var del av en såkalt «gated community» – altså at boligen ligger inne i et lukket avgrenset boligområde, med strengt vakthold og «right of admission reserved». Med andre ord: Muligheten for at det var noen utenfra som befant seg inn på dette låste toalettet var så å si ikke-eksisterende. Videre avslørte rettssaken at Reeva og Oscar hadde kranglet samme dag, naboene hørte skrik i forkant av skuddene, Oscar var kjent for sitt eksplosive temperament, for sin forkjærlighet for avanserte skytevåpen, og for sitt alkohol- og medikamentbruk.

Men Oscar ble ikke dømt for forsettelig drap.

Hvorfor? Jo, fordi forsvarerne brukte Sør-Afrikas mest tungtveiende psykologiske argument: Die Swart Gevaar – den svarte faren. Begrepet ble introdusert av apartheid-regjeringen på 60-tallet, for å forsterke argumentene for å kunne dele folk i grupper, holde gruppene adskilt og ha særlover for visse grupper. Logikken er som følger: De svarte er ikke mindre verdt som mennesker, neida, vi har jo kristne verdier, Gud har skapt oss alle og elsker oss alle – men saken er at de svarte er annerledes. Die Swart Gevaar er frykten for disse annerledes menneskene. Dersom man ikke holder dem på avstand, i egne områder, vil de komme å stjele, drepe, ødelegge og voldta hvite mennesker. For sånn er de svarte. Temmet av oss europeere, men innerst inne er de villmenn.  Men for all del: Gud elsker dem også. Bare ikke sammen med oss. Fellesskap er umulig. Adskillelse eneste mulighet. Og når dette er tenkemåten, ja, da er det opplagt at man blir redd når de andre kommer for nær.  Og derfor må man stenge dem enda mer ute, som igjen gjør at man blir enda mer redd – og sånn fortsetter det.

Forsvarerne til Oscar trakk altså fram Die Swaart Gevaar i rettssaken – mer enn 50 år seinere etter at apartheidregjeringen innførte begrepet. For tross Nelson Mandela, tross biskop Tutus visjon om regnbue-nasjonen, tross en svart flertallsregjering de siste 22åra,  er den svarte fare et høyst levende begrep blant hvite.

Dersom man skal stille en kollektiv diagnose på hvite sørafrikanere – noe man selvfølgelig ikke skal – så er det paranoid nevrotisk.  For ordens skyld: Jeg er også en hvit sørafrikaner i denne sammenheng, vi kommer ikke unna gruppa vår i dette landet.Og bare for å ha lagt litt statistikk på bordet: De som har mest grunn til å være redde for kriminalitet i Sør-Afrika,  det er fattigfolk. Og de er som kjent som regel ikke hvite.

Men altså – der i soverommet til Oscar og Reeva natt til 14. februar 2013 – når Oscar beveger seg med pistolen i hånda til toalettet, som er inne i leiligheten, som er i leilighetskomplekset, som igjen er innenfor murene, som er voktet av sikkerhetsfolk og all verdens piggtråd og elektronisk utstyr –  der inne, innerst inne, der hører Oscar en lyd. Og med pistolen i hånda, så skyter han først ett skudd gjennom den låste toalettdøra. Så et skrik. Reevas skrik. Så ytterlige tre skudd, fordi Oscar er overbevist om at det er en inntrenger der inne, en innbruddstyv. En svart mann. Og forsvarerne fortsetter: Dette er hans oppvekst, hans miljø, hans erfaring – frykten for de svarte. Dette har han blitt lært. Det ligger en automatikk i hans reaksjon. Det blir enten ham – eller den ukjente svarte fare der inne på toalettet. Og denne frykten får ham til å reagere irrasjonelt.  Oscar skjønte ikke at det var Reeva, han ville ikke drepe Reeva, han ville drepe en innbruddstyv. Fordi han var livredd, slik han er oppdratt til å være. Oppdratt av mor, far, familie – og regjering. Ikke den nåværende, riktignok – men en regjering fra gamle dager som var så effektiv i sin propaganda at generasjoner etter er påvirket av hva de sa. Og handler der etter. Oscar Pistorius dreper sin kjæreste fordi han lever i et samfunn preget av frykt, sier forsvarerne. Og juryen er enig. Dommen blir 5 år for uaktsomt drap. All verdens saklige bevis for at Oscar Pistorius dreper sin kjæreste fordi han er en sint og frustrert ung mann med altfor lett tilgang til våpen, at dette er egentlig er nok et bevis for kvinners elendige rettsbeskyttelse i Sør-Afrika, overkjøres av det sublime beviset som trumfer alt: Die swart gevaar.

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug og Oslo Frp-leder Aina Stenersen snakker også om frykt. Sylvi Listhaug snakker stort sett bare om bekymring og frykt, men kaller det etterpå for realisme. Aina Stenersen sier at grunnen til at asylmottak må være lukket, er at det forsvant 1.500 fra mottakene i fjor, og disse brødfør seg på å overfalle nordmenn. Die swart gevaar. Og derfor må vi behandle alle asylsøkere som om de er swart gevaar. De tilhører nemlig samme gruppe.

Nå vil noen hevde at Oscar Pistorius hadde og har grunn til å være redd. Sør-Afrika er et land med svært høy kriminalitet – og Cape Town har den tvilsomme ære av å være verdens 14. farligste by. De tretten foran på lista ligger alle i Latin-Amerika. Og det er ikke bare hvite sørafrikanere som er redde, alle, uansett hudfarge, er mer eller mindre redde. Og de aller reddeste, og det med god grunn, finner du blant den svarte befolkningen. Og frykt avler mer frykt. Som igjen skaper større avstand, som igjen skaper mer frykt og paranoia. Dersom du spør de som har greie på slikt i Sør-Afrika, om hva som må gjøres for redusere kriminaliteten, så svarer de, litt forenklet: Vi må skape tillit på alle plan i samfunnet, vi må vi fordele godene og ressursene på en bedre måte, og vi må redusere ulikhetene. Men ingen av disse tingene klarer vi uten at vi får bukt med frykten, som nærmest er blitt del av vår nasjons DNA. Og vi aner egentlig ikke hvordan vi skal få til det. Dette er prisen vi betaler for apartheid, for å ha delt folk inn i grupper.

Jeg nevnte dette med den paranoide nevrosen som er så veldig til stede her i Sør-Afrika. Det er egentlig ikke mulig å være ironisk til en slik diagnose: Fundamentalt redde mennesker er ikke morsomt, selv om de er rike og ressurssterke. Det er slitsomt og ødeleggende på alle måter med et samfunn der frykten er så definerende. Jeg skulle ønske jeg kunne rope til hele Norge: Don’t go that route. Og til politikere som fronter frykt som et slags verdigrunnlag, til dere vil jeg si: Historien vil dømme dere hardt.

_____

PS: Like før jul ble påtalemyndighetens anke i Oscar Pistorius-saken tatt til følge av Høyesterett, på grunnlag av nye bevis i saken. Dommen ble omgjort til forsettlig drap. Pistorius har anket dommen.