Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Mine skriverier

  • Den grå fargen

    Og jeg våkner om morgenen, og fargen er der før jeg åpner øynene. Den grå matte fargen. For dagene jeg hadde grudd meg til er kommet. I dager, uker, måneder skal jeg ha den fargen med meg. Alle disse dagene etter at mor døde.

    Mor var ikke vakker da hun døde. Det er mange år siden hun var vakker. Sykdommen tok all skjønnhet fra henne. Hun hadde ingen mimikk igjen i ansiktet, intet blikk, hun kunne ikke smile, munnen var mest halvåpen, hun var så skinnmager at ansiktsformen kun var hodeskallen, skuldrene var borte, brystet innsunket, hendene var forkrøplet, kroppen uten noen styrke, hun kunne ikke sitte, ikke gå.

    Døden kom langsomt til mor – akkurat som sykdommen.

    Vi var sammen med henne, den siste uken hun levde, på sykehjemmet i Larvik. Vi sov på omgang på feltsengen.
    Og pleierne kom regelmessig og så til henne, og hver dag stelte de henne. Smurte henne inn med fuktighetskremen mor likte så godt – Elizabeth Ardens «Green Tea» – «det er så rik krem og deilig duft», sa pleierne. Og så gredde de håret hennes, som frisøren hadde klippet og stelt for ikke så lenge siden. «Det er så flott sølvgrå farge» skrøt pleierne. Og den rosa neglelakken på de forkrøplete fingrene. «Vi må jo pynte litt», smilte pleierne. Og parfymen. Laura Biagiotti. «Inger liker den», nikket pleierne. Og halssmykke – hver dag et halssmykke. «Inger er ikke seg selv dersom hun ikke har halssmykke på», forklarte pleierne. Og etter jul – det purpurrøde armbåndet i krokodilleskinn med Swarovski-krystaller, en julegave – «Inger ville gjerne ha det på – det er hennes favoritt – hun snakker med oss gjennom rynken i pannen», sa pleierne.

    Men døden var med oss i rommet – den ventet på å kunne ta bolig i mor. Og så fikk døden tak. Den første tåen ble marmorert, ble blå og så elfenbenshvit. Og dernest kald. Og så krøp døden oppover leggene, nådde knærne. Men døden arbeidet langsomt og tok seg god tid. For enda var det døgn igjen. Og gradvis kom marmoreringen og kulden og elfenbensfargen til fingrene, armene, skuldrene. Og duften av krem og parfyme måtte vike for acetonlukten, og smykker og armbånd for dødens smerter.

    Og så, til slutt kom elfenbensfargen til ansiktet. Så, det siste store sukket.  Mor var død.

    Og døden forlot rommet og søkte videre til et annet sted og en annen kropp som kunne marmoreres og bli elfenbensfarget. Og vi stod tilbake der sammen med pleierne på rom 208 – hennes hjem de siste årene – og gråt stille. Og så ba pleierne om å få stelle mor en siste gang. Og da vi kom inn igjen på rommet til mor for å ta farvel, så var hun kledd i den vakre hvite blusen i silke med gullknapper. Det sølvgrå håret var gredd. Rundt halsen lå det ravfargede smykket. Og på håndleddet det purpurrøde armbåndet, og de forkrøplete hendene var foldet oppå dynen. Og øynene uten blikk var lukket. Og det var levende lys rundt henne. Og jeg tenkte: Mor var vakker. Og nettopp derfor gråter jeg enda mer. For jeg hadde glemt det.

    Og jeg tenker dagen etterpå, når jeg sitter hos begravelsesagenten – at begravelsen skal gjøre mor vakker igjen. Fargerike blomster, bestemmer vi, og grønne trær fra Bøkeskogen på heftet til begravelsen. Og begravelsesfølget skal synge Deilig er jorden.

    Så ringer begravelsesagenten til kirkekontoret. Der har de allerede bestemt at begravelsen skal være på tirsdag, får vi vite. «De gjør det sånn der, de har en liste ferdig, og så blir man bare satt opp etter den lista. Første som ringer, får første dag og time ledig.» Tirsdag passer ikke for oss, noen skal komme fra andre land og byer langt fra Larvik, så begravelsesagenten får ringt og forhandlet seg til fredag. «De sukker fælt, der på kirkekontoret, når vi lager uorden i listene», sier han med et resignert smil.

    Og jeg begynner å ane uråd.

    For jeg tenker på telefonen jeg tok for et par år siden. Til nettopp kirkekontoret i Larvik. Mor var kommet på sykehjemmet, og hun var veldig ensom. For mors sjelden sykdom gjorde at hun måtte ha 24 timers pleie, men fortsatt hadde hun hukommelsen intakt. Hun kunne fortsatt snakke den gangen, og hun spurte etter noen å prate med som ikke var dement, som de andre på hennes avdeling. Om Bibelens ørkensvandringsmotiver, ville hun snakke. Et underlig samtaleemne, kanskje, for en dame i lukket bofellesskap, men mor var svært teologisk interessert, og hun hadde i godt voksen alder tatt grunnfag i kristendom. Og ørkenvandringsmotiver var hennes favoritt-tema. Så jeg ringte kirkekontoret i Larvik, og lurte på om ikke en av prestene kunne komme til mor og samtale med henne om teologiske spørsmål, bare en eneste gang? Svaret var kontant: Det kunne de ikke. Mor ble svært, svært skuffet.

    Og så får vi vite navnet på prest og organist. Og at presten tar kontakt. Det gjør hun etter 6 dager. Hun har vært på vinterferie. Bevares, også prester må ha vinterferie, tenker jeg. Prester er jo så vanlige og ordinære nå. Men kunne ikke noen andre fra kirken ha ringt?

    Og jeg har dette brennende ønsket om at i begravelsen skal mor være vakker. Men jeg har for lengst begynt å tvile om de ansatte i Larvik prosti kan bidra til det, og forteller derfor presten at minneordene skriver familien selv.

    Og jeg sover ikke om nettene som kommer. Jeg sitter og skriver på minneordene og minnetalen.

    Og jeg tenker på far. Som også ble en av disse våre minste da han fikk et hardt hjerneslag, 57 år gammel. Og jeg tenker på at da han bodde på samme sykehjem som mor – den gangen det fortsatt var tomannsrom og bad på gangen – da kom gamle biskop Hauge – han som var prest for de dødsdømte fangene på Akershus under krigen – på besøk hver uke og satt ved sengen til far og sang salmer fra Salmeboka. Og organist Kåsin, den blinde organisten i Larvik som også for lengst var pensjonist, spilte inn en kassett med egen orgelmusikk og sendte til far på sykehjemmet. Og jeg gråter når jeg tenker på det, disse nettene jeg sitter og skriver.

    For etter den tid er kirken blitt modernisert og demokratisert og styrer i eget hus, og i Larvik prosti har de Kirkens Servicetorg mandag til fredag fra kl 09 – 15, leser jeg på nettsiden deres. Men til mor på sykehjemmet har denne moderne serviceorienterte kirken ingenting å gi. Bortsett fra Kirkens Nødhjelp, der i perifirien, som i det minste sender hyppige brev. Riktignok med en giro inkludert. I stedet er det biskop Hauges svigerinne – Elisabeth på 87 år, som tar drosje fra til sykehjemmet minst en gang i måneden, fordi hun ikke kan gå noe særlig selv, for å synge for mor og for å lese velsignelsen til henne. «Inger har mistet sin skjønnhet, men når hun hører velsignelsen får ansiktet en vakker fred», sier Elisabeth.

    Og jeg tenker at begravelsen skal gjøre henne vakker igjen. For alltid.

    Og vi kommer til dette de selv kaller Kirkens Servicetorg noen timer før begravelsen, for å hilse på presten. Og alle de ansatte på dette torget sitter og har lunsj, og ingen hilser på oss, selv om de må da skjønne at disse menneskene i mørke penklær er sørgende mennesker som skal begrave noen fra deres menighet, tenker jeg. Det lukter vafler, og jeg tenker – ja, selvfølgelig lukter det vafler på Kirkens Servicetorg en fredag formiddag. Det er jo bare en så hverdagslig fredag for dem, denne fredagen mor skal begraves. De ville jo egentlig at hun skulle begraves etter listene deres, på tirsdag – så kjør vaffeljern og ikke hils, ikke smil, ikke se dem.

    Og alt dette tenker jeg på da jeg sitter i kapellet. Og presten leser minneordene, som jeg selv har skrevet. Om mors omfattende og imponerende engasjement i praktisk solidaritet gjennom mer enn 50 år. Men jeg får ingen ting med meg. For presten leser mors navn feil.

    Og jeg skjønner at presten muligens har lest gjennom teksten, men ikke øvd, for det leses feil etter feil. Og jeg tenker at presten overhodet ikke har tatt innover seg hvem mor var og hva hun gjorde og hva hun stod for. Og jeg hører at presten holder en preken som er blitt holdt før. Noe passe vagt og svevende om kjærlighet. Passer jo alltid.

    Som om alt bare er et helt vanlig rituale en times tid en helt alminnelig fredag, etter vaflene, der pårørende uansett er så kirkefremmede at de tror at det skal være sånn.  Så ingen grunn til å anstrenge seg. Det var bare en gammel dame fra sykehjemmet.

    Og ingen andre skjønner hvorfor jeg er så skuffet – de har jo for lengst avskrevet Den Norske Kirke i forhold til å ha noe som helst å meddele. Men jeg tenker at jeg fortsatt tror på Den Norske Kirke. Jeg tror fortsatt at den har en rolle å spille, at den har substans, at den er til for disse vår minste, at den fortsatt ikke bare er sermonimester, og at den ikke bare pynter og fjaser seg opp når det er konge og makt som skal gjøres stas på.  Og jeg tenker på bildet av alle biskopene i sin skrud ved den siste bispeinnsettelsen, som jeg der og da synes var utrolig tragikomisk. Så hjelpeløst, liksom – i en tid der verden brenner. Å, det var purpur og gull.

    Og nå, nå gråter jeg når jeg tenker på det. Purpur og gull. Og vafler på Kirkens Servicetorg.

    «Ikke en spurv til jorden uten at Gud vet det», sang jeg for mor det siste døgnet hun levde. Hun så ut som nettopp en fugleunge, en spurvunge uten fjær, forkrøplet og skinnmager, med øyne uten blikk og munn uten ord. «Det går bra,mor,» sa jeg. «Alt skal bli bra. Du er ikke glemt.»

    Og jeg tenkte at begravelsen skulle gjøre henne vakker. Og at Kirken skulle være med å hjelpe til med det. Og at de ikke vil svikte henne denne gangen også. Og at vi som er tilbake, vi trenger så veldig en kirke som kan gjøre de små fugleungene våre vakre. En anelse purpur og gull for en spurvunge.

    Men alt Larvik prosti gjorde var å gi mor fargen grå.

  • Verden brenner, og du bør ta sit-ups

    Å joda, jeg fikk med meg debatten på nyåret – og som vel fortsatt ikke har gitt seg helt, for nå er det tid for unnskyldninger. En del av hverdagsrutinen i utlendighet er å sjekke norske nettaviser daglig, og jeg la merke til en overskrift på en av dem om at mødre må ta seg sammen. Jeg tror det var Aftenposten, men jeg er ikke helt sikker, for når sant skal sies så framstår de så like, disse nettavisene, at jeg ofte ikke husker hvilken jeg leser eller har lest. Nå får jeg sjekke VG, sier jeg til meg selv, og går til vg.no – bare for å oppdage at det er VG jeg nettopp leste. Men altså, jeg tror det var Aftenposten, for de har ofte linker til hovedintervjuet i bladet Mamma, og mye reklame for bladet også. Er det ikke samme eiere?

    Men altså, overskriften jeg festet meg ved, var «Mødre bør ta seg sammen.» Ja, det er jeg jo enig i, tenkte jeg. Det er veldig mange av oss som bør ta seg sammen. Så jeg leste artikkelen. Og ble skuffa, rett og slett. For det viste seg at artikkelen omhandlet at mødre bør ta seg sammen når det gjelder trening, såkalt tid til egenpleie, og intervjuobjektet ville gjerne stå fram som et godt eksempel.

    Og da begynte rabalderet. Var ikke intervjuobjekt Marte Krogh et av januar måneds mest omtalte navn i Norge? Det er jo februar nå, og januar så veldig ‘last month’, og nå er rollene snudd litt opp ned, for nå er småbarnsmoren Krogh krenket, og Likestillingsombudet må mene noe om saken. Og i dag trender andre på Twitter og er mest delt på Facebook, så hva handlet det hele om, egentlig? Ja, hva handler det hele om?

    Selv ble jeg ikke noe særlig oppskjørtet eller fornærmet over uttalelsene og intervjuet i januar. Nybakte mødre har gjort og sagt rare og dumme ting til alle tider. Alle vet jo det. Selv tok jeg permanent da jeg ble mor for første gang, utifra argumentasjonen om at nå som jeg var blitt mor måtte jeg ha en lettstelt frisyre. Og hadde bladet Mamma fantes i min tid som småbarnsmor og jeg hadde vært en slags kjendis, så hadde jeg helt sikkert dosert i et intervju om permanentens fortreffelighet og rådet andre mødre til det samme. Skrekk og gru. (Og leser Kari i Bodø hadde skrevet et illsint leserinnlegg som ble trykket i neste utgave, der hun ville ha seg frabedt at mødre i hovedstaden som hadde økonomi og tid til å ta permanent fikk uttale seg og komme med gode råd. Og hadde intervjuobjektet tatt innover seg at ikke alle mødre har hår som egner seg til permanent, at det har med gener å gjøre, rett og slett?, ville en irritert leser fra Sola skrevet i samme utgave)

    Så altså, jeg ble ikke oppskjørtet eller fornærmet over intervjuet. Og jeg har tidligere lest flere av disse kjendismødre-intervjuene i Mamma, og for å si det sånn – det er mye rart som blir postulert og uttalt der. Veldig mye rart. Og mye på grensen til det komiske. Men jeg har tenkt som så at småbarnsmødre lever jo i en boble, og der må de jo få lov til å være en liten stund. Og det egentlige samfunnet fortsetter jo allikevel. Nå kan det jo hende at Mamma ikke virker særlig bra i det lange løp på sin målgruppe, at det blir slitsomt og krevende å være i bobla. Jeg vet ikke, jeg er utenfor målgruppa og har derfor egentlig ingen interesse av å lese om at Andrea Bræin Hovig ikke er så flink til å føde, som er februarutgavens byliner.

    Spør du meg, så burde man ha diskutert boble-bladet Mamma i stedet for Marte Krogh. Men det gjorde ingen. Det, og at det faktisk ble så mange reaksjoner, er det deprimerende her.

    For tilbake til min skuffelse over artikkelen. For da jeg klikket på linken til artikkelen den gangen i tidlig januar så tenkte jeg at den naturlige fortsettelsen på overskriften er at ressurssterke mødre må vise vei og ta seg sammen og ikke fortsette å være i bobla si. For det koster litt å ikke forbli i bobla. Verden brenner.

    Men så naiv kan man være.

    For i stedet fikk vi lange artikler fra kvinnelige kommentatorer på seriøse nettsteder, som enten støttet eller ikke støttet hva Marte Krogh angivelig hadde sagt. For ikke å snakke om kommentarer på sosiale medier. Et voldsomt engasjement. Og hva vet jeg, i min utlendighet, kanskje det var radiodebatter og tv-debatter også.  Og det skremmende er, alle med meninger kjøpte selve problemstillingen – bør damer som er på forsiden av et boble-blad fortelle oss andre om vi bør trene eller ikke? Som om bobla er gyldig. Som om vi alle lever i bobla, ikke bare nybakte mødre.
    Som om dette ikke er en egen boble for mødre som bare er opptatt av seg og sitt i en sårbar fase. At dette tvertimot er normen. Bobla som sier at jo mer jeg fokuserer på meg og mitt, dess bedre får jeg og verden det. For verden ER meg og mitt. Vi lever helt etter Benny Anderssens ord: Jeg er egentlig best når jeg er helt alene. *) I min verden kan jeg øve meg på å være raus og positiv og andre gode egenskaper, mens jeg tar vare på kropp og sjel. Særlig kropp. For egentlig er vi alle vakre, ikke sant? Så derfor må vi ikke bli misunnelige, dere, på de som er penere enn oss – det er så destruktivt. For jeg, og derfor verden, er fantastisk, med så mange muligheter. Jeg skal bare tro på det, 100%. Og jeg øver meg hver dag. Og ser hvilken lykke en anende definert magemuskel gir. Gid alle måtte oppleve denne lykke, sier vi i vår raushet.

    Å, jada, jeg hører deg. Trening er bra og gir overskudd, og reduserer framtidige helseplager og dertil hørende helsekøer og budsjetter. Og alle er tjent med en fornøyd mor, sånn uansett.
    Jepp, jepp. Jeg hører deg – du gjør verden og de du er glad i en tjeneste ved å trene. For når alt kommer til alt, så tenker du aldri på deg selv. Og derfor får du dårlig samvittighet dersom du ikke trener eller ‘gjør det beste ut av ditt potensial’, reint eksteriørmessig. Du bare stiller opp for boblas verdier, gjør du ikke? Uegennyttig som du er.

    Så, for all del, hvis du tror på dette – les Mamma, gjør dine situps, men bruk så dette overskuddet og din uegennytte til noe mer enn livet i boblen. Kom deg ut. Du har det i deg. Verden brenner.

    Og til deg som ikke trener: Jeg har aldri lest en nekrolog som framhever sterke magemuskler som en høyt verdsatt egenskap hos den avdøde. Så slapp av, og kom deg ut av bobla, du også.

    Verden brenner. Og føler du et behov for å ta innover deg noe av det som skjer der ute – så les for eksempel hva denne moren skriver:
    http://mg.co.za/article/2013-02-07-as-long-as-we-exist-we-will-be-raped

    Og for øvrig, til dem det gjelder: God morsdag. I følge Mamma liker vi alle å få hjemmelagde kort og undertøy.

    ______________________________________________________________________________________
    *) Her er hele Benny Andersens dikt –  Godhed, heter det:
    Jeg har altid prøvet at være god
    det er meget krævende
    jeg er en hel hund efter
    at gøre noget for nogen
    holde frakker
    døre og pladser
    skaffe nogen ind ved et eller andet
    og lignende
    brede armene ud
    lade nogen græde ud ved min skjorte
    men når lejligheden er der
    bli’r jeg fuldstændig stiv
    vel nok en slags generthed
    jeg rusker i mig selv
    slå nu armene ud
    men det er svært at ofre sig
    når nogen kigger på det.
    så svært at være god
    i længere tid ad gangen
    som at holde vejret,
    men ved daglig øvelse
    er jeg nu nået op på en time
    hvis ikke jeg bliver forstyrret.
    jeg sidder helt alene
    med uret foran mig
    breder armene ud
    gang på gang
    der er ikke spor i vejen
    jeg er egentlig bedst
    når jeg er helt alene.

  • En ikke-kapitalistisk opplevelse

    Og jeg skulle ha skrevet om dette for lenge siden. For det er den mest skjellsettende og frigjørende opplevelsen jeg har hatt på lenge, lenge. Den har ligget og ventet der, og kommet gradvis. Og jeg tror jeg er blitt et annet menneske etter dette. Men det tar tid å fordøye, ikke sant? Det tar tid å forstå. Det tar alltid tid å forstå.

    Har du tenkt på det, hvor gjennomsyret kapitalistisk hele vårt samfunn er? Jeg tenker ikke på penger og økonomi, hadde kapitalismen enda holdt seg bare til penger, så hadde alt vært greit for min del. Men har du tenkt på at våre gjøremål, våre vennskap, våre samtaler, våre opplevelser – også er kapitalistiske? Og har du tenkt på hva det gjør med oss mennesker? Ideen om vekst gjennomsyrer alt vi driver med. Er noe bra, må det vokse. Og omvendt –  dersom noe ikke vokser, så er det ikke bra. Til og med den edleste organisasjon, med de edleste formål og gjerninger, definerer seg selv utifra tanken om vekst. Og vi enkeltmennesker, med våre forvirrede liv, vi søker stadig sterkere opplevelser, bedre venner, dypere samtaler, morsommere tv-serier, vi måler Likes og Hits og retweets, vi trener hardere, spiser riktigere, forbedrer oss både i kropp, sjel og sinn, følger med på alt som er nytt og skravler stadig høyere i kakofonien av sm-støy. I det hele tatt: Vi søker bedre og sterkere mening med alt vi gjør. Som om det hjalp.

    Jeg har skrevet tidligere på Craftprat om hvordan jeg gjennom mitt arbeid med Isandi har møtt afrikanere og afrikanske lokalsamfunn som ikke har denne kapitalistiske tankegangen automatisk inne. Ikke det at de ikke ønsker seg tv og klær og fancy mobiltelefoner, for det gjør de som regel – men ting, opplevelser, meninger, samtaler måles ikke nødvendigvis på en skala som heter ”bedre eller dårligere enn forrige gang”. Og mange uttrykker en skepsis overfor argumentet om at dersom de jobber mer, så får de mer penger og bedre råd. Det  veies opp mot hva man mister dersom man jobber mer. Og mange er egentlig ikke så veldig opptatt av vekst. Grunnen til at de driver med håndverk er rett og slett ikke kun for å tjene penger, selv om det er nettopp det de trenger i et kapitalistisk samfunn. Nå skal jeg ikke idyllisere dette, for det kan virkelig være problematisk med slik ”annerledeshet” blant en gruppe som allerede er marginalisert nok som det er, når resten av storsamfunnet er på kapitalisme-pakka – i Norge og Europa har vi jo en parallell med romfolket. Men altså – det finnes faktisk mennesker som tenker annerledes. Om det er bærekraftig eller ikke, får være en annen debatt.

    Det begynte i september. Jeg var på besøk hos mor på sykehjemmet i Larvik, som så mange ganger før. Mor har vært syk i mange år, og ikke ante jeg hvor detaljert et menneske kan forsvinne og oppløses. Du tror at nå er det ikke flere trappetrinn nedover, men så er det ett til, viser det seg. Og ett til. Og ett til. Og sånn har vi tenkt i mange år nå – på vår kapitalistiske skala for bra og dårlig – at nå går det ikke an å bli verre. Og ikke går det an å bli tristere heller. Men så – en dag i september tenkte jeg, mens jeg satt ved siden av sengen til mor – at nå er vi utenfor skalaen. Nå gjelder den ikke mer. Nå finnes det ingen ord lenger som kan beskrive hva vi opplever, hva vi føler, hvordan hun har det, hvordan vi har det., om hvor mye dårligere dette kan bli. Nå er det ingen ord igjen. Ingen skala. Nå er det hudløst. Nakent.

    Og det opplevdes rett og slett frigjørende. Å ikke skulle måle og beskrive relativt – men i stedet bare ta innover meg at at mor bare ER.

    Og en regnfull lørdag ettermiddag i oktober dro jeg ned til mor igjen, en siste tur før mitt månedsopphold i Afrika. Og så bare satt jeg der ved siden av sengen hennes. I 4 timer. Det er ikke noe å fortelle om opplevelsen, som sagt, ord er brukt opp, og ikke finnes opplevelsen på noen målbar skala. 4 timer hvor jeg bare var. Sammen med mor.

    Og etterpå kjørte jeg innom Statoil i Nansetgata, fylte på kaffekoppen, og kjørte tilbake til Oslo. Det regnet fremdeles.

    Og det var da, i tunnelene ved Holmestrand, at jeg fant ordene: Jeg har hatt en ikke-kapitalistisk opplevelse. Rett og slett.

    Skal du hjem til Norge nå? Spør venner her i Sør-Afrika. Ja, jeg må det, svarer jeg. Jeg må besøke mor. Og så legger jeg til: Dere vil kanskje ikke forstå det, men jeg gjør det ikke av plikt. Ikke nå lenger. Men saken er at jeg føler meg fri hos henne. Fordi hun liksom ikke er av denne verden mer. Hun gir meg rett og slett en ikke-kapitalistisk opplevelse. Og jeg visste ikke at det var det jeg lengtet etter.

    Og nå begynner jeg å grine, sier jeg. For ikke hadde jeg trodd at det er sant som det står skrevet: At kjærligheten aldri vil forgå. Ikke hadde jeg trodd at min mor, som ikke kan snakke mer, nesten ikke ser og hører, ikke kan bevege seg, bortsett fra en hånd, at mor, som ligger som en liten fugleunge opp i sengen og ser ut som et skjelett – at hun som ikke bidrar med noe synlig og målbart, hun som trenger hjelp til absolutt alt, hun som ikke lenger tilhører skalaen bra eller dårlig, trist eller morsomt, at nettopp i samvær med henne får jeg det jeg lengter etter i all min travelhet og alle mine gjøremål og alt mitt engasjement: Følelsen av å være fri. Av å ha kommet hjem.

    Og jeg tenkte på henne i dag morges. Som alle morgener. Og kvelder. Jeg tenker på henne hver dag. Jeg kommer snart, mor – vær snill å ikke dø før det. Så jeg bare får oppleve dette en gang til: Å være sammen med deg som bare ER.

    __________________________________

    ”…..Fantes det da noe bedre?

    Nei, i døden vil du minnes,

    hvis du minnes, – dette ene:

    Være ventet, – komme hjem.

    …….

    Hvis de døde savner noe,

    er det dette de må savne.

    Ja, jeg vet at det er dette

    – og er ennu ikke død.

    fra «Livets Lys» – 1934 – G.Reiss Andersen

  • Lady Gaga er død

    Og mens VG Nett har som overskrift at en eller dame  i «Skal vi danse» har fått veldig mange poeng i dansestilen Quickstep, og Dagbladet har den samme nyheten – så kan det meldes her fra Sør-Afrika, der ingen, absolutt ingen, er interessert i norske «Skal vi danse»,  at Lady Gaga er død.

    I alle fall i henhold til den nyeste videoen til Die Antwoord, som kom ut for et par dager siden.

    Historien er som følger:

    Altså – Lady Gaga skal ha konserter i Sør-Afrika neste år. Dama har vel tenkt at hun trengte noen kule local warming-up acts, og spurte Die Antwoord om de var interessert i jobben.

    De tok på sin side henvendelsen som en fornærmelse. For det første synes Die Antwoord at Lady Gagas musikk er annenrangs. Så det å bli spurt om å være oppvarmingsband for henne er i seg selv er en fornærmelse og nedgradering. Og så har de ikke noe til overs for vestlige artister som kommer til Sør-Afrika. Eller til Afrika generelt. Og så vil de gjerne være stjernene selv.

    Så da laget de denne videoen – som et svar, ettersom det å svare er det Die Antwoord er forpliktet til, for å leve opp til navnet. Fatty Boom Boom, heter den.

    Dette likte ikke Lady Gaga. Verken videoen eller tittelen. Sistnevnte fordi hun visstnok har lagt på seg i det siste, og  tittelen henspeiler på dette, men mest fordi hun blir tatt livet av i videoen, etter å ha oppført seg som en idiotisk vestlig turist og dernest født en reke i Johannesburg. Og for å forstå noe som helst av dette må du ha sett  filmen District 9, sett litt av andre ting Die Antwoord  har gjort, og kjenne til begrepet zef. (Og gjør du alt dette, så ser du antakelig ikke på «Skal vi danse» – så hvorfor  har jeg i det hele tatt nevnt dette programmet??)

    Og så ble det litt  twitter-krig mellom Die Antwoord og ladien.

    Hun skrev:

    “i fink u freaky but you don’t have a hit. hundred thousand tickets sold in SA. #thatmyshit,”

    De svarte:

    “lady… even tho u r ‘larger’ than us… we still cooler than u… plus we don’t have prawns in our private parts.”

    Opplagt: Die Antwoord vant den krigen. Og i kjølvannet av dette masse skriverier og uttalelser fram og tilbake på ymse nettsteder rundt om i verden. Die Antwoord Lady Gaga er det nye å google.

    Her har du videoen: Lady Boom Boom

    Og  mens jeg skriver dette melder VG og Dagbladet at Vebjørn Sand er ute av «Skal vi danse».

    _____________________________________________________________________________

    Og om Die Antwoord leser du her, for eksempel – eller her. Og District 9? Du må rett og slett bare se den filmen.

  • Kjære supermodell Aleksandra

    Noen anbefalte meg å lese Dagbladets artikkel – «Aleksandra Ørbeck-Nilssen er supermodell og administrerende direktør»  med undertittel: «Designer skjerf for å finansiere reservatet hun driver i Namibia» –  og noen lurte på hva jeg mente om den. Artikkelen, altså. Og jeg mener vel litt om den, og derfor skriver jeg til deg nå.

    Jeg titulerer deg som «supermodell Aleksandra», det er jo på en måte samme triks som Dagblad-journalisten benytter seg av – «supermodell» selger. Nå har jeg en bare liten blogg, men det er rart med det, selv om man trives med å ha en liten blogg, så er man allikevel opptatt av å ha en litt fengende overskrift.

    Så du får ha meg unnskyldt at jeg benytter meg av Dagblad-trikset.

    Jeg har lest om arbeidet ditt i Namibia –  et land jeg kjenner nokså godt – og jeg synes det er veldig flott med ditt engasjement, stå-på-vilje, idealisme – og ikke minst, at du tenker ut av boksen. Og så kjenner jeg en del folk som også har lest artikkelen og som himler med øynene – og for å være ærlig: Jeg gjør det samme. Men muligens ikke av samme grunn – noen vil si at du er ekstremt naiv, at du forfekter forenklede løsninger på kompliserte utfordringer, og at denne blandingen mellom glamour og fascinasjon for naturfolk og kattedyr i bokstavelig talt skjønn forening ikke er noe annet enn en ego-trip. Jeg på min side himler med øynene først og fremst fordi du rett og slett må ha blitt utsatt for en forferdelig dårlig journalist. Og det er ikke din skyld.

    Det er ikke din skyld at journalisten hverken kan noe om  San-folket og deres historie, og tydeligvis ikke noe særlig om Namibia, heller. Men som du og jeg vet, så er jo Namibia et kjempeland, sånn arealmessig, faktisk like stort som Tyskland og Frankrike tilsammen. Så det å skrive at du skal starte «et naturreservat i Namibia» er omtrent som å skrive «et naturreservat et sted i Europa» – og det synes vi jo ville være litt upresist – ja, til og med useriøst.

    Og det er jo ikke din skyld at journalisten ikke nevner at Namibia er et foregangsland når det gjelder natur-reservater og vern, og at landet fikk nasjonalparker lenge før Norge, og at neste 20% av landets areal er naturreservater, enten privat eller offentlig.

    Og det er heller ikke din skyld at journalisten skriver som om det er kun du som driver på i Namibia, med San-folk og naturvern, slik at Namibia selv bare framstår som en bakgrunnskulisse.

    Jeg vet hvordan det er – skal noe fra Afrika ha noe journalistisk interesse i Norge så må det norske understrekes og framheves. Det gjør nesten alle journalister – det er vel en eller annen vedtatt sannhet om at nordmenn liker best å lese om andre nordmenn. Men derfor tror jo mange nordmenn at det ikke foregår noe i Afrika, at det er ingen i Afrika som selv driver gode og egen-initierte prosjekter, bekjemper fattigdom, jobber for de marginaliserte og utstøtte, er opptatt av naturbevaring og bærekraft.

    Men både du og jeg vet at det er bare tull, og både du og jeg vet at den norske innsatsen er minimal sammenliknet med hva afrikanere selv gjør for å skape en bedre framtid på sitt kontinent. Og ikke bare for Afrika, veldig mange afrikanere har også et globalt perspektiv i det lokale idealistiske arbeidet de driver. Du og jeg vet dette.

    Det er jo derfor ikke din skyld at journalisten ikke har nevnt  Omba Arts Trust, Pambili Young Designers, Hui-a Khoe, Namibia Nature Foundation, Africat Foundation, – noen eksempler på lokale namibiske organisasjoner som jobber uutrettelig og har gjort det i mange år, for samme gode formål som du engasjerer deg i. Du kjenner jo helt sikkert til alle disse, kanskje du til og med har noe samarbeid med dem.

    Og så skal jeg hilse fra noen i Namibia- de hadde også fått høre om artikkelen, jeg tror noen har oversatt den. Namibia og Norge har jo relasjoner fra langt tilbake, fra frigjøringskampen og seinere med utveksling og samarbeid av ymse slag. Og vi er begge små land i folketall, så det er mange som følger med når det er noe norsk-namibisk i media, her som der. Disse i Namibia er svært imponert over at du snakker et av Khoisan-språkene flytende. Og det etter bare 3 år. Det er første gang i historien de har hørt om noe sånt, du må jo være et lingvistisk talent i særklasse, og de håper du kan komme til Windhoek og holde et foredrag ved anledning. Mye de lurer på angående Khoisan-språket og som de håper du kan gi dem svar på!! Jeg må innrømme at jeg har hintet om at det kan være journalisten, dette også. At du kanskje kan noen klikke-lyder og er interessert i språket, men at det ikke er det samme som å «beherske språket til fulle», som det står i artikkelen.

    Jeg vet ikke om jeg er enig med deg i dette du beskriver med de to separate verdenene, den som vi lever i, og den som San-folkene du kjenner, lever i. For du legger som et premiss, dersom jeg forstår deg rett, at vår verden skal og må kunne utvikle seg, de andres ikke. Men det er kanskje ikke det du mener, for det kan jo være journalisten, det og.

    Du uttrykker stor respekt og beundring for San-folket. Vi er enige der. Og fordi det nettopp er San-folket det handler om – urbefolkningen som har overlevd, trass i alt – så synes jeg at du skal vise skjerfet ditt til Kasopi, San-kvinnen som er motiv på skjerfet som i høst skal selges i Norge. For den gamle kvinnen har så mye livserfaring og visdom, så hun vil forstå hva dette skjerfet går ut på, hva ideen din med dette er. Så det at du viser henne skjerfet, er ikke noe trussel mot hennes identitet. (og så regner jeg med at hun får en royalty – Omba Arts Trust er foregangsorganisasjon når det gjelder å etablere royalties-systemer for San-relatert kultur og kunst. De hjelper deg helt sikkert, dersom du trenger noen råd. Men du har helt sikkert tenkt på dette allerede, og så glemte journalisten å spørre.)

    Du vet, noe av det dummeste den hvite mann har gjort i Afrika var å tenke på vegne av afrikanere og bestemme hva afrikanere kan ha og ikke kan ha, hva de kan bli og ikke kan bli. Og den tendensen fortsetter vi vestlige med den dag i dag, særlig i hjelpearbeid. Det er ikke så lenge siden jeg opplevde i nettopp Namibia at ei norsk ung jente som jobbet som frivillig på et hjelpeprosjekt og var for første gang i Afrika – at hun omtalte en kvinne i prosjektet, som var på alder med hennes egen bestemor – som «my special little friend» – og for å understreke dette klappet hun den eldre damen på hodet, som om hun var et barn. Og damen var en av sjefene i prosjektet. Dette er et outrert eksempel – men et eller annet sted har den unge norske jenta lært denne holdningen, før hun kom til Afrika. At afrikanere er barn, og at vi er de voksne. Og den holdningen må vi bekjempe. Du snakker ikke sånn om Kasopi, langt der i fra. Men når man har en journalist som tydeligvis ikke er klar over dette med patronisering av afrikanere og hvor uendelig mye elendighet det har brakt – og bringer – med seg, så må man være ekstra på vakt.

    Og dersom du leser dette, så er det fint om du sender det til journalisten. Og hils henne fra meg og spør om hva hun har tenkt å gjøre med sin kunnskapsløshet.

    Eller – jeg kan jo gjøre det selv. Ja, jeg gjør det. In due time.

    Og helt til slutt: Lykke til videre, Aleksandra! Og 2 råd på veien: Vis fram det flotte skjerfet til Kasopi. Og sørg for at du får en bedre journalist neste gang.

  • Stol aldri på en bistandsorganisasjons nettside

    Jeg ble saksøkt en gang av en person som mente at en av Isandis leverandører og Isandi hadde tjent masse penger på salg av et produkt, og vedkommende mente seg berettiget til deler av disse inntektene. Kilden til disse angivelige høye salgsinntektene, som Isandi og leverandøren hadde holdt skjult, hadde vedkommende, eller kanskje det var advokaten, funnet på internett. En bistandsorganisasjon, som hadde støttet en stiftelse knyttet til leverandøren som laget produktet, hadde på sin nettside behørlig omtalt sin støtte, og i den forbindelse også formidlet at salget av dette produktet hadde vært en enorm suksess.

    Personen som saksøkte meg, godt hjulpet av advokaten går jeg utifra, hadde så drevet med utstrakt ekstrapolering av suksessomtalen, og der den logiske slutningen ble at dette måtte dreie seg om noen fantastiske salgstall. Som dessverre ikke hadde noe rot i virkeligheten. Jeg skriver dessverre – og mener det. For hadde disse salgstallene stemt, så hadde mang en økonomisk bekymring vært borte, både for leverandøren og for Isandi. Og det hadde jo vært en fantastisk gladsak at en liten håndverksgruppe i et fattig lokalsamfunn i Sør-Afrika kunne produsere og eksportere slike mengder, og det ville jo ha strømmet til folk fra hele verden for å studere fenomenet.

    Jeg husker at jeg svarte advokaten noe sånt som at det er helt latterlig å bruke opplysninger fra en internettside til en bistandsorganisasjon som legitim kilde for salgstall – for det første kan man jo legge ut hva som helst på internett uten at det er revisor-godkjent, og dessuten – og det var mitt hovedpoeng – er man en smule bevandret i å følge med på hvordan bistandsorganisasjoner portretterer seg selv, så vet man jo at de alltid framstiller sine prosjekter i et svært gunstig lys, som ikke alltid stemmer med realitetene. De lever jo av å presentere seg som vellykket.

    Det foregår en debatt i bistands-Norge, anført av Bistandsaktuelt – om bistanden virker. Det er vel egentlig en debatt om hvordan bistanden skal være i framtida, etter at paradigmeskiftet fra bistand til næringsliv som oppskrift på fattigdomsreduksjon blir stadig mer tydelig. Og fordi det blir stadig oftere satt likehtstegn mellom utvikling og økonomisk vekst. (som jeg ikke er uforbeholdent enig i, men det får bli en annen bloggpost) Nå skal den nye bistandskursen stakes ut, og da må man jo også gjøre opp litt status. En som skriver svært interessant om dette temaet – og om bistand generelt – er NUPI-forsker Øyvind Eggen, som har en bra blogg: Innvikling. Bistandsaktuelt legger ut noen av hans skriverier, og nå i sommer har det stått et veldig interessant innlegg: Framtidig bistand – hva er mulig?

    Her skriver Øyvind Eggen blant annet om dette med givernes behov for å blåse opp bistandens muligheter – og derav også forventede resultater. For det er helt klart: Bistanden virker ofte, den – for den som direkte er berørt av den. Den som fikk mat å spise, ikke døde i barsel, fikk vaksiner, fikk gå på skole – for den personen virker jo bistanden. Men for å vise hvor komplekst dette kan være, så har Eggen et eksempel: Ta barnet som fikk vaksine. Det barnet dør ikke, og et godt bistandsmål er dermed oppnådd. Men samtidig betyr det at BNP pr innbygger i landet der barnet bor synker – fordi det blir flere å dele BNP på. Er det da bistandens skyld? Kan man da si at bistanden ikke virker, eller at den ikke har bidratt til utvikling, selv om man har reddet et liv – fordi utvikling forstås som økonomisk vekst?

    Men tilbake til bistandens muligheter. Det er vi, giverne, som ofte ikke synes at bistanden virker NOK. For vi har som regel veldig store ambisjoner. Vi synes liksom at det ikke holder å hjelpe de få og konkrete, det må i tillegg skje noe MER. Det skal bli mer demokrati, mindre korrupsjon, fattigdommen skal reduseres på markonivå, og det må være vekstpotensiale i prosjektene – de må kunne utvides. Og derfor må målene være ambisiøse, for bistanden må få såkalte positive ringvirkninger.  Eller så har den ikke legitimitet.

    Jeg opplevde dette med de store prosjektene og de store ringvirkningene som et problem fra den tiden Isandi samarbeidet med Norad. På den ene siden: Det er jo klart, Norad-støtte er jo skattepenger, og de skal man få mest mulig ut av. Men hva er egentlig mulig å få ut av pengestøtte til en liten gruppe ufaglærte fattigfolk som skal lage noen produkter med hendene, som så skal markedsføres og selges, i en tid der det aller meste som selges her i verden er industrielt masseprodusert med enorme markedsføringsmuskler?  Hva er egentlig mulig i den konteksten?

    Det må jo innrømmes, jeg var jo med på karusellen en stund: For å kunne legitimere mottak av bistandspenger så måtte man jo slå i bordet med kjempeambisjoner. Det var liksom ikke måte på hvor mange hiv-smittede kvinner som kunne engasjeres i håndverksarbeid (ja, for hiv-vinklingen var viktig, ellers så fikk man ikke støtte).  Etter å ha sett og erfart at sånne svære non-profitt håndverksprosjekter overhodet ikke gjør de hiv-smittede kvinnene mindre fattige, så sluttet jeg heldigvis med «de store talls ambisjoner». Men gikk i stedet over i den andre bistands-fallgruben: Policy, strategi og påvirkning og den slags begreper. Det ble heldigvis det siste prosjektet Isandi hadde med Norad. I dette prosjektet var det faktisk et suksesskriterium, definert fra Norads side, at prosjektets anbefalinger skulle inkorporeres i policy-dokumentet i det sørafrikanske handelsdepartementets strategi for håndverkseksport. Det var først etter å ha påpekt det svært betenkelige rent demokratisk med dette – en norsk aktør skal påvirke sørafrikansk politikk ved hjelp av bistandspenger – at det kravet ble frafalt. Men jeg tror kriteriet egentlig var uttrykk for et ønske om å heve statusen til feltet Isandi driver med: Grasrothandel. Ikke fra grasrothandelen selv – den sysler jo med sitt – men internt i Norad og i norsk  bistand, altså giversida. For den er jo litt stusselig, denne grasrothandelen. Lite løft over den, liksom. Og det ønsket man, antakelig med de beste hensikter – å gjøre noe med.

    Men det stemmer at grasrothandel er stusselig. Jeg kan ikke vise til millioner som blir befridd fra fattigdom gjennom å lage håndverksprodukter som eksporteres til Vesten. Ikke tusener heller. Det synes ikke på en eneste statistikk på makronivå at jeg har holdt på med denne handelen i snart 15 år. Jeg tror når sant skal sies at det eneste Isandi har bidratt med til Den Store Norske Bistandsfortellingen er å være leverandør av bilder med glade håndverkskvinner og deres produkter til ymse rapporter. Samt en gang også til Norads julekort.

    Jeg vet ikke om Norad fortsatt gir støtte til puslete små tiltak, slike som Isandi har drevet med. Antakelig bør de slutte med det, for det tar så mye forvaltningsressurser, slik bistanden er organisert i dag. Men det paradoksale er altså at bistand ofte egner seg best til resultater på mikronivå, mens ambisjonene og forventningene er på makronivå.

    Jeg synes bistandsorganisasjonene bør fortelle mer om at mye av det de gjør har stusselige resultater. Det er en ærlig sak, det. Da hadde man kanskje nedskalert ambisjonene også. Og ikke minst: Kanskje hadde man turt å komme over til neste fase: Snakke om at mye av det man gjør også har negative konsekvenser, og at bistanden rommer mange dilemmaer. Som det meste annet her i verden. Kanskje vi hadde fått et mer sannferdig bilde av hva bistanden kan gjøre og ikke gjøre. Og kanskje det faktisk hadde ført til mindre bistandsskepsis.

    Bistand er av og til, kanskje til og med veldig ofte, stusselig. Men det er helt ok.

    Men fram til den dagen kommer, da bistandsbransjen tør snakke om sin stusselighet: Stol aldri på en bistandsorganisasjons nettside.

    ____________________________________________________________________________

    Jeg sjekket Innviklings-bloggen til Øyvind Eggen nå, og i helga har han lagt ut et nytt innlegg: Bistandens bivirkninger, som handler faktisk om dette med bistandens negative sider. Anbefales!