Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Mine skriverier

  • Tragedien i Marikana

    Jeg var i Sør-Afrika i forrige uke, en omvei hjem til Oslo fra Dar es Salaam. I forrige uke gjennomlevde Sør-Afrika sin voldeligste uke siden apartheidtiden, med sammenstøt mellom politi og streikende arbeidere ved selskapet Lonmins platinum-gruver i Marikana, nordvest i landet. Dette er svært traumatisk for Sør-Afrika – ubearbeidede sår fra apartheidtiden kom brått til overflaten igjen, og som en kommentator skrev: Ja, vi hadde vår sannhets- og forsoningskommisjon. Den gav oss mye sannhet, litt forsoning, men ingen leging – no healing. We are still a wounded people.  Avisene var og er fulle av artikler og kommentarer og analyser, og alle jeg møtte snakket om dette. Nåja, ikke alle. Jeg var hos noen venner på fredag, dagen etter massakeren. Der i huset hadde ikke fruen fått med seg hendelsene – hun har mer enn nok i hverdagen med sine barn og sine makroner. Så da snakket vi om det i stedet. Barn og makroner. (Ikke så ulikt en del norske damer jeg kjenner, og dette er ikke en fordømmelse av sørafrikanske husmødre. Men jeg bare gjentar: Hvite damer gjør seg selv irrelevante)

    Nå vel. Hendelsene i Lonmin-gruvene har blitt behørlig omtalt i verdenspressen, og selvfølgelig også i norsk media, med tilhørende reaksjoner. En har vært at Oljefondet burde trekke seg ut av Lonmin, på grunn av de elendige arbeidsforholdene for gruvearbeiderne. Det kan godt hende at Oljefondet bør det – men for å ta den argumentasjonen litt videre:  Mener man dette på fullt alvor, så bør man egentlig trekke seg ut av all økonomisk samhandling med Sør-Afrika. Inklusive feltet jeg er involvert i, altså handel med håndverk.

    For dette er den økonomiske realiteten i Sør-Afrika: 2 parallelle økonomier, der flesteparten av landets befolkning tilhører den økonomien der lønningene er noen tusen i måneden, toppen. Og en økonomi for de få, der lønningene er som i det vestlige Europa – men der den effektive levestandarden er mye høyere, fordi man gjør seg i stor grad bruk av tjenestene som de i den fattige økonomien leverer. Og vil ikke de fattige levere eller begynner å bli plagsomt kravstore, så skaffer man andre fattige. Det er nok å ta av på det afrikanske kontinentet, for å si det sånn.

    Og gruvearbeiderne er blant de fattige som leverer. 28.000 jobber i platinum-gruvene til Lonmin. De tjener 4.000 Rand i måneden, (ca 3.000 kroner) – men ønsker seg 12.500, (ca 9.200 kroner.) Og derfor streiker de. Hvor de har fått 12.500 fra, vet jeg ikke – og de aller fleste vil vel si at det var et urealistisk tall. Men det er jo sannelig også 4.000, og hvor bedriftsledelsen har fått sitt 4000-tall fra som en rimelig betaling, kan man jo også lure på. TIl opplysning: Lonmin omsatte for 2 milliarder USD i fjor. Man skulle jo derfor tro at det på et eller annet vis var mulig å gi de 28.000 ansatte under bakken noe mer enn Nok 3.000 i måneden. (Jeg har regna litt på det – lønnsutgiftene, utenom sjefsnivået, blir vel da kanskje omtrent 200 mill USD i året, en sånn 10% av omsetningen.) Gruveindustrien er motoren i den sørafrikanske økonomien – litt som vår olje. Det er ikke akkurat en konkurranseutsatt sektor vi snakker om, for verden vil ha de edle metallene fra Sør-Afrika – landet har for eksempel 80% av verdens platinum-forekomster. Sånn sett skulle man tro at det var mulig for gruvearbeiderne å få bedre lønn – jamfør argumentene vi hører her i Norge om hvorfor oljearbeiderne kan ha så høye lønninger.  Men når det fortsatt kan holdes så lave lønninger i kritiske sektorer, så er det som før nevnt fordi man har nok folk å ta av. Vil ikke arbeiderne ha den lønna de får, så står det kø av folk som venter på muligheten til å få en jobb. Litt penger er selvfølgelig bedre enn ingen penger.

    Gruvearbeiderne har fagforeninger som jobber for saka si, som det seg sømmer i et demokrati. Problemet er at ledelsen i den mektige fagforeningen NUM (National Union of Mineworkes) har mer enn nok med maktkampen som pågår innad i ANC. Og egentlig har vel NUM vært mest opptatt av makt og posisjoner innad i ANC-regjeringen i mange år – og derfor har det kunnet vokse fram alternative og til dels populistiske fagforeninger – som AMCU -Association of Mineworkers and Construction Union. (det er de som får skylda for å ha plantet ideen om 12.500-kravet) Tidlig i forrige uke leste vi om streiker, uroligheter og drap ved Marikana-gruvene, og da ble det hele forklart med at det dreide seg om rivalisering mellom disse to fagforeningene, og ledelsen i Lonmin hadde ikke til hensikt å gripe inn, for dette måtte fagforeningene ordne opp i sjøl. Det ble heller ikke blåst så veldig opp i mediene at det allerede før torsdagens massakre hadde blitt drept 10 mennesker pga urolighetene, tildels svært bestialske drap, blant annet var 2 politimenn bokstavelig talt hakket til døde. Men både fagforeningene og gruveledelsen toet sine hender fortsatt, og regjeringen grep ikke inn. I stedet skjøv alle med makt og myndighet politiet foran seg, et politi som egentlig ikke har forandret operasjons- og reaksjonsmåte siden den gangen Sør-Afrika var en totalitær stat.

    Og så kom det fatale sammenstøtet, nesten som lyn fra klar himmel, i hvertfall for alle de som hadde toet sine hender. Politiet hevder de skjøt i selvforsvar, mens gruvearbeiderne forteller andre versjoner.

    Løssalgsavisene i Sør-Afrika var fulle av det med én gang – beskrivelsen av  «The Third Force» som også skal ha vært tilstede under sammenstøtene. Jeg lurte på om når dette kom også til norske aviser – og i ettermiddag kom det i Aftenposten: » Trodde de var udødelige etter kjøp av naturmedisin». Hvis du ser på videoopptakene fra massakrene, så ser du at gruvearbeiderne går mot politiet med en tilsynelatende intens fryktløshet. Og dette er ingen «We shall overcome»-marsjering – dette er noe annet, de virker ruspåvirka, rett og slett. En sangoma – en heksedoktor – hadde kommet til de streikende arbeiderne og tilbudt dem muti – som Aftenposten feilaktig kaller naturmedisin, som om det gjaldt solhatt eller kamille-ekstrakt. Muti, slik det brukes i dagligtale i Sør-Afrika er noe helt annet: visst er det ulike miksturer av naturlige ingredienser, og som kan være ganske så harmløst – men like viktig er trolldom, ritualer og magi. Mange sørafrikanere tror på ulike former for muti. Det er ikke så rart – når stat og myndigheter og alt som skal være rasjonelt og rettferdig ikke gir deg beskyttelse, ikke gir deg jobb, hus, utdannelse, eller helse – hva har du igjen for å kunne fortsatt håpe på en bedre morgendag? Mirakler og magi – førstnevnte representert ved stadig sterkere lokale karismatiske kirker – sistnevnte ved sangomaene og deres muti. Konfrontert med dødsfallene, tross muti’en, så svarte en av gruvearbeiderne: Ja, det er takket være muti’en at det ikke døde fler. Det svaret sier alt om hvor sterk troen er på sangomaene.

    Og før du rister på hodet over hvor dumme og enfoldige disse gruvearbeiderne må være, som tror at å skjære seg i huden og smøre seg inn med noe mystisk avkok skal gjøre dem udødelige – så er det vel greitt å minne på at de fleste av oss kjenner vel noen som blir veldig høye og mørke og uovervinnelige når de bare får seg litt alkohol eller annen dop?  Og hva er egentlig anticellulite-kremer, slankepiller, puppeforstørrelser og botox, om ikke muti?

    Jeg satt og leste en kommentar om Marikana-hendelsene i en av avisene på flyet ut fra Johannesburg på søndag. Helt tilfeldig flyttet jeg blikket til artikkelen på neste side. Den handlet om at tidenes dyreste ferieleilighet på 700 kvm nå var ferdig i Clifton, rikmannsstrøket langs Atlanterhavskysten i Cape Town – noe som beviste at den globale resesjonen ikke hadde nådd dette markedssegmentet i Sør-Afrika. Endelig noen gode nyheter. Uendelig mange millioner var brukt på bygging og finish – blant annet kjøkken med skinn-dører, kunne vi lese. Og arkitekten delte visjonene bak bygget med oss lesere: Man skal føle naturens sterke elementer i dette huset, samtidig som eierne ikke skal mangle noe: offering a lifestyle which only the select few have the privilege of experiencing. Og kjøperne? Et Australia-basert par, to av mange hvite sørafrikanere som har emmigrert til Australia i frykt for hvordan det skulle bli når de svarte tok over. Men nå har hjemlengselen blitt for sterk. Og hvor har de fått pengene fra til 700 kvm ferieliv i Clifton? Jo, forrige generasjon bygde opp en kjempeformue under apartheidtida på å selge bleke-kremer til svarte damer. De solgte dem drømmen om å kunne bli hvit, og solgte dem samtidig skammen over å være svart. Det er en slags muti, det også.

    Og 700 kvadratmeter i Clifton er også en del av historien og bakteppet for hva som skjedde i Marikana.

    ________________________________________________________________________

    Lesere av Craftprat har kanskje fått med seg min forkjærlighet for Hugh Masekelas «Stimela» – som nettopp beskriver gruvearbeidernes liv. ALLE bør se versjonen fra Graceland-konserten i Harare i 2007.

    For noen måneder siden hørte jeg tilfeldigvis på sørafrikansk radio en for meg ukjent versjon av Stimela. Det var et nokså nytt live-opptak med Masekela, der han introduserte Stimela slik:

    This song is dedicated to all the people in the world working for lousy pay

    Ja, drapene på 42 gruve-arbeiderne og 2 politifolk i forrige uke handler om at i kampen om og fascinasjonen for makt, posisjon, penger og profitt har ANC, regjeringen, fagforeningene, næringslivet, media, sviktet folk flest. Det handler også om et samfunn som er gjennomsyret av voldsbruk, et politi som egentlig ikke har endret seg siden apartheid-tida, et utdanningssystem som ikke makter å gi unge svarte en relevant utdannelse, et samfunn der modernitet og tradisjon lever side om side og til dels i konflikt, et samfunn der de økonomiske skjevhetene bare øker.

    Men man kommer ikke utenom: Drapene handler om fattigfolk som fortsetter å levere tjenestene sine til spottpris. Og det er ikke bare et sørafrikansk problem.

  • Fear Of Missing Out – del 2

    Etter kveld og frokost på hytta i Larvik dro vi alle hvert til vårt og til våre hverdager.

    Jeg dro til mor. Hun bor på Larvik sykehjem. Mor lider av en sjelden demens-sykdom, som ikke først og fremst tar hukommelsen, men der hjernen langsomt slutter å sende signaler. Mor lever ikke i sin egen verden som mange demente gjør, men den langsomme hjernedøden gjør at hun tolker verden annerledes og feil. Mor har vært syk i mange år. Hennes sykdom er  historien om hvor detaljert et menneske kan fysisk gå til grunne, ledd etter ledd, muskel etter muskel. Det startet med en lillefinger der øverste ledd  ikke kunne beveges lenger. Nå kan ikke mor bevege seg over hodet. Kroppen forkrøples mer og mer, og hun er helt stiv. Hun har konstant feber. Huden er klam og tørr på samme tid. Hun snakker ikke lenger. Hun kan ikke smile lenger. Jeg tenker på en skjør liten fugleunge når jeg ser henne.

    Men mor ER. Hun lever. Ingen ledninger er koblet til mor. Ingen medisiner holder henne kunstig i live. Hjertet hennes slår og slår, enn så lenge. Jeg må snu hodet hennes når jeg er på besøk, slik at hun kan se meg. Og hun ser på meg med et intenst blikk. Ingen ord. Kanskje et svakt ja, dersom hun orker. Men hun ser på meg – hele tiden. Hun er et menneske. Hun er min mor. (mer…)

  • Fear Of Missing Out – del 1

    Jeg ble kjent med en ny forkortelse denne uka: FOMO. Sørafrikanske Mail&Guardian refererte til en undersøkelse som viste at så mange som 60% av sørafrikanerne i alderen 15 – 50 år lider av FOMO. Fear Of Missing Out. Frykten for å gå glipp av noe.

    Og sosial medier får skylda for den nye folkelidelsen. FOMO gjør at man aldri er helt lykkelig, helt til stede, helt med. Man blir fortere irritabel, rastløs og engstelig. For kanskje man går glipp av noe. En fest, en kommentar, en nyhet. Kanskje man går glipp av selve livet.

    Oppdragsgiver til den sørafrikanske statistikken var legemiddelindustrien. Man ville finne ut hvorfor det er så markant økning i salg av energi-boostere, multivitamin-tilskudd og andre tilskudd som lover økt utholdenhet. Og årsaken var altså FOMO. For det å følge med på og være del av sosiale medier krever energi og evnen til å holde ut. Til stor glede for legemiddelindustrien. Nå kan vi altså krysse av på nok en ting som gjør sosiale medier dumt: Den griske legemiddelindustrien tjener på det. (mer…)

  • Hvorfor har ingen fortalt meg om denne boka?

    Det var en slags nyhet for noen uker siden at Bono var i Oslo – eller var det i Østfold? – for å eskortere An San Suu Kyi fra Norge til Irland i sitt helikopter – eller hva det privatfly?

    Og så jeg som trodde at Bono redder Afrika. Jeg tok feil. Han redder hele verden.

    Så da var det på sin plass å skrive et blogginnlegg om den mest oppsiktsvekkende boka jeg har lest på lenge, og som jeg ikke begriper hvorfor jeg ikke har hørt om før, og hvorfor den ikke er anmeldt i norske medier – i det hele tatt, hvorfor ingen har fortalt meg om denne boka. (rett skal være rett – jeg har funnet én norsk anmeldelse – på nettsida til Humanetisk Forbunds Ungdom. Men de har enda færre «likes» på Facebook enn Isandi – så det sier jo sitt. Muligens)

    Og nå er det juli og jeg får endelig skrevet litt igjen på Craftprat. Og da iler jeg til og skriver om nettopp denne boka. Et velment tips til deg som lurer på hva du skal lese i sommer. Boka heter «The worst date ever», og er skrevet av Jane Bussmann. Den kom ut 2009 – altså for 3 år siden. Og jeg gjentar: Hvorfor har ingen fortalt meg om denne boka?

    Den boka er på samme tid noe av det mest skjellsettende og grusomme, og samtidig hysterisk morsomme jeg har lest. Den handler om konflikten i Nord-Uganda – den handler om Kony, rett og slett. Ja, du husker vel Kony2012 – jada, I know – Kony2012 er sååå vinter2012, og nå er det jo sommer, men allikevel -du husker Kony2012? Ja, for selv om Kony2012-kampanjen var mislykket (?), så har jo de som har greie på det bestemt seg for at det satte konflikten i Nord-Uganda på det sosiale medie-kartet slik ingen andre har klart. Problemet er vel at vi fortsatt ikke vet så mye mer om selve konflikten, og ikke vet vi så mye mer om hvorfor den ikke er løst. Men vi har alle fått en vag fornemmelse av at det handler nemlig om mer enn å bare fange Kony.

    Det er her «The worst date ever» kommer inn som opplysning og korrektiv. Det er en viktig bok. Men du må like SouthPark-humoren for å like den. Og grunnen til det er at forfatteren Jane Bussmann er en av manusforfatterne til nettopp SouthPark.

    Så hvorfor i all verden skriver en satireforfatter en bok om en av verdens mest voldelige og grusomme konflikter, der uskyldige barn blir bortført og gjort til barnesoldater og sexslaver, lemlestet og ødelagt, og der tusenvis av barn i åresvis har måttet leve – og lever – i konstant frykt for å bli bortført?

    Historien, som er selvbiografisk, er som følger:

    Jane kom til Hollywood og jobbet i kjendispressen der. Første del av boka handler om det. Om Janes liv som kjendisjournalist i Hollywood. Et liv som vel ikke akkurat får fram det beste i et menneske. Referatene fra hennes kjendisintervjuer – som faktisk har funnet sted – er – ja, hva skal man si? – deprimerende morsomme.

    Men en dag ser hun et bilde i Vanity Fair av en utrolig tiltrekkende mann. Han heter John Prendergast. Det viser seg at han er fredsaktivist. Han redder verden. Janes liv får brått en helt ny mening: Hennes høyeste ønske er å date John Prendergast. Men hun innser at for å kunne komme nær drømmemannen, så er ikke Hollywood noe blivende sted, dessuten må hun få tak i ham før Scarlett Johansson gjør det. Så Jane må skifte beite. Hun må begynne å engasjere seg for verden utenfor Hollywood, eller mer spesifikt: Verden som John Prendergast er opptatt av. Og sånn havner Jane i Uganda.

    Men det er ikke bare å dra til Uganda – hun må jo ha et formål med sin reise. Så hun melder seg som volunteer, som lærer på en skole i Nord-Uganda. Problemet er at hun aldri har vært lærer, og volunteer’en før henne var en super-lærer. Så dette går jo ikke veldig bra, og karrieren som lærer blir kort. Hun er jo tross alt journalist, sier hun til seg selv. Og viktigere – mest opptatt av å være i nærheten av sin potensielle date. Og hennes potensielle date er en god mann, han tror virkelig at Jane er en ivrig journalist som har dratt til Uganda på egenhånd, og at hun kan bidra til å gjøre konflikten i Nord-Uganda kjent for verden, og på den måten få verden til å gjøre noe.

    Så han linker Jane opp med sentrale personer i konflikten. Han selv må stadig utsette sine reiser til Nord-Uganda, fordi det er så mange viktige møter han må delta i, i Washington, i Geneve, i Brussel – med det håp å kunne få utrettet noe for saka, enten saka handler om Nord-Uganda, eller Darfur. Eller Kongo. John stiller opp. Jane er usannsynlig skuffet. Men later selvfølgelig som om hun er geniunt interessert i konflikten, mens hun venter på at den potensielle date’n skal ankomme Uganda. Så hun fyller tida med å møte alle disse personene som John Pendergast mener hun må møte. For sakas skyld. Og møter blant annet Betty Bigombe – «the toughest peacemaker in the world».

    Og i møte med slik integritet og dedikasjon blir Jane målløs – dette slår alt av hva hun har møtt i Hollywood – og switcher til autopilot når hun skal intervjue Bigombe. Hun drar sine sikre Hollywoood-kort, det som alltid funker når intervjuene med kjendisene står fast: «You are such a special person, we all know what you are famous for. But what my readers and the world really want to know is: «Do you find it hard to date men»?

    Eller når hun har et skremmende tete-en-tete møte med den fryktede oberst Otema, langt fra andre folk, i bush’en, bokstavelig talt – og livredd spør – igjen på autopilot fra Hollywood: «You are such a special person, we all know what you are famous for. But what my readers and the world really want to know is: «Do you feel that people around you really appreciate the inner you?»

    Mulig ikke sitatene stemmer helt her, sånn ordrett – jeg har lånt bort boka, så jeg får ikke sjekket. Men jeg husker dem, sånn omtrentelig, og bygger dem opp og ut, antakelig – sånt som skjer når man leser noe som er ustyrtelig morsomt – og innsiktsfullt. Og grusomt. For boka forteller om maktkamp og råttenskapen, om hvorfor alle parter – inklusive hjelpeorganisasjonene – har en egeninteresse i å opprettholde konflikten. Og den forteller om taperne: Barna. Og om livet for folk flest i Nord-Uganda. For Jane har ikke råd til å bo, reise og spise som resten av utlendingene i Nord-Uganda – folk fra FN-systemet og hjelpeorganisasjonene. Så hun bor og reiser og spiser som ugandere gjør. Mens hun venter på John Pendergast. (og er veldig bekymra fordi den leppeforstørrelse-kremen (et must for jenter som vil opp og fram) ikke har tålt den ugandiske varmen.)

    Oppholdet i Uganda endrer livet til Jane. Hun er fortsatt forfatter for South Park (tror jeg, da) – men fortsatt opptatt av Nord-Uganda spesielt – og Afrika generelt. Og det er her Bono kommer inn. Jane hater Bono. Kanskje ikke sånn reint personlig, men attituden hans når det gjelder Afrika. Derfor gikk hun ut og forsvarte Kony2012, fordi det endelig var en kampanje som rettet seg politisk – at du og jeg skulle engasjere våre egne politikere i saken. Stille DEM til ansvar. Og altså ikke denne charity-tilnærmingen til Afrikas problemer som Bono har. Og Bob Geldof. Og hun kan ikke begripe hvorfor verdens ledere vil ha noe med Bono og Geldof å gjøre.

    Så Jane skrev et innlegg i The Guardian nå i april om Kony2012 og forskjellen mellom denne tilnærmingen og Bono og Geldofs tilnærming.

    Og så skrev hun «The uncut version» av det innlegget. Og det har hun lagt ut på sin egen blogg. Det heter Bono&Bob are cunts. Makan til karakterslakt av de to nevnte herrer skal du lete lenge etter. Du finner det her. Også vi som synes at Bono umulig kan være den verste, har glede av det innlegget.

    Og uansett – skaff deg «The worst date ever».

  • A- og B-laget på 17.mai-fest

    Er du i nærheten av en norsk ambassade eller konsulat den 17. mai, så er det ikke usannsynlig at du finner deg selv tilstede på denne ambassaden eller  dette konsulatet på nettopp nasjonaldagen. Sammen med alle andre nordmenn i nærheten. Noen har til og med reist langt for å komme på det offisielle arrangementet.  Det er jo rørende, egentlig, at vi godt voksne nordmenn er så glad i 17.mai – ”Barnas Dag”.

    17. mai i Dar es Salaam er intet unntak – som alle foregående år inviterte ambassadøren alle norske i Tanzania med følge til offisiell mottakelse. Som førstegangsdeltakende må jeg si at det var et imponerende arrangement.

    Nå har jeg ikke så masse erfaring med 17.mai-feiringer utenlands– jeg har prøvd å være i Norge på den tida. Dersom jeg ikke har fått til det, så har jeg som oftest vært for langt unna til å synes det er noe vits i å reise til nærmeste ambassade, men så er det kanskje noe feil med min prioriteringer. Men noen 17.mai-feiringer har jeg fått med meg, særlig i Windhoek. Det som gjorde mest inntrykk på meg på disse 17.mai-feiringene var alle de norske som kom helt fra kysten – sjømenn og folk på jobb i Walvis Bay – det tar noen timer, den kjøreturen til Windhoek. Det hadde jeg antakelig selv aldri gjort.

    Karene – for det var mest menn, jobbet først og fremst i skips- og leverandørindustrien, og de kom ofte fra små steder langs Norges kyst, der bedriftene de jobber for ofte er hjørnesteinsbedrifter. Etter disse 17.mai’ene i Windhoek har jeg vært en del i Angola, og der lærte jeg at én ting er Statoil og hva de fører inn og ut av penger – like så viktig for norsk og angolansk økonomi – og veldig viktig for ulike lokalsamfunn i Norge, gjennom arbeidsplasser og skatteinntekter – er nettopp skips- og leverandørindustrien. (det handler egentlig ingenting om Statoil at de f.eks er i Angola) Folk fra disse små stedene jobber da ute på kontrakter, og er av gårde noen uker eller måneder av gangen. Elektrikere, installatører, ingeniører, teknisk personell av ymse slag.

    Og det var disse solide karene som kom på 17.mai-feiring – menn av få ord, men glade i landet sitt, tydeligvis. Det fortelles altfor lite om disse nordmennene i Afrika.

    Men tilbake til 17.mai-mottakelsen i forrige uke. Jeg ble overveldet over hvor mange nordmenn som er i Tanzania,  og det var på langt nær alle som var på festen. (hvor var de? er det noe galt med prioriteringene?)

    Nordmennene skilte seg klart ut i 3 grupper. Her holder jeg vertskapet utenfor – ambassadens folk, – dvs Norad og UD-folka, – de har jo sitt å stri med på en dag som denne.  Vi stod alle under et gedigent telt i rødt, hvitt og blått, og hele situasjonen med disse 3 gruppene innbød til en smule betraktninger. For ordens skyld – det er ikke bare nordmenn på slike mottakelser –  andre lands ambassader er også invitert, representanter for regjering og parlament, FN-systemets folk, og ambassadens samarbeidspartnere av ymse slag. Så det er MANGE folk. Men jeg konsentrerer meg  her om de norske.

    Her er min gruppeanalyse av 17.mai-feiring 2012 i Dar es Salaam:

    • Gruppe 1: Bistandsfolk
    • Gruppe 2: Næringslivsfolk
    • Gruppe 3: Unge ambisiøse nordmenn i Afrika

    Videre observasjon:

    • Gruppe 1: Klart i flertall. Snakker høyt og mye, mingler og kjenner alle.  Har tydeligvis vært her lengst. Et klart A-lag.
    • Gruppe 2: Klart i mindretall. Står for seg selv i utkanten. Kjenner få. Snakker lite. Mest menn. Et klart B-lag.
    • Gruppe 3: Litt uklar størrelse, man kan nemlig fort ta dem for å tilhøre Gruppe 1, ettersom de tar etter denne gruppens oppførsel. Imidlertid vil du fort legge merke til at de opptrer ofte i flokk.

    Neste observasjon:

    • Snakker gruppe 1 og gruppe 2 med hverandre?

    Nei

    • Snakker gruppe 2 og 3 med hverandre?

    Nei

    • Snakker gruppe 1 og 3 med hverandre?

    Ja

    Dette kan oppsummeres i følgende figur:

     Spørsmål:

    Burde ikke Gruppe 1, som har vært her lengst og kjenner alle, ta kontakt med Gruppe 2 og inkludere dem litt?

    • Svar:

    Jo

    Videre oppfølgingsspørsmål:

    Gjør de det?

    • Svar:

    Nei

    Påtrengende spørsmål:

    Hvorfor ikke?

    Påstand 1:

    Gruppe 1 er ikke begeistret for Gruppe 2

    Alternativ Påstand:

    Gruppe 1 vet ikke hva de skal snakke med Gruppe 2 om.

    Observasjon, for å understøtte Påstand 1:

    Erik – mannen i mitt liv – jobber for Statoil her i Tanzania. Han er Gruppe 2,  akkurat som jeg er, fordi Isandi er næringsliv. Erik er en sånn som de som tilhører Gruppe 1 vil , eller må, snakke med, i embets medfør. En av dem sa at de nå skulle passe på Statoil, slik at de ikke gjorde like mye ugagn som Statoils kollegaer, som driver en fæl gullgruve.

    Ja, det er bra med vaktbikkjer, svarer Erik – men strengt tatt så er vel ikke de som driver fæle gullgruver og Statoil kollegaer?

    Du er altfor høflig, Erik, sier jeg. Du burde svare: Ja, vi er jo alle i samme båt som våre kollegaer – omtrent som kollegaene dine i x x x x , og så nevner du opp en hel haug med  kjipe NGO’er som er tatt i korrupsjon den siste tida, eller som har mislyktes totalt med de skal gjøre.

    Men Erik er altfor høflig.

    Hypotese, for å understøtte Alternativ Påstand, med bakgrunn i Observasjon:

    Gruppe 1 har tatt på seg oppgaven å overvåke det som Gruppe 2 jobber med til daglig. Man får sjelden et normalt  og hyggelig forhold til folk man overvåker. 17. mai er en hyggelig dag.  Gruppe 1 strever med å finne noe å si til Gruppe 2 på en hyggelig dag, noe som kan stå i stil til hyggen.

    Forslag til løsning på Alternativ Påstand:

    Gruppe 2  har i alle år gitt penger til innsamlingsaksjoner, kjøpt geiter som ikke er geiter,  hatt fadderbarn på kjøleskapsdøra og noen har til og med syklet til jobben for Afrika. Alt organisert av Gruppe 1. Gruppe 1 kunne derfor ha snakket med Gruppe 2 om dette.

    Spørsmål:

    Er dette uansett en underlig oppførsel fra Gruppe 1?

    • Svar:

    Ja

    Konklusjon:

    Paradigme-skiftet i norsk utviklingssamarbeid med Afrika har ennå ikke nådd 17.mai-festene i Dar es Salaam.

    _______________________________________

    PS:

    Neste 17.mai skal jeg observere følgende:

    • Har Gruppe 2  i løpet av året mannet seg opp til å ta kontakt med Gruppe 1?
    • Har Gruppe 2 økt på bekostning av Gruppe 1?
    • Tar Gruppe 3 kontakt med Gruppe 2?

  • Glassheisen i Dar

    Det var altså denne debatten om tigging, om det skal forbys eller ei.

    I leilighetskomplekset her vi bor i Dar es Salaam er det to heiser. En på forsiden – en veldig prangende glassheis på utsiden av bygget. Selve heisen er innkapslet av en mengde små LED-lys som lyser intenst rødt når heisen går opp og ned. Nei, det er ikke pent. Og en heis på baksiden. Ikke glass, ikke prangende. En vanlig heis, vil jeg si.

    Eierne av leilighetene har satt regler for hvem som kan ta glassheisen på forsiden. Og regelen er: Kun leietakerne og matchende gjester. Ikke vanlige tanzanianske arbeidsfolk. Så som hushjelper, sjåfører, bud, reperatører og så videre. Sånne med ærlige og vanlige yrker. Problem: De tjener bare 500 kroner i måneden. Løsning: De må ta den andre heisen. Den på baksiden.

    På den måten kan vi som bor i leilighetene ta glassheis opp og ned, og ikke risikere å måtte møte fattigfolk på vår vei. For hva skal man snakke med DEM om? Kanskje de LUKTER fattigdom?  Og hva om ryktet sprer seg og det blir MANGE av dem som vil kjøre glassheis med røde lys, slik at vi, som glassheisen jo er ment for, ikke får plass? Og tenk om de får griller i hodet og innbiller seg at de vil OGSÅ være rike og tjene mer enn 500 kroner måneden?

    Og like viktig – ved hjelp av denne glassheisen kan man veldig konkret synliggjøre blokkas image: Denne blokka er ikke en hvilken som helst blokk. Her er det nemlig system, noe mange synes at Tanzania mangler. Så la oss gå foran med et godt eksempel og få systemer på plass, og la oss begynne med noe viktig: Heiskjøringsregler. Noen fortjener å kjøre glassheis med rødt lys, andre ikke.

    Selvfølgelig kan man jo ikke ha det sånn i hverdagen.  Heiskjøringsregler, altså. Ikke fattigdommen eller ulikhetene. Det har man jo her noe sånt som 100.000 NGOer og 2 milliarder USD årlig i  bistandsmidler til å ta seg av og løse.  Jeg, derimot, har valgt å konsentrere meg om heiskjøringsregler. Man må velge sine fighter.  Mange av de som kjører glassheisen driver med den andre fighten, forresten. Den med fattigdommen og ulikhetene. Så slipp dem fram, dette er viktige mennesker. Og la dem for all del ta glassheis.

    Men hvordan løser man dette, i praksis?  Livet i utlendighet har lært meg  at det er særlig to kulturer der ”den skandinaviske modellen” ikke har noe særlig fruktbar gjenklang – den amerikanske og den indiske.  Og de som eier leilighetene er indiske.  Så man trenger ikke en gang å prøve å argumentere i mot heisreglene med å si at alle skal med. Det er bortkasta energi. (Om jeg er veldig forutinntatt og generaliserende nå? Jada.)

    Løsningen har blitt å oppgradere de med vanlige, ærlige yrker og som har noe hjemme hos oss å gjøre til PA – Personal Assistant. Det er jo fint å ha en PA – alle viktige personer har det. Og vi har til og med fler enn én PA, viser det seg.  Så når noen spør hva vedkommende gjør i glassheisen med røde lys, så sier jeg bare: Det er min PA, og min PA har tilgang overalt.

    Hittil har det gått greit. Men jeg vet at det surmules, og hadde det vært borettslagsmøte og den slags her i gården, så hadde vi fått høre det. Ingen respekt for og kunnskap om lokal kultur, tror de kan bare komme her og komme her og nekte å innordne seg, og heller drive med sine egne regler. Vil liksom ikke integreres.

    VI kan jage vekk tiggere. Vi kan forby fattigdom akkurat der vi er.  Vi kan holde glassheisen skinnende ren, med fullt lys på, og vi kan bestemme hvem som skal få lov til å ta heisen.

    Men fattigdommen forsvinner ikke av den grunn. Og det vet vi jo. Så hva er vi så redde for når det gjelder det å se tigging og fattigdom?

    Rolf Jacobsen skrev diktet  Sannheten:

    Sannheten står utenfor døren din.
    Klærne i laser. Hun er syk.
    Hun har et barn på armen. Hun vil inn.
    Hører du hundeglammet?
    Hva gjør du? Lukker du opp
    vil det forandre livet ditt.
    Nøler du?
    Du også.

    Og det er vel det vi er redde for. At noe eller noen skal forandre livene våre.