Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Mine skriverier

  • Permanent error.

    Sånn ja – internet er tilbake på hjemmekontoret i Dar es Salaam.

    Tilbake til de som roter i norske søppelkasser, en sak som det var litt ståhei om i norske medier i mars og april. Som jeg skrev i en bloggpost, så hadde jeg truffet det paret som Aftenposten avbildet i sitt oppslag en ukes tid tidligere nede på Skøyen.  Der er det et berg av kasserte hvite- og brunevarer, på baksiden av Elkjøp. Det er hit vi i nabolaget kan levere inn tv’er, pc’er, kjøleskap, blendere, fotmassasjeapparater, printere  – alt elektrisk som ikke virker, eller som vi ikke lenger trenger. Og paret drev og lette blant dette avfallet,  for å se om det var noe av verdi – som de enten kunne bruke selv, eller selge, går jeg ut ifra.

    Jeg tok et bilde av paret, fordi det minte meg noe tilsvarende i Afrika, og som jeg hadde tenkt å skrive om på Craftprat. Bildet ble veldig dårlig – jeg tok det gjennom bilvinduet. Idet jeg skulle være litt mer modig, så kom en vakt og jaget dem vekk, og da tenkte jeg at det i hvert fall ikke var noe vits i å vifte med et kamera.

    Altså – bildet ble veldig dårlig, og sånn sett ikke egnet selv for en amatørblogg som Craftprat. Men en som KAN ta bilder av søppelplasser er Pieter Hugo. Jeg har skrevet om ham et par ganger tidligere: Jeg oppdaget ham helt tilfeldig i en bokhandel i Paris, der jeg fant hans spektakulære fotobok kalt «Nollywood«. Boka ser skremmende ut – akkurat som Nollywood innemellom er, med sin blanding av vodoo, surrealistisk magi og dårlig filmhåndverk. Jeg stod og bladde dypt konsentrert i denne boka, med en blanding av fascinasjon og gru – og merket at noen stod og stirret på meg. Jeg kikket opp, og så rett inn i ansiktet til Karl Lagerfeld. Han så like scary ut som forsida av Nollywood-boka. (Lagerfeld eier denne lille bokhandelen – L9, heter den, ligger i Rue de Lille i St.Germain. Det er en veldig bra bokhandel – anbefales! Og hva vet jeg – mulig KL har for vane å komme innom og stirre på forskremte kunder.)  Så det var mitt skjellsettende første møte med Pieter Hugo. Og siden har jeg fulgt med på hva han driver med – og det var sånn jeg kom bort i videoen til Spoek Mathambos versjon av Joy Divisions  ”She’s got control” –  Nollywood-referanser i kø her også, forresten.  Den videoen vant en pris i Cannes, og i det hele tatt er Pieter Hugo en fotograf med stadig økende internasjonal anseelse og oppmerksomhet. Han er sørafrikaner, fra Johannesburg, men bor i Cape Town, og sånn i midten av 30-åra.

    For litt over et år siden kom utstillingen og boka ”Permanent Error”. Og den gjorde enda større inntrykk på meg enn Nollywood-boka.

    Permanent Error er bilder tatt fra Agbogbloshie, en søppelplass utafor Accra i Ghana.  Agbogbloshie er en enorm søppeldynge. Der havner kasserte hvite- og brunevarer fra Europa og USA, særlig data – og informasjonsteknologiske produkter. Altså harddisker, monitorer, kretskort, tastaturer, ledninger, mobiltelefoner, GPS’er og alle slags duppeditter. Og selvfølgelig er det noen som prøver å leve av det de finner på denne søppeldynga. Det gjør de ved å brenne avfallet, for så å kunne ta ut det som er av verdi – først og fremst kopper og annen metall. Og så blir resten igjen – inklusive miljøgifter. Haugevis av miljøgifter. Over hele Agbogbloshie ligger det et røyklag, det er bål og flammer overalt, og det lukter smeltet plast og alt er grått og svart. En sånn apokalypse-stemning. Oppe i det hele bor og lever altså folk – og fe. Og det er dette Pieter Hugo har fotografert i Permanent Error.  Her har du noen bilder – resten ser du på www.pieterhugo.com

    Denne bildekrusellen krever javaskript.

    Hugo har fått en del kritikk for den utstillingen. Noen mener han dyrker Afrikas elendighet, at han dyrker det surrealistiske og vodoo-aktige bildet av Afrika – den afrikanske apokalypsen.

    Men utstillingen og boka har skapt debatt og engasjement, for den synliggjør et enormt avfallsproblem. Elektronsike avfall er faktisk den søppeltypen som øker mest i verden. Og trodde du at når vi donerte våre avdanka pc’er, at de virkelig kom til et kontor til en verdig fattig i Afrika? Som ble så glad og lykkelig over å få delta i informasjonsteknologiens tidsalder. Det viser seg at PC’ene har større sannsynlighet for å havne på søppelplasser a la Agbogbloshie – og deltakelsen i informasjonsteknologien tidsalder begrenser seg til å brenne pc’en og ta ut det som er av verdi: Råmaterialene de er laget av.  En ironi i det hele – for råmaterialene kom jo ofte i første instans fra nettopp Afrika.

    Og det er noe annet også med de bildene: Der ligger all denne informasjonen vi har skapt og delt,  delt og skapt. Brent opp. Tappet for verdi. Så flyktig. Så forgjengelig.

    Boka og utstillingen burde  hatt et publikum i Norge – for hva skjer med laptop’ene og mobiltelefonene og alle slags duppeditter, som vi nordmenn er verdensmestre i å forbruke og fornye?

    Jeg vet ikke hvor Elkjøps avfall havner.  Det står på deres hjemmeside at de garanterer at avfallet blir behandlet innenfor EU. Men hvor? Jeg har også søkt litt på nettet – på Grønn Hverdag, og den slags, men finner ingen klare svar. Jeg tror ikke at Elkjøp-avfallet havner i Ghana.  Men hvor havner det?

    Og imens fortsetter vi med våre grønne og blå plastposer, og synes at vi redder miljøet.

    Men hvor havner våre kasserte duppeditter?

  • Isandi har fått ny hjemmeside

    Dette har livet som forretningskvinne lært meg: Så sant du ikke har svære budsjetter som gjør at du kan få andre til å gjøre noe for deg og du har råd til at disse kan holde på HELT til du er 100% fornøyd , så gjør det sjøl. Selv om de du betalte for jobben er mye flinkere enn deg og faktisk kan det de skal gjøre. Gjør det sjøl.

    Det blir fortsatt ikke perfekt, men i det minste har du ikke betalt masse penger for noe du ikke liker. Og følgelig ikke kan leve med i lengden. For når du har noe du ikke liker, men absolutt trenger, så må du enten begynne å like det, eller så må du skaffe deg noe nytt. (mer…)

  • Norge er også et fint land

    Jeg satt på flyplassen i Nairobi i forrige uke og ventet på flyavgang tilbake til Dar es Salaam. I avgangshallen hang det en tv på veggen, slik det ofte gjør i avgangshaller. Og på tv’en var det CNN – slik det ofte er på slike tv’er som henger i sånne avgangshaller.

    Jeg satt en stund i denne avgangshallen, og fikk med meg flere sendinger av CNNs verdensnyheter. Og jeg tenkte – nå kommer det vel noe om ABB-rettssaken. Men det gjorde ikke det. I stedet kom  – i hver sending – et oppslag om en gruppevoldtekt utført av 7 gutter – alle under 20 år – i Soweto mot ei 17-årig jente. En av gutta filmet voldtekten på mobilen, og siden har den videoen – 10 minutter lang – blitt sirkulert til stadig flere – og saken har vært førstesideoppslag i alle landets aviser og nettsteder  og i mange internasjonale medier. Det var  særlig videoen som sirkulerte  som skapte overskriftene, og dette var samme uke som ABB-rettssaken startet Samme uke som Norge var behørlig plassert på verdens Twitterkart med #abb, var Sør-Afrika på samme kart med #rapevideo.

    (mer…)

  • Enhver oppfinnelse har sin korresponderende ulykke

    Kate Pendry – den engelskfødte performancekunstneren – skrev i en lesverdig kronikk i Dagbladet i forrige uke at «det spektakulære ved Behring Breivik er at han ikke kunne ha eksistert uten internett.»                                       «.

    Dette er jo ikke et originalt synspunkt – mange har gitt uttrykk for at ABB  aldri hadde kunnet fått planlagt og gjennomført sine uhyrlige udåder uten tilgang på internett. Og det er internett som gjør at de forskrudde ideene kan spres og leve videre.

    Da jeg studerte på 80-tallet på NTNU, så hadde vi et bredt anlagt fag som het «Samfunn og Bedrift», og et av deltemaene der var innovasjon. Og det jeg husker best fra det faget- eller det vil si, det eneste jeg husker fra det faget – var at enhver innovasjon har sin korresponderende ulykke.

    Mennesket fant opp bilen – og så kom bilulykker. Tog gav togulykker. Fly har gitt flyulykker. Oljeplattformer plattformulykker.

    Opplagt, tenker du? Nei, det er ikke opplagt. For når man finner opp en ting, så finner man opp tingen, men man finner ikke opp ulykken. For den vet man ikke om før den er der. Og ulykken er alltid noe man ikke hadde kunne forutse, til tross for summen av nitidig planlegging og erfaring, stadig mer erfaring og stadig mer nitidig planlegging.

    Og siden studiedagene på 80-tallet så har mennesket funnet opp internett.

    Så hva er internetts korresponderende ulykke?

  • Om å være norsk søndag 15. april

    En venn av meg sa en gang: «Det verste med å være hvit sørafrikaner med boer-bakgrunn er at du må leve med at apartheidforkjemperne var en av ditt folk. Overalt hvor du drar i verden, så er det det du blir assosiert med.»

    Og mang en eksil-afrikaner kan fortelle deg liknende opplevelser – om hvordan folk de møter tilegner dem spesielle egenskaper siden de kommer fra et afrikansk krigsherjet land. At det er deres egen skyld at despoter kan herje i Afrika – at det liksom ligger i genene at afrikanere blir slik. Og at de for alltid blir assosiert med gale, onde og maktsyke mennesker.

    Jeg sitter i Cape Town og skriver dette, og jeg gruer meg til i morgen. Til rettsaken som starter.

    Og jeg vet at det gjør de aller fleste nordmenn, hvor enn vi er i verden. Vi skal ta innover oss en ondskap vi ikke kan fatte, og vi skal oppleve vår utilstrekkelighet overfor ofrene og alle som er rammet. Vår utilstrekkelighet som samfunn.

    Jeg gruer meg veldig til alt dette. Og så gruer jeg meg til å gå ut i det sørafrikanske samfunnet. For jeg vet at det blir kommentert når jeg møter folk. Det er allerede blitt kommentert:

    «Ja, du er fra Norge, ja? Det er dere som har denne forferdelige mannen som drepte og skadet med hensikt unge uskyldige mennesker. Den verste massemorderen i Vesten, eller kanskje i hele verden, er det ikke så?»

    Nei, de sier det ikke for å hovere, eller for å strø noe salt i såret, eller fordi de egentlig ønsker å innlede en samtale om saken. De sier det vel for å gi seg selv dette med å være norsk en slags knagg.

    Men det gjør så veldig vondt å høre det. At han er en av oss. Og at Norge og det å være norsk blir assosiert med denne mannen. Med ondskap.

     

     

  • Men søppelet vårt får du aldri

    Aftenposten.no oppslag i dag: «Her tas de på fersken mens de stjeler søppel på Vindern» – med et bilde av et par fra romfolket som står bøyd over en søppelkasse. Med dertil hørende forferdede reaksjoner fra de rammede.

    Først tror man ikke hva man leser og lurer på om det er en slags ekstra-episode mange år etterpå av  Trond Kirkevågs «Heisann, Montebello». Men det er ikke spøk, det er ramme alvor. For Aftenposten følger opp i ettermiddag med en ny reportasje om hendelsene på Vindern, der alt fra Frelsesarmeen til jusprofessorer får uttale seg. Om henholdsvis grunnen til at romfolket  gjør dette og de strafferettslige forholdene knyttet til søppelaktivitetene. Og bare for å slå det fast: Det er ikke lov å stjele søppel fra noens søppelkasse. Selv om du er fattig, slik Frelsesarmeen påpeker. Men det verste med saken, i henhold til Aftenposten, er at det er ubehagelig at noen snoker i søppelet ditt – det er liksom litt for privat, ikke sant?  og hva med ID-tyveri? Og kanskje noen skumle bakmenn har tenkt å sko seg på søppelet vårt? Og hvorfor kan ikke romfolket spise suppe, eller hva nå det er de trenger, hos Frelsesarmeen? Vi føler oss nemlig utrygge når fattigdommen personlig roter i søpla vår.  Aldri har vel et oppslag i norsk media formidlet sterkere Erik Solheims hovedargument for at han burde forbli både-og-minister. Og at fattigdom der ute og miljø her hjemme – og omvendt –  henger sammen.

    Jeg kjente igjen de sladda folka på bildet – jeg så det samme paret for en ukes tid siden nede på Elkjøp på Skøyen. Da lette de blant berget av avdanka kjøleskap, vaskemaskiner, pc’er og miksmastere. Men ble jaget vekk, da også, av en Securitas-vakt.

    Jeg vil herved foreslå å innføre praksisen fra Cape Town indre by  – en by der rasismen for lengst er erstattet med classism – altså ikke så ulikt Oslo. I vårt Cape Town-nabolag setter vi søppelkassene våre ut på gata natt til mandag. Og grytidlig mandag morgen kommer søppelsankerne – de har sine faste ruter – og går systematisk igjennom søppelet og tar ut alt av verdi. Mens restsøppelet tar kommununen seg av, som da søppelbilene henter litt seinere på dagen.

    Jeg har aldri hørt ett ord om at CapeTown-folk er redde for ID-tyveri eller snoking i private ting på grunn av denne søppelordningen – tvertimot, folk synes det er ok at ting blir kildesortert på denne måten. At det bare er ekte søppel som kommer til Cape Towns søppeldynge. Og dersom noen kan få noe ut av søppelet ditt, er det bare et pluss.

    For et ille menneskesyn, tenker du kanskje. Så nedverdigende. Smuler fra de rikes bord. Tenk at de synes det er ok at noen roter i søppelet deres. Tenk at de aksepterer slike forskjeller på folk.

    Og tenk at vi i Oslo aksepterer slike forskjeller på folk.

    Jeg vil tro at alle byer i Sør-Afrika av en viss størrelse har slike søppelsankere. Bortsett fra i Orania – byen som er organisert som et A/S, og på den måten kan organisere seg unna problemer med fattige og annerledes folk. I Orania bor nemlig bare hvite kristne. Kildesorteringa – som er en av deres store fanesaker-  blir best på den måten. De er en av dem som våker. For vår jord.

    Det stod ingenting i dagens Aftenposten om hvorvidt søppelet på Vindern var innpakket i grønne og blå poser, slik vi Oslo-borgere skal gjøre. For også vi våker. For vår jord. Vi er opptatt av miljø, inkarnert i grønne og blå poser.

    Men først og fremst er vi opptatt av den private eiendomsretten.

    For javisst – verden brenner, og vi sorterer vårt private søppel.

    Men det søppelet får den fattige rom-tiggeren aldri.