Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Mine skriverier

  • Når bistand er på vei ut, da kommer kvinnene

    Når det gjelder utvkling og fattigdomsbekjempelse i Afrika (og ellers i verden), så er bistand på vei ut – virkelig på vei ut – og næringsliv på vei inn – virkelig på vei inn. Les for eksempel denne artikkelen fra Mail&Guardian: African countries want investment now not aid later

    Og mens dette skjer, så overtar kvinner alle toppstillingene i norsk bistand.  Av de 10 største bistandsorganisasjonene i Norge, inklusive Norad, så er nå 8 av 10 generalsekretærer kvinner.

    Noen vil kalle det feminisering av bistanden.

    Akkurat som presteyrket og læreryrket.

    Det er selvfølgelig ikke sånn at det ikke er dyktige kvinner som besitter toppstillingene. De er superdyktige – og i hvertfall like dyktige som menn – og jeg heier av personlige grunner ekstra mye på Kirkens Nødhjelps nye generalsekretær Anne Marie Nørstelien Helland.

    MEN – når et samfunnsområde mister makt, så rykker kvinnene fram. Men det påfallende er at man kan ikke si at det er på grunn av kvinnene at samfunnsområdet mister makt. Det er vel heller slik at kvinner aktivt søker seg til områder som allerede er i ferd med å miste makt.

    Hvorfor skjer dette?

    Jeg har fundert en del over dette , og jeg tror det handler noe om kvinners hang til å vedlikeholde. (og det skal jeg utdype mer i neste bloggpost)

    Skriver jeg. Som selv er ingeniørgeolog og egentlig hadde tenkt å finne vann i Afrika, men endte opp med å selge grytelapper fra Afrika. Et typisk kvinneyrke, altså.

    Men kanskje det er like greitt, sånn sett i ettertid: Grytelappsalg er tross alt næringsliv. Og vannboringen hadde vært bistand.

     

  • My little Kony

    (mer…)

  • Også en barnesoldat

    Jeg skrev i en bloggpost for et par uker siden at jeg egentlig satt og skrev om en fæl video. Nei, det var ikke «Kony 2012».

    Jeg mente videoen «Afrikaner Blood», som ble kjent i  Sør-Afrika i slutten av februar, i forbindelse med en reportasje som Mail&Guardian hadde om videoen og bakgrunnen for den. Jeg tenkte å skrive om den videoen som et slags bakteppe for litt oppfølging av Julius Malema, den kontroversielle lederen av ANC Youth League, og hans anti-hvite retorikk. Og også som et bakteppe for en annen video, en helt forferdelig teaser for MTV-progammet » My SuperSweet World Class», med Cape Town som location. Og som en slags kommentar til hvor komplekst det sørafrikanske samfunnet er, med alle sine tap av ære og identitet, og følelser av avmakt og overmakt på samme tid. Og hvordan de nederst på rangstigen, uansett hudfarge, alltid betaler prisen for hat og konflikt.

    Men jeg tror jeg holder meg kun til «Afrikaner Blood». Den er mer enn nok i seg selv.

    Dersom du kjører fra Johannesburg til Swaziland, så går det en snarvei gjennom byen Carolina, vel 25 mil eller så, fra Johannesburg. Carolina ser jo ut som mange andre småbyer i Sør-Afrika. Nedslitt sentrum, der du ser omtrent bare svarte eller fargede i stort antall – og en eller annen kineser. Men du skjønner når du ser byen at den under apartheid har vært til for kun hvite. Det ser du på arkitektur, og du ser det på navnet på hovedgata: Vortrekker Straat. Allltid Vortrekker Straat. Men de hvite har etter apartheids fall trukket ut av sentrum, til sine egne områder, og ikke  minst, til sin egne farmer. I Sør-Afrika er det de svarte og fargede som urbaniseres, ikke de hvite.

    I nærheten av Carolina ligger en gård som eies av Franz Jooste, sjefen for det høyre-ekstreme Kommando-korpset. Og hit til Jooste sendes unge afrikaner-gutter på treningsleir for å bli ekte menn, for å kunne beskytte sine familier, for å kunne bygge sin identitet. 13-åringer, 14-åringer. Sendt av sine mødre, sendt av sine fedre, sendt av sine familier – eller dratt helt frivillig. Som Jano, som har dratt på leir for å vise faren sin at han er ingen reddhare og svekling, eller han med kallenavn EC, som gleder seg til å kunne bli bedre i paintball. Han er sendt på leir av sin enslige mor, fordi hun vil så gjerne at gutten skal ha noen maskuline forbilder, som hun ikke kan gi ham.

    Det Jano, EC og de andre guttene i virkeligheten lærer på leiren, er å hate.

    I kveld leste jeg at videoen har vunnet  1. prisen i The World Press Photo 2012 Multimedia Competition. Du bør se den. For den handler også om barnesoldater. Hvite barnesoldater. Rekruttert fra den hvite pariakasten, de vi ikke vil ha noe med å gjøre.  Og det er ingen armbånd eller postere til salgs for å redde disse guttene.

    Her er den:

  • Om spill og håndarbeid

    Jeg leser med interesse Marta Breens blogg. Hennes refleksjoner rundt feminisme og det nye norske kvinneidealet er verdt å få med seg – for eksempel denne: Husmordebatt på kvarteret.

    Det er tydelig at Marta ikke har noe sans for kvinners hang til håndarbeid – her om dagen kommenterte hun at det må være noe galt med prioriteringene når godt voksne kvinner sitter og strikker høyhalsede gensere til egg. Altså eggvarmere.

    Jeg har på bakgrunn av denne bloggen skjønt at det er hva norske kvinner bedriver for tiden i seine marskvelder, inspirert av designerduoen Arne & Carlos sin bok om emnet ”høyhalsede gensere til egg”.

    Du verden. Noe har skjedd på eggvarmer-fronten. I min barndom var eggvarmerne heklede rokokko-damer med parasoller. En avart av dorull-dukkene.

    Nå er det jo sånn at jeg jobber med håndverk. Eller håndarbeid, om du vil. Det er mange av Isandis leverandører som strikker og hekler dagen lang – og de er alle kvinner. Bortsett fra Oom Jan hos Vondeling. Han hekler, nemlig.

    (mer…)

  • De irrelevante hvite kvinnene

    Jeg heier på det norske sosialdemokratiet. Og har vel egentlig trodd at det gjør også de fleste andre her i verden, når de får tenkt seg om. Heier på den ”skandinaviske modellen”, et greiere ord å bruke, kanskje, slik at dette ikke blir partipolitisk.

    Jeg har tenkt at alle egentlig er for at likt arbeid skal gi lik lønn, at alle skal ha samme sjanse til utdannelse, samme sjanse til god helse, samme sjanse til å brødfø seg selv.  Og for å få til det må det være et godt og sunt samspill mellom stat, privat næringsliv og sivilt samfunn – og at disse 3 aktørene er det store ”vi”, der ingen er irrelevante. Særlig har jeg tenkt at dette har vært prosjektet til ”det nye Sør-Afrika”, og at alle oppegående mennesker her i landet jobber mot dette målet, mot den skandinaviske modellen.

    Til min store forundring har jeg opplevd at det er det motsatte som gjelder. Det er ikke de som blir likere oss, det er vi som blir likere dem.

    (mer…)

  • «har bodd i Afrika»-argumentet

    En liten digresjon på en onsdag formiddag, mens jeg egentlig skriver en bloggpost om en fæl video. Jeg hadde besøk av en gammel venn fra Norge for et par uker siden, og vi kom inn på ideologiske spørsmål vi var opptatt av i unge år – og som fortsatt er gyldige: Hva betyr det i praksis å gi unge folk tro på seg selv, og tro på seg selv som del av et fellesskap? Vi var begge engasjert i TenSing-bevegelsen på den tida – (for deg som tror at Ten Sing og TenSing-bevegelsen er det samme, så tar du grundig feil), og vi mente den gang som nå at dette med å si til folk at de er mye verdt må omsettes i praksis for at det skal ha noe som helst mening og legitimitet.

    Det var ideologiske barske tak på den tida, og jeg var som leder for rørsla i stadig intens debatt med  «the establishment» – lederne i Norges KFUK-KFUM.  Det var debatter jeg ofte opplevde som håpløse. Og noe av det mest håpløse jeg visste om var når mine meningsmotstandere slo i bordet med sitt kronargument for å bevise at jeg tok feil: For det første var de teologer og ergo forsto seg på Gud og Guds vilje, dernest var de tenåringsforeldre, og ergo forsto de seg på tenåringer og tenåringers beste. Jeg tror de oppfattet seg selv gjennom dette å besitte en uslåelig kombinasjon av dypere livsforståelse – og derfor også LØSNINGEN.  De hadde utdannelsen som talte, og de hadde personlig nærhet til målgruppa. Noe nærmere SANNHETEN var det nesten umulig å komme når det gjaldt hvordan en kristen organisasjon skulle behandle unge mennesker.

    Hadde bare ting vært så enkle, tenkte jeg. Som verken var teolog eller hadde tenåringsbarn.

    Og dette snakket vi altså om for et par uker siden, min venn og jeg.

    I går møtte jeg sannelig samme type argumentasjon igjen.

    Jeg hadde med meg en norsk journalist til Khayelitsha, for å være guide til en lokal bedrift som jeg tror kunne egne seg som en brukbar vinkling på temaet som journalisten skal skrive om. (sosialt entreprenørskap)

    Og så snakket vi litt om ditt og datt på vei ut til Khayelitsha, blant annet om journalist-dekningen av fotball-VM. Min medpassasjer i bilen nevnte i den forbindelse hvor håpløst hun synes Dagbladets journalister og deres ballbinge-prosjekt i Soweto var. (du husker kanskje den saken? DB-journalistene ble personlig engasjert i å ville gjøre noe for barn og ungdom i Soweto, og satte i gang med å samle inn penger til en ballbinge. Dessuten rapporterte de i vei om sine møter med Sør-Afrika, nokså ufiltrert og naivt. Akkurat sistnevnte mistenker jeg DB-journalistene å gjøre med vilje. )

    Jeg var ikke enig med gårsdagens bilpassasjer – jeg mener at de som virkelig tabbet seg ut i forbindelse med fotball-VM generelt og DB-saken spesielt var Fellesrådet for Afrika og deres VM-bloggprosjekt. Mest fordi de var så sinte, og veldig engstelige for at noen lettvinte sportsjournalister skulle ta fra dem Afrika. Følgelig angrep de DB-journalistene ved å bruke all sin Afrika-kunnskap – og det var jo ikke småtteri. Men det var ikke lurt.

    Og alt mens Afrika fortsatte med sitt. (Det er rart med det, Afrika har tendens til å fortsette med sitt)

    Men journalisten innvendte at noen av folka tilknyttet Fellesrådet hadde mer cred for meningene sine enn DB-journalistene, fordi de hadde jo vokst opp i Afrika.

    Jada, svarte jeg. Det har Hanne Habintu Hærland også. Og Hilde Frafjord Johnsen. Og statssekretær i UD Gry Larsen. Blant annet.

    Og felles for dem alle er at de bruker dette som en forklaring for at nettopp de skjønner mer enn de fleste når det gjelder Afrika og verden for øvrig, at de er oppvokst i Afrika,i det minste tilbrakt noen måneder der, som Gry Larsen har, og at dette bruker de aktivt i sine profesjonelle jobber. Altså en kombinasjon av personlig livserfaring og yrkesvalg som gjør at de mener at besitter mer sannhet enn andre.

    Og det forløsende argumentet er: «Jeg har bodd i Afrika».

    Og andre kommer trekkende med at de har studert i Afrika. For ikke å snakke om kommentarene på nettavisene, som titt og ofte begynner med «jeg har selv bodd flere år i utlandet…..» eller denne: «Jeg ferierte i fjor i Afrika og så med egne øyne…..»

    Og felles for dem alle?

    Barn av ikke-afrikanske foreldre. Innvandrere, med andre ord. (Midlertidige, vel å merke.)

    Det er jo som om vi skulle tro på en kongolesisk innvandrer med hensyn til forklaring på hvordan Norge er. Eller tiltro en utenlandsk student som har studert ved universitetet i Oslo et semester eller to eller tre, at han eller hun forstår bedre enn andre hvordan Norge burde løse sin problemer.

    Og det gjør vi jo ikke, eller?

    Og – hvis nå dette med «har bodd i Afrika»-argumentet er gyldig, hvorfor lytter vi ikke mer til afrikanerne som nå er bosatt i Norge med hensyn til hva som er løsningen for Afrika?