Og mens norske kvinnelige journalister fortsetter sitt skravlende intimitetstyranni – denne uka blant annet i form av terningkast på kulturministerens skisko, der du og jeg er invitert til å delta i terningkastingen, sitter jeg i Dar es Salaam og tenker på Eunice Mloytwa i Khayelitsha township utafor Cape Town.

Det er gått et par måneder siden jeg besøkte Eunice sist, og i mellomtiden har hun lagt ned sitt mangeårige community project og startet i stedet en bedrift med seg selv som eier. Hun driver fortsatt med det samme – søm av skoleuniformer og foreningsdrakter, samt litt perlearbeider . Hun har jo snakket om det en stund, om problemene med alle forventningene dette med community project skaper, om vanskelighetene med å skille hva som er hennes ansvar og lokalsamfunnets ansvar, vanskelige grenseoppganger mht hvordan inntekter og ansvar skal fordeles. Så nå er Iliwa Lapakadhe historie, og nå er det velkommen til Uni Wearhouse – the uniform specialist.

Men fortsatt er de samme personene på jobb hos Eunice, fortsatt driver hun samtalegrupper for unge jenter i bydelen, og fortsatt driver hun suppekjøkken for bydelens eldre. Forskjellen er at nå er dette Eunice sin business.

Hun sover veldig mye bedre om nettene nå, sier hun.

Eunice er – i tillegg til å drive med anvendt ludologi hver dag, og også uten å vite det, antakelig – helt i forkant av Den Store Trenden i Afrika: Framvekst av privat næringsliv, ofte med en sosial agenda, på bekostning av tradisjonell NGO-virksomhet.

Eunice sitt firma går veldig, veldig bra – hennes nisjeprodukt har til og med fått kunder inne i det «hvite» Cape Town – og bare det er en revolusjon i seg selv. Nå skal det sies at Eunice alltid har hatt framtidsrettede ideer, og alltid tenkt nytt – hun er en stor, liten revolusjonær, rett og slett.

Her er et bilde av Eunice, tatt i forrige uke, foran sitt nye forretningsskilt:

Legg merke til hva Eunice har på hodet. Det er et tradisjonelt hodeplagg i Xhosa-kulturen, som alle gifte kvinner går med – særlig kvinnene som er opptatt av kulturelle røtter og holder på gamle tradisjoner. Og for deg som har lest litt på Craftprat før om Eunice, så vet du også at hos henne jobber mange bestemødre, og de bærer alle disse tradisjonelle hodeplaggene.

For la oss nå gå tilbake til den norske terningkast-debatten denne uka. La oss dvele litt ved redaktør og moteekspert Marianne Jemtegård og hennes bidrag i debatten.

Hun sier til Dagbladet:

– Det henger ikke på greip å snakke om aggressive, revolusjonerende ideer med en trett bestemorhatt på hodet».

Sier du det, Jemtegård.

Her har du flere bestemor-hatter, Jemtegård:

Og la oss nå gjøre det som vi kvinner visstnok liker så godt – la oss kaste litt terninger over Eunice, Ellen, Leymah og Tawakkol. Over deres hatter og sko. La oss gjøre det, og la Jemtegård lede oss. For Jemtegård har funnet en sammenheng som hun deler med Dagbladets lesere:

«Snakker en politiker om framgang og suksess må hun kle seg med verdighet og stil. En politiker må ha grep om signalene klærne sender ut. Det er noe alle framgangsrike ledere tenker på».

Så kom igjen,  Jemtegård. Hva mener du om hattene og skoene her og signalene de sender ut? Er det feil farge på Ellens kjole i forhold til skoene, og burde Leymah heller ha valgt noe mindre tettsittende, og er ikke Tawakool litt kjedelig kledd, rett og slett?

Ååå.

Du mente ikke kvinner utenfor den vestlige sfære, nei.  Å nei, å nei.

Men kast allikevel, Jemtegård.

Vi venter veldig på din vurdering av kombinasjonen av bestemorhatter, revolusjonerende ideer og framgangsrike ledere.