Når det gjelder utvkling og fattigdomsbekjempelse i Afrika (og ellers i verden), så er bistand på vei ut – virkelig på vei ut – og næringsliv på vei inn – virkelig på vei inn. Les for eksempel denne artikkelen fra Mail&Guardian: African countries want investment now not aid later

Og mens dette skjer, så overtar kvinner alle toppstillingene i norsk bistand.  Av de 10 største bistandsorganisasjonene i Norge, inklusive Norad, så er nå 8 av 10 generalsekretærer kvinner.

Noen vil kalle det feminisering av bistanden.

Akkurat som presteyrket og læreryrket.

Det er selvfølgelig ikke sånn at det ikke er dyktige kvinner som besitter toppstillingene. De er superdyktige – og i hvertfall like dyktige som menn – og jeg heier av personlige grunner ekstra mye på Kirkens Nødhjelps nye generalsekretær Anne Marie Nørstelien Helland.

MEN – når et samfunnsområde mister makt, så rykker kvinnene fram. Men det påfallende er at man kan ikke si at det er på grunn av kvinnene at samfunnsområdet mister makt. Det er vel heller slik at kvinner aktivt søker seg til områder som allerede er i ferd med å miste makt.

Hvorfor skjer dette?

Jeg har fundert en del over dette , og jeg tror det handler noe om kvinners hang til å vedlikeholde. (og det skal jeg utdype mer i neste bloggpost)

Skriver jeg. Som selv er ingeniørgeolog og egentlig hadde tenkt å finne vann i Afrika, men endte opp med å selge grytelapper fra Afrika. Et typisk kvinneyrke, altså.

Men kanskje det er like greitt, sånn sett i ettertid: Grytelappsalg er tross alt næringsliv. Og vannboringen hadde vært bistand.