Jeg satt på flyplassen i Nairobi i forrige uke og ventet på flyavgang tilbake til Dar es Salaam. I avgangshallen hang det en tv på veggen, slik det ofte gjør i avgangshaller. Og på tv’en var det CNN – slik det ofte er på slike tv’er som henger i sånne avgangshaller.

Jeg satt en stund i denne avgangshallen, og fikk med meg flere sendinger av CNNs verdensnyheter. Og jeg tenkte – nå kommer det vel noe om ABB-rettssaken. Men det gjorde ikke det. I stedet kom  – i hver sending – et oppslag om en gruppevoldtekt utført av 7 gutter – alle under 20 år – i Soweto mot ei 17-årig jente. En av gutta filmet voldtekten på mobilen, og siden har den videoen – 10 minutter lang – blitt sirkulert til stadig flere – og saken har vært førstesideoppslag i alle landets aviser og nettsteder  og i mange internasjonale medier. Det var  særlig videoen som sirkulerte  som skapte overskriftene, og dette var samme uke som ABB-rettssaken startet Samme uke som Norge var behørlig plassert på verdens Twitterkart med #abb, var Sør-Afrika på samme kart med #rapevideo.

Reaksjonene i Sør-Afrika – og ellers – var harde og sterke. Selvfølgelig ble det reagert mot selve handlingen, men enda sterkere var faktisk reaksjonene på videoen som sirkulerte – med voldsomme angrep på sosiale mediers ødeleggende effekt, og ungdoms, foreldres og skolers moralske forfall. Det gjorde ikke saken bedre at 4 av gjerningsmennene i videoen var mindreårige gutter, at jenta var mentalt tilbakestående og hadde vært borte i 3 uker,  uten at jentas mor meldte henne savnet. Det vil selvfølgelig bli en rettssak mot disse guttene, og det spekuleres om jentas mor blir anmeldt for barnemishandling. Hun på sin side sier at hun meldte datteren forsvunnet, men ingen brydde seg, og at hun har anmeldt voldtekter av datteren to ganger før – både i 2009 og 2010 – uten at noen har gjort noe med den anmeldelsene. Og slik fortsetter det – jo mer man graver i denne saken, jo mer komplisert og samtidig sjokkerende, blir bildet.

Zapiro kommenterte det hele sånn:

Og Mahala pådro seg manges vrede ved å legge ut denne tegningen – her refereres det til sørafrikanske fengsler som notoriske voldtektsmiljøer, og det er følgelig hva som venter de 7 skoleguttene når de får sin straff.

Og nå, når  mye av den mest sensasjonshungrige støyen har lagt seg – så blir det mer plass til alle spørsmålene alle stiller seg: Hvordan kunne dette skje? Hva feiler det samfunnet vårt?

Voldtektsstatistikkene i Sør-Afrika er ikke lystelig lesing: I fjor (2011) ble det anmeldt  66.196 voldtekter. Dette er sterkt underrapporterte tall – man regner med at de anmeldte voldtektene utgjør et sted mellom 10% og 20% av faktiske voldtekter. Tar man det mest konservative anslaget, så betyr det at det finner sted over 330.000 voldtekter årlig. Det er nesten 1000 voldtekter daglig, og nesten 50 voldtekter i timen. Og dette er altså et konservativt anslag. I flere undersøkelser kommer det fram tall som at 1 av 4 menn sier at de har voldtatt, i noen områder nesten 1 av 3, og over halvparten av disse har voldtatt mer enn 1 gang. Sør-Afrika har sannsynligvis verdens verste statistikk for barne-og babyvoldtekter, og gruppevoldtekt av lesbiske – såkalt «correctional rapes» – finner sted hver helg. Og når det gjelder gruppevoldtekter sier  nesten 1 av 10 menn at dette har de vært med på – og at dette er et ungdomsfenomen. Og nesten halvparten av alle unge sier at deres første seksuelle erfaring ikke var frivillig.

Hva gjør man med slike ufattelig tall??

Denne bloggposten skal ikke handle om hvorfor det er blitt sånn og hvem som har sviktet og hva som må gjøres.

Men bare for å ha slått det fast: Voldtektskulturen i Sør-Afrika er traumatiserende for hele nasjonen. Tar man disse utfattelige tallene innover seg i all sin gru, så er det som et 22. juli – bare at det skjer hver dag. Det er galskap og ondskap og råttenskap og umenneskelighet om hverandre.

Allikevel. Jeg synes at Sør-Afrika er et flott land. Helt ærlig. Og hvorfor jeg synes det? Svaret er enkelt: Fordi det er så mange flotte folk i Sør-Afrika. Folk som jobber daglig, uten anerkjennelse eller oppmerksomhet, med å holde oppe menneskeligheten i det sørafrikanske samfunnet. Som bryr seg, som står på, som ikke gir opp. For eksempel: I samme Soweto er det mange frivillige som hver bidige dag møter opp hos African Children’s Feeding Schemes ulike matstasjoner for underernærte barn og smører mer enn 30.000 brødskiver med peanøttsmør. Hver dag gjør de dette. Folk som selv ikke har nåla i veggen. De har knapt nok en vegg. Og husker du videoen om de hvite høyreekstreme barnesoldatene? I kommentarfeltet nedenfor artikkelen i Mail & Guardian, som skrev om saken, var det flere som gav uttrykk for at de ønsket å hjelpe guttene, vise dem kjærlighet og omsorg – og de som skrev dette var svarte sørafrikanere.

Jeg minner meg selv om dette  – at jeg synes at Sør-Afrika er et fint land, på tross av det forferdelige som skjer hver dag, hver time. Jeg minner meg selv om nettopp det, når nyhetsoppslagene og nettdebattene fra de norske nettavisene slår for hardt inn her i utlendigheten, og det virker som om nordmenns fremste egenskap er å dyrke fram det misantropiske og negative og slemme og arrogante og overfladiske og vulgære og kunnskapsløse. For sånn ser Norge ut – når man får filtrert det norske gjennom nettet, og når man ikke selv er del av noen norsk hverdag. En vanlig norsk hverdag, der alle de virkelig heltene finnes. Der kjærligheten og omsorgen og kunnskapen og gleden finnes. I det små, i det usynlige, i det som ikke når overskriftene. Og jeg vet jo at det finnes masse av alt dette i Norge.

Så jeg gjentar til meg selv:  Norge er også et fint land.