En venn av meg sa en gang: «Det verste med å være hvit sørafrikaner med boer-bakgrunn er at du må leve med at apartheidforkjemperne var en av ditt folk. Overalt hvor du drar i verden, så er det det du blir assosiert med.»

Og mang en eksil-afrikaner kan fortelle deg liknende opplevelser – om hvordan folk de møter tilegner dem spesielle egenskaper siden de kommer fra et afrikansk krigsherjet land. At det er deres egen skyld at despoter kan herje i Afrika – at det liksom ligger i genene at afrikanere blir slik. Og at de for alltid blir assosiert med gale, onde og maktsyke mennesker.

Jeg sitter i Cape Town og skriver dette, og jeg gruer meg til i morgen. Til rettsaken som starter.

Og jeg vet at det gjør de aller fleste nordmenn, hvor enn vi er i verden. Vi skal ta innover oss en ondskap vi ikke kan fatte, og vi skal oppleve vår utilstrekkelighet overfor ofrene og alle som er rammet. Vår utilstrekkelighet som samfunn.

Jeg gruer meg veldig til alt dette. Og så gruer jeg meg til å gå ut i det sørafrikanske samfunnet. For jeg vet at det blir kommentert når jeg møter folk. Det er allerede blitt kommentert:

«Ja, du er fra Norge, ja? Det er dere som har denne forferdelige mannen som drepte og skadet med hensikt unge uskyldige mennesker. Den verste massemorderen i Vesten, eller kanskje i hele verden, er det ikke så?»

Nei, de sier det ikke for å hovere, eller for å strø noe salt i såret, eller fordi de egentlig ønsker å innlede en samtale om saken. De sier det vel for å gi seg selv dette med å være norsk en slags knagg.

Men det gjør så veldig vondt å høre det. At han er en av oss. Og at Norge og det å være norsk blir assosiert med denne mannen. Med ondskap.