Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Mine skriverier

  • Gratulerer med dagen, Madiba!

    Det var 1992. Du hadde vært ute av fengselet i litt over 2 år. Hele verden ville ha en bit av deg. Du var symbolet på at det fortsatt var håp for verden – for verden hadde vært gjennom mange vanskelige år. Men her var du, en fri mann, symbolet på at det gode alltid vinner til slutt. Verden trengte det budskapet. Nå skulle du på turne til de skandinaviske landene for å takke for støtten til antiapartheid-kampen fra disse landene i særdeleshet.

    Du kom til Oslo i mai. Mai er en fin måned i Oslo – nordmenn legger av seg litt av vinter-stivheten, og byen framstår nærmest vennlig. Programmet ditt var tettpakket, og mange hadde gjort sine hoser grønne for Thandie Rankoe, ANC-representanten i Oslo, for at du skulle besøke nettopp dem og kaste glans over nettopp deres sak.

    Men så var det noen du selv gjerne ville møte. Du ba Mrs Rankoe om å finne 2 norske ungdommer som hadde vært aktive i antiapartheid-kampen.

    Du ville gjerne snakke litt med dem. Men ikke med noe media til stede, og det skulle ikke være del av ditt offisielle program. Ingen skulle vite om det.

    Av en eller annen grunn falt valget på KFUK-KFUM og 2 norske TenSing-ungdommer. Jeg var leder for TenSing-arbeidet i Norge på den tiden, og sammen med Georg Tumyr, Ungdomsmisjonens leder, som var den ANC hadde kontakt med, fant vi ut at Stine og Eivind skulle representere de norske ungdommene.

    Så en mai-dag sto vi utenfor et møterom på SAS-hotellet og ventet på deg – Stine, Eivind, Georg og jeg. Og så kom du – ditt nærmeste reisefølge fulgte deg til møteromsdøren – men så gikk du inn alene. Vi fulgte etter. Vi hadde spurt om vi kunne filme mens du snakket med, for vi ville gjerne vise utdrag av samtalen på sommerarrangementet TT noen uker seinere, slik at en del tusen andre norske ungdommer, som også hadde deltatt i antiapartheid-kampen, kunne la seg inspirere. Og det sa du ja til. Så med inn i rommet fulgte også en fotograf. Men vi lovte at bilder ikke skulle publiseres noe annet sted enn på dette sommerarrangementet.

    Du snakket med Stine og Eivind i over en time. De spurte, og du svarte. Jeg husker ikke alt du sa, men jeg husker to ting veldig godt:

    Da de spurte deg om hvordan du kunne holde ut alle disse årene i fangenskap alene, så svarte du at du aldeles ikke hadde vært alene, for ANC som organisasjon hadde fungert i alle disse årene, og du hadde tjent ANC, også mens du satt i fengsel. Du snakket om styrken om å være del av noe – del av et fellesskap større enn deg selv.

    Og så takket du Stine og Eivind for det de hadde gjort – om enn på et beskjedent vis langt unna avisoverskriftene – for å protestere og aksjonere mot apartheids ødeleggende, usolidariske og grunnleggende urettferdige politikk. Og så sa du:

    A cause that is supported by youth cannot fail.

    Det sitatet ble stående som et symbol for oss, og du skal vite hvor mange ganger vi har sitert deg og hvilken kraft vi har følt i nettopp det utsagnet. Vi følte – og føler – at du gav oss en stor gave med den setningen.

    Og etterpå har vi hørt om at du har fortsatt med å snakke med unge mennesker hvor enn du reiser, enten det er i Sør-Afrika, eller i resten av verden.

    Jeg håper du har sagt det samme til dem som du sa til Stine og Eivind:

    A cause that is supported by youth cannot fail. Og hvilken personlig styrke og bagasje man får med seg for seinere i livet, i det å være del av noe større enn seg selv.

    Det er ikke mange som sier den slags til unge folk lenger. Om kraften, energien og frigjøringen – men også ansvaret – det ligger i å være ung og være opptatt av SAKER utenfor seg selv.

    Tenkte du det samme da du fikk høre om drapene på unge skoleelever i Soweto og andre steder 70-årene? At kampen allikvel ville krones med seier, fordi ungdommen støttet den? Tenkte du det alle de gangene da alt så håpløst ut? Tenker du det når du nå ser de unge aidsaktivistene i ditt eget land, at også denne kampen kommer de unge til å vinne? Og hva tenker når du ser de ufattelig mange unge afrikanerne som har flyktet fra håpløshet i deres hjemland til ditt eget land, eller som dør på vei over havet til Europa? Og hva tenker du når du ser tv-bildene som viser alle de meningsløse unge døde og lidene fra de fastlåste konfliktene i Irak, i Afghanistan, i Sudan, i Palestina, i Kongo, i Zimbabwe. Ser du omkring deg, som oss, og lurer på hvor er THE CAUSE? Det er en del av oss som strever nemlig med å se SAKEN nå, og det er lenge siden noen ga oss troen på at det gode alltid vil vinne til slutt.

    Du kommer aldri tilbake til Oslo og ber om å få snakke med 2 ukjente norske ungdommer. Men sporene dine fra den mai-dagen viskes aldri ut. Det er kanskje A CAUSE i seg selv.

    Gratulerer med dagen, Madiba! Og tusen takk for setningen.

  • Det rene skjære vås

    En vanlig dag på jobben – men en dag da hverken toleransen, diskusjonslysten eller tålmodigheten var på sitt beste:

    – jeg er veldig for non-profitt prosjekter for de fattige, sa en kunde

    -javel. hvorfor det?

    – jeg synes det er flott at de fattige i sør kan vises oss et alternativ til vårt forbrukersamfunn, for hos oss styres jo alt alt av profitt.

    – hva får deg til å tro at selv om noe er organisert som non-profitt, så er det ingen som tjener på den organisasjonen?

    – javel, men det er uansett veldig bra at fattige kan organisere seg alternativt og stå i mot de multinasjonale selskapene, som kun er ute etter profitt.

    – hva får deg til å tro at det er de fattige selv som har valgt denne organisasjonsformen?

    – men – altså, det er jo flott at de kan styre sin egen hverdag og ikke være pålagt de mulitnasjonale selskapenes jag etter profitt og effektivitet.

    – INGEN av de fattige jeg kjenner som er sysselsatt i non-profit prosjekter ville ha sagt neitakk til en fast jobb dersom det hypotetiske skulle skje at et multinasjonalt konsern skulle komme med et tilbud.

    – men storkapitalen har alltid utnytta fattigfolk.

    – ja, de – og alle andre.

    – og det er ikke sikkert at de fattige ville fått fast jobb hos de multinasjonale – og sånn sett blir de enda mer utnytta. prosjektene de er knytta til er jo nær dem i lokalmiljøet. og da er det vanskeligere å utnytte.

    – de har jo ikke fast jobb i non-profittprosjektet, heller.

    – men profittjaget vil medføre at de lavest nede på rangstigen vil måtte ta støyten i et multinasjonalt selskap.

    – det er alltid de nederst på rangstigen som tar den største støyten.  også i nærmiljø-prosjekter.

    – men multi-nasjonale overkjører grunnleggende menneskerettigheter gang på gang – sånn har det alltid vært.

    – men da har man jo media og myndigheter og ILO og etiske vaktbikkjer, som etterhvert følger de multi-nasjonale selskapene med argus-øyne. non-profit-prosjektene og NGO’ene er det jo ingen som stiller kritiske spørsmål til.

    – men det er jo ingen som tjener i non-profitt prosjektene og i NGO’ene.

    – ja, der er vi tilbake til start, og jeg gidder ikke å ta runden på nytt. for å si det rett ut: det du sier er det rene skjære vås.

    jeg ser nok aldri den kunden igjen.

  • Greitt å vite litt om: Mandelas krage

    Søker du på nettet på ordet «Mandela», så får du nesten 10,5 millioner treff. (til sammenlikning: Jesus får 235 millioner treff, Che Guevara får 8,5 millioner, Ghandi får 4 mill.) Snevrer du inn til «mandela & fashion», så får du nesten 1 million treff. Ikke så rart, mannen er et stil-ikon. Den høyreiste mannen er kjent for sine skjorter, kalt nettopp Mandela-, eller Madiba-skjorter. Iført sine signaturskjorter er 90-åringen fortsatt rett og slett veldig flott å se på. Her er et bilde fra Nelson Mandela Foundation-nettstedet, tatt i dag 15. juli:

    Selv om du kan kjøpe Mandela-skjorter og bruke dem selv, så er det ikke så veldig ofte du møter noen som er kledd som Mandela.  De aller fleste skjønner koden: Man beundrer stilen hans, man konstanterer at kvinner (og menn) liker både ham og stilen hans, men man forsøker ikke å kopiere. Såpass mye selvinnsikt har de fleste. Eller for å si det med et legendarisk utsagn fra BBC-journalisten Fred Khumalo: Current president Thabo Mbeki is content with a Western-style suit, and has given the Madiba shirt a wide berth. But then, considering his height, a Madiba shirt would look like a dress on him.

    Sånn umiddelbart tenker vel mange at det er ikke så viktig hvordan Mandela og andre ikoner kler seg – og at det kun handler om litt sånne overfladiske greier. Men så feil kan man ta – for dette er viktig.  (Jesus, Che og Ghandi får også høye score på fashion på nettet – som jo bare bekrefter at politiske og religiøse ideal alltid fanges opp av moten.) Mandela bruker altså helst batikk-skjorter i ulike mønstre, med øverste knapp igjenknappet. Veldig viktig, akkurat det. Og tolkningene er mange, alt fra at gjennom å bruke denne skjorten, så identifiserer Mandela seg med de som ikke har råd til dress -og at disse skjortene er det ypperste symbol på «ubuntu», at øverste knapp gjenknappet er veldig afrikansk og symbolsk viktig, fordi afrikansk klesstil er alt annet enn uformelt og «løs i snippen», til at han måtte undertrykke sin farge- og estetiske sans gjennom alle disse årene med fargedrakt, så nå må han ta tilbake de fargeløse år. Eller kanskje det hele er så enkelt som at mannen har på seg skjortene sine fordi han liker dem og gir litt blaffen i hva andre måtte mene? Dessuten er visstnok skjortene egentlig fra Indonesia.

    Men det er et annet Mandela-plagg som har sendt utvetydige sterke politiske signal. Under den berømte Rivonia-rettsaken i Johannesburg i 1963 – 1964, der Mandela og andre ledende ANC-medlemmer var tiltalt for høyforederi, brukte Mandela sin tradisjonelle perlebroderte xhosa-krage i stedet for slips. I det lå et budskap som ikke var til å ta feil av: identifikasjon med sin etniske tilhørighet og stolthet over sin kultur og kulturarv.

    Apartheidregimet forbød offentlige bilder av Mandela helt fram til 1990.  Det var derfor kun ungdomsbilder av ham som sirkulerte i hemmelighet, og den vanlige sørafrikaner – og verden forøvrig – visste ikke noe om hvordan Mandela så ut før han ble løslatt i 1990. Et av de få bildene ANC frigjorde til hemmelig sirkulasjon i 1960-årene var av Mandela i tradisjonell xhosa-drakt, der nettopp xhosa-kragen er et blikkfang:

    I forbindelse med 90-årsjubileet til Mandela er det i disse dager en utstilling i Constitutional Court i Johannesburg, med utvalgte Madiba-symboler. Der er xhosa-kragen selvfølgelig representert. Det er den sørafrikanske smykkekunstneren Beverley Price som har laget en «icon-images» versjon av kragen, i stedet for perler bruker hun bilder av Mandela, rammet inn i aluminium.

    Nå er det ikke bare enkelt å bære Beverleys Mandela-krager sånn til hverdags – så hun har også laget Mandela-smykker som er litt mer brukervennlig, men fortsatt med samme referanse til xhosa-perler. Nobels Fredssenter i Oslo har egen spesial-kolleksjon av Beverleys Mandela-smykker, og Isandi selger også hennes Mandela-smykker.  Det var dagens reklame.

    Mandela avla en egen forfattet erklæring under Rivonia-rettsaken den 20. april 1964. Hans forsvarstale kan leses i sin fulle lengde på f.eks. nettstedet til ANC – www.anc.org.za Talen er svært berømt og overhodet ikke kun av historisk interesse – mange av temaene Mandela snakker om er like aktuelle den dag i dag. Avslutningen ansees å være grunnlaget for det nye sørafrikanske demokratiet:

    “I have fought against white domination, and I have fought against black domination. I have cherished the ideal of a democratic and free society in which all persons live together in harmony and with equal opportunities. It is an ideal which I hope to live for, and to see realised. But my lord, if need be, it is an ideal for which I am prepared to die.”

    Da han mottok sin dom stående, som ble omgjort fra dødsstraff til livstid, hadde han på seg sin xhosa-krage – og signaliserte med denne kleskoden til både rettsvesenet, styresmaktene og til verden forøvrig at den afrikanske kultur ikke lot seg knekke.

    Og 30 år seinere ble han Sør-Afrikas første demokratisk valgte president.

    ___________________________________________________

  • Greitt å vite litt om: Bantu Education

    Nelson Mandela har bursdag om et par dager, og i den anledning er det greitt å  kunne vite forskjellen på Education for domestication og Education for liberation.

    Dette er nemlig essensen i apartheids undervisningspolitikk – Bantu Education – som det hvite mindretallsregimet i Sør-Afrika påtvang svart ungdom. Mye av Mandelas engasjement og kamp på 50- og 60-tallet – før han ble arrestert – var nettopp rettet mot Bantu Education. Mandela anså Bantu Education-systemet som noe av det mest farlige, nedbrytende og diskriminerende i apartheid-politikken. 

    Svart ungdoms eget engasjement mot Bantu Education på midten av 70-tallet endret og intensiverte anti-apartheid-kampen. 16. juni 1976 er symbol-dagen – da ble blant annet 12 år gamle Hector Pietersen drept av sørafrikansk politi i forbindelse med demonstrasjon mot Bantu Education i Soweto. Dette bildet av den dødende Hector Pietersen er et av de mest kjente symboler på anti-apartheidkampen:

     

    Det finnes i prinsippet to mål for å lære å lese og skrive på – den ene er for domestication, den andre er for liberation. Man lærer å lese & skrive i begge tilfelle, spørsmålet er hva lese- og skriveferdighetene skal brukes til. Bantu-undervisning er education for domestication og gikk ut på at svarte skulle ha et annet pensum enn hvite, og i tillegg skulle undervisningen foregå på makthavernes språk, afrikaans, noe på engelsk – og ingenting på morsmål. Visst skulle de svarte lære å lese og skrive, men ikke for mye og ikke for lite – bare akkurat passe, sånn at de ikke ble en byrde for et moderne samfunn.  Bantu-undervisning hadde som hovedmål å utdanne svarte til manuelle, ikke-akademiske yrker, særlig innen jordbruk. Noen svarte kunne fortsatt bli leger og lærere, for også svarte trengte jo dette – men de måtte ikke bli for flinke i matte- og realfag. Dvs. de måtte ikke kunne bli ingeniører og den slags – de måtte ikke kunne bygge infrastruktur. Da ble de farlige for det hvite mindretallsstyret.

    Education for domestication er å lære å lese og skrive på en slik måte at du skjønner at det er greiest at du blir ved din lest, og at du ikke bruker energi på å tenke for store tanker. Litt ambisiøs er ok – flinke arbeidere er alltid bra – men ikke truende ambisiøs ovenfor de som vet best, de som er over deg. 

    Education for liberation er å lære å lese & skrive slik at du tør å tenke store tanker og spørre utfordrende spørsmål, både om deg selv og dine egne muligheter, men også om samfunnet omkring deg.  

    Jeg tenker ofte på dette med Domestication og Liberation når jeg besøker ulike håndverksprosjekter og non-profitt sysselsettingstiltak for fattige i det sørlige Afrika. Det har slått meg mange ganger at en del slike tiltak er egentlig ikke noe annet enn videreføring av Bantu Education. Craft for domestication. Fattige mennesker sysselsettes med å gjøre manuelt arbeid, ikke som fast ansatte med rettigheter og plikter som det øvrige arbeidslivet, men som «sysselsatte» mot stykkpris-betaling som gjør at de kan overleve, men ikke noe mer enn det – og med en markedsføringsstrategi av produktene som går ut på å formidle at de fattige er evig takknemlige for at de slipper å sulte fordi du og jeg kjøper disse produktene.

    Det man oppdager dersom man undersøker litt nærmere de ulike non-profittprosjektene er at det sjelden eller aldri er noen plan eller strategi for at de fattige på «sysselsetting» skal komme seg videre, at de skal bli noe annet enn dårlig betalte håndverkere utenfor det formelle arbeidslivet. De skal forbli ved sin lest. Og det som slår meg like mye er at denne oppfatningen deles ofte av de fattige selv – de har aldri tenkt tanken at de tilhører det formelle samfunnet og at et annet liv kan være mulig. Og det er ingen som oppfordrer dem til å tenke større tanker, til å tenke liberation – langt mindre legge til rette for at slike tanker og ideer kan settes ut i livet.

    Og svært ofte kjøper vi vestlige velmenende mennesker «så de skal slippe å sulte»-markedsføringen uten motforestillinger – tvertimot, vi tror at dette er til det beste for de fattige og at vi hjelper dem på den måten. For dette er hva som markedsføres: «Her får fattige kvinner mulighet til å brødfø seg selv og sin familie og barna får gå på skole». Det er egentlig rart at så veldig få spør oppfølgingsspørsmålet: «Og hva så? Hva er neste skritt for at den fattige skal komme seg videre og ut av fattigdommen?»

    Er det fordi vi tror, innerst inne, at fattige er annerledes enn oss? At de ikke har drømmer og ambisjoner og ønsker om å kunne fylle livet med noe annet enn «å brødfø sin familie og sende barna på skole?» At de faktisk er litt «enklere» enn oss?  Og hvor har vi i såfall fått den oppfatningen fra?

  • Lynkurs i Fairtrade og Fair Trade

    Jeg vet altså ikke om du har fått det med deg, men: Det finnes noe som heter Fairtrade og noe som heter Fair Trade, og det er to forskjellige ting. Her følger et lite lynkurs i hva som er hva:

    Fairtrade er en merkevareordning for en gruppe jordbruksvarer fra produsenter i Asia, Latin-Amerika og Afrika. Man har konsentrert seg om varer fra fattige land som det selges mye av i rike land, utifra tenking om at det vil monne på ulike statistikker dersom man får «orden» på handelen med disse varene.

    Logoen ser sånn ut, i litt dårlig oppløsning:

    Og den logoen får man når man oppfyller spesielle standarder. Det finnes to standarder, den ene gjelder dersom du er produsent, den andre dersom du er importør. Jeg har klippet direkte fra Max Havelaar Fair Trade Norge sine hjemmesider her:

    Standard for produsent:

    • Småprodusenter må danne demokratiske og representative andelslag / kooperativer, hvor kvinner kan delta.
    • Tvangs- og barnearbeid får ikke finne sted
    • Diskriminering på grunnlag av politisk ståsted, etnisitet, religion, kjønn eller annet får ikke finne sted.
    • Demokratisk beslutning om hva premiumen skal benyttes til.
    • Produksjonen skal foregå mest mulig miljøvennlig – dette innebærer blant annet reduksjon i bruk av sprøytemidler og egne tiltak mot jorderosjon og vannforurensning.

    Så til standardene for importørene – altså de som kjøper direkte fra produsentene, for så å selge videre.

    • Produsenter får en garantert minstepris for varene sine som dekker produksjonskostnadene og gir en lønn å leve av.
    • En viss andel av kjøpesummen, kalt premium, går til et eget fond som forvaltes av bøndene og arbeiderne selv. Premiumen skal investeres i prosjekter som fremmer sosial og økonomisk
      utvikling i lokalsamfunnet, men bøndene og arbeiderne bestemmer selv hvilke tiltak de skal investere i. Takket være premiumen har det blant annet blitt bygget veier, helsestasjoner, boliger og skoler.
    • Produsentene kan få inntil 60 % av kjøpesummen på forhånd. Dette gir muligheter til å investere i og forbedre produksjonen.
    • Opprette langvarige handelsforbindelser.

    Viktig: Det finnes ingen standard’er for å de som selger Fairtrade produkter til deg og meg, så sant de ikke er direkte importører. Importører i Norge er sånne som Bama, Friele, Coop, Mester Grønn, men det er altså ikke butikkene deres som er Fairtrade.  Så i teorien kan altså en butikk som selger Fairtrade produkter, f.eks. en bar som selger Fairtrade-vin, underbetale sine ansatte og nekte dem å fagorganisere seg – selv om de altså selger et rettferdig produkt. Eller, en klesprodusent som bruker fairtrade-bomull kan underbetale de som syr klærne, og til og med i teorien bruke barnearbeid. Så når du ser at et klesplagg har merket «inneholder fair trade bomull», så betyr ikke det at t-skjorta er 100% rettferdig. Det er råvaren som er rettferdig, ikke nødvendigvis det foredlede produktet.

    Altså – så enkelt, og så komplisert.

    Det som også er viktig med Fairtrade er at antall mellomledd involvert reduseres, ved at produsentene får direkte markedsadgang. Det er selvfølgelig bra. Det kommer imidlertid til å bli en utfordring når man skal begynne å kikke på sammensatte produkter, for å ikke å snakke om når man skal ta for seg produkter der emballasjen utgjør en del av produktet, som f.eks. Fairtrade Cola. Jeg har ikke funnet noe på nettet om hvorvidt emballasjen til Ubuntu Cola er fairtrade-sertifisert.

    Du kan i Norge kjøpe Fairtrade-sertifiserte bananer, kaffe, te, roser, ris, sjokolade, kakao, vin, cola (sukkeret i colaen er Fairtrade), sukker, appelsinjuice, bomull – og det finnes også Fairtrade-sertifiserte fotballer fra Pakistan. Jeg har lurt litt på disse fotballene – hvordan de har sertifisert dette – og det man finner på nettet er:

    Fairtrade Standards for sports balls ensure that:

    • Fairtrade Standards for hired labor require that wages for workers equal at least the national minimum wage. Additionally, Fairtrade Standards require that benefits and wages to workers are progressively improved.
    • Fairtrade Standards require that producers do not use child labor.
    • Each Fairtrade Certified Sports ball Producer has to have a Joint Body comprising of management, factory worker and stitcher representatives. The Joint Body consults with those they represent and decides upon the best use of the Fairtrade Premium Money.
    • Women comprise a large percentage of the labor input of sports balls. Fairtrade standards ensure that there is no discrimination against women, and that facilities pertinent to women are provided by employers. Special consideration is given to the fact that in joint bodies, employers and workers/stitchers alike need to be especially aware of incorporating the voice of women in decision making, so that they and their families too can benefit.

    Det er et uavhengig organ – FLO – Fairtrade Labelling Organisations International – som overvåker og sjekker standard’ene og for å bli fairtrade-sertifisert må man altså leve opp til disse standard’ene, enten som produsent eller som importør. Kritikere av fairtrade sier at standard’ene er fryktelig vage og at veldig mye holdes skjult mht hvem som profitterer på dette systemet, forsvarerne sier at standard’ene fungerer både som pisk og gulrot, og resultatene er synlig målbare. I Norge er det Fairtrade Max Havelaar Norge som er ansvarlig for forvaltning av lisensieringsordningen. Det er altså ikke mer komplisert i utgangspunktet enn at de passer på at Fairtrade-logoen kun brukes på produkter som holder seg til standardene nevnt ovenfor, og det skulle jo være mulig for oss forbrukere å holde orden på dette. Du leser mer på www.fairtrade.no .

    Nå er det ikke sånn at all kaffe og te fra f.eks. Afrika som IKKE har Fairtrade-merket, er urettferdig. Noen store norske importører – f.eks. Coop har sin egen rettferdige kaffe. Og jeg kjenner noen sørafrikanske produsenter av produkter som kunne ha vært fairtrade-sertifisert, men som IKKE vil det, av ideologiske årsaker – fordi de mener at det er et typisk vestlig NGO-påfunn, som egentlig bare fører til at Afrika blir enda mer stigmatisert, fordi det sår tvil om afrikanske produsenters moral. «Can’t you see what is happening? The global NGOs want to control the trade in Africa, by imposing moral standards which suggest that Africans have lower moral than the West. So our products need help to become morally acceptable for the West.» Jeg prøver å si at det var vel å ta den litt langt, det er vel omvendt – at Fairtrade skal sikre at vestlige handelsmiljøer ikke skal utnytte Afrika, at utgangspunktet her er at Vesten er the bad guy. Min venn bare fnyser. «Du har jo selv sagt at ditt bilde av Afrika er formet av hva NGO’ene har formidlet og formidler – «the African cheap misery»- og at du mener at det er en av årsakene til hvorfor produktene fra Isandi har tatt så lang tid for å komme inn på markedet. Fordi tanken om gode produkter fra Afrika som selger i kraft av å være gode og kun det, har vært utenkelig. NGO’ene har monopol på sannheten om Afrika. Og de kommer alltid til å stakkarsliggjøre oss. Hva skulle de ellers leve av?»

    Andre venner i det sørlige Afrika, ikke fullt så konspiratorisk fokusert som min venn nevnt ovenfor – mener at Fairtrade-sertifiseringen ikke er relevant for deres region, fordi den ikke tar innover seg utfordringene knyttet til eierskapsstrukturer i et post-apartheid samfunn. Eller for å si det enklere – Fairtrade sier ingenting om det er svarte eller hvite som eier bedriftene.

    Så til Fair Trade.

    Det står også for rettferdig handel – som folk legger så ymse i.  Noen legger i Fair Trade-begrepet at produktene skal være økologiske og miljøvennlige, andre at ingen i Norge må tjene penger på å selge varene, dvs at ekte Fair Trade handel er non-profitt, mens andre igjen assosierer en helt spesiell type produkter og en spesiell type kundegruppe med ordet Fair Trade, og overraskende mange er av den oppfatning at ekte Fair Trade er synonymt med billige varer. Hvor nå enn den logikken har kommet fra. Altså noen legger i begrepet at det er produktene som er Fair Trade, andre at det er de som selger produktene som er Fair Trade. Men her finnes det ingen standarder, slike som for Fairtrade.

    Så da har vi den omvendte situasjonen i forhold til det som er nevnt ovenfor – det går fint an å kalle butikken din, julemessa di, eller solidaritetsaksjonen din for Fair Trade, uten at du nødvendigvis trenger å selge Fairtrade-varer, for du bestemmer selv hva du mener med Fair Trade. Forhåpentligvis er du og kundene dine enige om hva du mener med Fair Trade, så ikke de føler seg lurt, dersom det viste seg at du la noe annet i begrepet enn dem.

    For dersom kunden din sier at han/hun liker Fair Trade varer, så er det kunden selv som bestemmer hva man synes man skal legge i det begrepet, ettersom det ikke finnes noen standard eller allmenngyldig definisjon.

    Fair Trade har rett og slett en brukerstyrt betydning. Det synes jeg er problematisk når man bruker et såpass sterkt ord som rettferdig. Man vil jo at viktige ting, som for eksempel utfordringer knyttet til verdens grunnleggende urettferdighet, skal ha betydning som ikke utvannes på grunn av at alle og enhver kan selv definere hva man mener med det.

    De fleste vil jo muligens innvende at så vanskelig er det da ikke – Fair Trade er at man får «skikkelig betalt» og at «pengene kommer dit de skal». Men når det ikke finnes noen standard’er – hva er da «skikkelig betalt» og hvem sjekker at pengene kommer dit de skal? (Fairtrade (ikke Fair Trade, altså!!) har for så vidt standard’er for at «pengene kommer dit de skal», men de har ikke standard’er for at folk får «skikkelig betalt». De bare garanterer en minstepris for varen, og det er ingen som sier at lønnen er «skikkelig». Ganske enkelt fordi det er umulig å bestemme hva «skikkelig» er.)

    Nå er det riktignok mange som prøver å få orden på denne begrepsforvirringen, og til det oppretter man organisasjoner. Det finnes mange rettferdig handel-organisasjoner – de viktigste er FLO , IFAT og IEH.

    FLO har jeg nevnt før – IFAT står for International Fair Trade Association – og er en verdensomspennende sammenslutning som promoterer «true Fair Trade». Altså her er det ikke produkter som er Fairtrade, men mennesker.

    Sånn ser deres merke ut:

    Både produsenter, butikker, organisasjoner og enkeltpersoner kan bli medlem, gjennom å oppfylle visse krav. Kravene som sådann likner mye på de som FLO opererer med –  det spesielle er at man selv evaluerer om man oppfyller kravene, i tillegg at medlemmer seg imellom evaluerer hverandre. Årlig foretas også et visst antall «stikkprøver» av eksterne evaluatører.  Du selv og bestevennen din kan altså vedta gjennom selvevaluering og gjensidig evaluering at dere er rettferdige.  Som for FLO er standardene hos IFAT relativt klare, men samtidig fleksible – av pragmatiske hensyn, slik det må bli for standarder som skal gjelde «for alle i alle kulturer og land». FLO har imidlertid det bærende prinsipp om ekstern og uavhengig overvåkning – IFAT har dette som bare en del av grunnlaget for medlemsskap – som igjen er gradert, avhengig av om man har gjennomgått alle typer evaluering.

    Den store fordelen med IFAT er at du får tilgang til mange ulike produsenter over hele verden, gjennom en database. Sånn sett er IFAT også med på å redusere antall mellomledd i handelen – som jo er en bra ting. Du leser om IFAT på www.ifat.org.

    Men – en meget stor andel av produktene som selges gjennom IFAT-nettverket, er håndverk, i allefall for Afrikas vedkommende. Det skaper enorm forvirring hos forbrukeren her hjemme, fordi håndverk ikke kan fairtrade-sertifiseres. Og hvorfor kan det ikke det? Hovedsaklig fordi håndverk er basert på hjemmeproduksjon, der man ikke kan følge opp HMS-forhold (helse, miljø og sikkerhet), og fordi det aller meste av håndverksproduksjonen skjer i den uformelle økonomien, så kan man som oftest heller ikke relatere til minstelønner og arbeidstakerrettigheter. Og som jeg har skrevet om tidligere – sjekk «Trenger fattige evig opplæring? «,  så er veldig mye av håndverksproduksjonen organisert i non-profitt organisasjoner, som viser seg at i realiteten virker alt annet enn fattigdomsreduserende. I tillegg har man problemer med selve råvarene som håndverksprodusentene bruker – hvordan skal man kvalitetssikre at glassperlerne som de små håndverksprodusentene har kjøpt inn på den lokale butikken på hjørnet, er i hht Fair Trade-standarder? IFAT sier riktignok klart og tydelig at de er en merkevare for FairTrade-mennesker og ikke for produktene som IFAT-medlemmene selger – men det er veldig vanskelig for den alminnelige forbruker å oppfatte forskjellen.

    IEH – Initiativ for Etisk Handel –  har et bredere mandat enn både Fairtrade og Fair Trade, etter som de skal være opptatt av menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, utvikling og miljø. IEH er ingen garanti-ordning, slik som IFAT og Fairtrade på mange måter er, eller prøver å være. Dette er hva IEH skriver på sine hjemmesider:

    IEH er ikke en garantiordning. Derfor er ikke nødvendigvis alt i skjønneste orden i leverandørkjeden til en medlemsbedrift. Medlemskapet betyr snarere at medlemmet søker kompetansen som befinner seg i IEH-fellesskapet, forplikter seg til å ta tak i problemene og rapporterer åpent om hva det gjør.

    Prinsippet er jo godt, men det er jo et tankekors at det var en utenforstående aktør (dansk journalist) som var pådriver til at Telenor, som en av IEHs betalende medlemmer siden 2005, fikk så mye negativ oppmerksomhet omkring deres Bangladesh-virksomhet, slik at de virkelig tok fatt i den etiske problematikken. IEH-medlemsskapet hadde ikke virket etter hensikten, ser det ut til. Men det er jo egentlig ikke så rart, ettersom IEH har «påvirkning gjennom inkludering» som prinsipp for medlemsskap, og det vil muligens kunne brukes som forklaring på at endringer tar tid.

    IEH har ulike ILO-standarder som sin rettesnor, og er først og fremst rettet mot industri-framstilte varer og arbeidsforhold i industri, der det opererer til dels mange underleverandører. Sånn sett er det særlig asiatiske land som er fokus for IEH. ILO står for Internasjonale Labour Organisation og er et FN-organ for sikring og overvåking av universelle arbeidstakerrettigheter, så som retten til å fagorganisere seg, forbud mot barnearbeid osv. Du kan sjekke ut dette på www.ieh.no

    Mellomleddsproblematikk er veldig aktuelt i IEHs arbeid. I motsetning til FairTrade og Fair Trade, som søker å redusere antall mellomledd for å sikre større verdiskaping på «bunn» i kjeden, så jobber IEH med å få sine medlemmer til å «kvalitetssikre» mellomleddene – dvs. de tar ikke stilling til selve profitt-spørsmålet. IEH har to hovedmål – det ene er å styrke oppslutning om etisk handel generelt, det andre er å styrke medlemmenes konkrete arbeid med etisk handel.  Man betaler inn et visst beløp i året, avhengig av omsetning – og så må man rapportere inn på hva man gjør for å sikre at leverandører og under-leverandører skal oppfylle ILO-standardene. Igjen er det «selv-evaluering» som råder, men IEH tilbyr mye verktøy for å sikre kvaliteten på dette arbeidet. Mange store norske bedrifter er medlemmer i IEH – det går ikke fram fra sidene deres om hvor mange av dem som tar sine rapporteringsansvar på alvor, eller om Telenor er alene om ikke å sende inn rapporter.

    Oppsummert: IEH hilser alle velkommen og holder kurs og ber deg sende inn rapporter, Fairtrade Norge setter merkelapp på utvalgte produkter som de bestemmer er rettferdig, og Fair Trade bestemmer du selv om du er.

    Forvirret? Du er ikke alene, dersom det er en trøst.

    «Det er vel fairtrade?» er et spørsmål jeg får nesten daglig – jeg driver altså Isandi, som handler med håndverksprodukter fra det sørlige Afrika. Jeg svarer da som sant er: «Nei, det er ikke det». Og for ikke å forvirre spørsmålsstilleren fullstendig, for hun har liksom ikke ventet det svaret – for det er da ikke sånn at Isandi driver med urettferdig handel??? – så pleier jeg å følge opp med å si at Isandi jobber med vinn-vinn handel, og hovedgrunnen til at vi ikke kaller det for fairtrade, er at håndverk ikke kan fairtrade-sertifiseres.

    Og så har jeg andre mer ideologiske grunner til det også – jeg har store problemer med at handel mellom en rik og en fattig noensinne kan defineres som «rettferdig». Det er noe selvrettferdig over det som jeg ikke er komfortabel med. Ja, generelt har jeg problemer med selve rettferdighetsbegrepet. Jo mer man ser og lærer her i verden, jo mindre rettferdig framstår den. Av disse årsakene synes jeg det er vanskelig å skulle markedsføre meg som forvalter eller promotør av rettferdighet.

    Nesten samtlige – og det er ganske mange etterhvert- som jeg har snakket med om Fairtrade, har vært helt ukjente med at håndverk ikke kan fairtrade-sertifiseres slik ordningen praktiseres i dag. Og dette til tross for at en mengde millioner offentlige bistandskroner har gått med til å skulle informere den norske befolkning om merkevareordningen Fairtrade. Problemet er at det parallelt brukes en anseelig offentlige bistandskroner til å informere om det brukerstyrte begrepet Fair Trade, som altså er noe helt annet. Og oppi det hele har vi Etisk Handel – som igjen er noe for seg – og noe mye mer. De får selvfølgelig også norske bistandskroner til å informere deg og meg.

    Og resultatet?

    Hos produsentene: Mange flere mindre fattige bønder, i hht tall og statistikker relatert til standarder som kan måles og etterprøves.  Og svært så usikkert antall mindre fattige håndverkere – på tross av alle som garanterer at folk får skikkelig betalt – for her finnes det ingen standarder som kan måles og etterprøves. Og på sikt, når medlemsskap i det norske IEH virker forpliktende nok for en global industri-aktør –  færre døde arbeidere hos underleverandører i Asia.

    Og resultatet av Fairtrade og Fair Trade og Etisk Handel hos forbrukeren?

    Forvirring. Med påfølgende skepsis. Og etterhvert resignasjon – når man skjønner at de rettferdige produktene ikke er perfekte. Folk ble jo ikke automatisk mindre fattige og fikk en bedre hverdag.

    Skepsisen og resignasjonen burde skape bekymring hos alle oss som driver med Fairtrade og Fair Trade og Etisk Handel og beslektende begreper. For til syvende og sist er det varenes legitimitet hos forbrukerne som gjør om de overlever eller ei i markedet.

    PS: for de fonetisk interesserte – empiriske undersøkelser har vist at Fairtrade uttales med trykk på første stavelse, Fair Trade uttales med trykk på begge stavelser – men det er observert opp til flere tilfeller av fagfolk på feltet som sier fair trade når de egentlig mener fairtrade, og omvendt. Det kan da vel ikke være sånn at de like så forvirret som oss???

  • Celine inviterer til party!

    Jeg var i Soweto for et par uker siden og besøkte som vanlig African Children’s Feeding Scheme, som gjennom sine 13 «feeding centres» deler ut mat til 18.000 barn daglig. På ett av disse sentrene lager Malebese-gruppen Shwe-Shwe Poppis-dukker, som er en av grunnene til at jeg besøker ACFS når jeg er Johannesburg. ACFS driver også barnehager – crêches – og jeg besøker ofte den som er i Zola-bydelen. Alltid morsomt å hilse på barna!

    Da jeg var der nå, så la jeg merke til noen bilder på veggen, og jeg synes det var noe kjent med den hvite damen på bildene. Jeg spurte hvem det var, og fikk til svar at det var Celine Dion. «Var hun her på besøk???» «Ja, i februar». «Hva?? Jeg var jo her hos dere da kun kort tid etterpå, og dere nevnte jo ingenting om det??» «Tja, hvorfor skulle vi det?». «Nei, altså, Celine Dion er jo verdensstjerne, så om ikke noe annet, så for the gossip!» «Hun er ikke verdensstjerne i Soweto».

    «But did she donate anything to the Feeding Scheme?» «Sure. 500.000» «Wow. Great». «Yes, but there are conditions. The money must be spent on parties for the children. 3 parties.» «???? That is awful lot of money for 3 parties.»

    500.000 Rand er omtrent Nok335.000. En hushjelps inntekt i Soweto, dersom den skal ligge på vedtatt minimumslønn, så er den ca R 1.300 i måneden. Så vi snakker om 385 månedslønner for hushjelper, eller 32 årslønner. Tar vi og sammenlikner det med norsk gjennomsnittsinntekt, så kommer vi opp i ca. 10 mill, dvs. det samme som Ola Mæle brukte på festen sin. Celine gav altså 1 Mæle til sine venner barna i Zola-barnehagen.

    Jeg har siden sjekket på nettet og funnet ut at det er jo masse skriverier om dette Zola-besøket til Celine Dion. Masse bilder også – her er et av dem: Legg merke til stoffet i kjolen på ACFS-damen – det er gardinstoffet ACFS bruker – de har fått det av mat-sponsorene sine – Unite against Hunger, med bilde av de ulike matvarene. Jeg synes det er et veldig fint stoff, og skulle gjerne hatt noen meter selv. Men de har ikke villet selge det til meg.

    For å være ærlig, så er jeg ikke helt sikker på om de 500.000 er bra eller dårlig. Jeg får liksom ikke bestemt meg. Ingen er jo uenig i at det er fint at Celine Dion legger igjen penger, men det er altså formålet som volder besvær. Saken er jo at barna trenger sko og klær og utbedring av skurene de aller fleste av dem bor i, en skikkelig legesjekk, kanskje, penger til skolegang osv osv. Lista er lang over hva disse barna trenger. Men trenger de party?? Og er det ikke litt typisk at vi bedrestilte utenforstående så veldig lett synes at sånt er misbruk av penger, at de fattige ikke skal ha det noe morsomt. At å kjøpe partyhatter til fattige barn ikke går an. Det er litt på lik linje med disse triste og alvorlige radioprogrammene verdenssamfunnet donerer til fattige lyttere – som jeg skrev om tidligere denne uka.

    Jeg tok problemstillingen opp med noen venner. Den ene svarte at hun var helt for parties, for var det noe hun hadde savnet i sin barndom, så var det skikkelig parties. En annen sa at han på sin side helst ville ha brukt pengene på ny skoleuniform og skikkelig sko – det hadde han savnet i hele sin barndom. Hvorpå førstnevnte repliserte at det var jo bare fordi han var født skikkelig og alltid så politisk korrekt. Og at man kunne mistenke ham for å svare sånn for å tekkes hvite donors, siden det er bransjen han driver i. 3. person svarte at parties muligens var ok, så lenge Celine Dion ikke opptrådte. Til det spurte jeg om dette med at Celine Dion er en smule bad taste i visse miljøer, gjør at vi blir mer skeptiske og forutinntatt. Om vi f.eks. kjøper lettere hva Bono finner på. Til det svarte nummer en og nummer to at for dem var det helt det samme, de likte ikke musikken uansett, og når skal dere hvite ta innover dere at vi ikke synes denne vestlige musikken er noe særlig. Ta for eksempel dette påfunnet Band Aid – ingen har jo spurt Afrika om de synes gigantkonserter med aldrende artister man aldri har hørt om, er noe kult. Og så ble vi enige om at den eneste hvite artisten som ville «stirred up» i Soweto var Michael Jackson. «Men han er vel ikke akkurat hvit?» «Oh, yes, he is.» Og han hadde helt sikkert fulgt party-linja. Mulig han til og med hadde donert et pariserhjul til barna i Zola-barnehagen.

    Og hvordan går det med party-forberedelsene i Soweto? Tror de har tenkt å innføre det «utvidede partybegrep», så det blir både partyhatter og vintersko. Og det blir helt sikkert morsomt.

    Men hvorfor, Celine, hvorfor tallet 3? Hvorfor 3 parties? Det lurer jeg på.