Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Mine skriverier

  • Norsk bistands 3 forunderligheter

    Driver altså og flytter over div skriblerier fra Isandiforum til craftprat-bloggen. Her er et fra 25. november.

    Tre ting har alltid forundret meg med norsk bistand:
    1. At mangel på måloppnåelse – nemlig at folk blir mindre fattige – sjelden eller aldri får økonomiske konsekvenser for de som jobber med dette. Dersom en bistandsorganisasjon må redusere bemanning, er det i 9 av 10 tilfelle fordi de ikke har fått samlet inn nok penger/fått nok offentlig støtte i NORGE – ikke fordi de ikke oppnådde målene om fattigdomsreduksjon i sør.
    2. At det ikke stilles sterkere krav til retorikken som brukes i kommunikasjonen med det norske samfunn om fattige mennesker i sør og fattigdomsbekjempelse.
    3. At norsk bistand promoterer et samarbeidsformat mellom næringsliv i nord og sør som er basert på norske/vestlige former for næringsliv.

  • Morgenkåseri i november

    Utdrag fra dagbok på Isandis nye nettside (som foreløpig ikke virker helt som planlagt…):Morgenkåseri på NRK P2 i november: Rollespillenes tid om vår urettferdige verden er ikke forbi! Norad er på saken og har åpnet Utviklingshuset for ungdom. Intervju med Agenda 3:16 om etiske julegaver. Jeg tror ikke at det først og fremst er etikken i Isandi-produktene som appellerer, men at de kommuniserer til forbrukeren andre aspekter ved det å være menneske, dvs. bidrar til å menneskeliggjøre det å være forbruker. Du har flere sanser enn evnen til å ta fram lommeboka. Et vanlig vestlig forbrukerprodukt har all informasjon samlet i en strekkode. Våre produkter er strekkodefrie og har informasjonen og verdien samlet i selve produktet.

    Men altså – her er morgenkåseriet:

    «I en av høstens utgaver av bladet Bistandsaktuelt var månedens sitat: ”Verden er kaotisk, men Norad er på saken”. Det var jo et artig utsagn som fattet interesse, noe som man dessverre ikke kan si er vanlig for bistandsdebatter, så jeg ble inspirert til å sjekke ut hva denne saken dreier seg om. Og kortversjonen er at Norad har åpnet et Utviklingshus i Oslo, som de har jobbet med i mange år for å få ferdig, og dette huset er for ungdom mellom 15 og 19 år, og der skal de lære om litt av hvert når det gjelder verdens urettferdighet og fattigdom og den slags.

    En journalist fra Klassekampen hadde vært på besøk på Utviklingshuset, og hun var ikke udelt imponert over det hun så og opplevde, og synes at Norad ikke presenterte årsakene til fattigdom, men bare ”sånn er det”. Derfor uttalelsen om den kaotiske verden. Norad har svart tilbake i opptil flere oppslag, og bakom kan man ane en slags begeistring over at noen litt utenfor de innerste sirkler har sagt noe om dem med litt snert i. Så Norad er absolutt på saken – og de sier at alt blir mye bedre når Utviklingshusets interaktive spill blir ferdig. Dette er et PC-basert spill – og nå siterer jeg: ”som utfordrer kunnskap, vurderingsevne og innlevelse. Ungdommene blir delt opp i grupper som representerer forskjellige samfunnsaktører i to oppdiktede land som nettopp er kommet ut av en konflikt.”

    Du verden.

    For 30 år siden var cirka 100 ungdommer i Larvik engasjert i den lokale Ten Sing-gruppa. Vi var opptatt av vår urettferdige verden – ungdom er ofte det – og vi arrangerte derfor rollespill om fattig og rik. Det foregikk over en helg, der noen få fikk spise sjokolade og hamburger og spille høy musikk og danse og utfolde seg over mye plass, mens flertallet på 90 var stuet bort i et trangt hjørne på Larvik bedehus og måtte dele på litt kokt ris og vann. Det var voldsom innlevelse fra begge sider, og alle var enige om det hele var skikkelig urettferdig. Men 30 år etter må det jo slåes fast at verden ikke ble så mye mindre urettferdig tross vår iherdige rollespillinnsats, men de fleste av oss har skikket oss vel senere i livet, selv om de færreste har meldt seg til tjeneste for den globale fattigdommens bekjempelse. Noe så veldig nytenkende var vi vel heller ikke, så vi hadde jo fått ideen til dette rollespillet fra noen andre. Og opp gjennom årene har man hatt yngre venner og egne barn som også har drevet med rollespill om fattig og rik – og nivået på disse spillene er betydelig mer avanserte enn vår pedagogikk og vårt kunnskapsnivå fra den gang. Den siste varianten jeg har hørt om er av en sånn type der nøkkelen ligger i å få deltakerne til å skjønne at dersom de samarbeider – de fattige og de rike, så blir alt bedre og alle vinner. Men det er det visstnok dessverre ingen som skjønner, bare de som har gått på kurs og lært hvordan knekke koden. Og de er da ikke deltakere i spillet, de organiserer det hele. Altså akkurat som Norads Utviklingshus.

    Min nærliggende konklusjon på det hele var at Utviklingshuset er på mange måter ’Same old shit, but just very much more expensive new wrapping’.

    Men ettersom jeg er utenfor målgruppa for Utviklingshuset, så tenkte jeg at jeg fikk høre hva målgruppa selv mener. Tja, svarte de. Vi vet hvordan det der blir, en fancy teknologisk basert utstilling som er sånn ”alle skal med”, men som ikke er noe å bryne seg på, i hvert fall ikke reint spillmessig. For et bra spill er ikke for alle, ikke alle skal kunne klare det, og det er derfor alt sånt pedagogisk aldri slår an. Og hvorfor tror dere alltid at ungdom blir veldig engasjert for en eller annen sak, eller lærer mer, av å spille på pc eller trykke på en skjerm? Og hvorfor må vi undervises om å forandre verden, når årsaken til problemene helt klart ligger hos de voksne? Skjønner dere ikke at vi deltar i alle disse voksen-påfunnene bare for å være høflige? Og så sier de med et skjevt smil: ”Neida, vi er ikke sinte. Vi er bare veldig, veldig skuffet.”

  • Praktikantdel

    Henter over noen småsnutter jeg har skrevet på Isandiforum, knyttet til vår nye nettside : (men som viser seg å ikke helt funke etter planen – foreløpig)

    I dag hadde jeg morgenkåseri på NRK P2 , det handlet om store hus, hushjelper og hvordan vi i Norge tar etter sørafrikanske samfunnsmønstre. Og ellers var jeg i Stavern med varer til helgens åpning av julemarked på Fredriksvern, der ildsjelene Marianne og Øygunn står på. Fint med en litt lang kjøretur – får tenkt en del på ting som må tenkes på. Storavisa i Larviksregionen, Østlandsposten, kjører stor sak på utstillingen til helga – stas. Og ellers er det veldig mange hyggelige mennesker i Larvik og Stavern!
    Her er morgenkåseriet:

    «PRAKTIKANTDEL.
    Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men det er kommet inn et begrep i boligannonsene – – praktikantdel. Det er jo ikke noe nytt med boliger som er bygget med tanke på å skulle huse flere enn familiens medlemmer, men det har i alle år gått under begrepet ”utleiemulighet”. Men nå annonseres praktikantdel som en salgsfremmende egenskap – og hele poenget er at disse ekstra kvadratmetrene i boligen ikke skal leies ut – de skal tvert imot brukes for å kunne leie inn noen for å bistå med å drifte familien AS. Noen mener dette er kulturutveksling, men den debatten skal vi la ligge her og nå.

    På begynnelsen av 90-tallet gjorde vår lille familie en gedigen klassereise ved å flytte fra et lite rekkehus på Holmlia utafor Oslo til 450 kvadratmeters enebolig i Windhoek i Namibia. Ikke alle 450 kvm var beregnet på kjernefamilien på 4 – her hadde man også en egen praktikantdel – eller servant’s quarter, som det het i boligannonse-terminologien dertil lands. Man har politisk korrekt oppjustert språket en smule de siste årene, så sjekker du boligannonser i Sør-Afrika og Namibia nå, så brukes begrepet ”staff accommodation” på de dyrere boligene, mens for vanlige boliger holder man seg til det kjente dagligdagse ordet ”maid’s”. Det politiske korrekte har som kjent en tendens til å være av særlig interesse for ymse eliter. Men enda viktigere for en boligs attraktivitet er nivået av sikkerhet – security. Nesten alle boliger som annonseres har avanserte alarmer med armed response, og det er en egen designnisje å skape piggtråd og gitter som skal se stilig og hyggelig ut – hva med piggtråd som til forveksling kan se ut som eføy? – og de mest avanserte boligene har vollgraver. Og man er jo ikke den eneste som har reflektert over om det ikke er en sammenheng mellom security-behovene og nettopp servant’s quarter.

    Nå må det innrømmes at jeg ikke var helt ukjent med tjenerskap-begrepet før vi havnet i vår romslige bolig i Windhoek. Jeg hadde nemlig en mormor i Bergen. Min mormor brukte konsekvent hele sitt liv betegnelsen ”pike” på hushjelpene hun hadde, helt uavhengig av deres alder, og de bodde på pikeværelset i mine besteforeldres hus. Og fram til sin død på 80-tallet var hun fortsatt av den bestemte formening at Gerhardsen hadde vært en ulykke for landet og dyp bekymret over at hennes barnebarn måtte høre den vulgære dialekten til Alf Prøysen i Barnetimen for de minste. Det tok sin tid å komme over at hennes eldste datter giftet seg med en sønn av nettopp en ”pike”, men det hjalp litt da svigersønnen ble ordfører. Riktignok ble han ordfører for feil parti, men som min mormor sa det – jeg er sikker på at han er litt ordfører for mitt parti også – og med den begrunnelsen kunne hun snakke med stolthet om sin svigersønn til alle venninnene. Med andre ord – selv om jeg var oppriktig glad i mormor, så skjønte jeg tidlig at hun var av den eksentriske sorten med begrenset bakkekontakt. Verden og folk var jo ikke sånn som mormor trodde.

    Og så satt man der da, noen år seinere – med egen hushjelp i servant’s quarter i et land langt hjemmefra. Og visst fant man forklaringer på hvorfor man måtte ha det sånn – en slags moralsk plikt til skape lokale arbeidsplasser og gi inntekt til folk som ellers ikke ville ha noe, og at hverdagen var så tungvint organisert i et land uten relevante fellesgoder og fellesløsninger, slik at man måtte ha privat hjelp i huset for å få Familien AS til å gå rundt. Det er vel omtrent de samme forklaringene som brukes her i Norge nå for alle som må ha praktikant.

    Men den gangen på 90-tallet – og fortsatt – trodde jeg at på de aller fleste samfunnsområder, så var det Sør-Afrika og Namibia som skulle ta etter oss i Norge, og ikke omvendt. Så – når kommer sikkerhetsbeskrivelsene i våre boligannonser?»

  • Tilbake til Craftprat

    Altså – det tok over ett år før jeg kom tilbake hit. I mellomtida har Isandi fått ny nettside, som vi nå jobber VELDIG med å få over til engelsk. Og så har det vært mye reising – og mye tankevirksomhet omkring Isandis vei videre – strategi er det vel det kalles. Strategi framstilles fra noen som rein plankekjøring med rasjonalitet i sentrum, så lenge du har den rette verktøykassa så kommer du fram til det beste og eneste løsningen. Min erfaring er at det er alt annet enn rasjonelt, og verktøyene du trenger er ikke funnet opp, og løsningene er ikke i entall. Mye smerte i beslutninger, rett og slett. I «Trollvinter» av Tove Jansson er det en passasje om Mumitrollet som begir seg ut i den ukjente  og uopplevde vinteren på egenhånd, mens mamma og pappa og alt det trygge og kjente blir igjen. Men Mumitrollet bestemmer seg skjelvende for å dra ut i vinteren, med følgende begrunnelse: «En beslutning er tatt. Og det er alltid en god ting».

    Og en beslutning er å begynne med Craftprat igjen. Har «varmet» opp på den nye nettsida i en måneds tid, og nå bruker jeg romjulen til å flytte disse småsnuttene over hit til Craftprat. Tja, dette er vel egentlig ikke noe å skrive hjem om.

  • Pauseinnslag

    Masse reising for tiden, så det blir ikke tid til å skrive noe på bloggen på noen uker. Men i mellomtiden anbefales det å lese hva Bistandsaktuelt skriver om Isandis prosjekt som har som mål å bidra til at håndverkerne selv  – dvs. arbeiderne på den berømmelige grasrota – skal få en større andel av verdiskapningskjeden. Der ser du også video-intervju med en av våre nære samarbeidspartnere, Eunice Mloytwa fra Iliwa crafters i Khayelitsha.

    Overskriften er «Kunsthåndverk – forretningsvirksomhet framfor veldedighet». Den overskriften er jo ingen kioskvelter, akkurat.  Begrepet «kunsthåndverk» er jo mildest talt misvisende – kanskje journalisten tenkte at han skulle «opphøye» håndverksvirksomheten som grasrota driver med, ved å bruke et slikt ord? Men med det resultatet at det forretningsområdet som i utgangspunktet blir oppfattet som smalt, blir enda smalere og kun interessant for de få innvidde. Veldig frustrerende at ordet «craft» ikke kan oversettes på en skikkelig måte.

  • Coca-Cola-indeksen

    Den dagen jeg innså hvor solid Coca Colas markedsposisjon er i Afrika, den dagen begynte jeg for alvor å tvile på den tradisjonelle institusjonaliserte bistandens velsignelser.

    Det var på midten av 90-tallet, jeg var selv del av den institusjonaliserte norske bistanden – dog absolutt nederst på rangstigen, som lokalansatt Norad Programme Officer på den norske ambassaden i Windhoek.

    I praksis betød det at jeg ikke ble invitert på mottakelser og den slags, men måtte mye ut på veien for å sjekke opp og møte prosjektene som fikk de «små pengene». Spør du meg, hadde jeg den artigste jobben av alle på Ambassaden.

    Det som slo meg var at hvor enn jeg reiste i Namibia – til den mest avsidesliggende lille landsby uten noe som helst av den infrastruktur vi tenker må være til stede for at noe skal fungere – så fantes det Coca Cola til salgs. Jeg fulgte i mange år en liten landsby i utkanten av Kalahari-ørkenen, og den var i utgangspunktet eid av den katolske kirken. Under apartheid var dette bra, fordi det betød at folkene i landsbyen var under kirkeasyl og kunne ikke tvangsflyttes, slik andre svarte mennesker ble. Det mindre bra var jo at f.eks. økonomisk kommersiell aktivitet ikke var lov på kirkens grunn, så landsbybeboerne ble mer enn avhengig av kirkens donasjoner. Men etter at demokrati ble innført, så var det jo ikke helt ok at den katolske kirken eide en landsby, så det ble ordnet opp i – og økonomisk aktivitet – kjøp & salg – ble lovlig. Det første som kom på plass var salg av nettopp cola – og brød.  

    Men de som virkelig lærte meg masse om Coca-Colas posisjon, var gateselgerne og de uformelle selgerne – hawkerne – i Okutumbatumba Hawkers Association i Katutura township utafor Windhoek. OHA har over 1.000 medlemmer bare i Katutura – innbyggermessig på størrelse med Drammen – og ALLE disse 1.000 – bare damer – selger Coca-Cola. Og nettopp Cola-salget er grunnen til at de har organisert seg i OHA – for da kan de forhandle seg fram i fellesskap til bedre priser og leveringsvilkår, enten de kjøper lokalt, eller importerer selv. Colaen selges på gata, såkalte «bus-stops» og i barene, «shebeens», og i tillegg til cola selger de øl og sprit og andre typer mineralvann, men Coca-Cola er og blir den viktigste salgsvaren.  Og viktigheten virker å være gjensidig; Coca-Cola vil gjerne assosieres med OHA – bl.a har de donert penger til OHAs eget hiv/aids-arbeid, og ikke minst har de sponset neonskilt til utvalgte shebeens – med Cola-logo, selvfølgelig.

    Jeg besøkte mye – og besøker fortsatt – shebeen’en Namibian Girls, drevet av Meme Loide, og fra samtalene og observasjonene der har jeg lært og lærer masse. Først og fremst har jeg lært at det eneste som er i veien med disse damene, er at de er fattige, i relativ forstand. Men vi behandler dem som om de er ressurssvake og er klienter med behov for behandling, utført av norsk bistand. Men ingen må komme å fortelle meg at det er i utgangspunktet ressurssvake mennesker som klarer å importere cola og øl og sprit fra Sør-Afrika, som klarer å organisere seg i en sterk interessegruppe, som klarer å overleve myndigheters trakassering og motstand mot deres eksistens, som klarer å lobbye fram fellesgoder – og ingen må komme å fortelle meg at afrikanere på grasrota ikke har greie på kjøp og salg.  

    Av en eller annen grunn er det lenge siden den institusjonaliserte bistanden har fortstått dette og oppført seg deretter – hvis den noen sinne har forstått – men Coca-Cola har fortstått det.

    For noen år siden var Windhoek vertskap for Afrika-greinen av World Economic Forum, og dit kom selvfølgelig også Coca-Colas Afrika-sjef, som en av de virkelig big guys. Han kombinerte konferanse-deltakelsen med kundebesøk, som naturlig er. Og hvor dro han? Ikke til en av de fancy flotte butikkene i den formelle økonomien som alle vi «ordentlige» går og handler i. Nei, han dro til en av OHA-barene. Ikke som gimmick eller veldedighet – men fordi dette er Coca-Colas viktigste kunder i Afrika: Grasrotas handelsvirksomhet.

    The Economist skriver om Afrika og Coca-Cola nå i juli – blant annet skriver de at mer enn 1 million mennesker i Afrika har jobb med å selge Cola, og i Sør-Afrika står salg og distribusjon av Cola for anslagsvis 1% av BNP. Og så skriver de om Coca-Colas egen lykke-indeks på makro-nivå. Coca-Cola hevder at man gjennom analyse av Cola-forbruket i et spesifikt afrikansk land kan finne ut om hvordan det står til med de økonomiske framtidsutsiktene i nettopp de landene. For tiden er Eritrea, Somalia og Zimbabwe ute å kjøre, i hht «the happiness-index», mens det generelt for Afrika går virkelig bra – Afrikas økonomi er veldig på offensiven.  Du kan lese artikkelen her.

    Jeg vet ikke om afrikanere og andre blir så lykkelige av å drikke Cola. Men det var dette utskjelte multinasjonale selskapet, med sine mange svin på skogen, og som jeg selv i perioder har boikottet, politisk korrekt som jeg er – som i Katutura township viste en positiv innstilling til og konkret uttrykte en anerkjennelse av de fattige afrikaneres ressurser.  Og det var altså Coca Cola som fikk meg til å tenke gjennom hva jeg drev med i mitt pliktoppfyllende arbeid for norsk bistand, og hvordan mitt syn på Afrika var farget av det.