Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Mine skriverier

  • Oh, the humanity, the humanity. The tanned humanity.

    Nå er det snart slutt på disse bunadskriveriene for en stund, men grunnen til at jeg har syslet med dette i det siste er at jeg i går holdt foredrag i Horten Quiltelag om håndverkstradisjoner i det sørlige Afrika. Veldig hyggelig kveld – og imponerende flinke , driftige og allsidige damer der i Horten!

    En av mine kjepphester knyttet til hva Isandi (og jeg) driver med, er at RETORIKKEN i det norske samfunnet om Afrika, afrikanere og de fattige er et effektiv hinder i fattigdomsbekjempelsen. For elendighet er det afrikanske produktet som selger best i Norge – og skal du selge et annet produkt fra Afrika, så er elendighet i ymse utgaver veldig drahjelp i markedsføringen.

    Mye man kan si om motivasjon og bakgrunn for slik markedsføring, men det blir i hvertfall ikke noe særlig mindre fattige i Afrika på den måten.

    Men denne markedsføringsteknikken gjelder ikke for ferieturer til Afrika – da er ikke elendigheten noe særlig til drahjelp. Vi vil ha den litt på avstand – det får da være måte på å delta i verdens urettferdighet. (Har du tenkt på hvor forskjellig reklame for en bistandsorganisasjon og en reklame for en feriereise ser ut, selv om det geografiske målet for reklamen er det samme?) Eller for å gjengi en sørafrikansk kommentator ang europeere på tur i hans land – kommentar i dagens Mail&Guardian: «Yes, we KNOW Africa is a funny country, we know that, ooh, heartbreakingly, there’s a shantytown just FIFTEEN MINUTES drive from a pristine white beach full of gorgeous Eurotrash losers sipping cheap cocktails. Oh, the humanity, the humanity. The tanned humanity.»

    (Leser mye på nettet om sørafrikanske reaksjoner på angrepet på Togos fotball-lag i Kabinda i helgen, sitatet overfor er fra den debatten – skal se om jeg får til en slags oppsummering seinere i uka.)

    Men tilbake til kjepphesten om den ødeleggende retorikk. For hva er nordmenns bilde av Afrika og vanlige afrikanere? Må man alltid se på dem gjennom godhetsbriller og med fattigdomsfilter? Jeg driver litt empiriske undersøkelser om saken. Som for eksempel når jeg holder faglige foredrag om håndverkstradisjoner og den slags. Da viser jeg bilder av håndverkerne og deres lokalmiljø, samt bilder av produktene. Men jeg sier i utgangspunktet ingenting om hvorvidt de er fattige – jeg snakker først og fremst faglig om håndverket deres og den tradisjonen det står i, reint kulturelt og sosialt. Men det skjer det samme hver gang – det går ikke lang tid før jeg får spørsmål om ikke Isandi også hjelper , og ikke bare kjøper. Og da er jo jeg i gang…. Så også i går. Spørsmålene var gode og relevante og overhodet ikke lettvinte – og stilt av meget oppegående damer, så da gled samtalen etterhvert mest over til de mer sosiale aspektene ved Isandis virksomhet….

    Jeg lurer på om det har mye å gjøre med det visuelle inntrykket jeg viser gjennom bildene – en dame som bor i et skur må trenge hjelp, tenker vi.  Men hvor har vi lært det fra?  Og kan vi klare å se henne som noe annet enn en dame som bor i et skur?

    Men produktene fungerer VELDIG bra som motvekt til retorikken. I går hadde jeg med meg noen Penduka-puter – ikke av det billigste slaget kan man trygt si. (men verdt hver krone!) Og de solgte BRA! Og ingen kjøper dyre puter fordi man synes synd på noen…..

    Så konklusjon: a. Oppegående damer i Horten, b. våre produkter ER motsvaret til godhetsretorikken, og c. jeg har fortsatt MYE jobb å gjøre mht å forbedre min formidling av håndverkeren i skuret, og ikke den fattige og hjelpetrengende i skuret.

    Oh, the humanity, the humanity. The tanned humanity.

  • En kul bunad

    Dette er et kult bilde:

    Bilde viser en Ndebele-kvinne i festantrekk – med egen høyst personlig touch. Jeg synes bildet og antrekket er helt fantastisk.

    Jeg fant bildet da jeg skulle holde et foredrag for noen år siden, knyttet til sammenheng mellom modernitet, tradisjon og gjenbrukstrend i håndverkssektoren i det sørlige Afrika. For dette henger selvfølgelig sammen – og er også noe av grunnen til at de afrikanske tradisjonelle kulturene er både dynamiske og konserverende på en gang. Og som igjen gjør dem spennende og interessante å følge med på – om det så enn bare er av interesse for mote, estetikk og design. Eller særlig derfor.

    Ndebele-kulturen i Sør-Afrika er verdenskjent for sine geometriske mønstre og kvinnenes sterke posisjon i kulturen – og altså deres tradisjonelle påkledning, med ringer rundt halsen og svære perleklaver, pleddkappe – og på beina svære perleringer.

    Sånn ser «ekte» Ndbele ut, slik turister liker å se dem og ta bilde av – og mønstrene i bakgrunnen er slik som de maler husene sine.

    Og dette er Ndebele-dukker, som du kan kjøpe overalt i Sør-Afrika:

    Masse symbolikk knyttet til disse dukkene også – og de er ikke i utgangspunktet kun laget for turister, de har sin egen funksjon i Ndebele-kulturen også, som fruktbarhetsdukker osv. – men fungerer altså som bunadsdukker for turister som skal kjøpe med seg souvenirer.

    Veldig ulikt norske bunadsdukker – for å si det sånn – ved siden av vår Vestfoldsbunadsdukke er et bilde av en ndebele-engel. (norske bunadsengler finnes vel ikke?) Det er veldig mange som kan tenke seg å ha ndebele-engelen stående framme, uansett om man har vært i Sør-Afrika eller ikke, eller noensinne har kjent eller møtt en ndebele. Men jeg kjenner ingen som kan tenke seg å ha norsk bunadsdukke stående framme, så sant man ikke har laget den selv, vært turist i Norge, har familierøtter i Norge, eller arvet den av en kjær gammel tante. Og det er den utadvendte og dynamiske holdningen til tradisjon som gjør at sørafrikansk håndverk har et globalt marked og global appell  – mens norsk håndverk blir for spesielt interesserte.


  • Hva er så fint med bunad?

    Jeg får jo fullføre det som jeg begynte på i går – medieomtalen av den sørafrikanske presidentens siste bryllup. Det skal visstnok skje ett til litt seinere i år. Men her og nå hans bryllup med Thabika Mabida. (jada, hun tilhører Mandelas slekt – og de var selvfølgelig til stede under bryllupet, men altså ikke Mandela selv.)

    Kommentarene i sørafrikansk media er overveiende likegyldige positive. (i den grad det går an å være likegyldig positiv). Noe debatt har det selvfølgelig vært knyttet til dette med polygami i et hiv/aids-perspektiv, samt at lederen for  Christian Democratic Party  mener at polygami på høyeste plan er et tilbakeskritt for det sørafrikanske demokratiet – «return to the dark ages».

    Motsvaret kom i dag fra en politisk kommentator : «nowhere has it been proved that monogamy has outstripped polygamy in terms of financial achievement or social development” . Begge meningsytrere her er hvite. Men altså – debatten og synsingen har ikke handlet om den personlige moral og «initimitets-synsing» som vi i Norge er så tiltrukket av – men om de samfunnsmessige sidene, og at dette er en test på det sørafrikanske samfunns aksept for ulike kulturer og et mulig begynnende farvel til vestlig kulturell dominans.

    Men noe sladder er det jo selvfølgelig – i dag har det vært en sak om hvorvidt de to yngste konene egentlig er i tottene på hverandre, og om det er full krig mellom de to. Men de aller fleste synes det er en lite interessant debatt – og i motsetning til «den vanlige manns» kommentarer i norske nettmedier, så blir man faktisk ikke deprimert av å lese kommentarene i sørafrikanske medier, og man beholder troen på menneskeheten.

    Men uansett hva man mener, så er jo bildene fra bryllupet veldig visuelle, denne blandingen av tradisjonelle Zulu festklær og moderne vestlig design synes jeg er fascinerende og befriende. Og det er den siden av bryllupet jeg har vært mest opptatt av, må jeg innrømme.

    Her har du bilde av bruden:

    Tradisjonelle zulu festklær, med dyreskinn, perlebroderier, skjold – og hodeplagg av merke Louis Vuitton.

    Jeg synes det rett og slett er veldig kult.

    Hadde noe liknende skjedd i Norge, hadde det avstedkommet ramaskrik fra bunadspolitiet  – og mange andre. Se for deg 17. mai med Rondastakk og Hermes skjerf og Gucci veske. Det er rett og slett en umulighet.  Selv om vi ønsker oss alle 3 tingene og gjerne vil bruke dem når det er fint og fest og de absolutt kan såkalt fargematche, så er det altså KLARE grenser for hva vi kan kombinere av vår egen tradisjonelle kultur og globale trender. Her er det jo til og med feil å bruke solbriller til bunaden, ettersom solbriller ikke ble funnet opp samtidig med bunaden. Men det finnes jo egne bunad-solbriller, akkurat som det finnes egne bunad-paraplyer og egne små bunadvesker til mobiltelefonene. Og hvorfor bruker vi det flotte bunadssølvet kun til bunad? Den oppleves rett og slett litt bakpå, vår kulturelle konformitet – i møte med tradisjonell kultur fra f.eks. Afrika. So last year. Ikke noe rart at internasjonalt motepresse følger med på hva som skjer i Sør-Afrika – og kun i veldig veldig begrenset grad hva som skjer i Norge.

    Avslutningsvis – her er et bilde av brudgommen. Legg merke til joggeskoene. Har studert skotøyet på en del av de andre mannlige gjestene, og de har sandaler og mer neddempet fottøy. Så de hvite joggeskoene er overhodet ikke tilfeldig valgt – og som kjendismedia rapporterte : «The bride wore matching sneakers».

  • Zumas bryllup

    Det var altså Zumas bryllup. En kort innføring i bakgrunnshistorien her: Sør-Afrikas president Jacob Zumba giftet seg i helga med sin 3. kone – han er erklært polygamist, som han forklarer  med sin tradisjonelle zulu-kultur – samt følgende sitat: “There are plenty of politicians who have mistresses and children that they hide so as to pretend they’re monogamous. I prefer to be open. I love my wives and I’m proud of my children.”

    Han har altså pr. dato 3 koner, 1 forlovede, et par offisielt kjente elskerinner som runner-ups, og tilsammen 18, noen sier 19, barn. Han har giftet seg hittil 5 ganger, kone nr 2 er den mest berømte – Nkosazana Dlamini-Zuma – hun tok ut skilsmisse for en del år siden. Dlamini-Zuma er forøvrig innenriksminister i Zumas regjering, og var før det bl.a. utenriksminister i Mbekis regjering. Kone nr 3 begikk selvmord i 2000. I norske medier er Zuma først og fremst mest kjent for voldtektsanklagen han ble frikjent for i sørafrikansk rett og en del nokså famøse uttalelser om hiv-smitte i den sammenheng. Og så har han korrupsjonsanklager hengende ved seg, i tillegg til at han jo ellers er kjent for å danse og synge ved ymse anledninger – og vi snakker ikke om selskapsdans som vals og foxtrot, men tradisjonell zulu-dans og agiterende kampsanger – som vi fra en vestlig kultursfære fort oppfatter som nokså utagerende. Hans sang-dans «Give me my machine gun» satte støkk i mange i forbindelse med presidentvalget i 2009. En synlig mann det er lett å ha meninger om, med andre ord.

    Men så ble han valgt til president, og det er egentlig relativt lite synsing om presidentens privatliv  blant sørafrikanere etter det. Det handler visstnok mye om at han tok med seg sin første og eldste kone, som omtales som «sjenert og uglamorøs» – på presidentinnsettelsen, og det synes til og med progressive kvinneorganisasjoner var et godt tegn. Og spør du sørafrikanere om hva de synes om at han representerer Sør-Afrika på den globale arena, med sitt noe frynsete rykte, går de umiddelbart i forsvar og sier at Sør-Afrika har ingenting å unnskylde overfor verdenssamfunnet – «og dere europeere har jo Berlusconi – so what’s the problem?»

    Men så var det gårsdagens bryllup , da – jeg tror jeg får komme tilbake til det i morgen. Må hente meg inn med litt mer søvn etter alle denne varetellingen. Men jeg har studert bilder, reportasjer  og kommentarer på nettet i kveld – her er for eksempel en billedserie:

    http://www.ewn.co.za/articleprog.aspx?id=29703

    Og forøvrig bestod vi revisor-eksamen i varetelling i dag. Vi puster mer enn lettet ut – og føler at NÅ er vi klare for et nytt år!

  • 4. januar – varetelling!!

    I dag har vi talt varer fra tidlig morgen til nå langt over midnatt. I morgen kommer revisor for å sjekke det hele – reine eksamen! Men dette har vel vært den meste effektive varetellingen noensinne i Isandis historie. Man får jo litt rutiner etter hvert- det meste handler som ellers i livet om erfaring og struktur og en smule planlegging. Produktene våre opererer ikke i strekkodenes verden, så vi må ty til manuelt arbeid for å få resultater, akkurat slik kjennetegnet på våre produkter er – definitivt berørt av menneskehender. Men akkurat nå føler jeg ikke noe veldig behov for å idyllisere den parallellen. Det er altså så VELDIG mange produkter som skal telles, og man finner dem på de underligste steder. Totalt har vi manuelt talt over tre tusen produkter i dag – så nå tror jeg at jeg rett og slett må sove! Tidlig opp i morgen for å finpusse på listene til revisor. Men ellers så har jeg nettopp nå sett et par bilder på nettet fra Jacob Zumas siste bryllup. Får sjekke ut i morgen om det sies noe interessant om denne begivenheten i sørafrikanske medier.

  • Nyttårsaften 2009

    EN SKÅL

    Venner
    lad os drikke
    og se på hinanden.
    Spar ikke på vennlighed.
    Vi ved ikke hvem av os
    der først vil blive til ingen
    eller noget ufatterligt andet,
    men i dag kan vi nå hinanden
    og høre hinandens latter.
    Det må vi benytte os af.
    Drik ud
    men langsomt
    oppmerksomt.
    Spar ikke på angst og vennlighed.

    Benny Andersen