Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Mine skriverier

  • Could you please support my project?

    Den uformelle økonomien i Namibia har en levende navnekultur som mangler sidestykke. Det er ikke særegent for Namibia at uformelle barer og butikker og verksteder har uortodokse navn, men ingen steder er det så fantastisk som i Namibia. Bare i Katutura township utenfor hovedstaden Windhoek finnes det anslagsvis 4.000 barer og «businesses» i den uformelle økonomien – vi snakker innbyggermessig om en by på Drammens størrelse. Og med en slik konkurranse er det klart at du kan ikke kalle business’en din hvasomhelst.

    For de av dere som har litt peiling på hva Isandi driver med, så vet dere at vi er veldig stolte over og glad i kortserien Shakatura, som nettopp er bilder fra disse «business’ene». Min favoritt i den serien er Top Life Bar, med underteksten money go, money come back. Send en epost til kunde@isandi.no, dersom du vil kjøpe noen av disse kortene. 12 kroner koster de per stk. Verdt hver krone.

    Jeg har lagt merke til at en god del av disse foretakene har navn som refererer til den internasjonale politiske agenda. F.eks. så er det en bar på 1×1 meter ved navn International Peace and Conference Centre Bar. Og en «free church» jeg ofte kjører forbi – det er en 3×3 meter friluftskirke uten vegger og med presenning som tak – heter The Jesus Christ Church on Earth by his Special Envoy Samuel Uulenga (spesialutsendingens navn er med vilje ikke korrekt gjengitt). Skiltet er større enn selve kirken.

    Min teori er at disse navnene er ord som folk flest hører på radio, ser på tv og leser i avisene – og at ordene opptrer hyppigere enn i våre medier, relativt sett. Selv om vi har kontinuerlige nyheter og «spesialutsending» muligens sies hvert 3. minutt hele døgnet, så har vi jo så mange andre kanaler og stasjoner, så relativt sett drukner ordet og høres ikke i det hele tatt.

    Men hvorfor opptrer disse politisk korrekte ordene så ofte i media, relativt sett? Jo, fordi donorsamfunnet og verdens kulturstormakter, samt FN-systemet, har en tradisjon med å donere ikke bare penger, men også radio- og tv-programmer. Det skal ikke så fryktelig mye fantasi til for å skjønne at de landene som takker ja til gratisprogrammer er selvfølgelig de som har store problemer reint ressursmessig med å lage egne programmer. Man må jo fylle sendeflaten. Og av en eller annen grunn har giverne av disse programmene funnet ut at det fattigfolk trenger mest, er pedagogiske og alvorlige programmer om alvorlige temaer. Gjerne om andre fattige mennesker i andre deler av verden. Er du fattig, så er du fattig. Og du skal i hvertfall ikke le av noe sendt på radio.

    Også norsk UD har i sin gavmildhet drevet med donasjon av gratisprogrammer. Minst ett av dem fant veien til Namibia mens jeg bodde i Windhoek.

    Jeg fikk nyss om dette, og inviterte meg selv til å se programmet sammen med venner i Katutura. Jeg tenkte det kunne være en artig opplevelse – å se Norge fra Katuturas ståsted, liksom. Hadde det enda bare vært artig. Programmet handlet om norsk likestillingspolitikk, intet mindre. Man fulgte norske kvinnelige stortingsrepresentanter i deres hverdagsliv. Filmet på vinterstid. Kaci Kullmann Five trillet handlevogn i matvarebutikken, Kristin Halvorsen hentet barn i barnehagen, og Hill Martha Solberg padlet kajakk. Identifikasjon mellom program og seer var minimal, for å si det mildt. Det ble ingen triumfkveld i Katutura for «det norske», og jeg dro slukøret hjem. Men bevares – programmets tekniske kvalitet var uovertruffen.

    Jeg har bare hatt en tilsvarende underlegenhetsfølelse mht norsk kultur i mitt liv, og det var da jeg var utvekslingsstudent i Frankrike i unge år. Melodi Grand Prix sto for tur, og franske venner og vertsfamilie sa ja til å se på dette programmet, kun for å være hyggelige og kun for å få et innblikk i norsk kultur, som jeg hardnakket hevdet at fantes. Jeg kommer aldri til å glemme tausheten som oppstod idet tv-skjermen ble fylt av Finn Kalvik, som sang og sang i 3,5 veldig lange minutter.

    Jeg vet ikke om disse kulturimperalistiske medietiltakene fortsatt eksisterer, men noe sier meg at det gjør de. For det er helt klart at donor-samfunnet har stor påvirkning på alle slags medier i f.eks. Namibia. Det er bare å sjekke ordforrådet til folk flest. Folk med minimal skolegang og nokså haltende engelsk turnerer ord som «sustainability» «progress», «donor», «funding», «project proposal», «transparency» på det mest naturlige vis, som en del av dagligspråket. Og det er ikke fordi de leser tunge rapporter, det er fordi de hører det – på radio – og også fordi de mest populære avisene alltid har sine «educational» sider med litt artigere layout enn resten av trykksaken, sponset og kvalitetssikret av en bistandsorganisasjon. Og spør du meg, så er dette dagligtale-vokabularet en vel så god indikator på bistandsavhengighet som ymse evalueringer om temaet.

    Det er fortsatt sånn at i de mindre flatterende bydelene av Katutura så vekker det oppsikt når en hvit person kommer. Mange folk tar kontakt, og de regner med at du er bistandsarbeider. Ikke så rart kanskje – for til de strøkene av Katutura er det jo bare bistandsarbeidere og andre med «special interest» som drar, så sant man ikke bor der. For noen år siden kom ei ung jente bort til meg og spurte:

    «Could you please support my project?»

    Jeg spurte hva prosjektet gikk ut på.

    «It’s my babygirl. She is 3 months old. She is a very good project».

  • Welcome to the world’s richest poor country

    For snart et år siden besøkte jeg Angola for første gang, og siden har det blitt en del besøk, ettersom min kjære Erik bor og jobber i Luanda. Jeg er en blanding av oppriktig fascinert og begeistret, forvirret og nærmest skrekkslagen over byen. For Luanda er byen der ingenting fungerer i hht det som man ellers i verden vil definere som normalt, men allikevel et sted der alt ser ut til å være mulig. Det er kaos, grotesk fattigdom og vulgær overflod side om side, i skjønn og uskjønn forening.

    Erik bor midt i Luanda by, i en leilighet i en nybygget blokk. I denne blokka har man strøm, fra eget diesel-aggregat, og jeg tror sannelig de nå også har bredbånd. Ikke spør meg hvordan det er mulig. Naboblokka stammer fra 60-tallet, tenker jeg – men der er det ikke strøm. Om kvelden kan man derfor se bål tent høyt oppe i etasjene – det går fint mht lufting, for det er jo ikke glassruter, heller, i den blokka. Jeg pleier å sitte noen timer på morgenen på den lille verandaen hos Erik, mens jeg drikker kaffe, og alt jeg gjør, er å se & se på livet på gata, med diesel-aggregatlukt i nesa. Støyen fra aggregatet hører man ikke, den overdøves nettopp av det jeg sitter og ser på: livet på gata nedenfor. Og seinere på dagen kan det hende at jeg skal forflytte meg fra A til B, og da sitter jeg timesvis i kø og traffikkaos og fortsetter med å se & se, fra mitt trygge tilholdssted fra baksetet av en 4×4. (og jeg tenker på Don deLillos bok Cosmopolis, der handlingen er lagt til en kjøretur opp gjennom en gate på Manhattan. ) Og alt dette jeg ser & ser gir meg samme konklusjon hver gang – alt dette kaoset utstråler en slags kollektiv vilje, som riktignok spriker i alle retninger, men som gir Luanda denne enorme energien som man ikke kan la være å bli fascinert av. Luanda er støyende disharmoni, men det groover.

    Her i Norge forbinder man Angola med borgerkrig, minerydding, og en debatt om hvorvidt det er bra eller ikke at StatoilHydro er i landet. Og norsk mediedekning fra landet bærer preg av det. Men jeg har tenkt at det må da snart komme en journalist til landet som prøver å beskrive denne energien – og jamen her i helga sendte Erik en artikkel. Det var ikke noe kilde, så det måtte jeg sjekke ut nærmere.

    Utdrag fra sms’ing med Erik ang artikkelen:

    «er fra GQ july issue».

    «såpass. visste ikke at du leste GQ?»

    «har fått den av Anna». (Anna er en av Eriks angolanske kollegaer, i slutten av 50-årene)

    «hm – l. er byen der menn er menn, vet du»

    Luanda – it’s a man’s world. Ta flyet fra Johannesburg, og du skjønner hvorfor. Moderne rallare fra hele verden skal på jobb i verdens hurtigst voksende økonomi. Og dette er ikke menn i dress med abstrakte yrker, dette er menn som tåler å bli skitne under neglene. De skal bygge Angola, og de skal bli rike. Og sett deg i skyggen under en parasoll på en av strand-restaurantene på Ilha’en – og du får bekreftet at dette Luanda is a man’s world. For å bekrefte klisjeene: Angolanske kvinner er kjent for å være Afrikas vakreste – og de som spankulerer på stranda er selvfølgelig de vakreste av de vakre. Sammenliknet med andre typiske «expats-land» så tipper jeg at Angola topper statistikken mht norske menn som har byttet ut kone, rekkehus og et trygt medlemsskap i Folketrygden med lokal kjærlighet.

    En journalist fulgte bl.a. Erik på jobb noen dager nå i mai (Erik er geolog, blant annet) – og han endte opp med uttrykket «Luanda er noe ekte mannfolk forstår». Jeg tror ikke det uttrykket kommer på trykk, kjenner jeg mannen i mitt liv rett, men jeg sms’et til Erik at jeg ikke er veldig overrasket over en slik vinkling.

    Condo’ene – forstadsstedene der expats-familiene bor – er laget for koner og barn og familieliv. Men Luanda er for gutta. Og jeg må bare innrømme at det er den delen av Luanda jeg har sansen for. Og jeg gleder meg til neste gang jeg skal drikke kaffe med dieselaggregat-lukt i nesa og bare sitte å se & se – og ane groov’en.

    Her har du artikkelen fra GQ, bladet der menn er menn: angola-rich-poor-nation_001

    Den tar muligens litt tid å lese, men er verdt det! Også for oss som ikke er ekte mannfolk.

  • Trenger fattige evig opplæring?

    Det høres jo så bra ut, ikke sant – når du blir presentert for et prosjekt for fattige, som drives av en non-profit NGO (NGO=frivillig organisajon), der de fattige får opplæring og mulighet til en inntekt gjennom å selge håndverksprodukter de har lært å lage. Og så tenker du at dersom jeg kjøper produkter fra denne NGO’en, så er det helt sikkert rettferdig handel, og folkene involvert blir helt sikkert mindre fattige. Fordi det er non-profit – ingen profitt –  (ordet profitt høres enda mer suspekt ut enn det vanlige ordet ‘fortjeneste’), så går vi ut i fra at det derfor blir mer penger til de fattige selv. (mer…)

  • Madam & Eve

    I 1992 dukket det opp en tegneserie-stripe i Sør-Afrika – Madam & Eve – og hver dag siden den gang har den daglige stripa blir publisert og er et must for alle som følger med i Sør-Afrikas samfunnsliv og politikk. 3 hovedpersoner: Madam – som er en hvit middelalderende dame som gjør så godt hun kan med å tilpasse seg det nye Sør-Afrika, eller sagt med hennes egne ord: «Mitt nyttårsforsett er å kunne forstå forskjellen på en vaskemaskin og en oppvaskmaskin.» Eve – den smarte svarte hushjelpen som driver hele husholdningen, og som konstant mener hun har for lav lønn. Og for å kompensere for det, starter hun stadig nye «business’er». Og ikke minst – Mother Anderson – Madam’s 80 gamle mor som kom på besøk fra England, og som aldri har dratt tilbake. Hun fordriver dagen stort sett med å se på tv og drikke gin & tonic. Madam og Eve krangler om det meste, men i bunn og grunn liker de nok hverandre. Og disse 3 damene, noen ganger godt sekundært av Eves slektning Thandi, prøver så godt de kan å forstå og være tilstede i det sørafrikanske samfunnet, på godt og ondt.

    Her er utdrag fra denne ukas striper – tematikken her har gått en stund, nemlig at Mother Anderson er overbevist om at Sør-Afrika styres av Thabo Mbekis «evil twin», og hvordan Mugabe dukker opp her, skyldes selvfølgelig at Eve for tiden jobber som hushjelp hos Robert og Grace i Harare:


    Nå i juni har president Thabo Mbeki kun blitt tegnet med hodet ned i en bøtte med sand – som f.eks. denne:

    Du leser dagens Madam & Eve her!

    Anbefales – det tar kort tid å komme inn i Madam & Eves verden – og den er faktisk ganske universell, når alt kommer til alt.

  • Where will we go when SA is destroyed?

    Opptøyene og urolighetene knyttet til fremmedhatet i Sør-Afrika nå i mai har virkelig oppskaket nasjonen. Alle jeg snakker med, er opptatt av saken. Folk reagerer med vantro og tårer, og de føler sinne og skam. Og mange snakker om at sørafrikanere, som verdens «darlings», pga apartheidkamp, Mandela og fredelig overgang til demokrati, faktisk er blitt en smule bortskjemte, på den måten at det tror at de er noe helt spesielt, sammenliknet med andre afrikanere. Selv kom jeg bort i den holdningen første gang i 2002, på en taxi-tur i Johannesburg. Jeg spurte sjåføren om kriminaliteten i byen, og hva han tenkte om det. «It is not us, it is the blacks», svarte han. «Men du er da også svart?» spurte jeg tilbake. «No, I am South African. That is different».

    Og jeg traff også på min tur nå i juni folk som mener at utlendingene tar jobbene deres og har skylda for kriminaliteten, og at alt er regjeringens skyld. Ja, egentlig mener vel de aller fleste at regjeringens mangel på handlekraft overfor arbeidsløshet, kriminalitet, fattigdom og Zimbabwe-problemet er hovedårsakene til at «ulming» i folkedypet kunne utvikles til en rasende ukontrollert mobb. The Government had it coming. Men ingen skjønner at man brenner andre mennesker av den grunn, det er over en hver fatteevne. Og de færreste skjønner at man ramponerer andres hjem og skur og butikker pga dette.

    Jeg får nå og da avisutklipp tilsendt fra venner i Sør-Afrika om ting og tang – her er et jeg fikk nylig om nettopp fremmedhatet: where-will-we-go-when-sa-is-destroyed

  • Men ble folk noe mindre fattige?

    Jeg har fulgt et tuberkulose-prosjekt i Afrika på en armlengdes avstand i noen år. Problemet med TB-behandling er at kuren TB-smittede må ta, varer lenge – og at den må fullføres for at den skal ha effekt og kurere. Utfordringen blir da å finne motivasjonsfaktorer som gjør at folk oppsøker klinikken for å ta sin daglige medisin.

    Løsningen i dette prosjektet er mat og penger som lokkemat. God og sunn mat får pasientene hver dag når de kommer til klinikken – og der får de også opplæring i å lage små håndverksprodukter, som de da ved kurens ende selger til prosjektet – dvs. de får en liten engangsinntekt. Dette har vært svært vellykket, og antallet som gjennomfører kuren er imponerende høyt sammenliknet med andre prosjekter. Så langt alt bra. Men hva skjer så? Bortsett fra denne engangsinntekten, så er jo folk like arbeidsløse og fattige som før de begynte kuren.

    Men ble folk noe mindre fattige? spør jeg en som har greie på dette prosjektet.

    Nei – det er ikke det vi evaluerer. Vi evaluerer dette avgrensede helseprosjektet. Og det er altså det mest vellykkede innen tuberkulose-bekjempelse i Afrika.

    Så du vet ikke om folk ble mindre fattige?

    Nei.

    Men hvordan kan dere konkludere med at et prosjekt er vellykket, når dere ikke har noe tall på om hvorvidt folk er blitt mindre fattige? Er dette da et prosjekt der reduksjon av fattigdom IKKE er målet?

    NEI (litt irritert i stemmen nå) – dette er et helseprosjekt, der målet er at man skal redusere TB. Og folks helsetilstand henger nært sammen med fattigdom – det vet du.

    Nemlig. For er det ikke sånn at sjansen for tilbakefall for TB-pasienter henger nært sammen med grad av fattigdom?

    Joda. Men det blir for komplekst og ressurskrevende dersom man skal jobbe med jobbskapingsbiten også på en grundig måte. Det er jo et prosjekt i seg selv.

    Men hvorfor flørter prosjektet med såkalt sysselsetting gjennom å lage div ymse håndverksprodukter av slett kvalitet – og gi betaling som ikke er konkurransedyktig for en slik kvalitet – er ikke det å gi folk falske forhåpninger?

    Her er det helsefaglig personell som er inne, ikke næringslivsutviklere – og det har heller aldri vært meningen. Dette er et helsefaglig prosjekt.

    Vil det da si at reduksjon av TB og reduksjon av fattigdom IKKE lar seg forene i ett og samme prosjekt?

    Å – men altså – nå kverulerer du.

    Javel?