Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Mine skriverier

  • Å evaluere det komplekse

    Jeg har med fascinasjon lest en hel del om et seminar som Norad og Høgskolen i Oslo avholdt i mai, med overskriften «Å evaluere det komplekse». Min interesse for seminaret handlet egentlig kun om en ting – å finne ut om jeg forstod noe som helst av hva de foretok seg på dette seminaret.

    Og jeg fikk mine mistanker – og fordommer – bekreftet: norsk bistandsdebatt beveger seg på et metaplan som det er få unt å forstå noe av. Jeg er over gjennomsnittlig interessert i norsk bistandspolitikk, har over gjennomsnittlig mye kunnskap om Afrika, beveger meg mer enn gjennomsnittlig mye blant bistandens målgruppe: «de ekte fattige i afrika», har ganske god akademisk forståelse og evne – men altså – jeg har store problemer med å skjønne hva det snakkes om. Og jeg tror ikke jeg er alene. Mulig jeg ikke er målgruppen for et slikt seminar – men meningen med å publisere alt dette åpent på nettet, er vel at det skal være tilgjengelig? Hadde det bare vært ment for de som deltok på seminaret, så kunne det vel bli sendt ut på epost, eller være forbeholdt de få på en lukket side?

    Og mens de profesjonelle bistandsmiljøene på sin side driver med sine komplekse evalueringer og veldig utilgjengelig terminologi, så øker kravet og oppslutningen om ukomplekse vinklinger og løsninger på den annen side – og med dobbel hastighet. Det burde bekymre de komplekse evaluatorer. Det kan nemlig bety at de en dag står uten jobb. Så om ikke av noe annet enn av rein selvoppholdelsesdrift, så burde man kanskje muligens tenke at bistandens mål og resultater og evalueringer kunne formidles på en annen måte? Dessuten er det mange av oss som gjerne vil forstå bedre hva som tenkes om bistand – fra de som tenker om dette på heltid. Det er mange av oss som tror at det faktisk er flinke – og også innemellom kloke – folk.

    Men spør du meg, så er det faktisk mye vettugt – og innlysende – som blir sagt av de som selger de ukomplekse løsningene. For eksempel at økende byråkrati, både i Norge og i Afrika, bidrar til det omvendte av å redusere fattigdom. Men det er en annen debatt.

    I diktet «Bakkekontakt» fra 1989 , skriver Jan Erik Vold:

    «Da statsminister Willoch lånte

    sin sønns

    racersykkel

    gikk han på hue nederst i Løvebakken, han antok

    alle sykler bremset

    når man tro

    bakover. Nøytronbomben, derimot

    kan han forstå.

    _____________________

    Går det an å ønske seg en norsk bistandsdebatt som både kan sykle nedoverbakke og også forstår kjernefysikk?

  • Sør-Afrikas xenofobi: Det somaliske problem

    Fremmedhatet i Sør-Afrika har først og fremst rammet somaliere og zimbabwere. «There are problems with the Somalis», forteller folk meg. Det er jo noe man har hørt før – i Norge er det også problemer med somaliere – man får inntrykk av at det faktisk BARE er problemer med somaliere – bortsett fra en og annen gladhistorie – som er unntaket som bekrefter regelen. Jeg har faktisk aldri tenkt på at det var spesielt mange somaliere i Sør-Afrika, og har aldri lest om dem i sørafrikanske aviser, men jeg antok at «the problems with the Somalis» var som hos oss – arbeidsløse og overrepresentert på kriminalstatistikkene. «Yes, we have also problems with the Somalis», sa jeg – bare for så å skjønne at det somaliske problem i Sør-Afrika var omvendt fra det somaliske problem i Norge. I Sør-Afrika er rett og slett somalierne for driftige og for arbeidsomme. Og de selger ikke narkotika under trærne ved en elv, slik som i Oslo – de selger det daglige brød fra butikk.

    Veldig mange matbutikker i township’ene er eiet og drevet av somaliere, og disse butikkene ble spesielt utsatt for opptøyene fra sint sørafrikansk mobb. Jeg skal ikke begi meg inn på en analyse av hvorfor sørafrikansk sinne og hat gikk fullstendig over styr nå i mai, og hvorfor akkurat nå – men hva jeg hører folk sier, er: «they take our jobs, they have work, not us – in our country. They earn money, in our country, we pay them for goods they sell to us, they have our money, in our country. And the government does nothing, they just allow this to happen – in our own country. What has this government ever done for its own people?»

    Hørt den før?

    Jeg spurte Joe – han som bare er «indirectly affected by this», om dette – han ler litt, og sier: «You know, the South Africans are sometimes a bit stupid. Først gikk de helt amok og ødela alle matvarebutikkene som somalierne eier. Dagen etterpå våknet de opp og kunne ikke få kjøpt brød – fordi de selv hadde ødelagt butikkene. Og det er ingen butikk tilbake i mils omkrets. Så da må de bruke penger på taxi – det er dyrt, vet du – til nærmeste matbutikk – og der er det lang kø og prisen på brød har doblet seg. Og så sier de: This is the Government’s fault. We don’t have bread.»

  • Om å ha det slitsomt

    Plutselig snakker alle om rettferdige varer og om etisk mote og om fair trade. Og om økologi. Og om globalisering. Og klimakvoter. I skjønn og salig forening.

    Jeg fikk en epost her om dagen fra en ganske så stor svensk tv-personlighet, som er blitt voldsomt interessert i etisk mote, fair trade og økologi og globalisering. Denne tv-personligheten hadde kommet bort i et av produktene laget i en township i det sørlige Afrika, og dette produktet ville hun GJERNE promotere i sitt tv-show, og nå var det research. Derfor epost til meg, altså.

    Alt var jo riktig med dette produktet – det var fattigdomsbekjempende, det gav barn skolegang, det rettet opp årtiers apartheid-urettferdighet, det gav inntekt til hiv-smittede, det skapte arbeidsplasser i township’en, det var ingen mellomledd som skodde seg på produktet, det hadde høy kulhetsfaktor, det passet inn i retro-trend, og ikke minst, det gjorde seg fint på tv.

    Men det var ett spørsmål som gjenstod:

    Var bomullsstoffene i produktet økologisk dyrket? Nei, de var ikke det.

    Var de ikke litt økologisk dyrket, da? Nei, det var nok ikke det.

    Så da ble det ikke noe svensk tv-eventyr for produktet fra township’en i det sørlige Afrika, av den enkle grunn at produktet rett og slett ikke er perfekt.

    Nå er det jo sånn at det er mange produkter som vises på tv som ikke er perfekte, bare ta dressjakka til folka i Dagsrevyen, for eksempel. Skal vedde på at det ikke er økologisk dyrket bomull i den. Men å formidle objektive globale nyheter er jo noe helt annet enn å redde fattige. For da må man jo ha visse krav. Til de fattige. I det minste må de fattige sørge for at de skaffer seg økologisk bomull, dersom de har tenkt at vi skal kjøpe noe fra dem! Hvordan skulle det ellers gå med miljøet?

    Har du hørt noen nordmann noen sinne si noe negativt om Nelson Mandelas presidentperiode i Sør-Afrika? Det er en del sørafrikanere som er skeptiske til en del ting han prioriterte, eller dvs ikke prioriterte, i løpet av de 5 årene. Jeg har sagt det til dem – dere snakker for døve ører, for vi vil ikke høre om det. Vi her i nord, som kollektivt har en vag følelse at utviklingen ikke nødvendigvis går i riktig retning, vi trenger myten om at Mandela var og er perfekt. Det er håpet vårt. Og nå, når vi har så mye ting og tang i alle skap og skuffer og vi kjøper hytter og hus og flatskjermer og ikke er det snø, og kanskje er det vår skyld – og i Afrika er de fattige – så er det blitt håpet og redningen. Å redde den perfekte fattige. Hun som ligner på Mandela. Hun som er det vi ikke er. Hun som er uegostisk, fellesskapsorientert, nøysom og klok, og som ofrer seg for barn og nærmiljø og sliter lange kvelder foran sin fot-trådde symaskin, og er så takknemlig over solcelle-panelet som gir henne lys i den enkle hytten. Og som kun bruker økologisk bomull, hvor nå enn hun får den fra.

    Det er i utgangspunktet slitsomt nok å være fattig. Og dersom du i tillegg skulle bli utsatt for et velmenende menneske, eller et tv-program, for den saks skyld, fra den rike verden, som vil redde deg – og mens man først er i gang, også samtidig redde jorden i sin alminnelighet – then we are talking. Om å ha det slitsomt.

    kronikk i «Pengevirke» – juni 2008 – utgitt av Cultura Bank. Noe lengre utgave Morgenkåseri i NRK P2, februar 2007.

  • Just indirectly affected – en historie om Sør-Afrikas xenofobi

    Joe Mapfuno er en av Isandis leverandører av ståltrådkunst. For dem som er litt kjent med Isandi-produkter, så er det altså Joe og hans folk som lager de såkalte «madrassfjær-produktene» under navnet JoJo Wire Metal – her ser du noen av produktene som Joe foreslår for høsten:

    Joe er eksil-zimbabwer i Cape Town, her har han bodd i snart 14 år. Vi spiste frokost sammen forrige lørdag, for å snakke om bestilling av varer til julesalget.

    Vi snakker jo også om mye annet, om Zimbabwe osv. Men for tiden er et naturlig tema Sør-Afrikas fremmedhat, som har gitt groteske utslag i noen av township’ene utenfor Johannesburg og videre forplantet seg til et par township’er utenfor Cape Town. Jeg spurte Joe om han på noen måte var påvirket av opptøyene og aksjonene. «Just indirectly», svarte han. «Og det vil si?», spurte jeg. «De fleste av folkene som jobber for meg, unge eksil-zimbabwere, bor i township’en. Vi fikk nyss om at det var uro på gang, og jeg ringte dem og gav beskjed om at de måtte samle sammen eiendeler og stå langs veien, og så ville jeg komme å hente dem med bakkien. Vi tok 4 bakkie-turer, og rakk å få dem ut før mobben slo til. Alt de ikke fikk med seg, ble enten stjålet eller ødelagt. Så det bor hos meg 12 stykker – vi har 2 rom, og hos onkelen min bor det 30 stykker. Men det har roet seg nå, så de flytter nok tilbake. So I have just been indirectly involved.» «But how can you call that indirectly involved? To me you seem to be very much directly involved» Joe ler. «You know, we Zims know the difference between directly and indirectly involved».

  • Julepynt og uglehus

    Jeg har nettopp vært på veien i 2 uker, og hadde med meg tilbake i kofferten prototyper på årets julepynt fra håndverksgruppene vi samarbeider med i Vondeling og Neu-Bethesda. Vondeling og Neu-Bethesda er altså småsteder i Eastern Cape – dette store området i «midten» i Sør-Afrika, som inkl blant annet områdene Karoo og Transkei. Neu-Bethesda er forøvrig berømt for The Owl House – en noe eksentrisk dame bodde her i alle år og laget stadig flere ugler og andre figurer i ymse størrelser og utgaver. Vi snakker seriøst mange ugler og figurer. Noen mener det er noe overnaturlig og utenomjordisk knyttet til The Owl House, og drar dit av den grunn, andre drar kun for å se på et av de rareste husene i det sørlige Afrika. Her er et bilde fra Owl House:

    Så langt uglehuset – noe av det andre man har i Neu-Bethesda er en liten håndverksgruppe som i år for første gang skal lage julepynt til norsk hus og hjem. I filt. Vi har bedt dem om å lage «snøballer» a la Karoo, dvs. med perler og knapper, som er viktig ornamentikk i Xhosa-kulturen. Sånn ser noen av prototypene ut:

    Vondeling er en annen liten landsby, der de faktisk fortsatt ikke har strøm – men der fjorårets store julepynt-suksess hos oss blir laget – strikkede engler i ståltråd. Vi var utsolgt allerede i begynnelsen av november.

    «Norwegians can’t get enough Christmas stuff and angels» sier jeg. «Really?? But why do you always go for so boring colours?» «Well, you see, Norwegians are true traditionalists when it comes to Christmas. One mustn’t provoke them too much.»

    Gardi er sjefsdesigneren for gruppene i Eastern Cape – fantastisk dyktig og med en unik pasjon for hva hun driver med. Jeg mistet litt pusten da disse enorme strutsefjær-englene dukket opp av esken hennes, godt over halvmeteren høye! Slik ser en av årets strutsefjær-julenyheter fra Vondeling-gruppen ut:

    Det blir jo mye bagasje etterhvert på en slik tur – og flaskehalsen er å komme inn i Namibia med alt dette. Der er det skeptiske tollere – og jeg blir alltid stoppet. Intet unntak denne gangen, heller – jeg reiste jo rundt med en anseelig kolleksjon av volumiøse strutsefjær-engler. Så i tollen i Namibia stilte jeg med 6 store kolli, for et opphold på 2 dager. Det virket lite troverdig. «I travel with angels – do you want to have a look?» Jada, det vil tollerne gjerne. Og opp av eskene kom Vondeling-englene. Intens øyebrynheving hos de namibiske tollerne. «Is there stuff like this in the other boxes, as well?» «Yes, I love angels». «I will let you go, because I cannot think of one single Namibian wanting to have stuff like this in their homes, so I don’t fear that you will cheat on the Namibian tax authorities, because you will not have any buyer here for this. You folks are just crazy – travelling with angels.»

  • Fairtrade og tradefair og alt som er gøy

    Tidlig i tenårene leste jeg, som de fleste jenter, ymse blader for min målgruppe – og der var det alltid egne sider der man kunne skaffe seg nye pennevenner. Vi snakker pre-msn og facebook-tid. Ved å beskrive seg selv som spesielt festlig og interessant håpet man på at det ville dumpe ned mange brev i postkassen. Man måtte selvfølgelig beskrive hva slags interesser man hadde her i livet, og sikker gjenganger var følgende: «Hester og gutter og alt som er gøy»

    Jeg tenker på denne setningen når jeg hører og leser om folk som uttaler seg om Fairtrade, i ett eller to ord, med eller uten store bokstaver – eller i omvendt rekkefølge – og tenker at det er den komplette forvirring som råder, og at den jevne forbruker må jo bli svært skeptisk til det hele, fordi begrepet tømmes for innhold før det i det hele tatt har fått en sjanse her i landet.

    Og jeg lurer også på om disse ymse akkrediteringsorganisasjonene egentlig vet hva som er ståa «der nede på grassrota», og at selve det brennende ønsket om at ting skal fungere bra for de fattige, overskygger vår evne til å ta innover oss fakta om at det vi tror er så bra, mange ganger fungerer mot sin hensikt. Men vi gjør jo selvfølgelig så godt vi kan og utifra de beste hensikter, alle vi som er opptatt av fairtrade og tradefair og alt som er gøy. Mitt spørsmål er bare om hvor lenge det holder, hvor lenge man kan holde på, bare fordi intensjonene og hensiktene er gode.