Jeg har med fascinasjon lest en hel del om et seminar som Norad og Høgskolen i Oslo avholdt i mai, med overskriften «Å evaluere det komplekse». Min interesse for seminaret handlet egentlig kun om en ting – å finne ut om jeg forstod noe som helst av hva de foretok seg på dette seminaret.

Og jeg fikk mine mistanker – og fordommer – bekreftet: norsk bistandsdebatt beveger seg på et metaplan som det er få unt å forstå noe av. Jeg er over gjennomsnittlig interessert i norsk bistandspolitikk, har over gjennomsnittlig mye kunnskap om Afrika, beveger meg mer enn gjennomsnittlig mye blant bistandens målgruppe: «de ekte fattige i afrika», har ganske god akademisk forståelse og evne – men altså – jeg har store problemer med å skjønne hva det snakkes om. Og jeg tror ikke jeg er alene. Mulig jeg ikke er målgruppen for et slikt seminar – men meningen med å publisere alt dette åpent på nettet, er vel at det skal være tilgjengelig? Hadde det bare vært ment for de som deltok på seminaret, så kunne det vel bli sendt ut på epost, eller være forbeholdt de få på en lukket side?

Og mens de profesjonelle bistandsmiljøene på sin side driver med sine komplekse evalueringer og veldig utilgjengelig terminologi, så øker kravet og oppslutningen om ukomplekse vinklinger og løsninger på den annen side – og med dobbel hastighet. Det burde bekymre de komplekse evaluatorer. Det kan nemlig bety at de en dag står uten jobb. Så om ikke av noe annet enn av rein selvoppholdelsesdrift, så burde man kanskje muligens tenke at bistandens mål og resultater og evalueringer kunne formidles på en annen måte? Dessuten er det mange av oss som gjerne vil forstå bedre hva som tenkes om bistand – fra de som tenker om dette på heltid. Det er mange av oss som tror at det faktisk er flinke – og også innemellom kloke – folk.

Men spør du meg, så er det faktisk mye vettugt – og innlysende – som blir sagt av de som selger de ukomplekse løsningene. For eksempel at økende byråkrati, både i Norge og i Afrika, bidrar til det omvendte av å redusere fattigdom. Men det er en annen debatt.

I diktet «Bakkekontakt» fra 1989 , skriver Jan Erik Vold:

«Da statsminister Willoch lånte

sin sønns

racersykkel

gikk han på hue nederst i Løvebakken, han antok

alle sykler bremset

når man tro

bakover. Nøytronbomben, derimot

kan han forstå.

_____________________

Går det an å ønske seg en norsk bistandsdebatt som både kan sykle nedoverbakke og også forstår kjernefysikk?