Om skole

En av de fine tingene med å være i 50-årene er at man med en viss rett endelig kan sitere – sånn omtrentlig, riktignok –  Al Pacino fra filmen «Scent of a Woman»: I’ve been around. I’ve seen things.  Jeg har ventet en del år på å kunne bruke nettopp den setningen.

Og jeg har tenkt en stund på et innlegg i skoledebatten – den evigvarende skoledebatten –  om hvorvidt norsk offentlig skole er bra eller dårlig. Og som en konsekvens av den debatten: Om hvorvidt privatskoler er bra eller dårlig.

Og som sagt: I’ve been around. I’ve seen things.

Jeg har gått på norsk offentlig skole i en norsk småby. Jeg har gått på fransk privatskole. Jeg har gått på norsk universitet.

Min barne- og ungdomsskole i Larvik tror jeg var helt alminnelig. Ikke veldig bra. Ikke veldig dårlig. Jeg var skoleflink, men ikke ualminnelig skoleflink. Gymnaset i Larvik var definitivt ikke spesielt bra for 1980-avgangskullet. Vi var siste kull med gammel gymnas-løsning i Larvik, så vi ble ikke satset på. Vi var en slags parentes. Det skulle imidlertid vise seg at jeg havnet på motsatsen av Larvik gymnas – nemlig fransk privatskole – en elitistisk pikeskole, til alt overmål – i Strasbourg, da jeg var utvekslingsstudent der et år. Jeg tok le baccalauréat – fransk eksamen artium – med mention. (For de som er opptatt av den slags, så vet de hva mention er, for alle andre er det ikke viktig her, så jeg forklarer ikke noe videre.) Min relative suksess i det franske skolesystemet tilskrev mine franske lærere min evne til å tenke selvstendig og modent. Der overgikk jeg alle mine franske klassevenninner, til tross for handikap med morsmål. Og dette på grunn av bagasjen min fra 12 år i norsk offentlig skole, i en småby på 70-tallet.  Tilbake i Norge og universitetsstudier på dengang NTH, nå NTNU. Det var det mange kinesiske medstudenter på geofaglig institutt. De studerte på NTH fordi dette var et av de mest relevante og beste universitet i verden for ingeniør-geofag.

Så – på bakgrunn av min egen utdanningserfaring: Det er tull at norsk skole og universitet ikke hevder seg internasjonalt.

Men på den annen side: Det er ikke like kult å endelig kunne sitere Al Pacino, når alt kommer til alt. Det er 2014 nå, og min egen utdanningserfaring og barne- og ungdomstid er ikke relevant i debatten. Jeg må huske det. Jeg kjenner for mange som ikke husker det, og det er i tillegg til ikke å være relevant, uhorvelig kjedelig å høre på.

Mine barns erfaringer er nærmere nåtida. Barna mine har gått på norsk offentlig skole i en norsk storby. De har også gått på utenlandsk privatskole. De har gått på norsk universitet. De har gått og går på utenlandske universiteter.

Begge har tatt og tar master på det vi her i Norge kaller –  litt kleint –  prestisjetunge universitet i utlandet.  For å komme inn på de universitetene har de hatt en norsk bachelor-grad i bunnen. Det har vært godt nok. De norske studentene har en evne til å tenke selvstendig og modent, norske studenter er ettertraktet, sier professorne der i utlandet. En god norsk bachelor er en god internasjonal bachelor, sier de. Og grunnlaget for den norske bacheloren ble lagt i norsk offentlig skole. Selv om eldstemann begynte sin skolegang på Den Internasjonale Skolen i Windhoek i Namibia, hans 3 første skoleår hadde han der. Så var det et lite avbrekk tilbake til Norge. Og til norsk offentlig skole. Litt dårlig skole, tenkte vi foreldre- vi var godt vant til stadige foreldremøter og karakterkort og en-til-en-samtaler med alle lærerne. Hver uke, dersom vi ønsket. Fra den norske skolen fikk vi jo ingenting av dette. Må være en dårlig skole, konkluderte vi. Så, etter 2 norske skoleår dro vi igjen til Windhoek og Den Internasjonale Skolen, der eldstemann kom tilbake til den samme klassen han forlot. Etter en måned ble han flyttet opp et trinn. Han tenker så selvstendig og modent, sa lærerne.

Det var hans bagasje etter 2 år i norsk offentlig skole. Til og med ikke en så veldig god norsk offentlig skole, spør du oss foreldre.

Igjen- og denne gang på bakgrunn av mine barns egen utdanningserfaring: Det er tull at norsk offentlig skole og universitet ikke hevder seg internasjonalt.

Men også dette er jo ikke 2014. Yngstemann kom inn på masterstudiet der langt av gårde i utlandet i 2013.  Og mye kan ha endret seg på et år, som vi vet. Og snart er det 2015. Så fortsatt kan jeg jo ikke si med rette at det er tull at norsk offentlig skole og universitet ikke hevder seg internasjonalt.  Som det virker er det viktigste for de største skolekritikerne.

Jeg skjønner imidlertid ikke det fokuset. For meg er det viktigere at skolen er relevant i forhold til det samfunnet man er en del av. Og det er her at jeg endelig synes jeg kan sitere Al Pacino med en viss rett : I’ve been around. I’ve seen things.

I Sør-Afrika har de et svært klassedelt skolesystem. Den offentlige skolen er jevnt over dårlig, for ikke å si elendig, den private er bra. Mange norske skolekritikere hadde blitt eufroiske i sitt møte med de private sørafrikanske skolene: De er på full høyde med de beste i verden.  Hva nå enn det vil si.  Til sammenlikning er det fortsatt over 1.300 offentlige skoler i bare Eastern Cape-provinsen  som ikke en gang tilbyr elevene en stol å sitte på.

Det skal ikke veldig mye fantasi til å skjønne at det er bare fattige sørafrikanere som har barna sine i offentlig skole. Og fattige sørafrikanere er det mange av. De er i overveldende flertall. Alle andre, i det de har beveget seg så mye som en milimeter opp den økonomiske stigen, sender barna på privatskoler dersom de har råd.  Det skjønner man utmerket godt at de gjør.

Den sørafrikanske tragedie er de fortsatte parallelle samfunnene som kolonitid og apartheid la grunnlaget for. Og på mange måter bare forsterkes år for år avstanden og de vanntette skottene mellom disse samfunnene. Realiteten er at det sørafrikanske samfunnet aldri kommer seg videre på en positiv måte før denne avstanden forsvinner, eller i det minste avtar. Og der kunne en god offentlig skole for alle ha spilt en nøkkelrolle.

Jeg har gode venner med barn i den offentlige sørafrikanske skolen, og jeg har gode venner med barn i private skoler. I begge leire – og under her igjen er det mange parallelle samfunnn – er barna omgitt av medelever med overveldende samme sosio-økonomiske bakgrunn. Ingen, verken privatskole-eleven eller den offentlige skoleeleven, omgås noen utenfor sin egen stand. De andres verden er fullstendig fremmed. Privat-skoleeleven vil riktignok, i veldedighetens navn, antakelig besøke et fattig boområde i løpet av sin skoletid, omtrent  som et besøk i zoologisk hage – og det er helt sikkert delt ut et par skolestipend til noen verdig trengende.  Den offentlig skoleeleven vil , takket være det samme veldedighetens navn, kunne besøke en ekte zoologisk hage, og kanskje hun en eller annen gang har lekt med noen rike barn, og til og med vært inne i deres hus. Men et par svaler gjør ingen sommer. Sør-Afrikas tragedie er alle de million barna som vokser opp uten å kjenne sitt lands mangfold, og uten erfaring i hvordan møte «de andre».

Det er mest nærliggende for en nordmann å identifisere seg med foreldrene med barn på de sørafrikanske privatskolene. Det handler noe om  – ja, nettopp – samme sosioøkonomiske bakgrunn. Vi forstår lettere disses angst for at deres barn ikke skal få en god utdannelse, enn den identiske samme angsten hos en enslig arbeidsløs mor uten utdannelse i et falleferdig skur i en township. Så la oss se dette fra de priviligertes side:

Mitt barn er unikt. Mitt barn fortjener det beste. Mitt barn må ha en solid og god utdannelse. For mitt barn må ha en jobb en gang der i framtiden. Mitt barn må leve av noe. Jeg må derfor sende mitt barn til den beste skolen, og det er ikke den offentlige.

Og så gjør man det. Helt forståelig. Men hva hjelper det at dine barn har gått på de beste skoler og de beste universiteter i verden, når de ikke kjenner det samfunnet de skal være en del av? Hva hjelper det om ditt barn sitter med verdens beste utdannelse, når hverdagslivet hans eller hennes blir et fengsel bak høye murer, av frykt for «de andre» der ute? Hva hjelper ditt barns karakterkort når ulikhetene i samfunnet gjør at samfunnsutviklingen går feil vei, og kvaliteten på samfunnet synker?

Når jeg forteller sørafrikanere  – både rike og fattige – at mine barn har gått på offentlig norsk skole, og at det har vært grunnlag godt nok for å kunne gå på gode universiteter, så blir det helt målløse og sier at det må Norge aldri, aldri gi slipp på. Selv er de fanget i et skolesystem som bidrar til fortsatt økende segregering, og selv de mest progressive foreldre kan ikke kjempe i mot dette. I hvertfall ikke alene.

Den norske offentlige skolen har mange mangler. Og for all del – det er sikkert fint om norske elever blir bedre i matte. Men det viktigste må være at skolen for alle fortsatt speiler det norske samfunnet. At det er en skole der alle går, både svake og sterke elever, både fattig og rik, både muslimer og kristne og ateister. For nettopp dette gjør den offentlige skolen relevant. Når du har gått i den norske offentlige skolen, så har du lært mye om hva det norske samfunnet består av, i all sitt mangfold, på godt og ondt. Og kunnskap om det samfunnet vi er del av er en forutsetning for å kunne forbedre det. For det er vel det vi setter vår lit til, er det ikke? At det er neste generasjon som skal redde verden.  For hvordan skal det ellers gå?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Always #LikeAGirl

Lang pause her på Craftprat. Nå er jeg tilbake. Starter litt rolig, dvs med ikke så mange skrevne ord. Her er nemlig to videoer du bør se.

Den ene er talen til Emma Watson under FNs generalforsamling, og den har du antakelig allerede fått med deg.

Men denne har du muligens ikke fått med deg. Og den bør du absolutt se.

God søndag!

You go, girl!

Som varslet i forrige innlegg så skulle jeg jo nå skrive om David Benade. Et begeistret innlegg. Men så var det disse kvinnelige heia-ropene som gjaller i sosiale medier – de forstyrret planen.

Altså – en del synlige kvinner i den norske sosiale medie-offentligheten liker å heie på hverandre med et noe begrenset vokabular. Og de liker å gjenta heiingen. Og de liker også å heie på heiingen.

Noe synes dette blir litt vel mye, nærmest parodisk, og at all denne heiingen viser at sosiale medier er blitt den nye skolegården, også for voksengenerasjonen.

Mens andre – og særlig de synlige damene dette gjelder – synes rosa-rosen tveritmot er et stort framskritt, fordi det visstnok er med på å gjøre den offentlige debatten mer vennlig, positiv og oppbyggende.  Og derav følger at verden og samfunnet også blir mye bedre, er visst tanken. Det hele er nærmest uangripelig, for disse kvinnene har og har hatt sine vansker her i livet, så disse ‘you go, girl’ og smilefjesene er ikke lettvinte, men tvertimot dyrekjøpte meldinger. Et slags frigjøringsprosjekt.  De er i det hele tatt vår tids Pollyanna’er – hovedpersonen i den over 100 år gamle barneboka som hadde mange utfordringer og intet enkelt liv, men som lærte seg å smile og være hyggelig og positiv. Hun klarte seg fint, Pollyanna. Bokas tittel er da også «Pollyanna – en glad bok».

Og ikke nok med det –  sjefs-Pollyanna Kathrine Aspaas har utviklet en slags ledelsesfilosofi rundt dette – den lekne kvinnen er den nye sterke mannen, skriver hun denne uken i Aftenposten, og de som er skeptiske til heiing må bære på noe smertefullt og uforløst – og dessuten mener hun blant annet at det blir stadig vanskeligere å oppføre seg som en kødd her i verden. Vi vanlige borgere bør oppmuntres til å være rause og feiltastiske. Vi bør ønske raushetens tidsalder velkommen.

Det er når det går fra å være en slags sjargong i et tross alt bittelite miljø –  som riktignok tar og krever mye plass, men dog, de er få – og det attpå til i et bittelite land – det er når deres omgangsform i cyberspace predikes å skulle være noe almenngyldig som vil bedre verden, at en ny tid er i emning – at min irritasjon tennes, og jeg sitter med åpen munn i ren forundring over en selvsentrering som helt klart burde gjøre avsenderne rosa. I forlegenhet. (og hadde det ikke vært fordi vi nå lever i raushetens tid, så hadde jeg også skrevet: I skam)

Dette er et av premierte bildene i World Press Photo 2013. Det er tatt av Rodigro Abd og viser den sårede unge syriske kvinnen Aida, som mistet sin mann og sine to barn i det samme bombeangrepet som hun var utsatt for.

Da får vi vel bare stemme i, da: Aida – you go, girl! ❤ ❤ ❤

BPH_World_Press_Photo_3_2013-1177x663

Om sorg – ett år etter at mor døde.

I dag for ett år siden døde mor. Og i de 365 dagene som har gått har jeg tenkt på henne hver dag.  Jeg lurer på når sorgen slipper taket. Antakelig er det ett år til med daglig sorg – jeg har vært gjennom det før –  sorg tar 2 år. Noen eldre venner sier at de daglig i over 20 har tenkt på sin døde mor. Jeg vet ikke om jeg synes det er nitrist eller fint. Men jeg tror jeg også blir en slik. Men disse tankene kommer vel kanskje etterhvert til å bli en naturlig del av hverdagen, og ikke noe å dvele ved. Og ikke noe å prate om.

Jeg spiste sein og lang lunsj med venner i  dag. Det var fine timer, med mye latter, gode historier og senkede skuldre. En for meg ukjent person var med, og hun fortalte med stor kjærlighet og stolthet om sin gamle mor som lever et godt og uavhengig liv. Og jeg satt og lyttet, spurte litt spørsmål – mens jeg håpet at hun ville spørre: Hva med din mor? For da kunne jeg ha fortalt om mor. Å, jeg hadde så veldig gjerne ønsket, nettopp i dag, at jeg kunne fortelle til et fremmed menneske om mor. Men hun spurte ikke. Og ingen andre spurte. Det er i det hele tatt lenge siden noen har spurt om mor. Og hvorfor skulle de det? Ett år er lang tid. Og verden går videre. Det er andre sorger, større sorger. Det er andre ting å snakke om, større ting å snakke om. Og livet leves og skal leves blant de levende. Og mor var bare en helt alminnelig mor til en helt alminnelig voksen kvinne med et helt alminnelig liv.

Jeg har dette siste året tenkt mye på alle sorgene, alle tapene vi mennesker bærer på. Mens vi later som ingenting. For vi vil ikke være en av dem som ikke kommer seg videre, ikke sant? Vi vil ikke være en patetisk 50-åring som snakker om sin døde mor. Javisst er vi blitt mer åpne om døden, og begravelser er den nye kjendis-arenaen. Gi oss i dag vår daglige død – var det ikke det en skribent skrev så treffende om medias nye arena? Men sorgen, den lange stumme sorgen, og alle tapene, de bærer vi for oss selv. Jeg kunne ha sagt noe i dag under lunsjen, for eksempel: La oss skåle for Inger!  Og alle ville skålt med. Men det hadde blitt bare enda tristere etterpå. For jeg vet at til syvende og sist er sorg en ensom sak.

Og her sitter jeg og skriver at jeg tenker på mor hver dag. Og jeg gråter ofte. Men det er ikke det å gråte som er det vanskelige. Det å gråte er bare en lettelse. Det vanskelige er når minnene hugger tak i meg når jeg er minst forberedt. Jeg er i butikken og legger noe i handlevogna, en pose poteter, og plutselig kommer et minne om mor opp, og det er helt absurd og jeg lurer på om jeg er i ferd med å bli gal. Jeg sitter og leser og plustelig mister jeg konsentrasjonen – for uten forvarsel, i hodet mitt, har bildene av mors dødskamp tatt over. Jeg kjører bil og beundrer landskapet og nynner for meg selv, og plutselig kommer tankene der igjen – skulle jeg ha skjønt tidligere hvor syk mor var? Og jeg kan ta meg selv i å snakke med mor, slik som bare virkelig gamle damer gjør, de som prater med potteplantene sine. Og jeg kan drømme at hun fortsatt lever. Og så våkner jeg og må bruke tid på å realitetsorientere meg, og jeg blir med ett minst et år eldre enn i går.

Men i dag er jeg forberedt. I dag styrer jeg minnene, tankene, samtalene og bildene selv. Og i dag har jeg en liten hilsen til deg, mor – på dagen ett år siden du døde:

Jeg klarer meg fint, mor. Og jeg prøver å passe på Nils og Ingrid, slik du passet på meg. Jeg prøver å passe på brødrene mine også, «vi har bare hverandre», sier jeg til dem – og vet det høres fjollete ut, og ikke er det sant heller, for vi er mer enn godt voksne, alle 3. Og jeg prøver å passe på Erik. Du synes alltid at Erik fortjente det beste. Og jeg passer på bjørnebærbusken og blåbærbusken som du gav oss. Men den ærverdige novemberkaktusen din døde, den du hadde arvet fra din mor. Sannheten er at den døde før du døde, men jeg hadde ikke hjerte til å si det til deg. Jeg var helt fortvilet da jeg skjønte det kom til å skje, og dro til plantesenteret og spurte om råd. «Gamle planter dør til slutt», sa de.

Men jeg kan synes at hverdagen er tøff nok. Jeg synes jeg må jobbe hardt for å få til så lite. Jeg synes jeg blir eldre, mor, og jeg synes jeg ikke får til så mye lenger. Dører åpner seg ikke så lett som før. Og jeg er blitt tausere og stillere enn jeg hva jeg pleide å være. Selv om det eneste som gjelder er å være synlig. Og i verden blir de snille og de gode stadig oftere ledd av, med mindre de tjener penger på sin godhet og snillhet.  Men du hadde fortsatt likt deg her på jorden, for det er så mye som skjer. Mye å være nysgjerrig på.

Men jeg klarer meg fint. Jeg har et godt liv. Jeg ler hver dag. Jeg har en flott familie. Jeg har gode venner.

Men det som plager meg er at jeg aldri fikk spurt deg om hva som gjorde at du aldri gav opp. Hva som gjorde at du nektet å dø og i stedet levde på overtid. Et par måneder før du døde var det nyttårsaften 2012. Jeg var  i Sør-Afrika, og jeg var uten mobildekning. Men jeg  skriblet ned på mobilen noen ord til deg den dagen:

Så bestemte du deg for å leve inn i enda et nytt år. Hva er hemmeligheten din? Hva er det du vet som jeg ikke vet? Hva er det som gjør at du synes at ditt miserable liv fortsatt er verdt å leve?

Og det er den største sorgen, mor. At du ikke kan fortelle meg hva det er.

Jeg savner deg så veldig.

_________________________________

jeg har skrevet mer om mor her:

Mulig litt stusselig

Fear of missing out – del II

En ikke-kapitalistisk opplevelse

Den grå fargen

En kronikk om utenforskap

Sykdommen til hu som rusla

Alt ordner seg i marsjen

Døvetolken i Johannesburg – TenSing-versjonen

(denne bloggposten kan hende du får mest ut av dersom du har vært TenSinger eller har sett TenSing-forestillinger, fortrinnsvis på 80,- 90- og 00-tallet.)

Det var altså vår venn døvetolken i Johannesburg – han som var den eneste som sa at keiseren ikke hadde noen klær. Han var en ekte Fog Donkey – som er et fantastisk engelsk uttrykk for en som ufrivillig sier noe klokt. Enda han egentlig sier noe dumt.

Mens jeg satt og så på denne mannen og hans framtoning, så tenkte jeg på TenSing.          Og på Jesus.

For i de gode gamle dager, da TenSing drev og reddet verden gjennom korsang – for ikke å snakke om solosang, band, drama, dans, røykbomber, lydeffekter og slides, som seinere avanserte til video –  i disse gode gamle dager da ville døvetolken i Johannesburg vært Jesus.

Se for deg: Dramagruppa spiller en viktig forsamling av alvorlige menn og kvinner som snakker om viktige, veldig viktige ting – og inn kommer en rar kar, i litt rare klær og liksom tolker det hele til publikum. Men ingen på scenen legger merke til ham og ingen hører på ham, og han er helt utafor. Før helt på slutten, da man skjønner at han har sagt veldig kloke ting. Skåret gjennom, på et vis. Vist hvor forvirret alle de på scenen er. Men da har tolken for lengst dratt.

Og så blir det stille, alle de viktige menn og kvinner fryser bevegelsene, og et eller annet særdeles beskrivende bilde vises på videoskjermen – miljø-ødeleggelser, kanskje?

Og så synger koret der i bakgrunnen  ”Sign of the times” av Prince. Forhåpentligvis – og dette er mitt personlige ønske – uten solist.

Å, vi husker forestillingene – ikke sant? Som alle egentlig var ymse versjoner over tema: Den Store Forvirringen Som Har Rammet Vårt Samfunn. En høyst merkverdig blanding av så vel kunstneriske uttrykksformer, som analyser, beskrivelser og løsninger. Alltid framført med stor lidenskap, men ikke alltid like stort talent. Og der det å synge solo eller spille i band handlet vel så mye om ansiennitet som evne.

Og – ikke minst – der Jesus var kamuflert som søppelmann, eller klovn, eller ballongselger, eller kinobillettør, eller feier – alltid et yrke nederst på samfunnets rangstige. Med andre ord ikke plagsomt forkynnende, men nok til at menighetsråd og prester og voksne med rett til å mene ble fornøyde. ”Dagens ungdom er så nyskapende. Ja, er det ikke det de driver med? Kreativitet, Kultur, Kristus. ” Å du, å du.

Med det resultat at man således kunne synge de sangene man ville, akkompagnert av dans i trikot.  Jesu mer eller mindre selvutnevnte voktere på jorden skjønte uansett ikke tekstene på sangene. ”Like a Prayer” til Madonna – bønn er fint. ”Å Jesus” til Ragarockers – Jesus er alltid bra. For ikke å snakke om ”YMCA” til Village People – som så smektende ble oversatt til ”Og alle gutter synger KFUM” –helt intetanende om at den sangen var en slags kampsang for homobevegelsen. Jesu voktere på jorden, avdeling Norges KFUK-KFUM, hadde ikke oversikt over homobevegelser på 80-tallet. Bortsett fra at man var i mot det. Homobevegelser, altså.

Selv lurte jeg alltid på om når noen ville gjøre Jesus mer politisk, mer hardtslående. Når ble en Che Guevara-figur til Jesus? Eller en Steve Biko?

Det skjedde aldri. Og det sier vel en hel del om forståelsen av den kristentroen som skulle formidles. Litt nært, litt kosete, litt ufarlig, litt underfundig. Ikke rart at det er veldig få som fortsetter i KFUK-KFUM etter at man har nådd voksen alder, men mindre man er født inn i organisasjonen. Men det er en annen debatt.

Mange har problemer med å vedkjenne seg sin TenSing-fortid. Noen ganger fordi det var ukloke ledere, eller dårlig miljø, eller ymse grader av overtramp.

Men de aller fleste som synes TenSing-fortida er litt svett å tenke på, gjør så fordi de vet at det var håpløst dårlig og naivt det man drev med, sånn kunstnerisk sett. Kall det etterpåklokskapens snobberi.

Det er bare å innrømme det: Vi var ekte Fog Donkeys. Tåke-esler. Sånne som ufrivillig formidlet noe bra, mens det egentlig var dårlig. Vi vil bli huska fordi vi var så flinke, ikke sant? I stedet blir vi huska for at vi var latterlig engasjerte.

Det er langt mellom tåke-eslene i dag. Ta Ten Sing, for eksempel – i dag tror jeg at Ten Sing handler om å synge og spille best, og dermed er jo TenSing også selvfølgelig blitt helt irrelevant. For kapitalismen sniker seg inn overalt og har vunnet der også. Bare latterlig naive mennesker tror at man kan få verden på bedre tanker gjennom dårlig korsang, haltende band, komisk drama og ikke fullt så koreografert dans på en altfor liten scene. Så da er det bare en ting igjen å tro på: Å bli best. Og det gjør andre bedre.

Men tåke-esler trengs, mer enn før, og du bør være stolt av din fortid som tåke-esel. Verden trenger å senke skuldrene. Verden trenger å bli mer human. Verden trenger å elske også det som ikke er best.

Så neste gang du møter et tåke-esel, klapp det på skulderen og si: Du er ok. Jeg er også et tåke-esel. Jeg var nemlig TenSinger.

Til alle damer som føler behov for å legge ut bilder av mager.

Og så kommer man hjem til Norge, og det mørkt og det er kaldt, og man tenker litt sånn metaforisk at det som Norge ikke har av relle samfunnsproblem tar man igjen i form av mørke og kulde. For hva er det ikke man får opplyst om at hele Norge er opptatt av, sånn på tampen av november 2013? Et bilde av en mage til en dame som bor i en skog og har veldig mange klær, og som nå har født et barn. Den magen var flat, og damen vil derfor vise den fram, for å bevise –  eller var det for å motbevise – et eller annet, litt uvisst hva.

Og så er det blitt debattert og kommentert om dette er bra eller dårlig – og sist ute var Gry Larsen, tidligere statssekretær i UD, som skriver kronikk i Aftenposten med illustrasjonsfoto av sin egen mage etter at hun har født. Kronikken inneholder også en detaljert innføring i hennes kvaler omkring utlegging av magebildet på Facebook til sine 1000 venner.

Jeg leste det hele i vantro – for hvorfor skal Gry Larsen mene noe om dette, og attpåtil føle at hun må dele det med oss? Hvorfor skal en som for noen måneder siden hadde klippekort til Dagsnytt 18 for å snakke om Syria, Midøsten og Afrika plutselig ta bilde av sin mage og deretter ønske at hele Norge skal se den?  Jeg har kommet til at det egentlig handler om at hun nå ikke lenger har noen rolle i det offentlige rom. Hun er ikke lenger statssekretær. Hun er bare kvinne og mor. Hun er nå egentlig kun definert gjennom sitt kjønn. Så nå skriver hun utførlig om sin post-natale mage i Aftenposten, og inviterer oss inn i et slags intimitetstyranni.  Og enda mer vantro skjønner jeg: For da får hun fortsatt spalteplass.

Her er et råd – og en bønn – til alle kvinner med agendaer for livet som er større enn en selv – glem Gry Larsen og gjør i stedet som Dronning Elizabeth:

Keep calm, and carry on.

For dersom Gry Larsen og andre skriveføre damer som legger ut om magene sine tror at disse skriveriene deres med tilhørende bilder er viktige for at andre kvinner ikke skal få dårlig selvfølelse fordi de selv ikke har flate mager, eller at dette er en viktig samfunnsdebatt, til dem er det bare å si: Glem det. Ingen andre kvinner har dere som fysiske forbilder. Og kommer aldri til å få det.

Og er dette viktig samfunnsdebatt? Nei.

Det eneste som nytter, damer, er å fortsette som før.  Dropp intimimetsbeskrivelsene. Jobb heller for saka. Jobb for det som er større enn dere selv.  Verden brenner, og du skal IKKE ta bilde av magen din. Verden trenger nemlig ikke det bildet.

Derfor: Keep calm, and carry on.