Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Og nå noe helt annet

  • Det finnes andre versjoner.

    Og så satte du på Joni Mitchell. A case of you. Den versjonen med stort orkester. Joni var 57 år da hun sang inn den, sa du. Hører du det i stemmen hennes? Hører du resignasjonen? Hører du ærligheten, den nøkterne sannheten uten pynt? Hører du det levde livet når hun gjengir samtalen med eks’en helt i begynnelsen:

    «Just before our love went lost you said: I am a constant as a northern star. Constantly in the darkness, where’s that at? If you want me I’ll be in the bar».

    Hører du det? sa du nok en gang.

    – For det var ikke sånn da hun skrev sangen, 30 år tidligere, i 1970. Da var det å bryte opp nesten en lek. En naturlig del av livet, for kjærlighet kom og gikk.

    Og så satte du på den versjonen.

    Hører du hvor ubekymret stemmen hennes er? Hopper, liksom, fra tone til tone der høyt oppe i registrene. Sånn tralala. Hun visste jo at kjærlighet er vanskelig, også da hun var i 20-åra. Selvfølgelig visste hun det. Men hun var optimist, ikke sant? Hun hadde så mye å gå på. Som vi alle hadde. Den gangen. Hører du forskjellen på hvordan hun synger om å være redd for djevelen? Også djevelen takler den unge Joni, mens den eldre Joni synger som om djevelen er hennes egne demoner. Og det er til å grine av, sa du.

    Og så gjorde du det. Grein. Og nå handlet det ikke mer om Joni og en av de flotteste låtene ever.

    Det er nitrist, sa du. Det er nitrist hvordan livene våre blir. Når sjela har fått så mange sår, og frykten for djevelen er blitt til frykten for egne demoner. Hvorfor ble det sånn?

    Og så sa du ikke noe mer. Men spilte de to versjonene enda en gang. Og jeg hadde ingenting å komme med.

    Men etterpå har jeg tenkt at jeg skulle ha sagt: Men har du hørt den tredje versjonen? Den med Prince? Den som hopper over de første linjene. Den som begynner rett på:

    » I am a lonely painter. I live in a box of paints. I am frightened by the devil. And I’m drawn to those ones who ain’t afraid.»

    Og hvis du ikke visste om den opprinnelige sangen, hvis du ikke kjente historien, så ville du tenke når du hørte Prince synge: Dette er en fantastisk sang om ærlighet og livet og kjærligheten. Og du ville syntes at det var en funky låt, og ikke det minste sårt. Og du ville ikke begynt å grine.

    For det går an. Det går an at en sår historie og et sårt liv kan begynne et annet sted. Det finnes andre versjoner.

    Det ville jeg ha sagt. Men jeg vet hva du ville ha svart; at du liker fortsatt best den versjonen med stort orkester.  At man kan ikke kompromisse bare fordi man lengter etter happy ending.

    ________________________________________________________________________________

    Til deg som leser: Her er de tre versjonene – både 1971- og Prince-versjonen finnes på YouTube, men med så veldig klissete videoer, så jeg droppet dem. Så da blir det lydfiler i stedet:

    Joni synger A Case of You i 1971

    og her er versjonen med stort orkester.

    og her har du Prince-versjonen.

    A Case of U – Prince

    Og her er teksten til «A case of you» :

    Just before our love got lost you said
    «I am as constant as a northern star»
    And I said «Constantly in the darkness
    Where’s that at?
    If you want me I’ll be in the bar»

    On the back of a cartoon coaster
    In the blue TV screen light
    I drew a map of Canada
    Oh Canada
    With your face sketched on it twice
    Oh you’re in my blood like holy wine
    You taste so bitter and so sweet

    Oh I could drink a case of you darling
    Still I’d be on my feet
    oh I would still be on my feet

    Oh I am a lonely painter
    I live in a box of paints
    I’m frightened by the devil
    And I’m drawn to those ones that ain’t afraid

    I remember that time you told me you said
    «Love is touching souls»
    Surely you touched mine
    ‘Cause part of you pours out of me
    In these lines from time to time
    Oh, you’re in my blood like holy wine
    You taste so bitter and so sweet

    Oh I could drink a case of you darling
    And I would still be on my feet
    I would still be on my feet

    I met a woman
    She had a mouth like yours
    She knew your life
    She knew your devils and your deeds
    And she said
    «Go to him, stay with him if you can
    But be prepared to bleed»

    Oh but you are in my blood
    You’re my holy wine
    You’re so bitter, bitter and so sweet

    Oh, I could drink a case of you darling
    Still I’d be on my feet
    I would still be on my feet

  • Om helsevesen og viktighetssyndromet

    Jeg havnet på sykehus her i sommer. I Dar es Salaam. En ille influensa førte til dehydrering som måtte behandles profesjonelt.  Når jeg forteller om dette til andre, så har reaksjonen ofte vært: «Sykehus i Tanzania! Det må jo ha vært spesielt. Var du ikke redd?». Underforstått, sykehus i Tanzania må være fælt, siden Tanzania er et fattig land.

    Men det var ikke fælt. Det var jo et privat sykehus, må vite. Med spesialkompetanse på sånne tilfeller som mitt. Dehydrerte expats som må raskt testes og eventuelt behandles for malaria.

    For det går fint an å drive et veldig bra lite sykehus i Dar es Salaam, så sant du har noen til å betale for det. Og det har man jo. Alle utlendinger  – og de er det nok av – har arbeidsgivere som betaler det som det koster, for deg og din familie. Helt uavhengig om du jobber på en ambassade, i bistandsorganisasjon eller i en utenlandsk bedrift . Og kan ikke det lille private sykehuset ordne opp,  så blir du evakuert med fly til et større sykehus i Sør-Afrika. Privat, det også, selvfølgelig.

    Man gambler jo ikke med de ansattes helse. Og vi expats tar dette for gitt, og bryr oss egentlig ikke om regningen. Den betaler vi jo uansett ikke selv. Så la det koste hva det koste må. For skrekken er å havne på et offentlig sykehus.

    For på det offentlige sykehuset, der det er køer og mangel på mat og medisiner og underbemanning, havner de som ikke kan betale. De fattige. De vanlige menneskene.

    Jeg har ofte tenkt at det er et slags syndrom som folk får når de bor i utlandet som expats. Viktighetssyndromet, kaller jeg det. Vi ser på oss selv som viktige personer, årsaken er vel en kombinasjon mellom jobben vi har – det å hjelpe andre, direkte og indirekte, eller å ha en ikke helt vanlig jobb, gjør at du føler deg viktig  – og livsstilen, som er en kontrast til det livet vanlige folk lever. Og det blir ikke bedre av at man har arbeidsgivere som tar seg av alt du har av praktiske utfordringer. Jeg har deltatt i diskusjoner med forsåvidt relativt oppegående folk (med veldig vekt på relativt) som er i harnisk over at arbeidsgiver ikke ordner med å skifte lyspærer i leiligheten deres.

    Jeg har sittet og tenkt på dette viktighetssyndromet mens jeg har hørt på NRKs Verdibørsen her på morgenkvisten. For der har de snakket om narsissisme, om det er en «folkesykdom». Og for å understøtte dette refererte de til en undersøkelse om at for 50 år siden vurderte 1 av 10 nordmenn seg som viktige – nå er det minst 8 av 10 som gjør det samme. Så viktighetssyndromet ser ut til å ikke bare omfatte nordmenn langt hjemmefra. Man kanskje si at dette er den endelige seier for selvhjelpslitteraturen, og det er kanskje fantastisk at stadig flere nordmenn føler seg viktige. Jeg skulle heller ønske at stadig flere følte at de levde meningsfulle liv.

    Men altså, det er 8 av 10 av oss som tenker at vi er viktige, og det ligger i sakens natur, at når du er viktig, så forventer du et visst fokus. På deg selv og dine behov.

    Og dette dreier seg også om det norske helsevesenet – hva det skal være, og for hvem. Høyresida i norsk politikk vil ha inn flere private i helsevesenet, for å redusere køene, som de sier. Det tror jeg bare sånn passe på at kommer til å skje. Det handler om kapitalismens grunnleggende lære om tilbud og etterspørsel. For etterspørselen etter helsetilbud kommer bare til å øke. Terskelen for hva som er sykdom og trenger behandling i et samfunn der 8 av 10 er viktige, blir stadig lavere. Og med et privat helsevesen kommer ikke dette til å bli mindre. Det private helsevesenet lever jo av at vi er syke. Det er en parallell til bistandspolitikken, som høyresida forøvrig kritiserer, at tilbud om hjelp skaper behov for hjelp. Og gjør den som hjelpes avhengig av hjelp. Og den som hjelper blir også avhengig av at det er et stadig økende behov for hjelp.

    Dessuten – jeg vet veldig godt at mine foreldre, med lange og kompliserte sykdomsbilder, ikke hadde vært interessante for noe privat helsevesen. Fordi min mor og far var de 2 av 10 som ikke er viktige. Det jeg også vet, er at takket være et sterkt offentlig helsevesen og satsning på det, så kunne min mor bo på enerom med bad på Byskogen sykehjem, med dyktige sykepleiere rundt seg 24/7, mens far 15 år tidligere bodde på samme sykehjem, men på tomannsrom med bad på gangen og med ansatte med lav kompetanse. Og jeg vet også at i dag hadde man kunnet behandlet fars hjerneslag umiddelbart, fordi det er blitt satset på kompetanseheving og forskning i det offentlige helsevesenet. Jeg vet at i dag har mennesker som får hjerneslag mulighet til en helt annen livskvalitet enn den min far fikk. Det tok ham 9 år å dø, i dag hadde det vært 9 år med liv. Og jeg er veldig stolt over et slikt offentlig helsevesen, som tar skritt for skritt for skrittt i riktig retning. Også for de 2 av 10 som ikke er viktige.

    Og så blir det hevdet så kjekt at et privat helsevesen vil gjøre mye for nyskaping. Det tror jeg også bare sånn passe på. Et privat helsevesen må i sakens natur gå dit pengene er.  Det er bare å se på Sør-Afrika, det. Der har de et gjennomført todelt helsevesen –  privat og offentlig. Og uten unntak drar de med penger eller privat helseforsikring til de private sykehusene. Det er jo ikke for ingenting at man som expat blir evakuert til private sykehus i Sør-Afrika. For der er privatsykehusene knallgode. Vanlige folk er henvist til overfylte offentlige sykehus, uten medisiner, mat og helsepersonell – og med kompliserte sykdomsbilder hos pasientene, for eksempel kombinasjonen av diabetes, TB og hiv/aids. Det private helsevesenet får ikke disse tilfellene, og det er også grunnen til at forskning og utvikling av behandling av disse folkesykdommene står på stedet hvil – fordi det offentlige helsevesenet ikke tiltrekker seg de dyktigste forskerne og helsearbeiderne. Og alt dette skaper en nedadgående spiral – det offentlige helsevesenet blir stadig dårligere og mindre effektivt, og gapet til det private blir stadig større. Og de som taper, er vanlige folk. De som ikke er viktige.

    Alle som er en smule oppdatert på hiv/aids-behandling vet at dersom en slik folkesykdom hadde rammet Vesten slik som i Afrika, så hadde effektive behandlinger kommet mye, mye lenger. For de kommersielle helseaktørene går dit pengene er. Sånn må det være i en kommersiell verden.

    Og nå ser disse kommersielle helseaktørene en stor pengebinge i det norske helsevesenet. Et helsevesen som har ambisiøse planer og ambisiøse budsjetter. Det brukes i den forbindelse som et slags argument at et privat helsevesen vil åpne for kvinnelige gründere. Man framstiller dette som at det private helsevesenet er sykepleieren som starter sin egen bedrift og tilbyr hjemmesykepleie til kommunen, og det blir flott for alle. Det er mulig at det finnes slike kvinnelige gründere som vil ta nattevakter og turnus, på lik linje med de offentlige ansatte sykepleierne – for det er vel ikke tenkt slik at de private skal kun jobbe på dagen, og så må de offentlige ansatte ta nattevaktene? Og det er helt logisk at sykepleiere med egen liten bedrift kan tjene mer penger enn de offentlige ansatte, fordi det er en del driftskostnader som en enkeltmannsforetak eller små AS ikke belemres med. Men det er jo en illusjon å tro at det nye kommunale helsetilbudet nå skal være bemannet av små idealistiske enkeltmannsforetak. For all empiri viser at det skjer en konsentrasjon av helsefortak, særlig i det private. Store, utenlandske kommersielle aktører kjøper opp de private helseforetakene. For det ligger en enorm kommersiell gevinst i å få et sugerør inn i den norske helsekassa.

    I det norske helsevesen er behovet for helsetjenester uendelig. Og Erna og Siv har lovet at de skal betale for ditt behov inn i evigheten. Og det kan hende du tror på det. Det kan også hende at du synes det er ok at noen skal tjene seg søkkrike på din sykdom, eller at du egentlig ikke bryr deg, så sant du får behandling. Men et eller annet sted går ikke regnestykket opp. Særlig når 8 av 10 oss mener vi er viktige. Men når du blir en av de 2 som står igjen, eller du oppdager at verden forøvrig ikke synes at du var så viktig allikevel  – hvem skal da gi deg behandling?

    For skulle ikke det være vår felles oppgave – at de 2 som står igjen, de som ikke er viktige – er sikret et godt helsevesen? Uavhengig av hvor de bor i Norge, når på døgnet de blir syke, hvor gamle de er, og hva enn type sykdom de har. Så de kan få leve meningsfulle liv. Selv om de ikke er viktige.

  • Til en prins

    Det var en gang en fattig prins, som hadde et ganske lite kongerike; men det var alltid stort nok til å gifte seg på. Og gifte seg, det ville han.

    Nå ville det jo være litt dristig av ham å spørre den flotteste jenta han visste om – en fantastisk prinsesse –  om hun ville ha ham. Men han tenkte at han skulle nok tørre, for selv om han var hverken berømt eller rik, så hadde han noen dyrebare skatter han ville dele med henne som hadde fanget hans hjerte. Og dessuten var han kjent for å være både morsom, klok, ærlig og omtenksom, og det var opptil flere jenter som nok ville være interessert, det var han sikker på  – men tror du hun var det!

    Nå skal du høre:

    Prinsens far var død, og på hans grav vokste det et vakkert rosentre. Bare hvert femte år blomstret det treet, og bar da en eneste rose. Og duften fra denne rosen var så intens at man tenkte at selve livets hemmeligheter bodde i den. Så hadde prinsen en nattergal, og den sang som om den hadde all verdens vakre melodier i sin lille strupe. Prinsessen skulle få både rosen og nattergalen, det flotteste prinsen eide og det flotteste han visste om, og dette ville han så gjerne dele med henne – og de ble derfor sendt til henne i to store esker av sølv.

    I den store slottsalen satt prinsessen og så på YouTube-videoer om katter sammen med sine hoffdamer; annet gjorde de ikke. Men da hun så de store eskene, klappet hun i hendene av glede.

    «Å, tenk om det er en invitasjon til et kjendisparty» sa hun da hun åpnet den ene, og der var den den deilige rosen.

    «Nei, så nydelig den er laget!» sa alle hoffdamene.

    «Den er mer enn nydelig, den er pen!» sa keiseren, som selvfølgelig var veldig nysgjerrig på innholdet i disse sølveskene og hadde tatt fri fra keisergjerningen for å følge med.

    Men prinsessen tok på rosen, og så var hun på nippet til å gråte. «Æsj, pappa,» sa hun, «det er ikke det minste spennende, det er ingen invitasjon til kjendisparty; det er bare en rose som kommer til å visne.» «Herlighet, så teit!» sa alle hoffdamene – «en enslig rose i en eske. Hva skal man med det?»

    «La oss ikke bli sinte før vi får se det som er i den andre esken!» sa keiseren. Og så kom nattergalen frem. Den sang så vakkert, at man helt spontant ikke kunne annet enn å bli begeistret.

    «Baby, baby » sa hoffdamene, for de siterte engelske sangtekster, alle sammen, den ene ivrigere enn den andre.

    «Nei, som den fuglen minner meg om O helga natt med Jussi Björling!» sa en gammel venn av keiseren, som også var kommet; «det er akkurat den samme tone og det samme foredrag.»

    «Ja» sa keiseren, og så gråt han en skvett, for han tenkte på at hans kone alltid hadde sagt at det blir ikke jul uten O helga natt med Jussi Björling, og keiseren gledet seg alltid så veldig til jul.

    «Den er da vel aldri levende, jeg mener, hva skal jeg med en levende fugl? Jeg har jo 3d-briller og hjemmekino» sa prinsessen.

    «Jo, det er en levende fugl!» sa de som hadde bragt den.

    «Så lar vi den fuglen fly dit den kom fra!» sa prinsessen, og hun ville ikke på noen måte ha noe mer å gjøre med prinsen.

    Men han tapte ikke motet. «Jeg må endre strategi» tenkte han. Og så fortsetter eventyret og forteller om prinsen som ble ansatt som keiserlig grisepasser og på den måten fikk innpass i slottshagen. Og fra sitt ståsted på siden av alt som foregikk, så gjorde han sine observasjoner og jobbet flittig med ymse oppfinnelser. Først ute var en gryte, som ikke bare spilte yndlingslåta til prinsessen –  My heart will go on – i karaoke-versjon, den kunne faktisk holde deg oppdatert på hva folk man kjente og ikke kjente hadde til middag. Noe så interessant og nyttig – prinsessen og hoffdamene var fra seg av begeistring. Og gryta hadde et navn også – Facebook, het den. Og så fant grisepasseren opp en kjekk liten sak som gikk på batteri, og med hodetelefoner som kunne spille alle de mest populære sangene uten stopp, inklusive 73 coverversjoner av prinsessens yndlingslåt, og man kunne også sende ut små meldinger til hele verden på denne kjekke lille saken, som om man nærmest kvitret som en fugl. Ja, dette var noe annet enn en nattergal. For ikke snakke om den ubrukelige tafatte rosen.

    Prinsessen ville ha begge disse tingene – og du husker fra eventyret at det ikke var helt gratis. Tilgang til disse fantastiske oppfinnelsene hadde sine omkostninger, som det heter. Prinsessen måtte kysse grisepasseren, først 10 ganger og så 100 ganger. Det gikk jo litt på integriteten løs, men prinsessen mente at man måtte oppmuntre kunst og kultur, og det utvidede kunstbegrep hadde hun særs sans for. Og så lenge ingen utenom hoffdamene fikk vite om at hun måtte deale litt der nede i den mørkeste delen av slottshagen, så var det jo ikke så ille.

    «Hva har vi egentlig vært opptatt av før denne gryta kom?» sa prinsessen og hoffdamene til hverandre. «Vi er mye smartere enn alle andre – for vi er skravleklasse, og overklasse er bare sååå ute. Men ikke si det til noen, for vi i skravleklassen holder sammen.» Og så lo de og klappet begeistret i hendene, mens de kokte og kokte på gryta  – og snart skulle de også få tak i den kjekke lille saken med hodetelefoner, og da skulle de også kvitre og spille enda flere populære sanger, og være enda travlere og skravle enda mer og snurre enda fortere rundt med kjolene sine, som små karuseller skulle de være. Og som verden og livet var fantastisk!

    Men tilbake til kyssene – de 10 i første deal gikk greit, og både kjøper og selger var fornøyd. Men så var det de 100 kyssene. Før de hadde rukket å kysse ferdig – de var vel kommet til kyss nr 87, og hoffdamene hadde vært jury og talt nøyaktig og godkjent og gitt karakterer for stil og innhold – så ble grisepasseren og prinsessen avslørt av keiseren. Og begge ble jaget ut av keiserriket, og portene ble lukket bak dem. Og det hadde kanskje endt godt, dersom de kunne dra sammen videre i livet. Men det gjorde de ikke – for prinsen sa at han hadde begynt å forakte prinsessen. En prins som kom med det flotteste og vakreste han visste, hudløst og ærlig, avviste hun fordi det var ekte og annerledes, men grisepasseren kunne hun kysse gang på gang og stadig mer for å få tilgang til en gryte med sladder og en duppeditt på batteri. Og så forlot prinsen prinsessen og lot henne være igjen alene – og kanskje det var den eneste gangen hun hadde vært alene, og det var riktig skummelt. Så hun angret og gråt.

    Og prinsessen – hun kom seg kanskje aldri videre i livet, hun ble kanskje sittende med gryta si og den kjekke lille saken på batteri og med hodetelefonene på, mens hun skuet inn på dem som var innenfor keiserrikets porter. Og resten av sitt liv vil hun kanskje måle og måle seg med dem der inne, de som skravler og skravler og snurrer rundt som karuseller. Og i vemodige stunder sender hun en sms til Nattønsket og ønsker seg My heart will go on.

    Men prinsen – han klarte seg, for han hadde jo fortsatt sitt eget kongerike. Og selv om det var lite og ikke gjorde så mye vesen av seg, så var det hans.

    Og der i sitt eget kongerike går han og venter på at det skal komme en ny rose på farens grav, og i skogen like ved sitter nattergalen og synger stadig vakrere og vakrere.

    Og en dag skal han igjen ta motet til seg og sende to sølvesker med det vakreste han vet om til en annen prinsesse. Og denne gangen skal han skjønne med en gang om det er en ekte prinsesse som tar imot. For hun vil si: «Ingenting er vakrere enn en ekte rose og en levende nattergal. Takk for at du delte med meg det beste og mest verdifulle du har. Det skal jeg passe godt på.»

    ________________________________________________

    Fritt etter H.C. Andersens eventyr Svinedrengen.

    «Ach, du lieber Augustin, alles ist vekk, vekk, vekk!»

  • En kronikk om utenforskap

    Her er kronikken jeg skrev på oppfordring av Vårt Land. Som først var godkjent, men som i siste liten ikke ble godkjent allikevel. Før du leser den, bør du også lese forrige innlegg: Jeg skriver hva jeg vil – også til Vårt Land.

    Og med dette avslutter jeg for min del i denne omgang debatten rundt Den grå fargen. Og går tilbake til mine Steve Biko-studier: I write what I like.

    Yihla Moja.

    _________________________

    Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg har alltid blitt tatt for å være utenfor av de som er innenfor. Innenfor Den Norske Kirke. Utafor og innafor, som vi sier på min dialekt.

    Det startet i tenårene, første gang da jeg som 13-åring ble forkynt ekstra hardt til om de 10 brudepiker uten olje av predikanten som besøkte ungdomsklubben, etter at jeg i vanvare hadde kommet med en spontan kommentar. Da jeg var kristenruss ble jeg bedt høyt for av emissærene fordi jeg hadde foreslått å synge en sang av Bjørn Eidsvåg. Og på mitt studiested i Trondheim, i myldrehallen på Gløshaugen, ble jeg hyppig stoppet av de som mente at jeg ville ha godt av å ”møte Jesus”, gjennom å bli med på Studentlagets ”Bibelgruppe for nysgjerrige”. Det er ikke utenkelig at jeg svarte at jeg ikke hadde tid til slik introvert selvopptatt sysling med sjela, for jeg var mer enn opptatt som dirigent i Trondheim Ten Sing – og den gruppa har sine utfordringer, kan du si.

    Jeg vet altså ikke hvorfor det er slik. Kanskje fordi jeg likner på mor. Hun ble også ofte tatt for å være utafor av de som er innafor. Men begge har vi levd godt med det, og faktisk syntes det hele var litt komisk.  Mor mente til og med, med et smil, at det var en slags parallell til Moses sine 40 år i ørkenen. Hun likte slike bibelske bilder, mor, særlig dersom det kunne pense inn på hennes teologiske yndlingstema: Ørkenvandringsmotivene. Så det var til å leve med, å være utafor. Helt til mor ble alvorlig syk – og hun fortsatt ble sett på som utafor av de innafor. Da var det ikke lenger noe å le av.  Da gjorde det bare vondt.

    Mor døde i februar, etter dette som omtales i dødsannonsene  som ’et langt sykeleie’. Å, disse lange sykeleiene, vet de som ikke har opplevd det, hvor detaljert det går an å oppløses som menneske? Disse stadig mer forkrøplede fingrene og deformerte hendene som etter hvert ikke kan holde noe, blikket som etter hvert ikke ser, beina som ikke bærer, smilet som ikke smiler, munnen som ikke kan snakke, hals som ikke kan svelge.

    Og hele tiden, gjennom alle disse årene – mors egen utrettelige kamp for å bevare seg selv. Jeg har aldri sett et menneske prøve å leve så opp til Forkynnerens ord om at du må bevare ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet ditt går ut fra det. Og derfor ønsket mor så veldig å fortsatt være opptatt av det som alltid tidligere hadde fått hjertet hennes til å banke fornøyd og glad: Pene klær og sanselige ting, programmer på P2, kryssord, historie, matematikk – og teologi. I godt voksen alder hadde mor tatt kristendom grunnfag, og som før nevnt, hun var levende opptatt av ørkenvandringsmotivene.

    Det var da jeg kom i kontakt for første gang med Kirkens Servicetorg, som menigheten mor tilhørte, kaller sitt kontor. Jeg ringte dit for å høre om en av prestene kunne komme på sykehjemmet og samtale med mor om, ja, nettopp ørkenvandringsmotivene. Hun var ensom blant alle demente på lukket bofellesskap, og ønsket å samtale om noe med substans. Kirkens Servicetorg svarte kontant nei, det hadde prestene ikke tid til.  Det var utafor hva de drev med. Og dette ”det” var altså min mor.

    Også den siste uken mor levde prøvde hun å bevare sitt hjerte. Pleierne visste det, som de hadde visst det hele tiden mens mor hadde sitt liv og hjem på rom 208. Og de hjalp henne så godt de kunne. Å, denne deilige fuktighetskremen til Inger! Vi smører henne inn, for da blir hun glad. Og husk å sette på musikk på CD-spilleren hennes, Inger liker det.  Hvilket halskjede skal du ha på deg i dag, Inger? Det med rav? Ja, nettopp – jeg leser det på rynken mellom øynene. Og armbåndet? Det røde i krokodille med Swarovski? Ja, selvfølgelig. Og frisøren var jo her i forrige uke, du har jo så vakker glans i håret, matcher neglelakken din. Og den fine ulljakken i blåtoner, den er flott igjen nå, Inger, en av oss tok den med hjem og vasket for hånd med Milo, du vet, den ville ikke ha tålt sykehjemsmaskinene. Og husker du allsangstunden nylig, Inger, vi sang jo Nystemten til din ære, bergenser som du er.

    Men så kom døden til rom 208. Det var ikke noe hjerte igjen å bevare.

    Da mor skulle bisettes ble hennes utenforskap for Kirken enda mer tydelig.  Tidspunkt for begravelsen ble ikke bestemt uten en porsjon sukk og stønn fra Servicetorget, vi rotet visst til i ukeplanen, og det tok 6 dager fra dødsfallet til presten som skulle forrette tok kontakt. Da vi oppsøkte Servicetorget på selve begravelsesdagen var det ingen som hilste på oss, jeg tror ikke de ønsket å bli forstyrret i sin vaffelspising. I selve begravelsen leste presten mors navn feil. Minnetalen hadde vi selv skrevet, men ble framført av presten med en mengde lesefeil. Prekenen var tydelig gjenbruk, og det var jo i og for seg helt greit, så sant det hadde vært en god preken.  Og etter begravelsen forsvant presten like fort som Servicetorgets representant hadde kommet.

    Jeg var den i begravelsesfølget som var mest lei meg og oppskjørtet etterpå. De andre kommenterte tørt at det kunne ha vært verre, ettersom det ofte er verre, når sant skal sies. Og hvorfor tok jeg så på vei, jeg som alltid med en god porsjon selvironi hadde akseptert min skjebne som utafor? Men jeg var lei meg og oppskjørtet. For Kirken hadde behandlet min mor, en av våre aller minste og svakeste, som en person og en skjebne som ikke vedkom dem. Det var jo bare en gammel dame fra sykehjemmet, og de som havner der er jo så utafor.

    I tiden etter mors død og begravelse har jeg grunnet på spørsmålet: Når Kirken ikke er til for slike som min mor og oss sørgende, hvem er den da til for? Jeg har samtalt, diskutert og delt tanker. En klok venn skrev: Vi skal slutte å mase om at de andre, de i det hektiske livet, mangler i Den Norske Kirke. Vi er bra nok vi som er der. Det er verdig å være gammel. Det er helt liv å være gammel. Det er godt nok å være gammel.  En annen observant venn skrev: Kirken er ikke lenger førstelinja for sorgarbeid. Det er overtatt av begravelsesagentene, som er profesjonelle på feltet. Alltid på jobb. Så hva er igjen for Kirken da? Og en tredje venn: Teologiutdannelsen er lagt opp som om prestene skal bli forskere, mens det de trenger er formidlingskunnskap og praktisk trening på dette. Hvorfor kan en skuespiller, selv en som ikke er profesjonell, gi integritet til en rolle, forestilling etter forestilling, mens en preken i en begravelse virker overfladisk og uten substans?

    Og opp i det hele – et menighetskontor som kaller seg for Kirkens Servicetorg. Når fikk Kirken det for seg at den skal drive med service?

    Kirken har mistet mye av sin legitimitet i vanlige menneskers liv. Det blir færre og færre som føler seg innafor. For å gjenreise noe av legitimiteten, så bør Kirken engasjere seg i de eldre rundt omkring på sykehjemmene.  De som havner der er jo så utafor. Men nettopp derfor fortjener de å komme innafor.

    Fordi en mann en gang sa: La de minste komme til meg.

  • Kost for egen dør – en kommentar til Hege Storhaugs regnestykke

    Og da var vi tilbake i pengenes verden.

    Man driver med regnestykker for tiden i Norge, skjønner jeg. Hege Storhaug i Human Rights Service har regnet ut, ved hjelp av SSB-statistikker at ikke-vestlige innvandrere koster Norge enormt mye. Faktisk 63 milliarder. Eller det vil si, det er vel Finansavisen som har regnet ut dette. Men det er Hege Storhaug som gjør en slags ideologi ut av dette. Og fortsetter det sånn, at alle barna av disse innvandrerne koster Norge AS like mye, ja, da går det ille. Faktisk så ille at vi bruker opp hele oljeformuen. Og det på noe så bortkastet som på folk som ikke tror på Jesus. (Hege Storhaug har muligens ikke sett statistikkene fra samme SSB, som viser at andelen av 2. generasjons innvandrere som tar høyere utdannelse, er høyere enn for etnisk norske. Konsekvensene av det får være en annen debatt)

    Nå har jeg prøvd å bla litt i den rapporten fra SSB som jeg tror Finansavisen og Hege Storhaug refererer til – jeg skriver ‘bla’, for det er en overdrivelse å si at jeg har lest hele. 130 sider er den på. Men som sagt, jeg har bladd litt og sett på litt kurver og statistikker. Rapporten finnes her: Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring Og det som slår meg når jeg ser på kurvene – for eksempel den på side 92 i rapporten, så er det at BÅDE ikke-vestlige innvandrere OG etniske nordmenn er en utgiftpost (og dersom du lurte på hvorfor du i all verden lærte om integraler på videregående, så er det nettopp dette det kan brukes til – å se om noe totalt sett blir pluss eller minus på en kurve. Er arealet på kurva under 0 større eller mindre enn arealet på kurva over 0?) Og så har de en annen kurve, den på side 90 , og den sier at på lang sikt så er det den samme BNP-effekten om vi føder 5.000 etnisk norske barn hvert år, eller om det kommer 5.000 ikke-vestlige innvandrere hvert år. Og så må vi huske på at oljeinntektene er helt uavhengig av hvor mange mennesker som bor i Norge. Så følgelig, jo flere som bor i landet, dess mindre blir det pr person. Så det beste er derfor å være få, hvis man tenker at man har en rett til denne oljeformuen, selv om man selv strengt tatt ikke har bidratt til den. Og i det minste bør formuen holdes innenfor den ekte familien. Det er vel kanskje det som er Hege Storhaugs ideologi? Men etnisk norske bør ikke få noen særlig flere barn, de heller, dersom man skal følge logikken. Hvorfor skal jeg eie mindre av oljeinntektene, bare fordi noen synes det er fint å ha tre eller fire barn, som jo også er en trend? Det tar nemlig lang tid før disse barna blir noe annet enn en utgift for landet, hvis de noen gang blir det. For vi er utgifter, alle mann, etnisk norske eller ikke. Særlig fram til vi er 25 år og når vi blir gamle, men ellers også.

    Så spørsmålet er – er ditt og mitt totale bidrag gjennom et langt liv en utgift eller en inntekt til Norge AS?

    Her er et regnestykke:

    Forutsetninger: Jeg tar ikke med hva foreldrene dine eventuelt har fått av støtte fra staten, det handler bare om deg. Og jeg har som en forutsetning at du er frisk og rask, og har kun ligget på sykehus da du ble født. Og du kommer ikke til å trenge noe særlig medisinsk hjelp i løpet av ditt liv, og du kommer heller ikke til å trenge noen hjelp når du blir gammel. Men det var denne blindtarmen, da, og det lårhalsbruddet – men bortsett fra det – du er frisk som en fisk. Du bor hjemme og klarer deg helt selv, til den dagen du dør. Da bare dør du. Og ting som skatten din går til, så som veier og infrastruktur, vedlikehold, sykehjemsplasser, spesialsykehus (for alle andre enn deg selv, for du er jo superfrisk), idretts- og kulturliv, og alt det der, det regner vi ikke inn her. Det går vi utifra at noen andre dekker. Og for ordens skyld, vi tar heller ikke med statens moms-inntekter på alt du kjøper, og heller ikke avgiftene på alkohol og røyk og bensin og NRK-lisens, akkurat som vi ikke tar med at du både har vært tilskuer på VM på ski, sett kong Harald live, samt sett på Hurtigruten minutt for minutt. Dette handler bare om deg og Staten.

    Vi begynner med fødselen. Norge AS betalte for at du kunne bli født med kvalifisert medisinsk personale rundt deg. Pris: 40.000,-. Du er i minus før du i det hele tatt har åpnet øynene. For helsevesenet har også passet på deg før du ble født, gjennom helsesjekkene på helsestasjonene, ultralyd og alt det der. Og de fortsetter jo til du begynner på skolen. Så la oss si at helsevesenet har brukt ca 100.000 på deg før du begynner på skolen, enda du har vært helt frisk.

    Du begynner i barnehage når du kanskje er 2 år og går der til du er 6. Pris: ca 420.000. Det er sånn cirka det Norge AS betaler i snitt per barnehageplass, minus egenandelen som dine foreldre betalte. (året før får foreldrene dine kontantstøtte, men det regner vi ikke med her, det er ikke penger til deg.)

    Så begynner du på skolen, og der går du i 13 år, og de første åra går du også på SFO. Pris for skolegang er vel en 94.000 i snitt per år fram til videregående, på videregående koster du i snitt ca 135.000 i året. Totalt blir dette ca kr. 1.345.000. Og med SFO slenger vi på en 100.000 ekstra.

    Og hele denne tida har du gratis tannlege – jeg har ikke funnet noen pris på hva det koster, men det blir vel fort en 10-20.000, kanskje?

    Så tar du videreutdanning, kanskje i 3-5 år, så la oss si 4 år i snitt. Pris: ca. 150.000 pr år, totalt 600.000.

    Og så får du stipend av Lånekassa og også lån, som Norge AS sponser. Dette har jeg holdt utenom her.

    Så når du er ferdig utdannet og er klar for å bli en borger som bidrar til Norge AS, så har Norge AS investert totalt kr 2.585.000,- i deg. Unntatt er altså Lånekassa, og forutsetningen har vært at du har vært helt frisk.

    Og så kanskje du skal reise litt og den slags, så la oss si at du begynner i din første faste jobb når du er 24 år. Da er du altså på minus kr. 2.585.000. Men du har tenkt å stå på for ikke å være en byrde for landet som har investert så mye i deg, og du jobber til du er 67. 43 år blir det.

    La oss si at du starter opp med en begynnerlønn på 350.000. Og når du går av med pensjon, så har du 500.000 i lønn. Og la oss også si at lønnsstigningen er jevnt fordelt. Og at du betaler vanlig gjennomsnittlig skatt, er ikke det cirka 36%? Da betyr det, at fra du begynner å jobbe og til du går av med pensjon, så har du betalt 6,579 millioner i skatt. Det monner jo, for du ligger kraftig i minus fra de 24 første åra av livet ditt.

    Og du er jo ikke borte en eneste dag fra jobben, og du er så heldig at du også slipper å være hjemme med syke barn. Du har to av dem, og de har heldigvis arvet din enestående helse. Og du slapp assistert befruktning. Det betaler Norge AS også, og da hadde det sett ille ut med regnskapet ditt. Men du hadde selvfølgelig fødselspenger for begge barna. Den dekket Staten, minus 450.000 i regnskapet, når skatt er trukket fra. Og så har du fått barnetrygd for barna, kr. 420.000 blir det. Men det var denne blindtarmen, og dette lårhalsbruddet, så la oss si at du har vært på sykehus i 14 dager i løpet av hele ditt liv. 40.000 per døgn i snitt koster det. Det blir 560.000 som Staten legger ut for deg. I snitt koster hver nordmann helsevesenet kr. 54.000,- i året, det regner vi ikke med her, for da hadde jo det blitt virkelig deprimerende tall. I ditt tilfelle, med dagens gjennomsnitts levealder ville det si kr. 4.500.000. Det tar vi ikke innover oss her.

    Så ved inngangen til pensjonist-tilværelsen, la oss oppsummere:

    Før du begynte å jobbe og betale skatt så var du kr. 2.585.000 i minus.

    Du bidro ved å betale kr. 6.570.000 inn i skatt, fordelt på 43 år, og så har Norge AS i løpet av disse 43 åra bidratt tilbake med kr. 1.430.000.

    Så ved inngangen til pensjonisttilværelsen ligger du på pluss kr. 2.555.000 i ditt private mellomregnskap mellom deg og Norge AS.

    Og nå skal du nyte tilværelsen som pensjonist. Du lever like lenge som en gjennomsnittsnordmann, for kvinner er det 83,5 år, og for menn er det 79,0. Så du er altså pensjonist i 16,5 år dersom du er kvinne, og i 12 år dersom du er mann.

    Da får du pensjon, og ettersom du har jobbet full i 43 år så har du fullt opptjent pensjon fra Staten. Dersom du kun har folketrygdens pensjon, og ikke har spart noe til annen pensjon, eller har avtale med arbeidsgiver om tilleggspensjon, så får du ca. 203.000 i året i pensjon. Det blir, dersom du er kvinne og lever til du er 83,5, 3.349.500 kroner totalt. Også her trekkes det skatt, litt lavere blir jo prosenten, fordi du ikke tjener så veldig bra, nå som du er pensjonist kun med Statens pensjon. Ca. 30.000 pr år tar Staten i skatt nå. Så da er Norge AS sin netto pensjonsutgift på deg mens du er pensjonist kr 2.850.000.

    Og heldigvis har du sluppet å ha noe behov for sosiale tjenester og noe særlig med helsetjenester i hele ditt lange liv, og ikke har du vært arbeidsløs. Og du har heller ikke hatt bruk for hjemmehjelp eller sykehjemsplass. Da hadde jo ting sett riktig ille ut.

    Og nå skal du begraves. Deler av det betaler Norge AS også. Kr. 20.000,- sånn cirka?

    Og da har du klart, gratulerer, å bare være en utgift på kr. 315.000,- . Og som sagt har alle disse kostnadene til fellesgoder blitt dekket av noen andre. Ikke en krone fra deg til hverken veier, sykehusbygging, tog, t-bane, operahus og idrettsbaner og VM på ski. Ikke til 17. mai-tog heller. For hadde du skulle betale for dette også, da ville du virkelig blitt et problem. For ikke snakke om dersom du hadde blitt alvorlig syk, eller vært skrøpelig i din alderdom.

    Men hadde du vært mann, så hadde bildet vært litt annerledes. Utgifter til foreldrepermisjon hadde vært adskillig lavere, for du hadde antakelig tatt bare den obligatoriske delen. Og lårhalsbrudd hadde du ikke hatt, det er det jo kvinner som får. Og du hadde levd kortere, så pensjonsutgiftene hadde vært mindre. Du hadde, med de samme forbehold om hva du er med på å betale til, vært ørlite granne i pluss. Gratulerer til deg også! Du er en bidragsyter! Men for all del, hold deg frisk og rask. (Og som sagt, disse utgiftene til samfunnets felles beste holder vi utenom. De får noen andre betale)

    Og etter å ha grunnet litt fram og tilbake på konsekvensene av disse regnestykkene, så har jeg kommet til følgende, i Hege Storhaugs ånd:

    Siden kvinner da er en utgift – er da konklusjonen at vi bør kvitte oss med kvinner?

    _________

    Dette regnskapet er basert på tall jeg har funnet på div nettsteder, så som SSB, Skatteetaten, NAV, Helsedirektoratet og div departementers hjemmesider. Tallene er bare cirka tall, og jeg tviler ikke på at jeg kan ha regnet feil her og der. Og jeg har heller ikke indeksregulert noen tall, eller vektet dem. Ei heller har jeg justert for økt levealder, som jo er en av hovedgrunnene til at vi etnisk norske koster stadig mer. Og man bør også absolutt ta med bidrag og kostnader knyttet til fellesgoder. Det hadde vært flott om noen som har mer greie på slike tall kunne lage et mer nøyaktig regnestykke. Og drømmen hadde vært en egen app med en kalkulator. Forslag til navn på app’en: Kost for egen dør. (takk til Erik for den)

  • Alt ordner seg i marsjen

    Og som varslet – her er del 3: Minneord over mor, som jeg leste under hennes bisettelse 01. mars 2013

    ________________________________________________________

    Alt ordner seg i marsjen – bare den er lang nok, sa du, mor.

    Og du, du marsjerte.

    Ingen andre jeg kjenner passer ordet ‘marsjerer’ bedre på. Ikke fordi du egentlig marsjerte så masse, bortsett fra til 17.mai, da, opp mot Bøkeskogen – men fordi ordet ’marsjere’ assosieres med plikten, med å aldri ha lov til å gi opp, med å fortsette mot et mål, med å være underveis.

    Så du marsjerte, mor.  Ikke foran med fane og ståhei. Du marsjerte der dette vi kaller fellesskapet, dette brokete ’vi’, hadde bruk for at noen marsjerte. Noen ganger ganske langt framme, noen ganger i midten, noen ganger litt på siden – og noen ganger bakerst.  Aldri fort, egentlig, men jevnt og trutt, skritt for skritt. Alltid noe mer å lære, alltid noe mer å se, alltid noe mer å engasjere seg i.

    Og så sa du til oss: Alt ordner seg i marsjen. Du sa det når vi ville gi opp, du sa det når vi ikke så noe framskritt, du sa det når håpet var fjernt og perspektivene ble borte. Du sa det når veien ble for lang og bratt, og omveiene og blindveiene til målet for mange. Da sa du til oss: Alt ordner seg. Og fortsatte din egen marsj. Og der vi andre tenkte at dette mor opplever nå er jo ikke noe annet enn tilbakeskritt, så insisterte du på å fortsette. Du tenkte at det gikk jo mot bedre tider, glade tider, meningsfulle tider.

    Og inne mellom, ja, egentlig ganske ofte, marsjerte du også med entusiasme og opprømthet og begeistring.

    Å ja, det var jo særlig da at du lærte oss andre også å marsjere.

    Så hvorfor var det nettopp du som ble så hindret i å fortsette med alle dine planer og drømmer?

    Jeg har mange dager – og netter – søkt etter svar på hvorfor både far og mor, ressurssterke og engasjerte, som gav og bidro – hvorfor de begge skulle bli en av disse våre minste. Jeg har ikke funnet noe svar. Men jeg har, gjennom alle disse årene med først en syk far, og så en syk mor, skjønt at det er sant som det står skrevet at kjærligheten aldri skal forgå. Og kanskje er det nettopp disse våre minste som kan lære oss dette best, de som ikke har noe annet å gi enn det å være. Og kanskje er dette, når alt kommer til alt, som er den største gaven du gav, mor – og far – blant alle de gaver dere gav. Vissheten om at kjærligheten aldri skal forgå.

    Tarjei Vesaas sier det slik:

    Mors stille arm

    når langt utover gravkammeret i Vinje.

    I sol,

    toreslag

    og frost.

    Den armen, mor, er vi evig takknemlige for å ha fått.

    Noen år etter at far var død fikk jeg i posten en bok fra mor. Det var hennes eksemplar av Gabriel Scotts roman Kilden. Det fulgte med en lapp i boken, der det stod: ’Denne synes jeg du bør lese.’ Ikke noe mer. Typisk mor.

    Kilden handler om fiskeren Markus, som er det vi vil kalle en enkel sjel, nederst på alle rangstiger i det lille sørlandssamfunnet han levde, og hans betraktninger og funderinger over livet og sin skjebne. Jeg tenkte den gangen at boken jeg fikk i posten skulle referere til far og hans siste leveår. Men de siste årene har jeg tenkt at mor kanskje visste at Markus ville bli henne selv.

    Kilden slutter med disse ordene:

    ’Nå skulle Markus opptas han med, nok kom her ingen vogn etter ham, men det kunne også være det samme. For det kom ikke an på måten, det var målet som det kom an på. Målet, som var og som er og som blir.

    Et menneske kommer til verden –  en ånd daler ned på jorden, den roter en støvsky opp omkring seg, tar støv på og sleper det rundt. Når dens tid her er omme, legger den atter støvet av, og vender tilbake til det eviges favn.’

    Marsjen er over, mor.

    Det ordnet seg.