Etter kveld og frokost på hytta i Larvik dro vi alle hvert til vårt og til våre hverdager.

Jeg dro til mor. Hun bor på Larvik sykehjem. Mor lider av en sjelden demens-sykdom, som ikke først og fremst tar hukommelsen, men der hjernen langsomt slutter å sende signaler. Mor lever ikke i sin egen verden som mange demente gjør, men den langsomme hjernedøden gjør at hun tolker verden annerledes og feil. Mor har vært syk i mange år. Hennes sykdom er  historien om hvor detaljert et menneske kan fysisk gå til grunne, ledd etter ledd, muskel etter muskel. Det startet med en lillefinger der øverste ledd  ikke kunne beveges lenger. Nå kan ikke mor bevege seg over hodet. Kroppen forkrøples mer og mer, og hun er helt stiv. Hun har konstant feber. Huden er klam og tørr på samme tid. Hun snakker ikke lenger. Hun kan ikke smile lenger. Jeg tenker på en skjør liten fugleunge når jeg ser henne.

Men mor ER. Hun lever. Ingen ledninger er koblet til mor. Ingen medisiner holder henne kunstig i live. Hjertet hennes slår og slår, enn så lenge. Jeg må snu hodet hennes når jeg er på besøk, slik at hun kan se meg. Og hun ser på meg med et intenst blikk. Ingen ord. Kanskje et svakt ja, dersom hun orker. Men hun ser på meg – hele tiden. Hun er et menneske. Hun er min mor. (mer…)