Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Og nå noe helt annet

  • Vuvuzela-nytt

    Egentlig burde jeg nå sitte og skrive om fairtrade og Fair Trade, ettersom jeg er involvert i en debatt om temaet i Bistandsaktuelt – Norads blad – initiert etter et morgenkåseri jeg hadde i NRK i begynnelsen av april. Og nå må jeg skrive et svar til et innlegg, og bakgrunnsstoffet for det svaret hadde jeg tenkt å skrible på her på Craftprat. Men det får bli en annen dag.

    For det er så mye artigere å skrive om vuvuzelaer!

    Så her er litt vuvuzela-nytt:

    Vuvuzela-nytt 1:

    Her ser du et bilde av en dame-vuvuzela, som du kan ha i  håndveska. For  å kompensere på størrelsen, så er dette instrumentet 3-horn-i-ett, holdt sammen av en liten fotball, med munnstykke øverst. Lydeffekten blir således den samme –  minst – som for store horn. Håndveske-vuvuzela ble solgt av Isandis leverandør Iliwa fra Khayelitsha township utafor Cape Town, i forbindelse med en dame-messe de deltok på inne i byen nå i begynnelsen av mai. Bildet er fra denne messa – og håndveske-vuvuzelaen ble utsolgt på veldig kort tid. Ved siden av ser du dekorerte vanlige plast-vuvuzelas, som Iliwa-damene har dandert med tradisjonelt shwe-shwe-tekstil og xhosa-perlerbroderi. Altså ment til mer høytidelige anledninger. (norsk ekvivalent ville være en bunad-vuvuzela – ideen er herved gitt bort til norske husflidslag, vi har jo 17.mai-trompeter) Og så lager Iliwa pingviner i perlebroderi og antiloper i ståltråd og perler. De er også på bordet. Men det var altså håndveske-vuvus’ene som slo mest an den dagen – Iliwa-sjef Eunice hadde fått tak i dem på det nokså kinesiske markedet i nærheten av township’en.

    Vuvuzela-nytt 2:

    Det finnes Vuvuzelaer laget i alternative miljøvennlige materialer. Vi snakker om tørket tareskog, slynget på land utafor Cape Town, definert av naturen selv mht størrelse og form, og deretter påført maling. Her er noen bilder av tareskoghornet – the kelp-vuvus – fåes i en uendelig mengde dekorative varianter. Lyden er massiv – en sikker vinner i de rette kretser. Hos Isandi vurderer vi faktisk om vi skal innlemme dem i vårt vareutvalg. De er jo håndlaga.

    Vuvuzela-nytt 3:

    Det er ikke alle som er like fornøyd med av vuvus’ene sitt potensiale som instrument ikke blir utnyttet. Det har vært en aktiv kampanje i musikk-etnologiske kretser i Sør-Afrika, med utgangspunkt i miljøet ved Rhodes University i Grahamstown, med det formål å skulle få plasthorn-spillerne til å gjøre noe annet enn å tute tonen B. Det vil nemlig skape mer fellesskap og mestringsfølelse. To tiltak har vært prøvd:

    1. Få publikum til å blåse rytmisk. «Det er jo så mye mer afrikansk».

    2. Lansere ulike tone-varianter av hornene – med det mål å få til et større tonespekter i blåsingen. Og med mye øving så skulle dette nok kunne bli en hel liten melodi. Det har til og med blitt øvd på – svære plansjer på stadion, der alle med oransje horn blåser når det vises en oransje note, og alle med blått horn blåser når det vises en blå note, osv. (Det var sånne ting vi drev med i musikktimene på barneskolen i sin tid, der plasthorn var byttet ut med hhv triangel, kastanjetter og tamburin. Og vi satt konsentrerte og fulgte vår linje på plansjen – grønn, blå eller rød – og slo eller ristet i vei: gågå-løpeløpe-gågå-hvile-gågå-løpeløpe-hvilelenge-hvilelenge) Altså – dette prinsippet har da ivrige musikk-etnologer testet ut med vuvuzelaene. Bortsett fra at klasserommet og barneskoleelevene er byttet ut med fotball-stadion og fotball-publikum.

    Ingen av forsøkene er rapportert å være særlig vellykka hittil.

    Bad art for a good cause.

    ______________________________________________________________

  • Og nå noe helt annet: Die Antwoord

    Selvfølgelig mye styr i Sør-Afrika for tida, like før kick-off for fotball-VM. Dvs – her i Cape Town er det nokså avslappet, egentlig – Cape  Town er alltid «cool and relaxed» – noen vil vel heller si «tafatt og utafor»  – mens Johannesburg er det motsatte – «hectic and happening» – det er bare å sammenlikne måten man kjører bil på i de to byene, og måten man går kledd på. In Cape Town you dress down for the weekend, in Johannesburg you dress up.

    Og mens Cape Town fortsatt er en by man først og fremst tenker som del av den vestlige kultursfære med afrikanske innslag, så er bildet i Johannesburg nokså annerledes. Og der hvor det virkelig «are happening» i Johannesburg, er i Soweto. Ikke bare har de fått fotballstadionen som skal ha VM-finalen – Orlando stadion, de har shopping- og entertainment-senteret med høyest kulhets-faktor i landet: Maponya Mall. Soweto fikk i forrige uke sitt første 4-stjerners hotell, og i dagens Mail&Guardian online er det en reportasje om det kulinariske Soweto.

    Nå er jo Soweto-township’en stor , og ikke alt er kult og trendy – langt der i fra. F.eks. organisasjonen African Children’s Feeding Scheme jobber bare i deler av Soweto, og deler ut mat til 22.500 underernærte barn hver eneste dag.

    Men det er helt klart at TYNGDEPUNKTET for Johannesburgs – og Sør-Afrikas – toneangivende kultur- og trendmiljøer  er flyttet. Men denne forskyvingen får jo ikke norske medier helt med seg. Fortsatt har vi en hang til å beskrive Soweto township og andre township’er som et uverdig sted å bo, der ingen bor av fri vilje. Det stemmer altså ikke.

    For altså – de har 4 stjerners hotell i Soweto. Og en mengde kule Bed&Breakfasts. Og kul mat. Og de kuleste antrekkene. Og de kuleste folka. I hvertfall hvis Sør-Afrika får bestemme hva som beskrives fra Soweto.

    Men det jeg egentlig skulle skrive om her i dette innlegget, er den største internasjonale musikalske eksportvaren fra Sør-Afrika for tida, og den kommer absolutt ikke fra Soweto. Den er ikke akkurat målgruppen for Jungeltelegrafen på P2, eller Oslo World Music Festival, for å si det forsiktig. We are talking about zef music, we are talking about  Die Andwoord. Men jeg rota meg altså bort i dette med Soweto… Men neste innlegg skal HELT sikkert handle om Die Andwoord.

  • Viva the grannies!

    Det mest inspirerende jeg har sett på lenge – bestemor-fotballlaget i en liten landsby i Limpopo-provinsen i Sør-Afrika.

    «Mafarana Gogos are the footballing grannies of a remote village in the backwoods of Nkowankowa in Limpopo Province.

    Coach Sam Zulu says that many of the team members used to walk with sticks before the team started, but have now thrown them away and can run 200 metres without resting.»

  • Nytt fra motefronten

    Jeg sysler med en sak om afrikanske monumenter av nyere dato, og i den anledning er Nord-Korea sterkt involvert. Er litt begrensa hva man kan finne på nettet om samarbeid mellom Nord-Korea og Afrika, men man dumper jo bort i mye annet oppsiktsvekkende. Blant annet følgende pressemelding fra AFP, sendt ut i forrige uke. Synes den er verdt et oppslag i seg selv – her er den engelske versjonen om the fashion vogue som sprer seg i internasjonal mote for tiden:

    The trademark suit sported by North Korean leader Kim Jong-Il is now in fashion worldwide thanks to his greatness, Pyongyang’s official website said Wednesday.

    Uriminzokkiri, quoting an article in communist party newspaper Rodong Sinmun, said the modest-looking suits have gripped people’s imagination and become a global vogue.

    «The reason is that the august image of the Great General, who is always wearing the modest suit while working, leaves a deep impression on people’s mind in the world,» it said.

    «To sum it up, that is because his image as a great man is so outstanding.»

    The article quoted an unidentified French fashion expert as saying world fashion follows Kim Jong-Il’s style.

    «Kim Jong-Il mode which is now spreading expeditiously worldwide is something unprecedented in the world’s history,» the stylist was quoted as saying.

    The suits consist of an overall-style zipped-up tunic and matching trousers, usually in khaki or blueish-grey.

    The 68-year-old leader wears them even when receiving foreign dignitaries.

  • Nyttårsaften 2009

    EN SKÅL

    Venner
    lad os drikke
    og se på hinanden.
    Spar ikke på vennlighed.
    Vi ved ikke hvem av os
    der først vil blive til ingen
    eller noget ufatterligt andet,
    men i dag kan vi nå hinanden
    og høre hinandens latter.
    Det må vi benytte os af.
    Drik ud
    men langsomt
    oppmerksomt.
    Spar ikke på angst og vennlighed.

    Benny Andersen

  • Tilbake til Craftprat

    Altså – det tok over ett år før jeg kom tilbake hit. I mellomtida har Isandi fått ny nettside, som vi nå jobber VELDIG med å få over til engelsk. Og så har det vært mye reising – og mye tankevirksomhet omkring Isandis vei videre – strategi er det vel det kalles. Strategi framstilles fra noen som rein plankekjøring med rasjonalitet i sentrum, så lenge du har den rette verktøykassa så kommer du fram til det beste og eneste løsningen. Min erfaring er at det er alt annet enn rasjonelt, og verktøyene du trenger er ikke funnet opp, og løsningene er ikke i entall. Mye smerte i beslutninger, rett og slett. I «Trollvinter» av Tove Jansson er det en passasje om Mumitrollet som begir seg ut i den ukjente  og uopplevde vinteren på egenhånd, mens mamma og pappa og alt det trygge og kjente blir igjen. Men Mumitrollet bestemmer seg skjelvende for å dra ut i vinteren, med følgende begrunnelse: «En beslutning er tatt. Og det er alltid en god ting».

    Og en beslutning er å begynne med Craftprat igjen. Har «varmet» opp på den nye nettsida i en måneds tid, og nå bruker jeg romjulen til å flytte disse småsnuttene over hit til Craftprat. Tja, dette er vel egentlig ikke noe å skrive hjem om.