Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Ok da, la oss si at fattigdomsbekjempelse er et fag

  • Glassheisen i Dar

    Det var altså denne debatten om tigging, om det skal forbys eller ei.

    I leilighetskomplekset her vi bor i Dar es Salaam er det to heiser. En på forsiden – en veldig prangende glassheis på utsiden av bygget. Selve heisen er innkapslet av en mengde små LED-lys som lyser intenst rødt når heisen går opp og ned. Nei, det er ikke pent. Og en heis på baksiden. Ikke glass, ikke prangende. En vanlig heis, vil jeg si.

    Eierne av leilighetene har satt regler for hvem som kan ta glassheisen på forsiden. Og regelen er: Kun leietakerne og matchende gjester. Ikke vanlige tanzanianske arbeidsfolk. Så som hushjelper, sjåfører, bud, reperatører og så videre. Sånne med ærlige og vanlige yrker. Problem: De tjener bare 500 kroner i måneden. Løsning: De må ta den andre heisen. Den på baksiden.

    På den måten kan vi som bor i leilighetene ta glassheis opp og ned, og ikke risikere å måtte møte fattigfolk på vår vei. For hva skal man snakke med DEM om? Kanskje de LUKTER fattigdom?  Og hva om ryktet sprer seg og det blir MANGE av dem som vil kjøre glassheis med røde lys, slik at vi, som glassheisen jo er ment for, ikke får plass? Og tenk om de får griller i hodet og innbiller seg at de vil OGSÅ være rike og tjene mer enn 500 kroner måneden?

    Og like viktig – ved hjelp av denne glassheisen kan man veldig konkret synliggjøre blokkas image: Denne blokka er ikke en hvilken som helst blokk. Her er det nemlig system, noe mange synes at Tanzania mangler. Så la oss gå foran med et godt eksempel og få systemer på plass, og la oss begynne med noe viktig: Heiskjøringsregler. Noen fortjener å kjøre glassheis med rødt lys, andre ikke.

    Selvfølgelig kan man jo ikke ha det sånn i hverdagen.  Heiskjøringsregler, altså. Ikke fattigdommen eller ulikhetene. Det har man jo her noe sånt som 100.000 NGOer og 2 milliarder USD årlig i  bistandsmidler til å ta seg av og løse.  Jeg, derimot, har valgt å konsentrere meg om heiskjøringsregler. Man må velge sine fighter.  Mange av de som kjører glassheisen driver med den andre fighten, forresten. Den med fattigdommen og ulikhetene. Så slipp dem fram, dette er viktige mennesker. Og la dem for all del ta glassheis.

    Men hvordan løser man dette, i praksis?  Livet i utlendighet har lært meg  at det er særlig to kulturer der ”den skandinaviske modellen” ikke har noe særlig fruktbar gjenklang – den amerikanske og den indiske.  Og de som eier leilighetene er indiske.  Så man trenger ikke en gang å prøve å argumentere i mot heisreglene med å si at alle skal med. Det er bortkasta energi. (Om jeg er veldig forutinntatt og generaliserende nå? Jada.)

    Løsningen har blitt å oppgradere de med vanlige, ærlige yrker og som har noe hjemme hos oss å gjøre til PA – Personal Assistant. Det er jo fint å ha en PA – alle viktige personer har det. Og vi har til og med fler enn én PA, viser det seg.  Så når noen spør hva vedkommende gjør i glassheisen med røde lys, så sier jeg bare: Det er min PA, og min PA har tilgang overalt.

    Hittil har det gått greit. Men jeg vet at det surmules, og hadde det vært borettslagsmøte og den slags her i gården, så hadde vi fått høre det. Ingen respekt for og kunnskap om lokal kultur, tror de kan bare komme her og komme her og nekte å innordne seg, og heller drive med sine egne regler. Vil liksom ikke integreres.

    VI kan jage vekk tiggere. Vi kan forby fattigdom akkurat der vi er.  Vi kan holde glassheisen skinnende ren, med fullt lys på, og vi kan bestemme hvem som skal få lov til å ta heisen.

    Men fattigdommen forsvinner ikke av den grunn. Og det vet vi jo. Så hva er vi så redde for når det gjelder det å se tigging og fattigdom?

    Rolf Jacobsen skrev diktet  Sannheten:

    Sannheten står utenfor døren din.
    Klærne i laser. Hun er syk.
    Hun har et barn på armen. Hun vil inn.
    Hører du hundeglammet?
    Hva gjør du? Lukker du opp
    vil det forandre livet ditt.
    Nøler du?
    Du også.

    Og det er vel det vi er redde for. At noe eller noen skal forandre livene våre.

  • Når bistand er på vei ut, da kommer kvinnene

    Når det gjelder utvkling og fattigdomsbekjempelse i Afrika (og ellers i verden), så er bistand på vei ut – virkelig på vei ut – og næringsliv på vei inn – virkelig på vei inn. Les for eksempel denne artikkelen fra Mail&Guardian: African countries want investment now not aid later

    Og mens dette skjer, så overtar kvinner alle toppstillingene i norsk bistand.  Av de 10 største bistandsorganisasjonene i Norge, inklusive Norad, så er nå 8 av 10 generalsekretærer kvinner.

    Noen vil kalle det feminisering av bistanden.

    Akkurat som presteyrket og læreryrket.

    Det er selvfølgelig ikke sånn at det ikke er dyktige kvinner som besitter toppstillingene. De er superdyktige – og i hvertfall like dyktige som menn – og jeg heier av personlige grunner ekstra mye på Kirkens Nødhjelps nye generalsekretær Anne Marie Nørstelien Helland.

    MEN – når et samfunnsområde mister makt, så rykker kvinnene fram. Men det påfallende er at man kan ikke si at det er på grunn av kvinnene at samfunnsområdet mister makt. Det er vel heller slik at kvinner aktivt søker seg til områder som allerede er i ferd med å miste makt.

    Hvorfor skjer dette?

    Jeg har fundert en del over dette , og jeg tror det handler noe om kvinners hang til å vedlikeholde. (og det skal jeg utdype mer i neste bloggpost)

    Skriver jeg. Som selv er ingeniørgeolog og egentlig hadde tenkt å finne vann i Afrika, men endte opp med å selge grytelapper fra Afrika. Et typisk kvinneyrke, altså.

    Men kanskje det er like greitt, sånn sett i ettertid: Grytelappsalg er tross alt næringsliv. Og vannboringen hadde vært bistand.

     

  • «har bodd i Afrika»-argumentet

    En liten digresjon på en onsdag formiddag, mens jeg egentlig skriver en bloggpost om en fæl video. Jeg hadde besøk av en gammel venn fra Norge for et par uker siden, og vi kom inn på ideologiske spørsmål vi var opptatt av i unge år – og som fortsatt er gyldige: Hva betyr det i praksis å gi unge folk tro på seg selv, og tro på seg selv som del av et fellesskap? Vi var begge engasjert i TenSing-bevegelsen på den tida – (for deg som tror at Ten Sing og TenSing-bevegelsen er det samme, så tar du grundig feil), og vi mente den gang som nå at dette med å si til folk at de er mye verdt må omsettes i praksis for at det skal ha noe som helst mening og legitimitet.

    Det var ideologiske barske tak på den tida, og jeg var som leder for rørsla i stadig intens debatt med  «the establishment» – lederne i Norges KFUK-KFUM.  Det var debatter jeg ofte opplevde som håpløse. Og noe av det mest håpløse jeg visste om var når mine meningsmotstandere slo i bordet med sitt kronargument for å bevise at jeg tok feil: For det første var de teologer og ergo forsto seg på Gud og Guds vilje, dernest var de tenåringsforeldre, og ergo forsto de seg på tenåringer og tenåringers beste. Jeg tror de oppfattet seg selv gjennom dette å besitte en uslåelig kombinasjon av dypere livsforståelse – og derfor også LØSNINGEN.  De hadde utdannelsen som talte, og de hadde personlig nærhet til målgruppa. Noe nærmere SANNHETEN var det nesten umulig å komme når det gjaldt hvordan en kristen organisasjon skulle behandle unge mennesker.

    Hadde bare ting vært så enkle, tenkte jeg. Som verken var teolog eller hadde tenåringsbarn.

    Og dette snakket vi altså om for et par uker siden, min venn og jeg.

    I går møtte jeg sannelig samme type argumentasjon igjen.

    Jeg hadde med meg en norsk journalist til Khayelitsha, for å være guide til en lokal bedrift som jeg tror kunne egne seg som en brukbar vinkling på temaet som journalisten skal skrive om. (sosialt entreprenørskap)

    Og så snakket vi litt om ditt og datt på vei ut til Khayelitsha, blant annet om journalist-dekningen av fotball-VM. Min medpassasjer i bilen nevnte i den forbindelse hvor håpløst hun synes Dagbladets journalister og deres ballbinge-prosjekt i Soweto var. (du husker kanskje den saken? DB-journalistene ble personlig engasjert i å ville gjøre noe for barn og ungdom i Soweto, og satte i gang med å samle inn penger til en ballbinge. Dessuten rapporterte de i vei om sine møter med Sør-Afrika, nokså ufiltrert og naivt. Akkurat sistnevnte mistenker jeg DB-journalistene å gjøre med vilje. )

    Jeg var ikke enig med gårsdagens bilpassasjer – jeg mener at de som virkelig tabbet seg ut i forbindelse med fotball-VM generelt og DB-saken spesielt var Fellesrådet for Afrika og deres VM-bloggprosjekt. Mest fordi de var så sinte, og veldig engstelige for at noen lettvinte sportsjournalister skulle ta fra dem Afrika. Følgelig angrep de DB-journalistene ved å bruke all sin Afrika-kunnskap – og det var jo ikke småtteri. Men det var ikke lurt.

    Og alt mens Afrika fortsatte med sitt. (Det er rart med det, Afrika har tendens til å fortsette med sitt)

    Men journalisten innvendte at noen av folka tilknyttet Fellesrådet hadde mer cred for meningene sine enn DB-journalistene, fordi de hadde jo vokst opp i Afrika.

    Jada, svarte jeg. Det har Hanne Habintu Hærland også. Og Hilde Frafjord Johnsen. Og statssekretær i UD Gry Larsen. Blant annet.

    Og felles for dem alle er at de bruker dette som en forklaring for at nettopp de skjønner mer enn de fleste når det gjelder Afrika og verden for øvrig, at de er oppvokst i Afrika,i det minste tilbrakt noen måneder der, som Gry Larsen har, og at dette bruker de aktivt i sine profesjonelle jobber. Altså en kombinasjon av personlig livserfaring og yrkesvalg som gjør at de mener at besitter mer sannhet enn andre.

    Og det forløsende argumentet er: «Jeg har bodd i Afrika».

    Og andre kommer trekkende med at de har studert i Afrika. For ikke å snakke om kommentarene på nettavisene, som titt og ofte begynner med «jeg har selv bodd flere år i utlandet…..» eller denne: «Jeg ferierte i fjor i Afrika og så med egne øyne…..»

    Og felles for dem alle?

    Barn av ikke-afrikanske foreldre. Innvandrere, med andre ord. (Midlertidige, vel å merke.)

    Det er jo som om vi skulle tro på en kongolesisk innvandrer med hensyn til forklaring på hvordan Norge er. Eller tiltro en utenlandsk student som har studert ved universitetet i Oslo et semester eller to eller tre, at han eller hun forstår bedre enn andre hvordan Norge burde løse sin problemer.

    Og det gjør vi jo ikke, eller?

    Og – hvis nå dette med «har bodd i Afrika»-argumentet er gyldig, hvorfor lytter vi ikke mer til afrikanerne som nå er bosatt i Norge med hensyn til hva som er løsningen for Afrika?

  • Vi er alle bistandsavhengige

    Jeg hadde jo tenkt å få unna disse skriveriene om bistandsavhengighet mens det fortsatt var 2011, men det ble det jo ikke noe av. Det var skikkelig julestri med Isandi – og etterpå var det ferie – juleferie for første gang på 12 år, rett og slett.  Toppet av min nyervervede status som bistandsuavhengig.

    Skjønt – det stemmer ikke helt. For jeg er fortsatt bistandsavhengig.  Vi er alle det. Og det var det jeg ville skrive om – at vi alle er bistandsavhengige.

    (mer…)

  • Ons fade nie, ons fokof

    Jeg er altså på rehab – etter lang tid som bistandsavhengig er jeg nå snart ferdig med tøff rehab, og den rehab’en skal jeg skrive om. Samt bekjenne mine synder, om hvorfor jeg ble bistandsavhengig.

    Men før det så må jeg ha noen innledende runder. Og det jeg har skrevet om Vondeling i det siste, er del av de innledende rundene. Her kommer siste runde: (mer…)

  • Egenkapitalens velsignelse – Vondelings oljefond

    Snakk med en erfaren – eller trenger ikke være så erfaren, engang – bistandsperson, og han eller hun vil himle med øynene når ordet «kvinneprosjekt» eller «håndverksprosjekt» blir nevnt som fattigdomsreduserende tiltak på grasrota. Det er for mange toppen av naivitet og mislykkethet  – i kombinasjon.

    Og ofte med rette. Og årsaken er som regel at selve prosjektmodellene  skaper fra dag en avhengighet av stadig mer påfyll av donor-penger. Som regel er prosjektmodellene funnet på av bistandsverdenen selv , men akkurat det ser ikke ut til å ha medført noe særlig selvransakelse eller iver etter nytenking for å finne ut hvorfor det blir så håpløst. Det er liksom bare vedtatt at sånne prosjekter er dødfødte. (mer…)