Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Ok da, la oss si at fattigdomsbekjempelse er et fag

  • Trenger fattige evig opplæring?

    Det høres jo så bra ut, ikke sant – når du blir presentert for et prosjekt for fattige, som drives av en non-profit NGO (NGO=frivillig organisajon), der de fattige får opplæring og mulighet til en inntekt gjennom å selge håndverksprodukter de har lært å lage. Og så tenker du at dersom jeg kjøper produkter fra denne NGO’en, så er det helt sikkert rettferdig handel, og folkene involvert blir helt sikkert mindre fattige. Fordi det er non-profit – ingen profitt –  (ordet profitt høres enda mer suspekt ut enn det vanlige ordet ‘fortjeneste’), så går vi ut i fra at det derfor blir mer penger til de fattige selv. (mer…)

  • Men ble folk noe mindre fattige?

    Jeg har fulgt et tuberkulose-prosjekt i Afrika på en armlengdes avstand i noen år. Problemet med TB-behandling er at kuren TB-smittede må ta, varer lenge – og at den må fullføres for at den skal ha effekt og kurere. Utfordringen blir da å finne motivasjonsfaktorer som gjør at folk oppsøker klinikken for å ta sin daglige medisin.

    Løsningen i dette prosjektet er mat og penger som lokkemat. God og sunn mat får pasientene hver dag når de kommer til klinikken – og der får de også opplæring i å lage små håndverksprodukter, som de da ved kurens ende selger til prosjektet – dvs. de får en liten engangsinntekt. Dette har vært svært vellykket, og antallet som gjennomfører kuren er imponerende høyt sammenliknet med andre prosjekter. Så langt alt bra. Men hva skjer så? Bortsett fra denne engangsinntekten, så er jo folk like arbeidsløse og fattige som før de begynte kuren.

    Men ble folk noe mindre fattige? spør jeg en som har greie på dette prosjektet.

    Nei – det er ikke det vi evaluerer. Vi evaluerer dette avgrensede helseprosjektet. Og det er altså det mest vellykkede innen tuberkulose-bekjempelse i Afrika.

    Så du vet ikke om folk ble mindre fattige?

    Nei.

    Men hvordan kan dere konkludere med at et prosjekt er vellykket, når dere ikke har noe tall på om hvorvidt folk er blitt mindre fattige? Er dette da et prosjekt der reduksjon av fattigdom IKKE er målet?

    NEI (litt irritert i stemmen nå) – dette er et helseprosjekt, der målet er at man skal redusere TB. Og folks helsetilstand henger nært sammen med fattigdom – det vet du.

    Nemlig. For er det ikke sånn at sjansen for tilbakefall for TB-pasienter henger nært sammen med grad av fattigdom?

    Joda. Men det blir for komplekst og ressurskrevende dersom man skal jobbe med jobbskapingsbiten også på en grundig måte. Det er jo et prosjekt i seg selv.

    Men hvorfor flørter prosjektet med såkalt sysselsetting gjennom å lage div ymse håndverksprodukter av slett kvalitet – og gi betaling som ikke er konkurransedyktig for en slik kvalitet – er ikke det å gi folk falske forhåpninger?

    Her er det helsefaglig personell som er inne, ikke næringslivsutviklere – og det har heller aldri vært meningen. Dette er et helsefaglig prosjekt.

    Vil det da si at reduksjon av TB og reduksjon av fattigdom IKKE lar seg forene i ett og samme prosjekt?

    Å – men altså – nå kverulerer du.

    Javel?

  • Å evaluere det komplekse

    Jeg har med fascinasjon lest en hel del om et seminar som Norad og Høgskolen i Oslo avholdt i mai, med overskriften «Å evaluere det komplekse». Min interesse for seminaret handlet egentlig kun om en ting – å finne ut om jeg forstod noe som helst av hva de foretok seg på dette seminaret.

    Og jeg fikk mine mistanker – og fordommer – bekreftet: norsk bistandsdebatt beveger seg på et metaplan som det er få unt å forstå noe av. Jeg er over gjennomsnittlig interessert i norsk bistandspolitikk, har over gjennomsnittlig mye kunnskap om Afrika, beveger meg mer enn gjennomsnittlig mye blant bistandens målgruppe: «de ekte fattige i afrika», har ganske god akademisk forståelse og evne – men altså – jeg har store problemer med å skjønne hva det snakkes om. Og jeg tror ikke jeg er alene. Mulig jeg ikke er målgruppen for et slikt seminar – men meningen med å publisere alt dette åpent på nettet, er vel at det skal være tilgjengelig? Hadde det bare vært ment for de som deltok på seminaret, så kunne det vel bli sendt ut på epost, eller være forbeholdt de få på en lukket side?

    Og mens de profesjonelle bistandsmiljøene på sin side driver med sine komplekse evalueringer og veldig utilgjengelig terminologi, så øker kravet og oppslutningen om ukomplekse vinklinger og løsninger på den annen side – og med dobbel hastighet. Det burde bekymre de komplekse evaluatorer. Det kan nemlig bety at de en dag står uten jobb. Så om ikke av noe annet enn av rein selvoppholdelsesdrift, så burde man kanskje muligens tenke at bistandens mål og resultater og evalueringer kunne formidles på en annen måte? Dessuten er det mange av oss som gjerne vil forstå bedre hva som tenkes om bistand – fra de som tenker om dette på heltid. Det er mange av oss som tror at det faktisk er flinke – og også innemellom kloke – folk.

    Men spør du meg, så er det faktisk mye vettugt – og innlysende – som blir sagt av de som selger de ukomplekse løsningene. For eksempel at økende byråkrati, både i Norge og i Afrika, bidrar til det omvendte av å redusere fattigdom. Men det er en annen debatt.

    I diktet «Bakkekontakt» fra 1989 , skriver Jan Erik Vold:

    «Da statsminister Willoch lånte

    sin sønns

    racersykkel

    gikk han på hue nederst i Løvebakken, han antok

    alle sykler bremset

    når man tro

    bakover. Nøytronbomben, derimot

    kan han forstå.

    _____________________

    Går det an å ønske seg en norsk bistandsdebatt som både kan sykle nedoverbakke og også forstår kjernefysikk?

  • Om å ha det slitsomt

    Plutselig snakker alle om rettferdige varer og om etisk mote og om fair trade. Og om økologi. Og om globalisering. Og klimakvoter. I skjønn og salig forening.

    Jeg fikk en epost her om dagen fra en ganske så stor svensk tv-personlighet, som er blitt voldsomt interessert i etisk mote, fair trade og økologi og globalisering. Denne tv-personligheten hadde kommet bort i et av produktene laget i en township i det sørlige Afrika, og dette produktet ville hun GJERNE promotere i sitt tv-show, og nå var det research. Derfor epost til meg, altså.

    Alt var jo riktig med dette produktet – det var fattigdomsbekjempende, det gav barn skolegang, det rettet opp årtiers apartheid-urettferdighet, det gav inntekt til hiv-smittede, det skapte arbeidsplasser i township’en, det var ingen mellomledd som skodde seg på produktet, det hadde høy kulhetsfaktor, det passet inn i retro-trend, og ikke minst, det gjorde seg fint på tv.

    Men det var ett spørsmål som gjenstod:

    Var bomullsstoffene i produktet økologisk dyrket? Nei, de var ikke det.

    Var de ikke litt økologisk dyrket, da? Nei, det var nok ikke det.

    Så da ble det ikke noe svensk tv-eventyr for produktet fra township’en i det sørlige Afrika, av den enkle grunn at produktet rett og slett ikke er perfekt.

    Nå er det jo sånn at det er mange produkter som vises på tv som ikke er perfekte, bare ta dressjakka til folka i Dagsrevyen, for eksempel. Skal vedde på at det ikke er økologisk dyrket bomull i den. Men å formidle objektive globale nyheter er jo noe helt annet enn å redde fattige. For da må man jo ha visse krav. Til de fattige. I det minste må de fattige sørge for at de skaffer seg økologisk bomull, dersom de har tenkt at vi skal kjøpe noe fra dem! Hvordan skulle det ellers gå med miljøet?

    Har du hørt noen nordmann noen sinne si noe negativt om Nelson Mandelas presidentperiode i Sør-Afrika? Det er en del sørafrikanere som er skeptiske til en del ting han prioriterte, eller dvs ikke prioriterte, i løpet av de 5 årene. Jeg har sagt det til dem – dere snakker for døve ører, for vi vil ikke høre om det. Vi her i nord, som kollektivt har en vag følelse at utviklingen ikke nødvendigvis går i riktig retning, vi trenger myten om at Mandela var og er perfekt. Det er håpet vårt. Og nå, når vi har så mye ting og tang i alle skap og skuffer og vi kjøper hytter og hus og flatskjermer og ikke er det snø, og kanskje er det vår skyld – og i Afrika er de fattige – så er det blitt håpet og redningen. Å redde den perfekte fattige. Hun som ligner på Mandela. Hun som er det vi ikke er. Hun som er uegostisk, fellesskapsorientert, nøysom og klok, og som ofrer seg for barn og nærmiljø og sliter lange kvelder foran sin fot-trådde symaskin, og er så takknemlig over solcelle-panelet som gir henne lys i den enkle hytten. Og som kun bruker økologisk bomull, hvor nå enn hun får den fra.

    Det er i utgangspunktet slitsomt nok å være fattig. Og dersom du i tillegg skulle bli utsatt for et velmenende menneske, eller et tv-program, for den saks skyld, fra den rike verden, som vil redde deg – og mens man først er i gang, også samtidig redde jorden i sin alminnelighet – then we are talking. Om å ha det slitsomt.

    kronikk i «Pengevirke» – juni 2008 – utgitt av Cultura Bank. Noe lengre utgave Morgenkåseri i NRK P2, februar 2007.

  • Fairtrade og tradefair og alt som er gøy

    Tidlig i tenårene leste jeg, som de fleste jenter, ymse blader for min målgruppe – og der var det alltid egne sider der man kunne skaffe seg nye pennevenner. Vi snakker pre-msn og facebook-tid. Ved å beskrive seg selv som spesielt festlig og interessant håpet man på at det ville dumpe ned mange brev i postkassen. Man måtte selvfølgelig beskrive hva slags interesser man hadde her i livet, og sikker gjenganger var følgende: «Hester og gutter og alt som er gøy»

    Jeg tenker på denne setningen når jeg hører og leser om folk som uttaler seg om Fairtrade, i ett eller to ord, med eller uten store bokstaver – eller i omvendt rekkefølge – og tenker at det er den komplette forvirring som råder, og at den jevne forbruker må jo bli svært skeptisk til det hele, fordi begrepet tømmes for innhold før det i det hele tatt har fått en sjanse her i landet.

    Og jeg lurer også på om disse ymse akkrediteringsorganisasjonene egentlig vet hva som er ståa «der nede på grassrota», og at selve det brennende ønsket om at ting skal fungere bra for de fattige, overskygger vår evne til å ta innover oss fakta om at det vi tror er så bra, mange ganger fungerer mot sin hensikt. Men vi gjør jo selvfølgelig så godt vi kan og utifra de beste hensikter, alle vi som er opptatt av fairtrade og tradefair og alt som er gøy. Mitt spørsmål er bare om hvor lenge det holder, hvor lenge man kan holde på, bare fordi intensjonene og hensiktene er gode.