Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Vi og dem – og midt i mellom

  • A- og B-laget på 17.mai-fest

    Er du i nærheten av en norsk ambassade eller konsulat den 17. mai, så er det ikke usannsynlig at du finner deg selv tilstede på denne ambassaden eller  dette konsulatet på nettopp nasjonaldagen. Sammen med alle andre nordmenn i nærheten. Noen har til og med reist langt for å komme på det offisielle arrangementet.  Det er jo rørende, egentlig, at vi godt voksne nordmenn er så glad i 17.mai – ”Barnas Dag”.

    17. mai i Dar es Salaam er intet unntak – som alle foregående år inviterte ambassadøren alle norske i Tanzania med følge til offisiell mottakelse. Som førstegangsdeltakende må jeg si at det var et imponerende arrangement.

    Nå har jeg ikke så masse erfaring med 17.mai-feiringer utenlands– jeg har prøvd å være i Norge på den tida. Dersom jeg ikke har fått til det, så har jeg som oftest vært for langt unna til å synes det er noe vits i å reise til nærmeste ambassade, men så er det kanskje noe feil med min prioriteringer. Men noen 17.mai-feiringer har jeg fått med meg, særlig i Windhoek. Det som gjorde mest inntrykk på meg på disse 17.mai-feiringene var alle de norske som kom helt fra kysten – sjømenn og folk på jobb i Walvis Bay – det tar noen timer, den kjøreturen til Windhoek. Det hadde jeg antakelig selv aldri gjort.

    Karene – for det var mest menn, jobbet først og fremst i skips- og leverandørindustrien, og de kom ofte fra små steder langs Norges kyst, der bedriftene de jobber for ofte er hjørnesteinsbedrifter. Etter disse 17.mai’ene i Windhoek har jeg vært en del i Angola, og der lærte jeg at én ting er Statoil og hva de fører inn og ut av penger – like så viktig for norsk og angolansk økonomi – og veldig viktig for ulike lokalsamfunn i Norge, gjennom arbeidsplasser og skatteinntekter – er nettopp skips- og leverandørindustrien. (det handler egentlig ingenting om Statoil at de f.eks er i Angola) Folk fra disse små stedene jobber da ute på kontrakter, og er av gårde noen uker eller måneder av gangen. Elektrikere, installatører, ingeniører, teknisk personell av ymse slag.

    Og det var disse solide karene som kom på 17.mai-feiring – menn av få ord, men glade i landet sitt, tydeligvis. Det fortelles altfor lite om disse nordmennene i Afrika.

    Men tilbake til 17.mai-mottakelsen i forrige uke. Jeg ble overveldet over hvor mange nordmenn som er i Tanzania,  og det var på langt nær alle som var på festen. (hvor var de? er det noe galt med prioriteringene?)

    Nordmennene skilte seg klart ut i 3 grupper. Her holder jeg vertskapet utenfor – ambassadens folk, – dvs Norad og UD-folka, – de har jo sitt å stri med på en dag som denne.  Vi stod alle under et gedigent telt i rødt, hvitt og blått, og hele situasjonen med disse 3 gruppene innbød til en smule betraktninger. For ordens skyld – det er ikke bare nordmenn på slike mottakelser –  andre lands ambassader er også invitert, representanter for regjering og parlament, FN-systemets folk, og ambassadens samarbeidspartnere av ymse slag. Så det er MANGE folk. Men jeg konsentrerer meg  her om de norske.

    Her er min gruppeanalyse av 17.mai-feiring 2012 i Dar es Salaam:

    • Gruppe 1: Bistandsfolk
    • Gruppe 2: Næringslivsfolk
    • Gruppe 3: Unge ambisiøse nordmenn i Afrika

    Videre observasjon:

    • Gruppe 1: Klart i flertall. Snakker høyt og mye, mingler og kjenner alle.  Har tydeligvis vært her lengst. Et klart A-lag.
    • Gruppe 2: Klart i mindretall. Står for seg selv i utkanten. Kjenner få. Snakker lite. Mest menn. Et klart B-lag.
    • Gruppe 3: Litt uklar størrelse, man kan nemlig fort ta dem for å tilhøre Gruppe 1, ettersom de tar etter denne gruppens oppførsel. Imidlertid vil du fort legge merke til at de opptrer ofte i flokk.

    Neste observasjon:

    • Snakker gruppe 1 og gruppe 2 med hverandre?

    Nei

    • Snakker gruppe 2 og 3 med hverandre?

    Nei

    • Snakker gruppe 1 og 3 med hverandre?

    Ja

    Dette kan oppsummeres i følgende figur:

     Spørsmål:

    Burde ikke Gruppe 1, som har vært her lengst og kjenner alle, ta kontakt med Gruppe 2 og inkludere dem litt?

    • Svar:

    Jo

    Videre oppfølgingsspørsmål:

    Gjør de det?

    • Svar:

    Nei

    Påtrengende spørsmål:

    Hvorfor ikke?

    Påstand 1:

    Gruppe 1 er ikke begeistret for Gruppe 2

    Alternativ Påstand:

    Gruppe 1 vet ikke hva de skal snakke med Gruppe 2 om.

    Observasjon, for å understøtte Påstand 1:

    Erik – mannen i mitt liv – jobber for Statoil her i Tanzania. Han er Gruppe 2,  akkurat som jeg er, fordi Isandi er næringsliv. Erik er en sånn som de som tilhører Gruppe 1 vil , eller må, snakke med, i embets medfør. En av dem sa at de nå skulle passe på Statoil, slik at de ikke gjorde like mye ugagn som Statoils kollegaer, som driver en fæl gullgruve.

    Ja, det er bra med vaktbikkjer, svarer Erik – men strengt tatt så er vel ikke de som driver fæle gullgruver og Statoil kollegaer?

    Du er altfor høflig, Erik, sier jeg. Du burde svare: Ja, vi er jo alle i samme båt som våre kollegaer – omtrent som kollegaene dine i x x x x , og så nevner du opp en hel haug med  kjipe NGO’er som er tatt i korrupsjon den siste tida, eller som har mislyktes totalt med de skal gjøre.

    Men Erik er altfor høflig.

    Hypotese, for å understøtte Alternativ Påstand, med bakgrunn i Observasjon:

    Gruppe 1 har tatt på seg oppgaven å overvåke det som Gruppe 2 jobber med til daglig. Man får sjelden et normalt  og hyggelig forhold til folk man overvåker. 17. mai er en hyggelig dag.  Gruppe 1 strever med å finne noe å si til Gruppe 2 på en hyggelig dag, noe som kan stå i stil til hyggen.

    Forslag til løsning på Alternativ Påstand:

    Gruppe 2  har i alle år gitt penger til innsamlingsaksjoner, kjøpt geiter som ikke er geiter,  hatt fadderbarn på kjøleskapsdøra og noen har til og med syklet til jobben for Afrika. Alt organisert av Gruppe 1. Gruppe 1 kunne derfor ha snakket med Gruppe 2 om dette.

    Spørsmål:

    Er dette uansett en underlig oppførsel fra Gruppe 1?

    • Svar:

    Ja

    Konklusjon:

    Paradigme-skiftet i norsk utviklingssamarbeid med Afrika har ennå ikke nådd 17.mai-festene i Dar es Salaam.

    _______________________________________

    PS:

    Neste 17.mai skal jeg observere følgende:

    • Har Gruppe 2  i løpet av året mannet seg opp til å ta kontakt med Gruppe 1?
    • Har Gruppe 2 økt på bekostning av Gruppe 1?
    • Tar Gruppe 3 kontakt med Gruppe 2?

  • Glassheisen i Dar

    Det var altså denne debatten om tigging, om det skal forbys eller ei.

    I leilighetskomplekset her vi bor i Dar es Salaam er det to heiser. En på forsiden – en veldig prangende glassheis på utsiden av bygget. Selve heisen er innkapslet av en mengde små LED-lys som lyser intenst rødt når heisen går opp og ned. Nei, det er ikke pent. Og en heis på baksiden. Ikke glass, ikke prangende. En vanlig heis, vil jeg si.

    Eierne av leilighetene har satt regler for hvem som kan ta glassheisen på forsiden. Og regelen er: Kun leietakerne og matchende gjester. Ikke vanlige tanzanianske arbeidsfolk. Så som hushjelper, sjåfører, bud, reperatører og så videre. Sånne med ærlige og vanlige yrker. Problem: De tjener bare 500 kroner i måneden. Løsning: De må ta den andre heisen. Den på baksiden.

    På den måten kan vi som bor i leilighetene ta glassheis opp og ned, og ikke risikere å måtte møte fattigfolk på vår vei. For hva skal man snakke med DEM om? Kanskje de LUKTER fattigdom?  Og hva om ryktet sprer seg og det blir MANGE av dem som vil kjøre glassheis med røde lys, slik at vi, som glassheisen jo er ment for, ikke får plass? Og tenk om de får griller i hodet og innbiller seg at de vil OGSÅ være rike og tjene mer enn 500 kroner måneden?

    Og like viktig – ved hjelp av denne glassheisen kan man veldig konkret synliggjøre blokkas image: Denne blokka er ikke en hvilken som helst blokk. Her er det nemlig system, noe mange synes at Tanzania mangler. Så la oss gå foran med et godt eksempel og få systemer på plass, og la oss begynne med noe viktig: Heiskjøringsregler. Noen fortjener å kjøre glassheis med rødt lys, andre ikke.

    Selvfølgelig kan man jo ikke ha det sånn i hverdagen.  Heiskjøringsregler, altså. Ikke fattigdommen eller ulikhetene. Det har man jo her noe sånt som 100.000 NGOer og 2 milliarder USD årlig i  bistandsmidler til å ta seg av og løse.  Jeg, derimot, har valgt å konsentrere meg om heiskjøringsregler. Man må velge sine fighter.  Mange av de som kjører glassheisen driver med den andre fighten, forresten. Den med fattigdommen og ulikhetene. Så slipp dem fram, dette er viktige mennesker. Og la dem for all del ta glassheis.

    Men hvordan løser man dette, i praksis?  Livet i utlendighet har lært meg  at det er særlig to kulturer der ”den skandinaviske modellen” ikke har noe særlig fruktbar gjenklang – den amerikanske og den indiske.  Og de som eier leilighetene er indiske.  Så man trenger ikke en gang å prøve å argumentere i mot heisreglene med å si at alle skal med. Det er bortkasta energi. (Om jeg er veldig forutinntatt og generaliserende nå? Jada.)

    Løsningen har blitt å oppgradere de med vanlige, ærlige yrker og som har noe hjemme hos oss å gjøre til PA – Personal Assistant. Det er jo fint å ha en PA – alle viktige personer har det. Og vi har til og med fler enn én PA, viser det seg.  Så når noen spør hva vedkommende gjør i glassheisen med røde lys, så sier jeg bare: Det er min PA, og min PA har tilgang overalt.

    Hittil har det gått greit. Men jeg vet at det surmules, og hadde det vært borettslagsmøte og den slags her i gården, så hadde vi fått høre det. Ingen respekt for og kunnskap om lokal kultur, tror de kan bare komme her og komme her og nekte å innordne seg, og heller drive med sine egne regler. Vil liksom ikke integreres.

    VI kan jage vekk tiggere. Vi kan forby fattigdom akkurat der vi er.  Vi kan holde glassheisen skinnende ren, med fullt lys på, og vi kan bestemme hvem som skal få lov til å ta heisen.

    Men fattigdommen forsvinner ikke av den grunn. Og det vet vi jo. Så hva er vi så redde for når det gjelder det å se tigging og fattigdom?

    Rolf Jacobsen skrev diktet  Sannheten:

    Sannheten står utenfor døren din.
    Klærne i laser. Hun er syk.
    Hun har et barn på armen. Hun vil inn.
    Hører du hundeglammet?
    Hva gjør du? Lukker du opp
    vil det forandre livet ditt.
    Nøler du?
    Du også.

    Og det er vel det vi er redde for. At noe eller noen skal forandre livene våre.

  • Permanent error.

    Sånn ja – internet er tilbake på hjemmekontoret i Dar es Salaam.

    Tilbake til de som roter i norske søppelkasser, en sak som det var litt ståhei om i norske medier i mars og april. Som jeg skrev i en bloggpost, så hadde jeg truffet det paret som Aftenposten avbildet i sitt oppslag en ukes tid tidligere nede på Skøyen.  Der er det et berg av kasserte hvite- og brunevarer, på baksiden av Elkjøp. Det er hit vi i nabolaget kan levere inn tv’er, pc’er, kjøleskap, blendere, fotmassasjeapparater, printere  – alt elektrisk som ikke virker, eller som vi ikke lenger trenger. Og paret drev og lette blant dette avfallet,  for å se om det var noe av verdi – som de enten kunne bruke selv, eller selge, går jeg ut ifra.

    Jeg tok et bilde av paret, fordi det minte meg noe tilsvarende i Afrika, og som jeg hadde tenkt å skrive om på Craftprat. Bildet ble veldig dårlig – jeg tok det gjennom bilvinduet. Idet jeg skulle være litt mer modig, så kom en vakt og jaget dem vekk, og da tenkte jeg at det i hvert fall ikke var noe vits i å vifte med et kamera.

    Altså – bildet ble veldig dårlig, og sånn sett ikke egnet selv for en amatørblogg som Craftprat. Men en som KAN ta bilder av søppelplasser er Pieter Hugo. Jeg har skrevet om ham et par ganger tidligere: Jeg oppdaget ham helt tilfeldig i en bokhandel i Paris, der jeg fant hans spektakulære fotobok kalt «Nollywood«. Boka ser skremmende ut – akkurat som Nollywood innemellom er, med sin blanding av vodoo, surrealistisk magi og dårlig filmhåndverk. Jeg stod og bladde dypt konsentrert i denne boka, med en blanding av fascinasjon og gru – og merket at noen stod og stirret på meg. Jeg kikket opp, og så rett inn i ansiktet til Karl Lagerfeld. Han så like scary ut som forsida av Nollywood-boka. (Lagerfeld eier denne lille bokhandelen – L9, heter den, ligger i Rue de Lille i St.Germain. Det er en veldig bra bokhandel – anbefales! Og hva vet jeg – mulig KL har for vane å komme innom og stirre på forskremte kunder.)  Så det var mitt skjellsettende første møte med Pieter Hugo. Og siden har jeg fulgt med på hva han driver med – og det var sånn jeg kom bort i videoen til Spoek Mathambos versjon av Joy Divisions  ”She’s got control” –  Nollywood-referanser i kø her også, forresten.  Den videoen vant en pris i Cannes, og i det hele tatt er Pieter Hugo en fotograf med stadig økende internasjonal anseelse og oppmerksomhet. Han er sørafrikaner, fra Johannesburg, men bor i Cape Town, og sånn i midten av 30-åra.

    For litt over et år siden kom utstillingen og boka ”Permanent Error”. Og den gjorde enda større inntrykk på meg enn Nollywood-boka.

    Permanent Error er bilder tatt fra Agbogbloshie, en søppelplass utafor Accra i Ghana.  Agbogbloshie er en enorm søppeldynge. Der havner kasserte hvite- og brunevarer fra Europa og USA, særlig data – og informasjonsteknologiske produkter. Altså harddisker, monitorer, kretskort, tastaturer, ledninger, mobiltelefoner, GPS’er og alle slags duppeditter. Og selvfølgelig er det noen som prøver å leve av det de finner på denne søppeldynga. Det gjør de ved å brenne avfallet, for så å kunne ta ut det som er av verdi – først og fremst kopper og annen metall. Og så blir resten igjen – inklusive miljøgifter. Haugevis av miljøgifter. Over hele Agbogbloshie ligger det et røyklag, det er bål og flammer overalt, og det lukter smeltet plast og alt er grått og svart. En sånn apokalypse-stemning. Oppe i det hele bor og lever altså folk – og fe. Og det er dette Pieter Hugo har fotografert i Permanent Error.  Her har du noen bilder – resten ser du på www.pieterhugo.com

    Denne bildekrusellen krever javaskript.

    Hugo har fått en del kritikk for den utstillingen. Noen mener han dyrker Afrikas elendighet, at han dyrker det surrealistiske og vodoo-aktige bildet av Afrika – den afrikanske apokalypsen.

    Men utstillingen og boka har skapt debatt og engasjement, for den synliggjør et enormt avfallsproblem. Elektronsike avfall er faktisk den søppeltypen som øker mest i verden. Og trodde du at når vi donerte våre avdanka pc’er, at de virkelig kom til et kontor til en verdig fattig i Afrika? Som ble så glad og lykkelig over å få delta i informasjonsteknologiens tidsalder. Det viser seg at PC’ene har større sannsynlighet for å havne på søppelplasser a la Agbogbloshie – og deltakelsen i informasjonsteknologien tidsalder begrenser seg til å brenne pc’en og ta ut det som er av verdi: Råmaterialene de er laget av.  En ironi i det hele – for råmaterialene kom jo ofte i første instans fra nettopp Afrika.

    Og det er noe annet også med de bildene: Der ligger all denne informasjonen vi har skapt og delt,  delt og skapt. Brent opp. Tappet for verdi. Så flyktig. Så forgjengelig.

    Boka og utstillingen burde  hatt et publikum i Norge – for hva skjer med laptop’ene og mobiltelefonene og alle slags duppeditter, som vi nordmenn er verdensmestre i å forbruke og fornye?

    Jeg vet ikke hvor Elkjøps avfall havner.  Det står på deres hjemmeside at de garanterer at avfallet blir behandlet innenfor EU. Men hvor? Jeg har også søkt litt på nettet – på Grønn Hverdag, og den slags, men finner ingen klare svar. Jeg tror ikke at Elkjøp-avfallet havner i Ghana.  Men hvor havner det?

    Og imens fortsetter vi med våre grønne og blå plastposer, og synes at vi redder miljøet.

    Men hvor havner våre kasserte duppeditter?

  • Norge er også et fint land

    Jeg satt på flyplassen i Nairobi i forrige uke og ventet på flyavgang tilbake til Dar es Salaam. I avgangshallen hang det en tv på veggen, slik det ofte gjør i avgangshaller. Og på tv’en var det CNN – slik det ofte er på slike tv’er som henger i sånne avgangshaller.

    Jeg satt en stund i denne avgangshallen, og fikk med meg flere sendinger av CNNs verdensnyheter. Og jeg tenkte – nå kommer det vel noe om ABB-rettssaken. Men det gjorde ikke det. I stedet kom  – i hver sending – et oppslag om en gruppevoldtekt utført av 7 gutter – alle under 20 år – i Soweto mot ei 17-årig jente. En av gutta filmet voldtekten på mobilen, og siden har den videoen – 10 minutter lang – blitt sirkulert til stadig flere – og saken har vært førstesideoppslag i alle landets aviser og nettsteder  og i mange internasjonale medier. Det var  særlig videoen som sirkulerte  som skapte overskriftene, og dette var samme uke som ABB-rettssaken startet Samme uke som Norge var behørlig plassert på verdens Twitterkart med #abb, var Sør-Afrika på samme kart med #rapevideo.

    (mer…)

  • Enhver oppfinnelse har sin korresponderende ulykke

    Kate Pendry – den engelskfødte performancekunstneren – skrev i en lesverdig kronikk i Dagbladet i forrige uke at «det spektakulære ved Behring Breivik er at han ikke kunne ha eksistert uten internett.»                                       «.

    Dette er jo ikke et originalt synspunkt – mange har gitt uttrykk for at ABB  aldri hadde kunnet fått planlagt og gjennomført sine uhyrlige udåder uten tilgang på internett. Og det er internett som gjør at de forskrudde ideene kan spres og leve videre.

    Da jeg studerte på 80-tallet på NTNU, så hadde vi et bredt anlagt fag som het «Samfunn og Bedrift», og et av deltemaene der var innovasjon. Og det jeg husker best fra det faget- eller det vil si, det eneste jeg husker fra det faget – var at enhver innovasjon har sin korresponderende ulykke.

    Mennesket fant opp bilen – og så kom bilulykker. Tog gav togulykker. Fly har gitt flyulykker. Oljeplattformer plattformulykker.

    Opplagt, tenker du? Nei, det er ikke opplagt. For når man finner opp en ting, så finner man opp tingen, men man finner ikke opp ulykken. For den vet man ikke om før den er der. Og ulykken er alltid noe man ikke hadde kunne forutse, til tross for summen av nitidig planlegging og erfaring, stadig mer erfaring og stadig mer nitidig planlegging.

    Og siden studiedagene på 80-tallet så har mennesket funnet opp internett.

    Så hva er internetts korresponderende ulykke?

  • Om å være norsk søndag 15. april

    En venn av meg sa en gang: «Det verste med å være hvit sørafrikaner med boer-bakgrunn er at du må leve med at apartheidforkjemperne var en av ditt folk. Overalt hvor du drar i verden, så er det det du blir assosiert med.»

    Og mang en eksil-afrikaner kan fortelle deg liknende opplevelser – om hvordan folk de møter tilegner dem spesielle egenskaper siden de kommer fra et afrikansk krigsherjet land. At det er deres egen skyld at despoter kan herje i Afrika – at det liksom ligger i genene at afrikanere blir slik. Og at de for alltid blir assosiert med gale, onde og maktsyke mennesker.

    Jeg sitter i Cape Town og skriver dette, og jeg gruer meg til i morgen. Til rettsaken som starter.

    Og jeg vet at det gjør de aller fleste nordmenn, hvor enn vi er i verden. Vi skal ta innover oss en ondskap vi ikke kan fatte, og vi skal oppleve vår utilstrekkelighet overfor ofrene og alle som er rammet. Vår utilstrekkelighet som samfunn.

    Jeg gruer meg veldig til alt dette. Og så gruer jeg meg til å gå ut i det sørafrikanske samfunnet. For jeg vet at det blir kommentert når jeg møter folk. Det er allerede blitt kommentert:

    «Ja, du er fra Norge, ja? Det er dere som har denne forferdelige mannen som drepte og skadet med hensikt unge uskyldige mennesker. Den verste massemorderen i Vesten, eller kanskje i hele verden, er det ikke så?»

    Nei, de sier det ikke for å hovere, eller for å strø noe salt i såret, eller fordi de egentlig ønsker å innlede en samtale om saken. De sier det vel for å gi seg selv dette med å være norsk en slags knagg.

    Men det gjør så veldig vondt å høre det. At han er en av oss. Og at Norge og det å være norsk blir assosiert med denne mannen. Med ondskap.