Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Kategori: Vi og dem – og midt i mellom

  • Men søppelet vårt får du aldri

    Aftenposten.no oppslag i dag: «Her tas de på fersken mens de stjeler søppel på Vindern» – med et bilde av et par fra romfolket som står bøyd over en søppelkasse. Med dertil hørende forferdede reaksjoner fra de rammede.

    Først tror man ikke hva man leser og lurer på om det er en slags ekstra-episode mange år etterpå av  Trond Kirkevågs «Heisann, Montebello». Men det er ikke spøk, det er ramme alvor. For Aftenposten følger opp i ettermiddag med en ny reportasje om hendelsene på Vindern, der alt fra Frelsesarmeen til jusprofessorer får uttale seg. Om henholdsvis grunnen til at romfolket  gjør dette og de strafferettslige forholdene knyttet til søppelaktivitetene. Og bare for å slå det fast: Det er ikke lov å stjele søppel fra noens søppelkasse. Selv om du er fattig, slik Frelsesarmeen påpeker. Men det verste med saken, i henhold til Aftenposten, er at det er ubehagelig at noen snoker i søppelet ditt – det er liksom litt for privat, ikke sant?  og hva med ID-tyveri? Og kanskje noen skumle bakmenn har tenkt å sko seg på søppelet vårt? Og hvorfor kan ikke romfolket spise suppe, eller hva nå det er de trenger, hos Frelsesarmeen? Vi føler oss nemlig utrygge når fattigdommen personlig roter i søpla vår.  Aldri har vel et oppslag i norsk media formidlet sterkere Erik Solheims hovedargument for at han burde forbli både-og-minister. Og at fattigdom der ute og miljø her hjemme – og omvendt –  henger sammen.

    Jeg kjente igjen de sladda folka på bildet – jeg så det samme paret for en ukes tid siden nede på Elkjøp på Skøyen. Da lette de blant berget av avdanka kjøleskap, vaskemaskiner, pc’er og miksmastere. Men ble jaget vekk, da også, av en Securitas-vakt.

    Jeg vil herved foreslå å innføre praksisen fra Cape Town indre by  – en by der rasismen for lengst er erstattet med classism – altså ikke så ulikt Oslo. I vårt Cape Town-nabolag setter vi søppelkassene våre ut på gata natt til mandag. Og grytidlig mandag morgen kommer søppelsankerne – de har sine faste ruter – og går systematisk igjennom søppelet og tar ut alt av verdi. Mens restsøppelet tar kommununen seg av, som da søppelbilene henter litt seinere på dagen.

    Jeg har aldri hørt ett ord om at CapeTown-folk er redde for ID-tyveri eller snoking i private ting på grunn av denne søppelordningen – tvertimot, folk synes det er ok at ting blir kildesortert på denne måten. At det bare er ekte søppel som kommer til Cape Towns søppeldynge. Og dersom noen kan få noe ut av søppelet ditt, er det bare et pluss.

    For et ille menneskesyn, tenker du kanskje. Så nedverdigende. Smuler fra de rikes bord. Tenk at de synes det er ok at noen roter i søppelet deres. Tenk at de aksepterer slike forskjeller på folk.

    Og tenk at vi i Oslo aksepterer slike forskjeller på folk.

    Jeg vil tro at alle byer i Sør-Afrika av en viss størrelse har slike søppelsankere. Bortsett fra i Orania – byen som er organisert som et A/S, og på den måten kan organisere seg unna problemer med fattige og annerledes folk. I Orania bor nemlig bare hvite kristne. Kildesorteringa – som er en av deres store fanesaker-  blir best på den måten. De er en av dem som våker. For vår jord.

    Det stod ingenting i dagens Aftenposten om hvorvidt søppelet på Vindern var innpakket i grønne og blå poser, slik vi Oslo-borgere skal gjøre. For også vi våker. For vår jord. Vi er opptatt av miljø, inkarnert i grønne og blå poser.

    Men først og fremst er vi opptatt av den private eiendomsretten.

    For javisst – verden brenner, og vi sorterer vårt private søppel.

    Men det søppelet får den fattige rom-tiggeren aldri.

  • My little Kony

    (mer…)

  • Også en barnesoldat

    Jeg skrev i en bloggpost for et par uker siden at jeg egentlig satt og skrev om en fæl video. Nei, det var ikke «Kony 2012».

    Jeg mente videoen «Afrikaner Blood», som ble kjent i  Sør-Afrika i slutten av februar, i forbindelse med en reportasje som Mail&Guardian hadde om videoen og bakgrunnen for den. Jeg tenkte å skrive om den videoen som et slags bakteppe for litt oppfølging av Julius Malema, den kontroversielle lederen av ANC Youth League, og hans anti-hvite retorikk. Og også som et bakteppe for en annen video, en helt forferdelig teaser for MTV-progammet » My SuperSweet World Class», med Cape Town som location. Og som en slags kommentar til hvor komplekst det sørafrikanske samfunnet er, med alle sine tap av ære og identitet, og følelser av avmakt og overmakt på samme tid. Og hvordan de nederst på rangstigen, uansett hudfarge, alltid betaler prisen for hat og konflikt.

    Men jeg tror jeg holder meg kun til «Afrikaner Blood». Den er mer enn nok i seg selv.

    Dersom du kjører fra Johannesburg til Swaziland, så går det en snarvei gjennom byen Carolina, vel 25 mil eller så, fra Johannesburg. Carolina ser jo ut som mange andre småbyer i Sør-Afrika. Nedslitt sentrum, der du ser omtrent bare svarte eller fargede i stort antall – og en eller annen kineser. Men du skjønner når du ser byen at den under apartheid har vært til for kun hvite. Det ser du på arkitektur, og du ser det på navnet på hovedgata: Vortrekker Straat. Allltid Vortrekker Straat. Men de hvite har etter apartheids fall trukket ut av sentrum, til sine egne områder, og ikke  minst, til sin egne farmer. I Sør-Afrika er det de svarte og fargede som urbaniseres, ikke de hvite.

    I nærheten av Carolina ligger en gård som eies av Franz Jooste, sjefen for det høyre-ekstreme Kommando-korpset. Og hit til Jooste sendes unge afrikaner-gutter på treningsleir for å bli ekte menn, for å kunne beskytte sine familier, for å kunne bygge sin identitet. 13-åringer, 14-åringer. Sendt av sine mødre, sendt av sine fedre, sendt av sine familier – eller dratt helt frivillig. Som Jano, som har dratt på leir for å vise faren sin at han er ingen reddhare og svekling, eller han med kallenavn EC, som gleder seg til å kunne bli bedre i paintball. Han er sendt på leir av sin enslige mor, fordi hun vil så gjerne at gutten skal ha noen maskuline forbilder, som hun ikke kan gi ham.

    Det Jano, EC og de andre guttene i virkeligheten lærer på leiren, er å hate.

    I kveld leste jeg at videoen har vunnet  1. prisen i The World Press Photo 2012 Multimedia Competition. Du bør se den. For den handler også om barnesoldater. Hvite barnesoldater. Rekruttert fra den hvite pariakasten, de vi ikke vil ha noe med å gjøre.  Og det er ingen armbånd eller postere til salgs for å redde disse guttene.

    Her er den:

  • De irrelevante hvite kvinnene

    Jeg heier på det norske sosialdemokratiet. Og har vel egentlig trodd at det gjør også de fleste andre her i verden, når de får tenkt seg om. Heier på den ”skandinaviske modellen”, et greiere ord å bruke, kanskje, slik at dette ikke blir partipolitisk.

    Jeg har tenkt at alle egentlig er for at likt arbeid skal gi lik lønn, at alle skal ha samme sjanse til utdannelse, samme sjanse til god helse, samme sjanse til å brødfø seg selv.  Og for å få til det må det være et godt og sunt samspill mellom stat, privat næringsliv og sivilt samfunn – og at disse 3 aktørene er det store ”vi”, der ingen er irrelevante. Særlig har jeg tenkt at dette har vært prosjektet til ”det nye Sør-Afrika”, og at alle oppegående mennesker her i landet jobber mot dette målet, mot den skandinaviske modellen.

    Til min store forundring har jeg opplevd at det er det motsatte som gjelder. Det er ikke de som blir likere oss, det er vi som blir likere dem.

    (mer…)

  • La oss kaste litt terninger

    Og mens norske kvinnelige journalister fortsetter sitt skravlende intimitetstyranni – denne uka blant annet i form av terningkast på kulturministerens skisko, der du og jeg er invitert til å delta i terningkastingen, sitter jeg i Dar es Salaam og tenker på Eunice Mloytwa i Khayelitsha township utafor Cape Town.

    Det er gått et par måneder siden jeg besøkte Eunice sist, og i mellomtiden har hun lagt ned sitt mangeårige community project og startet i stedet en bedrift med seg selv som eier. Hun driver fortsatt med det samme – søm av skoleuniformer og foreningsdrakter, samt litt perlearbeider . Hun har jo snakket om det en stund, om problemene med alle forventningene dette med community project skaper, om vanskelighetene med å skille hva som er hennes ansvar og lokalsamfunnets ansvar, vanskelige grenseoppganger mht hvordan inntekter og ansvar skal fordeles. Så nå er Iliwa Lapakadhe historie, og nå er det velkommen til Uni Wearhouse – the uniform specialist.

    Men fortsatt er de samme personene på jobb hos Eunice, fortsatt driver hun samtalegrupper for unge jenter i bydelen, og fortsatt driver hun suppekjøkken for bydelens eldre. Forskjellen er at nå er dette Eunice sin business.

    Hun sover veldig mye bedre om nettene nå, sier hun.

    Eunice er – i tillegg til å drive med anvendt ludologi hver dag, og også uten å vite det, antakelig – helt i forkant av Den Store Trenden i Afrika: Framvekst av privat næringsliv, ofte med en sosial agenda, på bekostning av tradisjonell NGO-virksomhet.

    Eunice sitt firma går veldig, veldig bra – hennes nisjeprodukt har til og med fått kunder inne i det «hvite» Cape Town – og bare det er en revolusjon i seg selv. Nå skal det sies at Eunice alltid har hatt framtidsrettede ideer, og alltid tenkt nytt – hun er en stor, liten revolusjonær, rett og slett.

    Her er et bilde av Eunice, tatt i forrige uke, foran sitt nye forretningsskilt:

    Legg merke til hva Eunice har på hodet. Det er et tradisjonelt hodeplagg i Xhosa-kulturen, som alle gifte kvinner går med – særlig kvinnene som er opptatt av kulturelle røtter og holder på gamle tradisjoner. Og for deg som har lest litt på Craftprat før om Eunice, så vet du også at hos henne jobber mange bestemødre, og de bærer alle disse tradisjonelle hodeplaggene.

    For la oss nå gå tilbake til den norske terningkast-debatten denne uka. La oss dvele litt ved redaktør og moteekspert Marianne Jemtegård og hennes bidrag i debatten.

    Hun sier til Dagbladet:

    – Det henger ikke på greip å snakke om aggressive, revolusjonerende ideer med en trett bestemorhatt på hodet».

    Sier du det, Jemtegård.

    Her har du flere bestemor-hatter, Jemtegård:

    Og la oss nå gjøre det som vi kvinner visstnok liker så godt – la oss kaste litt terninger over Eunice, Ellen, Leymah og Tawakkol. Over deres hatter og sko. La oss gjøre det, og la Jemtegård lede oss. For Jemtegård har funnet en sammenheng som hun deler med Dagbladets lesere:

    «Snakker en politiker om framgang og suksess må hun kle seg med verdighet og stil. En politiker må ha grep om signalene klærne sender ut. Det er noe alle framgangsrike ledere tenker på».

    Så kom igjen,  Jemtegård. Hva mener du om hattene og skoene her og signalene de sender ut? Er det feil farge på Ellens kjole i forhold til skoene, og burde Leymah heller ha valgt noe mindre tettsittende, og er ikke Tawakool litt kjedelig kledd, rett og slett?

    Ååå.

    Du mente ikke kvinner utenfor den vestlige sfære, nei.  Å nei, å nei.

    Men kast allikevel, Jemtegård.

    Vi venter veldig på din vurdering av kombinasjonen av bestemorhatter, revolusjonerende ideer og framgangsrike ledere.

  • Hvorfor liker ikke nordmenn flerfarget julepynt?

    Morgenkåseri NRK P2 – 29.november:

    Det var altså dette kurset i norsk julepynting,  om hvorfor nordmenn ikke må utsettes for gul julepynt, og hvorfor fargen julerød er mer hellig for mange nordmenn enn selve juleevangeliet. Imidlertid – disse reglene kan brytes dersom man får i gave julepynt laget av barn i barnehagealder.

    Men det er et 3. element i  dette innføringskurset. Og det har gyldighet året rundt.

    Det er nordmenns evne til å ta innover seg flere farger på en gang.  Den evnen mangler nemlig mange nordmenn. (mer…)