Craftprat

om dette og hint – og særlig om Afrika

Stikkord: bistand

  • Pauseinnslag

    Masse reising for tiden, så det blir ikke tid til å skrive noe på bloggen på noen uker. Men i mellomtiden anbefales det å lese hva Bistandsaktuelt skriver om Isandis prosjekt som har som mål å bidra til at håndverkerne selv  – dvs. arbeiderne på den berømmelige grasrota – skal få en større andel av verdiskapningskjeden. Der ser du også video-intervju med en av våre nære samarbeidspartnere, Eunice Mloytwa fra Iliwa crafters i Khayelitsha.

    Overskriften er «Kunsthåndverk – forretningsvirksomhet framfor veldedighet». Den overskriften er jo ingen kioskvelter, akkurat.  Begrepet «kunsthåndverk» er jo mildest talt misvisende – kanskje journalisten tenkte at han skulle «opphøye» håndverksvirksomheten som grasrota driver med, ved å bruke et slikt ord? Men med det resultatet at det forretningsområdet som i utgangspunktet blir oppfattet som smalt, blir enda smalere og kun interessant for de få innvidde. Veldig frustrerende at ordet «craft» ikke kan oversettes på en skikkelig måte.

  • Could you please support my project?

    Den uformelle økonomien i Namibia har en levende navnekultur som mangler sidestykke. Det er ikke særegent for Namibia at uformelle barer og butikker og verksteder har uortodokse navn, men ingen steder er det så fantastisk som i Namibia. Bare i Katutura township utenfor hovedstaden Windhoek finnes det anslagsvis 4.000 barer og «businesses» i den uformelle økonomien – vi snakker innbyggermessig om en by på Drammens størrelse. Og med en slik konkurranse er det klart at du kan ikke kalle business’en din hvasomhelst.

    For de av dere som har litt peiling på hva Isandi driver med, så vet dere at vi er veldig stolte over og glad i kortserien Shakatura, som nettopp er bilder fra disse «business’ene». Min favoritt i den serien er Top Life Bar, med underteksten money go, money come back. Send en epost til kunde@isandi.no, dersom du vil kjøpe noen av disse kortene. 12 kroner koster de per stk. Verdt hver krone.

    Jeg har lagt merke til at en god del av disse foretakene har navn som refererer til den internasjonale politiske agenda. F.eks. så er det en bar på 1×1 meter ved navn International Peace and Conference Centre Bar. Og en «free church» jeg ofte kjører forbi – det er en 3×3 meter friluftskirke uten vegger og med presenning som tak – heter The Jesus Christ Church on Earth by his Special Envoy Samuel Uulenga (spesialutsendingens navn er med vilje ikke korrekt gjengitt). Skiltet er større enn selve kirken.

    Min teori er at disse navnene er ord som folk flest hører på radio, ser på tv og leser i avisene – og at ordene opptrer hyppigere enn i våre medier, relativt sett. Selv om vi har kontinuerlige nyheter og «spesialutsending» muligens sies hvert 3. minutt hele døgnet, så har vi jo så mange andre kanaler og stasjoner, så relativt sett drukner ordet og høres ikke i det hele tatt.

    Men hvorfor opptrer disse politisk korrekte ordene så ofte i media, relativt sett? Jo, fordi donorsamfunnet og verdens kulturstormakter, samt FN-systemet, har en tradisjon med å donere ikke bare penger, men også radio- og tv-programmer. Det skal ikke så fryktelig mye fantasi til for å skjønne at de landene som takker ja til gratisprogrammer er selvfølgelig de som har store problemer reint ressursmessig med å lage egne programmer. Man må jo fylle sendeflaten. Og av en eller annen grunn har giverne av disse programmene funnet ut at det fattigfolk trenger mest, er pedagogiske og alvorlige programmer om alvorlige temaer. Gjerne om andre fattige mennesker i andre deler av verden. Er du fattig, så er du fattig. Og du skal i hvertfall ikke le av noe sendt på radio.

    Også norsk UD har i sin gavmildhet drevet med donasjon av gratisprogrammer. Minst ett av dem fant veien til Namibia mens jeg bodde i Windhoek.

    Jeg fikk nyss om dette, og inviterte meg selv til å se programmet sammen med venner i Katutura. Jeg tenkte det kunne være en artig opplevelse – å se Norge fra Katuturas ståsted, liksom. Hadde det enda bare vært artig. Programmet handlet om norsk likestillingspolitikk, intet mindre. Man fulgte norske kvinnelige stortingsrepresentanter i deres hverdagsliv. Filmet på vinterstid. Kaci Kullmann Five trillet handlevogn i matvarebutikken, Kristin Halvorsen hentet barn i barnehagen, og Hill Martha Solberg padlet kajakk. Identifikasjon mellom program og seer var minimal, for å si det mildt. Det ble ingen triumfkveld i Katutura for «det norske», og jeg dro slukøret hjem. Men bevares – programmets tekniske kvalitet var uovertruffen.

    Jeg har bare hatt en tilsvarende underlegenhetsfølelse mht norsk kultur i mitt liv, og det var da jeg var utvekslingsstudent i Frankrike i unge år. Melodi Grand Prix sto for tur, og franske venner og vertsfamilie sa ja til å se på dette programmet, kun for å være hyggelige og kun for å få et innblikk i norsk kultur, som jeg hardnakket hevdet at fantes. Jeg kommer aldri til å glemme tausheten som oppstod idet tv-skjermen ble fylt av Finn Kalvik, som sang og sang i 3,5 veldig lange minutter.

    Jeg vet ikke om disse kulturimperalistiske medietiltakene fortsatt eksisterer, men noe sier meg at det gjør de. For det er helt klart at donor-samfunnet har stor påvirkning på alle slags medier i f.eks. Namibia. Det er bare å sjekke ordforrådet til folk flest. Folk med minimal skolegang og nokså haltende engelsk turnerer ord som «sustainability» «progress», «donor», «funding», «project proposal», «transparency» på det mest naturlige vis, som en del av dagligspråket. Og det er ikke fordi de leser tunge rapporter, det er fordi de hører det – på radio – og også fordi de mest populære avisene alltid har sine «educational» sider med litt artigere layout enn resten av trykksaken, sponset og kvalitetssikret av en bistandsorganisasjon. Og spør du meg, så er dette dagligtale-vokabularet en vel så god indikator på bistandsavhengighet som ymse evalueringer om temaet.

    Det er fortsatt sånn at i de mindre flatterende bydelene av Katutura så vekker det oppsikt når en hvit person kommer. Mange folk tar kontakt, og de regner med at du er bistandsarbeider. Ikke så rart kanskje – for til de strøkene av Katutura er det jo bare bistandsarbeidere og andre med «special interest» som drar, så sant man ikke bor der. For noen år siden kom ei ung jente bort til meg og spurte:

    «Could you please support my project?»

    Jeg spurte hva prosjektet gikk ut på.

    «It’s my babygirl. She is 3 months old. She is a very good project».

  • Men ble folk noe mindre fattige?

    Jeg har fulgt et tuberkulose-prosjekt i Afrika på en armlengdes avstand i noen år. Problemet med TB-behandling er at kuren TB-smittede må ta, varer lenge – og at den må fullføres for at den skal ha effekt og kurere. Utfordringen blir da å finne motivasjonsfaktorer som gjør at folk oppsøker klinikken for å ta sin daglige medisin.

    Løsningen i dette prosjektet er mat og penger som lokkemat. God og sunn mat får pasientene hver dag når de kommer til klinikken – og der får de også opplæring i å lage små håndverksprodukter, som de da ved kurens ende selger til prosjektet – dvs. de får en liten engangsinntekt. Dette har vært svært vellykket, og antallet som gjennomfører kuren er imponerende høyt sammenliknet med andre prosjekter. Så langt alt bra. Men hva skjer så? Bortsett fra denne engangsinntekten, så er jo folk like arbeidsløse og fattige som før de begynte kuren.

    Men ble folk noe mindre fattige? spør jeg en som har greie på dette prosjektet.

    Nei – det er ikke det vi evaluerer. Vi evaluerer dette avgrensede helseprosjektet. Og det er altså det mest vellykkede innen tuberkulose-bekjempelse i Afrika.

    Så du vet ikke om folk ble mindre fattige?

    Nei.

    Men hvordan kan dere konkludere med at et prosjekt er vellykket, når dere ikke har noe tall på om hvorvidt folk er blitt mindre fattige? Er dette da et prosjekt der reduksjon av fattigdom IKKE er målet?

    NEI (litt irritert i stemmen nå) – dette er et helseprosjekt, der målet er at man skal redusere TB. Og folks helsetilstand henger nært sammen med fattigdom – det vet du.

    Nemlig. For er det ikke sånn at sjansen for tilbakefall for TB-pasienter henger nært sammen med grad av fattigdom?

    Joda. Men det blir for komplekst og ressurskrevende dersom man skal jobbe med jobbskapingsbiten også på en grundig måte. Det er jo et prosjekt i seg selv.

    Men hvorfor flørter prosjektet med såkalt sysselsetting gjennom å lage div ymse håndverksprodukter av slett kvalitet – og gi betaling som ikke er konkurransedyktig for en slik kvalitet – er ikke det å gi folk falske forhåpninger?

    Her er det helsefaglig personell som er inne, ikke næringslivsutviklere – og det har heller aldri vært meningen. Dette er et helsefaglig prosjekt.

    Vil det da si at reduksjon av TB og reduksjon av fattigdom IKKE lar seg forene i ett og samme prosjekt?

    Å – men altså – nå kverulerer du.

    Javel?

  • Å evaluere det komplekse

    Jeg har med fascinasjon lest en hel del om et seminar som Norad og Høgskolen i Oslo avholdt i mai, med overskriften «Å evaluere det komplekse». Min interesse for seminaret handlet egentlig kun om en ting – å finne ut om jeg forstod noe som helst av hva de foretok seg på dette seminaret.

    Og jeg fikk mine mistanker – og fordommer – bekreftet: norsk bistandsdebatt beveger seg på et metaplan som det er få unt å forstå noe av. Jeg er over gjennomsnittlig interessert i norsk bistandspolitikk, har over gjennomsnittlig mye kunnskap om Afrika, beveger meg mer enn gjennomsnittlig mye blant bistandens målgruppe: «de ekte fattige i afrika», har ganske god akademisk forståelse og evne – men altså – jeg har store problemer med å skjønne hva det snakkes om. Og jeg tror ikke jeg er alene. Mulig jeg ikke er målgruppen for et slikt seminar – men meningen med å publisere alt dette åpent på nettet, er vel at det skal være tilgjengelig? Hadde det bare vært ment for de som deltok på seminaret, så kunne det vel bli sendt ut på epost, eller være forbeholdt de få på en lukket side?

    Og mens de profesjonelle bistandsmiljøene på sin side driver med sine komplekse evalueringer og veldig utilgjengelig terminologi, så øker kravet og oppslutningen om ukomplekse vinklinger og løsninger på den annen side – og med dobbel hastighet. Det burde bekymre de komplekse evaluatorer. Det kan nemlig bety at de en dag står uten jobb. Så om ikke av noe annet enn av rein selvoppholdelsesdrift, så burde man kanskje muligens tenke at bistandens mål og resultater og evalueringer kunne formidles på en annen måte? Dessuten er det mange av oss som gjerne vil forstå bedre hva som tenkes om bistand – fra de som tenker om dette på heltid. Det er mange av oss som tror at det faktisk er flinke – og også innemellom kloke – folk.

    Men spør du meg, så er det faktisk mye vettugt – og innlysende – som blir sagt av de som selger de ukomplekse løsningene. For eksempel at økende byråkrati, både i Norge og i Afrika, bidrar til det omvendte av å redusere fattigdom. Men det er en annen debatt.

    I diktet «Bakkekontakt» fra 1989 , skriver Jan Erik Vold:

    «Da statsminister Willoch lånte

    sin sønns

    racersykkel

    gikk han på hue nederst i Løvebakken, han antok

    alle sykler bremset

    når man tro

    bakover. Nøytronbomben, derimot

    kan han forstå.

    _____________________

    Går det an å ønske seg en norsk bistandsdebatt som både kan sykle nedoverbakke og også forstår kjernefysikk?