Egentlig har jeg sluttet med å ha noe med Norad å gjøre. Jeg har operert i Noradfri-sone nå i snart 4 år, og det går riktig bra og kan anbefales. Det er tull at du ikke kan være involvert i fattigdomsbekjempelse uten Norad eller andre som gir deg penger. Jeg gjør akkurat det samme som før, men Isandi betaler det selv. Trenger jeg en konsulent som skal gjøre noe for Isandi, så bare spør jeg den konsulenten om han eller hun kan tenke seg å gjøre det eller det. Og så gjør han eller hun nettopp det eller det. Og så betaler jeg når jobben er gjort. Jeg skriver ikke en eneste søknad til folk eller institusjoner som allikevel ikke forstår hva jeg mener, og det beste av alt – jeg skriver ikke lenger en eneste rapport, som når alt kommer til alt høyst sannsynlig aldri blir lest.

Jeg driver i mindre skala enn før, riktignok, men det er jo også fordi at du må blåse ting opp for at prosjekter skal være store nok, slik at Norad kan forsvare å bruke deres administrasjon på prosjektet.  Reint sånn bistandsfaglig er det jo ikke noen grunn til at små prosjekter ikke skal ha støtte, dette handler egentlig kun om Norads egen administrasjonskapasitet. Og antakelig må det være sånn. Og det er jo også derfor Norad aldri kommer seg videre fra fulgeperspektivet når det gjelder å få innsikt i hva som gir resultater på bakken.  Til gjengjeld er alt jeg gjør nå mye mer fokusert, og derfor mye mer solid reint faglig, vil jeg tro. (Det er jo først og fremst «englefabrikken» i Karoo, Vondeling, som er mitt fokus, og nylig hørte jeg at «Vondeling-modellen» var blitt trukket fram som en rollemodell for lokal næringslivsutvikling på landsbygda i Afghanistan. Sånt er artig. Det er som ellers i livet, får du mulighet til å fokusere lenge på noe, så er sjansene mye høyere for at du blir flink til det du driver med.)

I det hele tatt, alt går veldig mye bedre i Noradfri-sone. Og som sagt, det anbefales.

Norad og jeg var egentlig alltid en dårlig match. Jeg ble vel sett på som «vanskelig» – og jeg har ingen problemer med å skjønne hvorfor. Jeg var outsideren med store og annerledes tanker og ideer som snakket høyt og tydelig, gjerne på innpust og utpust. Heftig, begeistret og ivrig. Jeg trodde så veldig, veldig på «saka», enten det gjaldt kulturutvekslingsprogrammer med Namibia, nærradiosamarbeid med Sør-Afrika, og så alle Isandi-prosjektene. Pluss andre prosjekter som jeg fikk nei til. Men fikk jeg nei i en avdeling hos Norad, så spurte jeg en annen. Eller i UD. Jeg gav meg ikke før jeg i det minste hadde prøvd 2 eller 3 ulike avdelinger. Jeg hadde nemlig liten sans for disse avdelingsinndelingene. Alt hang jo sammen med alt. Kultur, næringsliv, kvinne- og aidsfokus – det henger sammen, det. Selv om det ikke hang sammen i Ruseløkkveien, der Norad holder til. Jeg mente at alt egentlig bunnet i mangel på vilje og kreativitet fra Norads side. Jeg må jo ha vært et forferdelig irriterende element. Her sitter man på sitt kontor og har sine retningslinjer og sine budsjetter og sine mål  – og så kommer dette begeistrede og insisterende mennesket med alle disse ideene om at alt henger sammen med alt, og mener at Norad er bakpå og feige og ikke eier visjoner og mangler kompetanse på bakken – og attpåtil ikke gir seg etter første tapsrunde. I tillegg rager dette mennesket 180 cm over bakken og går i dyre klær og høye hæler. Det ble rett og slett for mye av henne.

I over 15 år holdt jeg på med dette. Don Quijotes kamp mot vindmøllene. Når jeg tenker tilbake og blar gjennom telefakser, (ja, jeg startet i telefaksens glansdager), eposter, søknader, rapporter, når jeg tenker på all energi og tid jeg brukte, alle kranglene, alle telefonsamtalene, alle møtene, så tenker jeg: At du orket dette. Hvor naiv gikk det an å være? Hvorfor gikk du med på å utvikle deg til å bli et irriterende element? Var «saka» så viktig – du har jo ikke akkurat reddet verden. Hvorfor ble du ikke bare en profesjonell fattigdomsbekjemper, hvorfor fant du deg bare ikke en jobb i en av bistandsorganisasjonen og ble en del av the establishment med kontor og retningslinjer og budsjetter og mål? Og så etterhvert – den vonde erfaringen med å føle seg så utrolig ydmyket.  Og å måtte svelge at fordi du er som du er, så blir du et problem og du blir sett på som vanskelig. Den følelsen jeg husker fra oppvekst, fra studier, fra unge år i arbeidslivet – den følelsen om at det er noe feil med oss som er begeistra. Vi som ivrig rakk opp hånda for ofte, vi som hadde altfor mange ideer om hvordan ting kunne gjøres annerledes, vi som forble engasjerte utover arbeidsdagens slutt.  Vi begeistrede – som samtidig får merkelappen urealistisk og en som ikke skjønner hvordan ting egentlig henger sammen – og derfor er grusomt irriterende og provoserende, og derfor må settes grundig på plass. Noen tror det er flott å ikke være A4, å ikke passe inn. Jada, det er det mange ganger. Men veldig ofte er det rett og slett ydmykende.

Det paradoksale er at jeg egentlig startet Isandi for å komme meg unna Norads ydmykelser – jeg skulle tjene penger på egen hånd for å drive alle kulturprosjektene jeg trodde på, uten å måtte nok en gang høre lange tirader om hvor håpløst alt jeg tenkte og mente var, skulle slippe å måtte forholde meg til saksbehandlere som stønnet og okket seg bare de hørte mitt navn nevnt. Men så ble jeg fanget i Norads avhengighetsfelle og jeg var bistandsavhengig i nesten 12 år, og det tok lang tid og mye jobb å komme seg ut av avhengigheten. Men så ble jeg altså fri og frank og dessuten en moden dame på over 50, og i den siste tida har jeg tenkt at nå kan jeg forholde meg til Norad på en saklig og rasjonell måte. Og at de derfor ikke skal klare å ydmyke meg mer. Selv når jeg blir begeistret.

For evnen til å begeistres har jo ikke forsvunnet. Som regel holder jeg begeistringen for meg selv og min nærmeste, og jeg tar selv ansvar for begeistringens konsekvenser, altså å føre den over i handling. Men av og til blir begeistringen for stor til å takles på egenhånd. Som da den til de grader ble tent nå i februar. Og grunnen til det er en ung namibisk mann ved navn David Benade, som var del av et Noradstøttet kulturprosjekt for 20 år siden, og som nå driver et stort lyd- og eventfirma i Namibia med 35 ansatte – og som trenger litt lånekapital for å komme seg videre. Davids historie er imponerende, sånn som du blir slått i bakken av, og den kommer i neste Craftprat-innlegg. Men jeg ble altså så begeistret av å snakke med David i februar, så jeg bestemte meg for å prøve å hjelpe David med å skaffe noen kontakter i det norske systemet. Man må jo prøve, ikke sant?

Så det ble forfattet en epost.  Til Veiledningskontoret for Næringslivsutvikling – en slags Norad-Norfund-hybrid. Eposten var saklig og kort og beskrev hva David hadde fått til, og inneholdt også vedlegg med bakgrunnsbeskrivelse og en kort skisse over investeringsbehovet, utarbeidet av David. Altså – en epost ment som en slags hyggelig introduksjon. Men det må innrømmes – det var litt begeistring i den også. Jeg klarte ikke å la være.

Først kom det ikke noe svar. Så ble det purret. Da kom det svar. Der stod det:

Hei!

Den eneste muligheten vi kan se for norsk finansiering må eventuelt være fra Småbedriftslåneordningen til Norfund. De gir lån opp til ca. 3 mill. NOK, men det krever at det i alle fall delvis er et norsk prosjekt, at prosjektet er kommersielt fornuftig og med akseptabel risiko. Videre må det foreligge en god forretningsplan til grunn for at Norfund vil vurdere en eventuell henvendelse. Norfund vil normalt ikke gå inn med mer enn 1/3 av kapitalbehovet. Rentenivået starter på 10 %, men kan reduseres noe dersom det er mulig å få fornuftig sikkerhet og risikoen ikke er for høy.

Dersom det skal dette være aktuelt for Norfund å vurdere dette må det altså være en norsk aktør som vil gå inn som aksjonær, det må foreligge en god forretningsplan og kapitalbehovet fra Norfund må være mindre enn 3 mill. NOK.

Hvis ovennevnte forutsetninger er aktuelle kan vi diskutere prosjektet nærmere. Hvis ikke må vi nok dessverre si at vi ikke ser andre ordninger enn lokale finansinstitusjoner og investorer.

Jeg skjønner jo at dette er fåfengt. David trenger «bare» 2 millioner – og det Norfund maks kan gå inn med er altså i underkant av 700.000 – med en haug med krav knyttet til. Imidlertid skjønner jeg ikke realititetsorienteringen til hverken Norfund eller Norad når det gjelder hva de støtter i sør – hvem passer egentlig inn i denne verden Norfund og Norad har skapt seg? – men det er den faglige siden av saken, og en annen debatt. 

Eposten kunne likså godt ha vært formulert som følger:

Hei

Vi kan en del ord vi gjerne vil dele: Kommersielt fornuftig, akseptabel risiko, god forretningsplan. Vi er såpass glade i de ordene, så vi synes ikke at vi trenger å kommentere eposten din noe ytterligere.

For det jeg ikke skjønner og ikke aksepterer er hvorfor det ikke var mulig å skrive ETT positivt ord om David, om inititativet, om hva han har fått til, om at dette er imponerende. Igjen har jeg gått på trynet – begeistringen virket nok en gang mot sin hensikt – og da står bare ydmykelsen tilbake: Tenk å være så naiv at du gadd å skrive en epost til oss på Veiledningskontoret om noe så fåfengt som en ung mann i Namibia ved navn David Benade som over 15 år har bygget opp fra bunn av en markedsledende bedrift som nå har 35 ansatte. Er du virkelig ikke klar over at prosjektet må være kommersielt fornuftig??

Det er det jeg må melde tilbake til David: Jeg forstyrret Norad med en epost om deg. De er ikke imponert.

Norad bruker hvert år mange millioner på å finne ut hvorfor nordmenns oppslutning om bistand synker, og så bruker de enda flere millioner for å prøve å snu trenden. Det går ikke veldig bra.

Mitt råd er derfor til Norad: Ta innover dere at de som driver fram og holder ved like det folkelige engasjementet for bistand er folk som er insisterende begeistret, irriterende folk som meg.

Råd nummer 2: Vis minimum av folkeskikk når dere må forholde dere til denne begeistringen.